Trofasthet i bruken av den «urettferdige mammon»
«Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger! Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?» — Luk. 16: 9—11.
1. Hvordan og hvorfor skaffet en viss husholder seg venner, ifølge Lukas 16: 1—7?
I EGENSKAP av husholder hadde mannen en svært betrodd stilling. Han var satt til å føre tilsyn med sin herres eiendom. Men så ble han funnet skyldig i å ha vanskjøttet eiendommen, og herren ga ham beskjed om at han ville bli avsatt, at han ville bli sendt bort uten å ha noen muligheter for å få seg et annet arbeid. Mens han ennå var husholder, skyndte han seg imidlertid å innynde seg hos sin herres skyldnere ved å skrive ned gjelden deres kraftig. På denne måten skaffet han seg venner som ville sørge for ham når han ble satt på gaten. — Luk. 16: 1—7.
2. a) Hva var poenget i Jesu lignelse om den utro husholder? b) Hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?
2 Jesus Kristus benyttet dette eksemplet på listighet for å lære sine disipler et viktig poeng: «Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger!» (Luk. 16: 9) Dette får oss til å spørre: Hva er den «urettferdige mammon»? Hvem er det som eier de «evige boliger»? Og hvordan kan vi gjøre oss venner med dem ved hjelp av den «urettferdige mammon»?
3. Hva er den «urettferdige mammon», og hvordan framgår det av Bibelen?
3 Det er ikke noe urettferdig ved åndelig rikdom. Men det kan det være ved materiell rikdom. Både det å være i besittelse av materiell rikdom og det å ha et ønske om å skaffe seg slik rikdom kan få mennesker til å handle på en urettferdig måte. De som er rike, blir ofte undertrykkende, harde og ubarmhjertige. Når noen er i nød, kan det hende at de utnytter dem i stedet for å vise dem medfølelse. Den kristne disippelen Jakob sa til sine medtroende: «Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?» (Jak. 2: 6, 7) Noen av de rike tilfredsstilte sine egne, fordervede lyster og levde i «vellevnet», mens de unnlot å betale sine arbeidere den lønn de hadde krav på. (Jak. 5: 4, 5) Andre har tydd til løgn og bedrageri på grunn av et altoppslukende ønske om å bli rike. Følgende bibelske ordspråk har vist seg å være sant i deres tilfelle: «Den som fort vil bli rik unngår ikke skyld.» (Ordspr. 28: 20, MMM) I betraktning av alle de lite ønskverdige faktorer som så ofte er forbundet med materiell rikdom, kunne Jesus Kristus med rette tale om den «urettferdige mammon».
4. På hvilke måter kan den «urettferdige mammon» svikte?
4 Vi kan også merke oss at Guds Sønn nevnte at den «urettferdige mammon» kunne svikte. Penger kan for eksempel raskt miste sin verdi som følge av inflasjon eller devaluering. Kriger, revolusjoner, oversvømmelser, jordskjelv og andre katastrofer kan dessuten gjøre folk fattige. Hvor uforstandig er det derfor å sette sin lit til materielle ting og gjøre det å skaffe seg materielle eiendeler til det viktigste i livet!
5. Hvem eier de «evige boliger»? Begrunn svaret.
5 Jesu sanne disipler skulle bruke sin «urettferdige mammon» som et middel til å gjøre seg venner med dem som eide de «evige boliger». Ettersom ingen bolig på jorden kan omtales som evig, må de «evige boliger» være i himmelen. Det er den evige Gud, Jehova, og hans Sønn som eier dem. Jesus Kristus sa til sine apostler: «I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted.» — Joh. 14: 2.
6. a) Hvorfor trenger ikke Gud og Kristus våre materielle eiendeler? b) Hvordan kan vi gjøre Gud og Kristus til våre venner ved den «urettferdige mammon»?
