Hvordan Guds barmhjertighet kommer til uttrykk i Harmageddon

1, 2. a) Hvis ekteskap utgjorde et bilde på Jehovas eget ekteskap? b) Hvordan ble Israel utro på kong Jeroboam I’s tid?

DET har vært mange ekteskapelige problemer mellom menn og kvinner i den tiden synd og ondskap har hersket på jorden. Det oppsto også problemer i det ekteskap Gud inngikk med Israels nasjon i gammel tid.

² Gud lot sin profet Hoseas’ ekteskap være et bilde på sitt eget ekteskap. På Guds befaling hadde Hoseas giftet seg med Gomer, Dibla’ims datter. Dette var et bilde på at Jehova hadde inngått ekteskap med det gamle Israel ved hjelp av den mosaiske lovpakt ved Sinai berg i 1513 f. Kr. Etter at kong Salomo, Davids sønn, døde i 997 f. Kr., ble Israels nasjon, som da i lang tid hadde vært Jehovas hustru, delt i to. De to stammene Juda og Benjamin utgjorde Juda rike og de andre ti stammene Israels rike. Det sistnevnte rikes første konge var Jeroboam, Nebats sønn, av Efra’ims stamme. Under denne Jeroboam I brøt Israels rike sin ekteskapelige kontrakt med Jehova; det boikottet tilbedelsen av ham i Jerusalem og innførte sin egen nasjonale gudsdyrkelse. Det gjorde bruk av avgudsbilder, to gullkalver, som ble stilt opp i Dan og i Betel. I likhet med profeten Hoseas’ hustru, Gomer, gjorde således tistammeriket Israel seg skyldig i ekteskapsbrudd.

 3. Hva sa Jehova at Gomers annet barn skulle hete, og hvorfor?

³ Hva skjedde så i Hoseas’ ekteskap, som utgjorde et bilde på Jehovas ekteskap med Israels 12 stammer, etter at Gomer hadde født Hoseas en ektefødt sønn som ble kalt Jisre’el? Hoseas forteller videre: «Og hun ble atter fruktsommelig og fødte en datter, og han [Gud] sa til ham [Hoseas]: Kall henne Lo-Ruhama! For jeg vil ikke mer miskunne meg over [vise barmhjertighet mot, NW] Israels hus, så jeg skulle tilgi dem [israelittene]; men over Judas hus vil jeg miskunne meg [vise barmhjertighet, NW], og jeg vil frelse dem ved [Jehova] deres Gud; jeg vil ikke frelse dem [judeerne] ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere.» — Hos. 1: 6, 7.

 4. Hvem var far til Gomers datter, og hvem skulle hennes navn henspille på?

⁴ I det ovennevnte tilfelle sier ikke Hoseas at Gomer fødte «ham» en datter. Det er derfor en alminnelig oppfatning at denne datteren, som ble kalt Lo-Ruhama, var et «horebarn». (Hos. 1: 2) At Hoseas’ hustru, Gomer, således hadde begått ekteskapsbrudd, stemte overens med den måten det ekteskapelige forhold mellom Jehova Gud og Israels nasjon utviklet seg på. Hovedsaken i Hoseas’ tilfelle er naturligvis betydningen av det navnet som ble gitt Gomers datter — og grunnen til at Jehova ga Hoseas befaling om å gi henne et slikt illevarslende, lite tiltalende navn. Datterens navn, Lo-Ruhama, betyr bokstavelig «kvinne som ikke har fått miskunn». Jehova ville at dette navnet skulle henspille på det åndelig utro tistammeriket Israel, som hadde sin kongebolig i byen Jisre’el. Hvorfor?

 5. Hva førte det til at Jehova ikke viste tistammeriket Israel barmhjertighet, og hvilken lignende opplevelse kommer kristenheten til å få?

