Hvordan vi kan høste gagn av Kristi stilling som hode
DET er bare Jesus Kristus og ikke noe menneske eller noen gruppe av mennesker som er hode for den kristne menighet. Han tiltok seg ikke selv denne ære, og den ble heller ikke gitt ham som følge av menneskers samtykke. Han fikk den av ingen andre enn sin Far. Da apostelen Paulus skrev til medtroende i Efesos, sa han at Gud ’ga Jesus som hode over alle ting til menigheten’. — Ef. 1: 22.
Det er som det skal være at Jesus Kristus inntar stillingen som hode for menigheten. Hans lære og levnetsløp, særlig hans offerdød, utgjør selve grunnlaget for menighetens eksistens. Ingen kan bli et medlem av menigheten ved å gå utenom Jesus Kristus. «Jeg,» sa Jesus, «er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» — Joh. 14: 6.
Virker Jesu stilling som hode på noen måte undertrykkende? Slett ikke, for den måten han handlet på da han var et menneske på jorden, viser at han ivaretar sin stilling som hode på en kjærlig og medfølende måte. Han forklarte tålmodig vanskelige ting for sine disipler og påla dem aldri mer enn de var i stand til å bære. På en kjærlig måte sørget han for å dekke deres behov og passet på at de fikk tilstrekkelig hvile og mulighet til å være for seg selv. Ved én anledning, da det «ikke engang [ble] tid for dem til å få seg mat», sa Jesus til sine disipler: «Kom nå I med meg avsides til et øde sted og hvil eder litt ut!» (Mark. 6: 31) Til sist ga Jesus sitt liv for sine disipler. Som han selv hadde sagt: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» — Joh. 15: 13.
Den måten Jesus ivaretok sin stilling som hode på, innebar aldri at han næret noen mistillit til sine etterfølgere. Han ga uttrykk for at han stolte på at de ønsket å gjøre hans Fars gjerning og vilje. Jesus sa for eksempel en gang: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse.» — Joh. 14: 12.
Hvor oppmuntrende må det ikke ha vært for disiplene å høre disse ordene! Som enkeltpersoner kunne ikke noen av Jesu disipler tilnærmelsesvis gjøre alt det som deres Mester gjorde. Men som gruppe betraktet var de i stand til å gjøre større ting. Til Guds fastsatte tid var de i stand til å utbre det «gode budskap» til jøder og ikke-jøder langt utenfor Judea, Galilea og Perea, hvor Jesus hadde forkynt. De var et redskap som ble brukt til å gjøre langt flere disipler enn Jesus hadde gjort i løpet av sin tre og et halvt år lange forkynnergjerning på jorden. Den tillit Jesus viste sine sanne disipler, var så visst ikke uberettiget.
HVORDAN JESUS IVARETAR SIN STILLING SOM HODE I VÅR TID
Det at Jesus Kristus ikke er nærværende i kjødet i vår tid, har på ingen måte redusert den innflytelse han øver på sine disipler. De nyter godt av hans hjelp, veiledning og beskyttelse på samme måte som de ville ha gjort hvis han hadde vært her på jorden. (Matt. 28: 20) Hvordan er dette mulig?
Den kristne menighet har for det første en pålitelig beretning om Jesu lære og levnetsløp fra fire forskjellige kilder — evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Den øvrige del av de kristne greske skrifter retter også oppmerksomheten mot Jesus Kristus og overbringer ånden i hans lære. Når vi leser disse inspirerte skrifter og retter oss etter dem, viser vi således at vi anerkjenner Kristi stilling som hode.
Jehova Gud har dessuten latt sin Sønn få herredømme over en veldig kraft — hans hellige ånd. Dette framgår tydelig av det som apostelen Peter sa angående utgytelsen av denne ånd på pinsedagen i 33 e. Kr.: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» — Ap. gj. 2: 32, 33.
Ettersom Jesus Kristus utgjøt ånden over disiplene, kan han også lede dem ved hjelp av den. Når sanne kristne står overfor vanskelige problemer eller prøvelser, kan de derfor være forvisset om at de vil få hjelp av sin Mester. Han kan ved hjelp av Guds ånd veilede dem ved å få dem til å huske passende bibelske retningslinjer og sette dem i stand til å se hva som er den rette handlemåte.
Eldste som betrakter hverandre som likemenn, og som ser på Kristus som sitt hode, får således hjelp til å treffe rette avgjørelser når de, samtidig som de benytter seg av bønn, tar seg av menighetsanliggender. Det at de betrakter hverandre på rette måte og fullt ut anerkjenner Kristi stilling som hode, gjør at Guds ånd kan virke fritt på dem. (Ef. 4: 15, 16) Dette tjener til å oppveie den virkning som den menneskelige ufullkommenhet, deriblant tilbøyeligheter til å legge stolthet eller ærgjerrighet for dagen, ellers ville øve når de forsøker å løse problemer eller treffe viktige avgjørelser som gruppe betraktet.
Foruten Guds ånd kan Jesus Kristus benytte engler for å hjelpe sin menighet. Da han var på jorden, hadde han makt til å tilkalle engler for å få hjelp. Han sa til Peter: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt. 26: 53) En legion på den tiden talte vanligvis 6000 mann. Jesus kunne derfor regne med å få øyeblikkelig hjelp av over 72 000 engler.