6 Fordi Jehova Gud er Skaperen, eier han alle ting, og han deler denne eiendomsretten med sin førstefødte Sønn, arvingen over alle ting. (Sl. 50: 10—12; 2 Kor. 8: 9; Heb. 1: 1, 2) Det betyr at vi mennesker ikke kan gi dem materielle ting. Å gjøre seg venner med den høyeste Gud og hans Sønn ved den «urettferdige mammon» vil følgelig ganske enkelt si å bruke materiell rikdom på en måte som de godkjenner. Det innbefatter at en må ha en rett innstilling når en bruker av sine materielle midler til gagn for andre. Jesus Kristus sa: «La ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom.» (Matt. 6: 3, 4) Og apostelen Paulus skrev til korintierne: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7.
HJELP TIL DEM SOM LIDER
7. Hvordan ser Jehova Gud og Jesus Kristus på at vi på en uselvisk måte er gavmilde overfor dem som er i nød?
7 Når vi med glede og i en uselvisk ånd hjelper dem som er i nød, er det i Jehova Guds og hans Sønns øyne som om vi gjør dette for dem. Vi leser i Bibelen: «Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.» (Ordspr. 14: 31) «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» (Ordspr. 19: 17) Og da Jesus Kristus viste hva som er forskjellen mellom fårene, som blir godkjent, og geitene, som blir fordømt, sa han: «Hva I har gjort imot én av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» (Matt. 25: 40) «Hva I ikke har gjort imot én av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.» — Matt. 25: 45.
8. a) Hvor viktig er det å ha omsorg for de fattige og lidende? b) Hvilket ansvar har barn overfor foreldre og besteforeldre, og hvor alvorlig er det å unndra seg dette ansvaret? c) Hva er viktigst — en kristens ansvar overfor andre troende, eller hans ansvar overfor dem som er utenfor menigheten?
8 Sanne tilbedere av Jehova må følgelig være villige til å hjelpe de fattige og dem som lider. (Job 29: 16; 31: 19—22) Disippelen Jakob skrev: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 27) En slik aktiv omsorg for dem som er i en uheldig stilling, bør begynne med ens egne slektninger. Ifølge Bibelen er for eksempel barn og barnebarn forpliktet til å ta seg av sine foreldre og besteforeldre hvis de har behov for det. (1 Tim. 5: 4) Hvis noen med fullt overlegg unnlater å påta seg dette ansvar, er det ensbetydende med at de har fornektet troen. (1 Tim. 5: 8) Ettersom sanne kristne utgjør et samfunn av brødre, må de dessuten ha omsorg for dem i menigheten som har behov for det, før de begynner å hjelpe dem som er utenfor menigheten. Dette er i harmoni med prinsippet: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 10.
9. Hvem er det som avgjør om en menighet skal yte enkeltpersoner hjelp, og hvem kan få slik hjelp?
9 Det er ikke alltid nødvendig at det blir satt i gang noe bestemt tiltak fra menighetens side for at de kristne skal kunne hjelpe hverandre. Dette kan ofte skje på individuelt grunnlag. Men i noen tilfelle kan det bli nødvendig at menigheten tar penger fra sin konto for å gi økonomisk hjelp til noen som er i vanskeligheter. De eldste vil avgjøre hvem som skal få økonomisk hjelp, og i hvilken utstrekning hjelpen skal bli gitt. Som det framgår av 2 Tessalonikerne 3: 10 og 1 Timoteus 5: 9, 10, skulle en slik hjelp fra menighetens side, spesielt når den ble gitt regelmessig, være forbeholdt slike som satte et godt eksempel hva kristen livsførsel angikk.
HJELPEARBEID I STØRRE OMFANG
10. Hvilket forbilde kan vi følge når det gjelder å gi hjelp i større omfang?
10 Det hender at det blir nødvendig å treffe omfattende hjelpetiltak til gagn for troende i andre menigheter og kanskje til og med i andre deler av verden. Hvordan et slikt tiltak bør settes i verk, ser vi når vi undersøker et omfattende hjelpearbeid som ble satt i gang i den kristne menighet i det første århundre.
11. a) Hvem var det først som ledet hjelpearbeidet i menigheten i det første århundre? b) Hva slags menn ble senere betrodd ansvaret i forbindelse med hjelpearbeidet?