⁵ Kristenheten nå i det 20. århundre burde høre på den grunn, Jehova oppgir, for navnet Lo-Ruhama får sin anvendelse nå. Den grunn Jehova oppgir, får sin anvendelse på kristenheten i vår tid: «For jeg vil ikke mer miskunne meg over Israels hus.» (Hos. 1: 6) I vår tid er det kristenheten som ikke blir vist miskunn eller barmhjertighet. I likhet med tistammeriket Israel har den gjort seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd, ja, den har vært troløs mot Jehova Gud, som den hevder at den står i et ekteskapelig forhold til ved hjelp av den «nye pakt», som ble inngått med Jesus Kristus som mellommann i år 33 e. Kr. (Jer. 31: 31—34; Luk. 22: 19, 20; Heb. 8: 6—12) Hva førte det til at Jehova fra Hoseas’ tid og framover ikke lenger viste tistammeriket Israel barmhjertighet? Jo, mindre enn 100 år senere, i 740 f. Kr., ble dette riket, som gjorde seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd, ødelagt. Jehova viser heller ikke lenger Israels motstykke i vår tid barmhjertighet, noe som vil føre til at kristenheten blir tilintetgjort under den kommende ’store trengsel’, som når sitt høydepunkt i Harmageddon. — Matt. 24: 21, 22.

 6. Holdt Jehova sin barmhjertighet tilbake fra hele Israel da tistammeriket ble ødelagt?

⁶ Var Jehova fullstendig hjerteløs da han utryddet tistammeriket Israel? Hadde han overhodet ingen barmhjertighet med noen av alle de stammene som opprinnelig hadde trådt inn i et ekteskapelig forhold til ham gjennom lovpakten ved Sinai berg? Jehova besvarer selv disse spørsmålene. Han sier: «Men over Judas hus vil jeg miskunne meg [vise barmhjertighet, NW], og jeg vil frelse dem ved [Jehova] deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue - eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere.» — Hos. 1: 7.

7, 8. a) Hva var grunnen til at Jehova viste Judas hus barmhjertighet? b) Hva ville Jehova måtte gjøre for å frelse Juda uten ved krigsutstyr, på grunn av den verdensmakt som da var dominerende?

⁷ Vi bør merke oss hvorfor Jehova valgte å vise tostammeriket Juda med hovedstaden Jerusalem barmhjertighet. I Hoseas 12: 1 (NW) viser Jehova hvorfor han gjorde det. Han sier: «Med løgn har Efra’im omringet meg, og med bedrag Israels hus [som var representert av den dominerende stammen, Efra’im]. Men Juda vandrer fremdeles med Gud, og overfor den Helligste er han pålitelig.»a Judas hus ’vandret’ fremdeles med Jehova som sin Gud, den Helligste. For sitt navns skyld var Jehova derfor forpliktet til å frelse Judas hus. Det er derfor han sa: «Jeg vil frelse dem ved [Jehova] deres Gud.»

⁸ Det var Jehovas hensikt å frelse Judas hus samtidig som han fjernet tistammeriket og ’gjorde ende på kongedømmet i Israels hus’. For at dette skulle skje, måtte det bli en konfrontasjon mellom Jehova og den assyriske verdensmakt. Assyria var blitt en svært militaristisk stat og var den dominerende verdensmakt på den tiden. For at Jehova under slike forhold skulle kunne frelse Judas hus uten ved bue eller sverd eller krig eller ved hester eller ryttere, måtte han gå til handling på en helt spesiell måte.