Vi kan forestille oss den kolossale makt som disse englene er i besittelse av, når vi merker oss at bare én av dem på den judéiske kongen Esekias’ tid slo i hjel 185 000 av den assyriske hær på én natt. (2 Kong. 19: 35) Ved hjelp av sine mektige engler kan Jesus Kristus beskytte sine disipler overfor ondsinnete motstandere og sørge for at hans befaling om å gjøre disipler blir fulgt trass i den verste motstand. Noe som bekrefter at englene blir brukt for å hjelpe menigheten, er at forbud og grusom forfølgelse ikke har stoppet arbeidet med å gjøre disipler. De som tilhører menigheten, kan svare bekreftende på det spørsmålet som blir stilt i Hebreerne 1: 14: «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?»
DE ELDSTES STILLING I FORHOLD TIL KRISTUS
Jesus Kristus ivaretar også sin stilling som hode ved å gjøre bruk av menn som tjener den verdensomfattende menighet, som består av mange tusen grupper av disipler over hele jorden. (Ef. 4: 7, 8, 11—13) Hver og en av disse grupper eller menigheter av disipler, som utgjør den ene menighet, har vanligvis en lokal gruppe av eldste. Når disse eldste bestreber seg på å følge Jesu eksempel og i oppriktighet gjenspeiler Kristi sinnsinnstilling når de underviser, veileder og rettleder, blir i virkeligheten de enkelte menigheter undervist, veiledet og rettledet av Jesus Kristus. Den som retter seg etter den formaning som de eldste gir, og som forstår at den har et bibelsk grunnlag, viser at han anerkjenner Kristi stilling som hode. Han er klar over at fordi de holder fast ved Bibelen, er det ikke bare sine egne meninger de gir uttrykk for.
Betyr så dette at hva som helst en eldste sier, bør betraktes som om det kom fra Kristus selv? Ikke nødvendigvis. I likhet med ethvert annet medlem av menigheten er en eldste et ufullkomment menneske og tilbøyelig til å tale og handle galt. Som disippelen Jakob erkjente: «Alle feiler vi ofte. En mann som ikke forgår seg med sine ord, han er fullkommen.» (Jak. 3: 2, NTN) De eldste må derfor i betraktning av sine svakheter og ufullkommenheter passe på at de ikke lar sine personlige synspunkter få påvirke deres undervisning, veiledning eller tilrettevisning.
Hvis de eldste behandler saker på grunnlag av sine egne meninger, på grunnlag av hva de selv liker og misliker, ville de gjøre seg skyldige i å ignorere Kristi stilling som hode. De ville sette seg over Jesus Kristus og derved gi uttrykk for at det er noe ufullstendig ved den veiledning han gir menigheten. De ville i virkeligheten si at deres personlige synspunkter er nødvendige for å utfylle Kristi lære. — Jevnfør 1 Korintierne 3: 4—11.
Sett at en eldste på denne måten unnlater å anerkjenne Kristi stilling som hode. Det ville da påhvile de andre eldste det ansvar å hjelpe ham til å betrakte seg selv på rette måte i forhold til Jesus Kristus og sine brødre. (Fil. 2: 2—5) En eldste som har begått en slik feil, vil uten tvil ønske å rette seg etter den bibelske veiledning som hans medeldste gir ham, og bevise at han virkelig anerkjenner Kristi stilling som hode. Ville feilen diskvalifisere ham til å fortsette å tjene som en eldste? Bare hvis han fortsatte å ignorere den rettledning som hans medeldste gir ham ut fra Bibelen.
At et alvorlig feilgrep ikke automatisk vil diskvalifisere en til å fortsette å tjene som en eldste, blir tydelig vist i tilfellet med apostelen Peter (Kefas). Da han med urette sluttet å ha samkvem med de hedningekristne, ble han irettesatt av apostelen Paulus. Paulus skrev angående dette: «Da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i øynene, fordi det var ført klagemål imot ham. For før det kom noen fra Jakob, åt han sammen med hedningene; men da de kom, dro han seg tilbake og skilte seg ut, for han var redd for dem som var av omskjærelsen, og sammen med ham hyklet òg de andre jøder, så at endog Barnabas ble revet med av deres hykleri. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte på det: Når du som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» (Gal. 2: 11—14) Peter tok imot denne tukten og rettet seg etter den og fortsatte derfor å tjene som en trofast eldste og apostel.
Men hvordan stiller det seg hvis du ikke er en eldste og føler at en eller flere av de eldste i din menighet begynner å påtvinge andre sine egne synspunkter? Da bør du under bønn tenke over om du virkelig betrakter tingene på et bibelsk grunnlag. Hvis et problem har oppstått, bør du stole på at Jesus Kristus ikke vil la menigheten bli utsatt for noen virkelig åndelig skade. Han vet hva som foregår. (Jevnfør 2 Timoteus 2: 18, 19 og Åpenbaringen 2: 2—7.) Hvis din samvittighet fortsetter å plage deg, kan du snakke med en av de eldste om det for å få fred i ditt hjerte og sinn. Fortsett å be om at du må forbli i stand til å handle som en trofast disippel av Jesus Kristus og derved høste gagn av den måten han ivaretar sin stilling som hode på.
Det kan ikke herske noen tvil om at Jesus virkelig innehar stillingen som hode for den kristne menighet. (Kol. 1: 13, 14, 18) Ved at vi anerkjenner dette, vil vi kunne høste enestående velsignelser i form av beskyttelse, veiledning og annen hjelp. (1 Kor. 11: 3) Måtte vi derfor underordne oss under vår Mester og fortsette å nyte godt av de velsignelser som hans stilling som hode medfører. — Joh. 14: 23.