11 Apostlene tok først imot frivillige bidrag og førte deretter tilsyn med utdelingen. (Ap. gj. 4: 34, 35) Etter hvert som menigheten ble større, var ikke dette lenger så praktisk. Senere ble sju menn som var «fulle av Ånd og visdom», utnevnt til å sørge for at ingen enker som var fortjent til å få hjelp, ble satt til side ved den daglige utdeling. Disse sju hadde de andre troendes tillit. (Ap. gj. 6: 1—6) Det ble lagt stor vekt på at de som skulle fordele de bidrag som kom inn til hjelpearbeidet, var pålitelige menn. Apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint om dem som skulle reise med de innkomne bidrag fra Korint til Jerusalem: «Jeg [skal] sende dem som I selv velger, med brev, for å føre eders kjærlighetsgave til Jerusalem.» — 1 Kor. 16: 3.
12. a) Hvordan bør hjelpearbeid finansieres i vår tid? b) Hvordan er ordningen blant Jehovas vitner i denne forbindelse?
12 I samsvar med det eksempel som ble satt av menigheten i det første århundre, bør denne slags hjelpearbeid i vår tid finansieres ved frivillige bidrag. Det er også nødvendig at utdelingen blir ledet og koordinert av pålitelige menn. For at hjelpearbeidet skal bli tatt hånd om på en ordnet måte, sender Jehovas vitners menigheter sine bidrag til et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Når det inntreffer en katastrofe, setter Selskapets hovedkontor eller det lokale avdelingskontor seg i forbindelse med de eldste i de menighetene som er berørt av katastrofen, for å finne ut hvilket behov som gjør seg gjeldende. Forsyninger og pengebeløp som det er behov for øyeblikkelig, blir så stilt til rådighet, og hjelpetiltakene blir vanligvis organisert gjennom de eldste på stedet.
13. Hvordan bør de eldste gå fram når de får pålitelige opplysninger om at noen trenger materiell hjelp?
13 Så snart det kommer inn pålitelige opplysninger om brødre som er i nød, kan de eldste i samtlige nærliggende menigheter opplyse at det er anledning til å gi bidrag til hjelpearbeidet. Alle vil da kunne avgjøre hvor mye de er i stand til å gi. Vi finner et bibelsk eksempel på dette i Apostlenes gjerninger 11: 27—29, hvor vi leser: «I disse dager kom det noen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia, og en av dem, ved navn Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at det skulle komme en stor hungersnød over hele jorderike; den kom også under Klaudius. Disiplene vedtok da, alt etter som enhver av dem hadde råd til, å sende noe til hjelp for de brødre som bodde i Judea.» Det foregår på samme måte i dag. Mange menigheter og enkeltpersoner sender fra tid til annen bidrag til et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer for at de skal kunne brukes når det oppstår en krisesituasjon.
BIDRAG TIL FREMME AV DE ÅNDELIGE INTERESSER
14. a) Hva er Guds tjeneres viktigste oppgave i vår tid? b) Hvordan har det trykte ord vært til hjelp for dem i denne forbindelse? c) Hvor har de fått penger fra til å bygge og drive trykkerier? d) Hva ellers er innkomne bidrag blitt brukt til?
14 Selv om det er svært viktig å gi materiell hjelp til dem som har behov for det, er Guds tjenere i første rekke forpliktet til å yte åndelig hjelp til mennesker i og utenfor menigheten. I vår tid er dette for en stor del blitt gjort ved hjelp av det trykte ord. Bidrag og rentefrie lån til Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer har gjort det mulig å bygge og drive trykkerier hvor det blir framstilt bibler og bibelsk litteratur til en pris som ligger langt under det det ville ha kostet hvis kommersielle trykkerier skulle ha utført arbeidet. Som følge av dette har selv fattige mennesker anledning til å skaffe seg slike publikasjoner gratis eller mot et lite bidrag. De bidrag som kommer inn, blir dessuten brukt til å støtte misjonærer og hjelpe andre heltidstjenere, deriblant reisende eldste, slik at de kan skaffe seg de aller nødvendigste ting.