Et bilde på hvordan Gud vil vise barmhjertighet i Harmageddon

 9. Hvilken utfordring ble rettet mot Jehova i forbindelse med Jerusalem etter Samarias ødeleggelse?

⁹ I 740 f. Kr. brukte Jehova Gud den assyriske verdensmakt som sin ’øks’ til å hogge ned det utro, avgudsdyrkende «Israels hus» med. Dets kongebolig i Jisre’el ble tømt, dets hovedstad, Samaria, ble omstyrtet, og de overlevende ble ført bort i fangenskap til fjerne provinser i Assyria. (Es. 10: 15) Dette utgjorde en trusel mot Jerusalem, hvor kong Esekias i Davids kongeslekt regjerte over tostammeriket Juda. Åtte år senere trengte Assyrias militære styrker inn i Juda og begynte å innta landets byer. Assyrerkongen, Sankerib, hadde en mengde buer og sverd og annet krigsutstyr foruten hester og ryttere med seg. På hvilken måte ville Jehova nå vise Judas hus barmhjertighet? Situasjonen utgjorde en stor utfordring til Jehova.

10, 11. Hvordan frelste Jehova nå Judas hus for å opphøye sitt navn?

¹⁰ Mens Sankerib beleiret byen Libna, sendte han sitt gudsbespottelige ultimatum til kong Esekias i Jerusalem, 30 kilometer borte. I sin vrede inspirerte Jehova sin profet Esaias til å forkynne et utfordrende budskap som den assyriske delegasjonen utenfor Jerusalems murer kunne ta med seg tilbake til den spottende Sankerib. Etter at denne kongen hadde fått advarselsbudskapet, frelste Jehova Juda for å opphøye sitt navn.

¹¹ Beretningen i 2 Kongebok 19: 35—37 lyder: «Og samme natt skjedde det at [Jehovas] engel gikk ut og slo hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir; og da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria Sankerib opp og dro bort og vendte tilbake; og siden holdt han seg i ro i Ninive. Men da han en gang tilba i sin gud Nisroks hus, slo Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverd. De kom seg unna og flyktet til Ararats land, og hans sønn Asarhaddon ble konge i hans sted.»

12. Hva var Jehovas barmhjertighet mot Judas hus et forbilde på?

¹² Var ikke dette en enestående tilkjennegivelse av Jehovas barmhjertighet overfor Juda rike fordi det da trofast levde i samsvar med det ekteskapelige forhold det sto i til ham? Vi som lever nå, kan finne stor trøst i dette, for det utgjør et forbilde på hvordan Jehova også vil vise barmhjertighet under den framtidige Harmageddon-krigen. (Åpb. 16: 14, 16) Gud kommer ikke til-å ha noen barmhjertighet med de gudløse horder på jorden som kjemper under ledelse av Satan Djevelen mot Jehovas trofaste vitner i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» på det sted som kalles Harmageddon.b Jehova kommer til å frelse sine trofaste vitner på jorden uten at de behøver å gjøre bruk av buer, sverd, krig, hester eller ryttere eller andre militære midler.

13. Hvem vil navnet Lo-Ruhama da få sin anvendelse på, og hvem kommer følgelig til å overleve når Gud utøser sin vrede over «vredens kar»?

¹³ Gud kommer da til å utøse sin vrede over «vredens kar» og vise barmhjertighet mot den salvede levning av Kristi medarvinger, som ble forbilledlig framstilt ved «Judas hus». (Rom. 9: 22) Disse vil holde fast ved den nye pakt, den pakt hvorved Jehova har inngått ekteskap med det åndelige Israel. Ettersom levningens medlemmer er trofaste åndelige israelitter, får ikke navnet Lo-Ruhama (den som ikke har fått miskunn) sin anvendelse på dem, slik det nå får på kristenheten. (Gal. 6: 16; Jak. 1: 1; Åpb. 7: 4—8) Det er «ved [Jehova] deres Gud» at den åndelige levnings medlemmer blir frelst. De kommer til å overleve!

14, 15. a) Hvilken opplevelse hadde Jonadab, Rekabs sønn, i forbindelse med kong Jehu? b) Hvilken nasjonal katastrofe overlevde Jonadabs etterkommere, og hvem i vår tid var disse rekabittene et bilde på?

