Hold ut i trofasthet

«O Jehova, er ikke dine øyne vendt mot trofasthet?» — Jer. 5: 3, NW.

 1. Hvilken kontrast var det mellom den handlemåte Jerusalems innbyggere fulgte, og den handlemåte Jeremias fulgte?

JEHOVA spurte med tanke på det gamle Jerusalems innbyggere: «Hva kommer det av at dette folk . . . er troløst med en vedvarende troløshet?» Det kom av at de fulgte en egensindig handlemåte, «den vanlige handlemåte, lik en hest som styrter av sted i slaget». Deres kjødelige måte å se tingene på førte til ulykke for dem, for de ’lærte ikke Jehovas dom å kjenne’. (Jer. 8: 5—7, NW) Jeremias utgjorde en slående kontrast til dem. Han holdt ut i trofasthet. I 40 år, helt til Jerusalem ble ødelagt, og enda lenger, fortsatte han å utføre sitt oppdrag, som besto i å kunngjøre Jehovas dommer.

 2. Hvilken likhet er det mellom Jeremias’ situasjon og den situasjon Guds folk i vår tid står overfor, med hensyn til en kommende trengsel? (Jer. 4: 5, 6; 6: 1)

² Det ser ikke ut til at Jeremias på forhånd visste hvilken dag eller time Jerusalems ødeleggelse skulle komme. Men han var oppmerksom på det ’store bulder fra landet i nord’ — Babylon. Han visste at eksekusjonsstyrkene nærmet seg, og at Gud ville fullbyrde sine dommer. Jehovas folk i vår tid ser likeledes tydelig «tegnet» på at det snart skal komme «så stor en trengsel som ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse». — Jer. 10: 22; Mark. 13: 4, 19.

 3. a) Hva har Jehovas vitner forkynt i nyere tid, og hvor lenge? b) Hva har de føyd til sin tro?

³ I snart 60 år har Jehovas kristne vitner nå gjort nasjonene både i og utenfor kristenheten kjent med at denne verden har befunnet seg i sin «endens tid» siden 1914, og at hele den gamle ordning om kort tid kommer til å gå til grunne i «en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid». (Dan. 12 :1, 4) Demonenes styrker samler nå nasjonene til Harmageddon. (Åpb. 16: 13—16) Vår tids Jeremias-klasse holder trofast ut mens den forkynner dette budskapet. De føyer utholdenhet til sin tro. — 2 Pet. 1: 5, 6, NW.

 4. Hva er kilden til vår oppmuntring, og hvordan illustrerer Jeremias 17: 5—8 det?

⁴ Jeremias-klassen og alle de nye som stadig slutter seg til Rikets forkynnere, trenger hele tiden oppmuntring for å kunne gå på og vinne seier. Jehova sørger for at de får slik oppmuntring. I motsetning til dem «som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm», setter de som Jeremias var et bilde på, sin lit til Jehova og stoler på ham. De blir «lik et tre som er plantet ved vann». De kan ’skyte sine røtter ut’ og drikke av hele Jehovas livgivende foranstaltning. Hverken forfølgelsens ’hete’ eller ’tørke’ som skyldes forbud og restriksjoner, kan få dem til å ’holde opp å bære frukt’. I likhet med et produktivt tre som «alltid har grønne blad», bringer de alltid pris til Jehova. De er derfor «velsignet». — Jer. 17: 5—8.

EN UTHOLDENHETSPRØVE

 5. Hvilken virkning bør Jeremias utholdenhet ha på oss?

⁵ Er det noen i vår tid som har rettet blikket mot materielle mål i stedet for mot den dyrebare skatt som tjenesten for Riket er? Har noen syntes at det har vært vanskelig å holde ut? Husk at Jeremias noen ganger syntes det var vanskelig å holde ut. Han tenkte til og med på å gi opp. Men da var det at Jehovas ord i hans hjerte viste seg å være ’som en brennende ild, innestengt i hans bein’. Dette ord drev ham til å kjempe videre og seire over sine fiender. (Jer. 20: 9) Når vi undersøker noen av de problemene Jeremias møtte og overvant, burde det gi oss et sterkt ønske om å holde ut og seire!