15. Hva sier Bibelen om det å yte økonomisk hjelp til dem som vier seg fullstendig til arbeidet for å fremme andres åndelige interesser? (1 Kor. 9: 6—18; Gal. 6: 6; Fil. 4: 14—18)
15 At det er riktig å bruke bidrag som kommer inn, til hjelp for dem som ivaretar andres åndelige interesser, framgår tydelig av 1 Timoteus 5: 17, 18: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære. For Skriften sier: Du skal ikke binde munnen på en okse som tresker. Og en arbeider er sin lønn verd.» Dette betyr ikke at de eldste skal motta lønn for det arbeid de utfører. Men i samsvar med Bibelens prinsipper er det på sin plass at Jehovas vitners styrende råd og avdelingskontorene bruker bidrag som kommer inn, til å yte materiell hjelp til dem som derved kan vie seg mer fullstendig til åndelige gjøremål.
16. Hvilke utgifter har den lokale menighet, og hvorfor er det viktig å dekke disse?
16 De lokale menigheter av Jehovas vitner har dessuten utgifter i forbindelse med sine møtesteder eller Rikets saler. Foruten utgifter i forbindelse med elektrisitet, vann, fyring, rengjøring og reparasjoner har de kanskje månedlig husleie eller avdrag på lån å betale. Det trengs bidrag til dekning av disse utgiftene, slik at menigheten ikke bringer vanære over Guds navn fordi den ikke betaler sine regninger. De som tjener Jehova, både enkeltpersoner og menigheter, bør følge formaningen: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre!» — Rom. 13: 8.
ALLES ANSVAR
17. Hvordan bør hver enkelt kristen se på det å gi bidrag til fremme av åndelige interesser og å hjelpe dem som er i nød?
17 Å være en kristen innbefatter å bruke den «urettferdige mammon» til fremme av åndelige interesser og til hjelp for dem som er i nød. Alle har det privilegium å bidra med noe, enten de har mye eller lite. Legg for eksempel merke til hva apostelen Paulus anbefalte korintierne å gjøre: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til.» — 1 Kor. 16: 2.
18. a) Hvilken bibelsk veiledning bør vi følge for å kunne ha noe å gi til fremme av Rikets interesser? b) Er det beløpets størrelse som er hovedsaken? Hvordan framgår dette av tilfellet med den fattige enken?
18 I samsvar med denne formaningen vil noen kanskje legge til side noe i begynnelsen av hver uke for at de skal ha noe å gi. Beløpets størrelse vil naturligvis variere betydelig fra person til person, men det er ikke det som er det vesentlige. Hovedsaken er at en er villig, ja, at en er ivrig etter å gi et bidrag. Apostelen Paulus uttrykte det på denne måten: «Når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2 Kor. 8: 12, NTN) Det er denne gode vilje, det at en er villig til å gi i samsvar med de midler en har, som teller hos Jehova Gud. Jesus Kristus så for eksempel en fattig enke legge to lepta i tempelkisten i Jerusalem. For et slikt beløp kunne en på den tiden kjøpe en halv spurv, altså ikke engang ett måltid. Men denne enkens bidrag, som ble gitt som et uttrykk for hennes kjærlighet til den sanne Gud, som ble tilbedt i templet, var høyst antagelig. Ja, sett i forhold til hennes økonomiske situasjon var hennes gave større enn de gaver som ble gitt av de rike, som bare ga av sin overflod. — Mark. 12: 42—44.
19. Hva viser vi når vi gjør bruk av den «urettferdige mammon» på rette måte og hva kan vi da være forvisset om?
19 Vi ønsker naturligvis å vise at vi er Guds og Kristi venner, ved å bruke den «urettferdige mammon» til hjelp for dem som er i nød, og til fremme av åndelige interesser. (Ordspr. 3: 9; Gal. 2: 10) Hvis vi fortsetter å bruke vår «urettferdige mammon» på rette måte, viser vi at vi er tro i smått. Jehova Gud og hans Sønn kan da fortsette å bruke oss som gode husholdere til å dele ut langt større verdier, åndelige rikdommer, til andre. Vårt rulleblad, som forteller om våre gode gjerninger, vil være som en skatt som blir oppbevart i himmelen, og som gir rik avkastning i form av Guds godkjennelse og velsignelse nå og evig liv i den nye ordning, som består av «nye himler og en ny jord». — Matt. 6: 20; Luk. 16: 10—13; 2 Pet. 3: 13.