¹⁴ Da kong Sankerib i gammel tid truet Jerusalem, var det ikke bare «Judas hus» som fikk erfare Jehovas barmhjertighet. Noen ikke-jøder, rekabittene, ble også vist barmhjertighet. De var etterkommere av Jonadab, kenitten Rekabs sønn. Da kong Jehu i Israel var på vei til Samaria for å utrydde Ba’als-dyrkelsen der i lydighet mot det oppdrag Jehova hadde gitt ham, traff han Jonadab og innbød ham til å kjøre med seg. Han sa: «Følg med meg og se hvor nidkjær jeg er for [Jehova]!» (2 Kong. 10: 15—27) Og Jonadab’ ble med.

¹⁵ Da Samaria falt, i 740 f. Kr., overlevde rekabitten Jonadabs etterkommere. De overlevde også da Sankerib trengte inn i Juda land i 732 f. Kr. Senere finner vi rekabittene knyttet til Juda rike på profeten Jeremias’ tid. Det var i de siste dager før Jerusalem ble ødelagt av babylonierne i år 607 f. Kr. På grunn av rekabittenes trofasthet lovte Jehova å beskytte dem, slik at de ville få overleve Jerusalems ødeleggelse. (Jer. 35: 1—19) Hvem var rekabittene, som Jehova viste barmhjertighet, et bilde på? De var et bilde på den ’store skare’ av tilbedere av Jehova som er knyttet til den salvede levning i vår tid. De vil få overleve den kommende «store trengsel» og komme inn på en paradisisk jord. — Åpb. 7: 9—17.

«Ikke mitt folk»

16. a) Hva kommer det til å bety for kristenheten at den er blitt forkastet og ikke tilhører Jehovas folk? b) Hvilket navn fikk den andre sønnen Hoseas’ hustru fødte, og hvorfor?

¹⁶ Nå, før den «store trengsel» i nær framtid bryter løs, er tiden inne til at vi må benytte oss av Jehovas barmhjertighet. La oss aldri glemme at kristenheten ikke kommer til å bli vist barmhjertighet under den kommende trengsel. Vi bør derfor bryte enhver forbindelse med kristenheten. Under trengselen vil det bli slått ettertrykkelig fast at den ikke tilhører Jehovas folk. Det kommer til å bety ødeleggelse for den. Den er vår tids Lo-Ruhama (den som ikke har fått miskunn). (Hos. 1: 6) Hvor fullstendig den blir forkastet, ble forbilledlig framstilt ved det som videre skjedde i profeten Hoseas’ ekteskap. Hoseas taler om sin hustru, Gomer, når han sier: «Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, ble hun atter fruktsommelig og fødte en sønn. Og han [Jehova] sa: Kall ham Lo-Ammi! For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder.» (Hos. 1: 8, 9) Med disse ordene ender det første kapittel i Hoseas’ profetiske bok i jødiske bibeloversettelser og i forskjellige utgaver av den greske oversettelsen Septuaginta.

17. Hvorfor var Lo-Ammi et passende navn på Gomers annen sønn, og hva sa Jehova til tistammeriket Israel i den forbindelse?

¹⁷ Det er en vanlig oppfatning at den andre sønnen som Hoseas’ hustru, Gomer, fødte, heller ikke var Hoseas’ barn, men at han ble født som et resultat av Gomers ekteskapsbrudd. Hoseas sier ikke at Gomer fødte ham denne sønnen. Det var derfor god grunn til at Jehova lot gutten få navnet Lo-Ammi, for det betyr «ikke mitt folk». Det hadde profetisk betydning. Da Jehova forklarte grunnen til at han ga gutten et slikt illevarslende navn, henvendte han seg til de ti stammer, «Israels hus», og sa: «For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder.» Med disse ordene erklærte Jehova at han ikke lenger var den himmelske Ektemann til det paktsbrytende «Israels hus».