 6. a) Hvordan fikk Jeremias styrke til å holde ut? b) Hvem bør vi ikke ha fellesskap med, i samsvar med Jeremias eksempel?

⁶ Jeremias møtte voldsom motstand fra sine egne bysbarn, folket i Anatot, som sa til ham: «Du skal ikke profetere i [Jehovas] navn, for at du ikke skal dø for vår hånd.» Selv hans brødre og hans fars hus var troløse mot ham. Det så ut til at han hadde fiender som forbannet ham, overalt. (Jer. 11: 21; 12: 6; 15: 10) Men Jeremias fikk styrke til å holde ut. Hvordan? Ved å be til Jehova og ved å innse hvilket stort privilegium det var å kunne bære Jehovas navn og forkynne hans ord:

«Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg har ikke sittet i de lystiges lag og jublet.» (Jer. 15: 16, 17)

Jeremias fant glede i Jehovas ord og i å bære hans navn. Han fant ikke noen glede i gudløse menneskers lystighet og unngikk viselig deres selskap. Burde ikke vi gjøre som han?

 7. a) Hvordan reagerte Jeremias da han fikk befaling om ikke å gifte seg? b) Hvordan reagerte han på den harde behandling han fikk av Pashur?

⁷ Som et tegn på at hans budskap var pålitelig, fikk Jeremias befaling av Jehova om ikke å gifte seg. Han skulle ikke sette barn til verden som bare skulle bli ødelagt. Jeremias beklaget seg ikke over sin enslige stand, men ble oppslukt av det arbeid han ble pålagt. Pashur, en tilsynsmann i Jehovas hus, tok etter en tid anstøt av Jeremias’ ord og slo ham og satte ham i stokken natten over. Men da Jeremias ble sloppet fri, forkynte han igjen fryktløst for Pashur at hele Juda skulle bli gitt i Babels konges hånd. — Jer. 16: 1—4; 20: 1—6.

 8. Hvordan la Jeremias fryktløshet for dagen i Jojakims regjeringstid ?

⁸ Da den onde kong Jojakim kom på tronen i 628 f. Kr., ga Jehova Jeremias en vektig profeti å forkynne og sa igjen til ham: «Ta ikke et ord fra!» Jeremias sto derfor fram i forgården til Jehovas tempel og talte alle de ord Jehova hadde befalt ham å tale. Det var et kraftig domsbudskap for Juda og Jerusalem. Hva ble utfallet? Beretningen sier:

«Da Jeremias var ferdig med å tale alt det [Jehova] hadde befalt ham å tale til hele folket, da grep de ham, prestene og profetene og hele folket, og sa: Du skal dø. Hvorfor har du profetert i [Jehovas] navn og sagt: Det skal gå med dette hus som med Silo, og denne by skal bli øde, uten innbyggere? Og alt folket samlet seg imot Jeremias i [Jehovas] hus.» (Jer. 26: 1—9)

Judas høvdinger kom så til, og prestene og profetene ville ha dem til å dømme Jeremias til døden. Men i en gripende tale gjorde Jeremias det helt klart at det var Jehova som hadde sendt ham for å profetere, at han hadde adlydt Jehovas røst, og at de ville komme til å utøse uskyldig blod hvis de drepte ham. — Jer. 26: 10—15.

 9. a) Hvem støttet Jeremias? b) Hva minner dette oss om?

⁹ Da tok høvdingene og hele folket til orde til forsvar for Jeremias og sa: «I [Jehovas], vår Guds navn har han talt til oss.» Noen av de eldste støttet også Jeremias, deriblant Akikam, Gedaljas far. (Jer. 26: 16—24) Jeremias fortsatte derfor fryktløst å profetere. Det at judeerne for en tid lot være å forfølge Jeremias, minner oss om noe som våre brødre i Malawi har opplevd. Rapporter som har kommet inn i den senere tid, har vist at mange av brødrene er blitt løslatt fra fengslene og har fått dra tilbake til sine hjem og dyrke jorden. Noen av de ungdommene som før forfulgte dem, studerer til og med Bibelen sammen med dem. Men i andre deler av landet gjør de lokale embetsmenn og slektninger av vitner det vanskelig for Jehovas folk å leve et normalt liv. I likhet med Jeremias fortsetter de imidlertid å holde ut, og de bevarer sin ulastelighet.