18. Når og hvordan ga Jehova til kjenne at tistammeriket Israel ikke var hans folk?

¹⁸ Jehova viste tydelig at han ikke lenger var Gud og en åndelig Ektemann for det frafalne «Israels hus». Han gjorde det da han tillot at Israels hovedstad, Samaria, ble inntatt av assyrerne i 740 f. Kr. Dermed var «Israels hus» ikke lenger hans folk; det var, som han sa, Lo-Ammi, «ikke mitt-folk». Som en fraskilt kvinne kom dette folk i fangenskap i Assyria. Dette åndelig utro «Israels hus» hadde ringeaktet den mulighet lovpakten ved Moses ga det til å bli et «kongerike av prester» for Jehova. — 2 Mos. 19: 5, 6.

19. Når og med hvilke ord vil Jesus Kristus la kristenheten få vite at den ikke har noen del i oppfyllelsen av formålet med den nye pakt?

¹⁹ Jehovas «nye pakt», som ble inngått med den større Moses, Jesus Kristus, som mellommann, har et lignende formål. Dette formål kommer ikke til å bli oppfylt på Israels motstykke i vår tid, kristenheten. Den har prøvd å regjere på jorden i denne tingenes ordning ved å tjene som en religiøs forbundsfelle for denne verdens politiske herskere. Jesus Kristus vil la den få vite at den ikke kommer til å få bli medarving med ham til det himmelske rike, når hans ord blir oppfylt: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» — Matt. 7: 21—23

Enkeltpersoner kan ha håp om å bli vist barmhjertighet

20, 21. a) Når fikk enkeltpersoner fra det landflyktige «Israels hus» anledning til å dra nytte av Jehovas barmhjertighet, og hvordan? b) Hvordan beskrev Jehova dette i Hoseas 1: 10, 11?

²⁰ Kristenhetens forbilde i gammel tid, tistammeriket Israel, kom aldri tilbake til sitt gudgitte land i Midtøsten. Enkeltpersoner som tilhørte dette forkastede «Israels hus», fikk ikke desto mindre anledning til å dra nytte av Jehovas barmhjertighet og vende tilbake til ham og bli en del av hans godkjente folk. De fikk anledning til det da Assyrias etterfølger, den babyloniske verdensmakt, ble omstyrtet. Erobreren Kyros ga da de landflyktige tilbedere av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud friheten tilbake. Jehova hadde dette i tankene da han videre sa gjennom sin profet Hoseas:

²¹ «Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar seg måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det ble sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn! Og Judas barn og Israels barn skal fylke seg sammen og ta seg en høvding og dra opp av landet; for stor er Jisre’els dag.» — Hos. 1: 10, 11.

22. Når fikk denne profetien en forbilledlig oppfyllelse, og hvordan ble «Jisre’els dag» «stor» for dem?

²² Denne barmhjertige profetien fikk en forbilledlig oppfyllelse i 537 f. Kr., da Babylons erobrer, perseren Kyros, lot en trofast levning av «Judas barn og Israels barn . . . dra opp av landet», hvor de hadde vært i landflyktighet. På Jehovas tjener Kyros’ befaling ’fylket de seg sammen’ og dro i enhet av sted for å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. (2 Krøn. 36: 20—23; Esras 1: 1—11) Der, i sitt eget land, kunne levningen igjen bli tallrik, lik sandkornene på havets bredd, som ikke lar seg måle eller telle. På denne måten ville ’Jisre’els dag bli stor’. Vi husker at navnet Jisre’el betyr «Gud vil så», og i dette tilfelle ville han så på en gunstig måte. Gud sår sitt gjenreiste folks barn lik sæd og lar dem bli mange.

23. a) Etter hvilke begivenheter opphørte Israels nasjon å være Jehovas folk? b) Hvem fra denne forkastede nasjon viste Jehova barmhjertighet, og hvordan?

²³ Jehova ville følgelig ikke lenger si Lo-Ammi eller «ikke mitt folk» til dem. De skulle i forbilledlig forstand kalles «den levende Guds barn». Det var den motbilledlige oppfyllelse av dette i kristendommens område apostlene Paulus og Peter skrev om i Romerne 9: 25, 26 og i 1 Peter 2: 9, 10. Da de kjødelige israelitter forkastet Jesus som Messias i 33 e. Kr., sluttet de å være Jehovas folk. Han avskaffet den lovpakt hvorved han hadde inngått ekteskap med Israels 12 stammer på Moses’ tid. Men i sin barmhjertighet godtok han en troende levning av de kjødelige jøder og tok dem inn i den nye pakt med sin Sønn, Jesus, Messias, som mellommann. På denne måten dannet han en ny nasjon, et åndelig Israel. — Gal. 6: 16; Jak. 1: 1; Rom. 2: 28, 29; Åpb. 7: 1—8.

24. Hvorfor og når vendte Jehova seg til dem som aldri hadde vært hans folk, og hvordan gjorde ham dem til sitt folk?

²⁴ Tallet på kjødelige israelitter som ble kristne, var ikke stort nok til at de alene kunne utgjøre «Abrahams ætt», som alle jordens folk skulle bli velsignet i. Jehova vendte seg derfor til slike som aldri hadde vært hans folk, til mennesker som kunne kalles Lo-Ammi, «ikke mitt folk». I år 36 e. Kr. gjorde han det mulig for ikke-israelitter å bli en del av det åndelige Israel og bli tatt inn i den nye pakt. Disse ble gjort til en del av «Abrahams ætt», som skulle bli som sanden på havets bredd. — Gal. 3: 8—29; 1 Mos. 22: 18.

25. a) Hvem er den ’ene høvding’ som den ’sammenfylkede’ levning av åndelige israelitter ’tar seg’, og hvilken frigjøring har det ført til? b) Hvem venter å få overleve Harmageddon-krigen sammen med dem’?

²⁵ Den ’ene høvding’ som de ’sammenfylkede’ åndelige israelitter ’tar seg’, er Jesus Kristus, som nå regjerer som konge. Ved hjelp av ham som den større Kyros ble den angrende levning utfridd av Babylon den stores makt i 1919, etter den første verdenskrig. Denne levning ble benyttet til å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova på jorden. Jehova har gjort disse utfridde, åndelige israelitter til «den levende Guds barn». De venter å få nyte godt av hans barmhjertighet og bli frelst i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon og få oppleve at hans nye ordning får sin start. En «stor skare» av deres medtilbedere, som svarer til rekabittene i gammel tid, venter også å få nyte godt av Guds barmhjertighet og overleve sammen med levningen.

26, 27. a) Hva må de som nå håper å bli gjenstand for Guds barmhjertighet, erkjenne i forbindelse med kristenheten, og hvorfor ønsker de ikke å være dens «barn»? b) Hva befaler Jehova dem å si til dem som blir gjenstand for hans barmhjertighet?

²⁶ Håper vi å få nyte godt av Jehovas barmhjertighet? Hvis vi gjør det, må vi erkjenne at kristenheten er en horkvinne i åndelig henseende. Den har besmittet seg med babylonisk religion og derved gjort seg selv til en del av Babylon den store. Den kommer til å bli ødelagt i den kommende «store trengsel» sammen med hele den falske religions verdensrike. Vi ønsker ikke å være blant hennes «horebarn». Som mennesker som er gjenstand for Jehovas barmhjertighet, gir vi akt på den befaling han kommer med:

²⁷ «Si da til eders brødre: Ammi [’Mitt folk’, NW]! Og til eders søstre: Ruhama [’O kvinne som er blitt vist barmhjertighet’, NW]! Gå i rette med eders mor, gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster, for at jeg ikke skal kle henne naken og stille henne fram som hun var den dag hun ble født, og gjøre henne lik en ørken, et tørt land, og la henne dø av tørst! Og hennes barn vil jeg ikke miskunne meg over [vise barmhjertighet, NW]; for de er horebarn. For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem, har båret seg skammelig at — hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, de som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min vin.» — Hos. 2: 1—5.

28. Hvilken holdning bør vi innta framfor universets høyeste domstol, og hvilken handling vil vi gi vår fulle tilslutning under den «store trengsel»?

²⁸ La oss derfor i lydighet støtte Jehova som den himmelske Ektemann idet han går i rette med kristenheten, som hyklersk hevder at den står i et paktsforhold til ham som hans hustru. La oss framfor universets høyeste domstol vise at den er skyldig i åndelig hor, i utroskap eller ekteskapsbrudd, ettersom den har gjort seg til verdens venn. (Jak. 4: 4) Den har gått etter de fremtredende, innflytelsesrike og velstående i denne verden for at de skulle dekke hennes selviske, materialistiske behov. Til tross for Guds formaninger har den hårdnakket nektet å «ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster». Dens religiøse barn, dens kirkemedlemmer, er i åndelig forstand «horebarn». Vi vil gi vår fulle tilslutning når Jehova ødelegger den i den «store trengsel».

29. Hvem bør vi føle oss knyttet til med familiebånd, og under hvilken kommende krig kan vi håpe på at Jehova vil vise oss barmhjertighet?

²⁹ La oss føle oss knyttet som brødre til dem som vi i samsvar med Bibelen anerkjenner som Jehovas folk, dem som han omtaler som «mitt folk». La oss i likhet med søstre, som står i et nært familieforhold til hverandre, føle oss nær knyttet til den rensede, trofaste organisasjon som Jehova har vist barmhjertighet nå i «endens tid», før den forestående «store trengsel». (Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 14) La oss anerkjenne denne organisasjon som vår tids Ruhama og si til den: «O kvinne som er blitt vist barmhjertighet!» (Hos. 2: 1, NW) Når vi i oppriktighet gjør dette, kan vi ha håp om å bli gjenstand for den barmhjertighet Jehova vil vise dem som han finner verdig til det, i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» på det sted som på hebraisk heter Harmageddon. — Åpb. 16: 14, 16.

(Fortsettes)

[Fotnoter]

[Oversikt på side 330]

PROFETISKE PARALLELLER

Hoseas’ ekteskap med Gomer

Jehovas ekteskap med Israel i 1513 f. Kr.

Jehovas ekteskap med det åndelige Israel i 33 e. Kr.

«Hor»

Umoral i form av tilbedelse av falske guder

Vennskap med verden under dens gud, Satan

Jisre’el (Gud vil så)

Jehova går til handling for å spre og ødelegge tistammeriket Israel i 740 f. Kr.

Jehova vil ødelegge kristenheten i den «store trengsel»

Lo-Ruhama (den som ikke har fått miskunn)

Det troløse tistammeriket Israel, som ble forkastet av Jehova

Kristenheten, som Gud ikke lenger viser barmhjertighet, men vil ødelegge

Judas hus frelst

Jehova frelser Jerusalem, hovedstaden i tostammeriket, fra assyriske angripere (rekabittene også spart)

Jehova utfrir levningen av det åndelige Israel i Harmageddon (den ’store skare’ vil også bli spart)

Lo-Ammi (ikke mitt folk)

Det paktsbrytende tistammeriket Israel

Kristenheten, som er troløs mot Ham som innstiftet den «nye pakt»

Før «ikke mitt folk», men nå «den levende Guds barn»

Israelittene ble utfridd av fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr.

Ikke-jødiske troende ble en del av det åndelige Israel fra og med år 36 e. Kr.; de åndelige israelitter ble utfridd i 1919

«Én høvding»

Kong Kyros

Jesus Kristus

«Stor er Jisre’els dag»

Gud lot de utfridde israelitter bli mange

Siden 1919 har Jehova ’sådd’ sitt utfridde folk og latt dem bli mange