HVEM VAR DEN SANNE PROFET?

10, 11. a) Hvilken profetisk illustrasjon benyttet Jeremias og Hananja? b) Hvordan viste det seg at Jeremias var en sann profet?

¹⁰ I kong Sedekias’ regjeringstid benyttet Jeremias en profetisk illustrasjon. På Jehovas befaling la han et åk av tre på sin nakke, og kunngjorde at Juda og de omkringliggende nasjoner måtte underkaste seg Babylons konges åk, ellers ville de bli straffet på det strengeste. Men profeten Hananja tok åket av Jeremias’ nakke og brøt det i stykker og sa at like lett ville Jehova bryte Babylons åk innen to år. — Jer. 27: 2—15; 28: 1—11.

¹¹ Hvem ville gå seirende ut av denne tvisten mellom to profeter? Var det Jeremias eller Hananja som var Jehovas sanne profet? Jehova lot det ikke være noen tvil om dette da han befalte Jeremias å profetere at åket av tre skulle erstattes med et åk av jern, og at Hananja skulle dø innen årets utgang. Hananja døde i den sjuende måned det året, og Babylons åk viste seg virkelig å være et åk av jern. — Jer. 28: 12—17.

12, 13. a) Hvilken gruppe i vår tid oppfører seg på samme måte som Hananja, og hvordan vil det gå med den? b) Hva er det som holder Guds sanne vitner oppe?

¹² Hvor lik Hananja er ikke vår tids falske profeter, som ondsinnet prøver å bryte ned Jehovas vitners arbeid! Noen av dem har kanskje til og med vandret med Guds folk en tid, men så er de blitt misfornøyd fordi deres egne ærgjerrige planer ikke er blitt virkeliggjort, og har vendt tilbake til den lære som de før spydde ut. De forkynner «av avind og for kivs skyld» og så visst ikke «av velvilje», for de har ikke noe oppbyggende å si. (2 Pet. 2: 22; Fil. 1: 15) De forkynner et budskap som er stikk i strid med det budskapet Jeremias-klassen forkynner om den kommende ’store trengsel’.

¹³ Den ’store trengsel’ vil imidlertid komme til Guds fastsatte tid, like så sikkert som at Jehova erstattet åket av tre med et åk av jern. Og dommen over de profetgrupper som motarbeider Jeremias-klassen i vår tid, vil bli fullbyrdet når Jehovas tid er inne, like så sikkert som at Hananja døde i samsvar med Jehovas dom i det samme året. De falske profeter har ingen glede og har ikke Jehovas ånd eller «ord» til å holde seg oppe. — Jer. 23: 16—19; 31: 1, 12.

BEVAR DIN TILLIT!

14. a) Hva bør vi i likhet med Jeremias ha tillit til? b) Hvorfor må vi hele tiden være våkne?

¹⁴ I likhet med Jeremias bør vi ha urokkelig tillit til Jehovas profetiske «ord». Som et bevis for at Jeremias hadde en slik tillit til Jehova, adlød han «[Jehovas] ord» og kjøpte en mark i Anatot som han hadde odelsretten til, og det bare ett år før de babyloniske hærer kom og la landet øde! (Jer. 32: 8—25) Nå i de siste dager må vi likeledes ha tillit til at Jehova vil oppfylle hvert ord i de løfter han har gitt om å beskytte og bevare sitt folk. (Jer. 32: 38—41) Den tid er faretruende nær da de himmelske angrepsstyrker under ledelse av Kristus Jesus vil slå til! Det er derfor av største betydning at vi holder oss våkne og forkynner Guds «ord». — Mark. 13: 10, 32—37.

15, 16. a) Hva var det som holdt Jeremias oppe? b) Hvilket problem møtte Baruk? c) Hvordan kan vi finne oppmuntring i Jehovas ord til Baruk? (Åpb. 2: 3)

¹⁵ Det var ikke lett for Jeremias. Men hans tillit til Jehova og hans trofasthet mot sitt oppdrag hjalp ham til å komme gjennom prøvene. Han var også i stand til å oppmuntre sin trofaste ledsager, skriveren Baruk, da han ble nedtrykt. Da Jeremias hadde profetert i mellom 20 og 30 år, sa Baruk:

Ve meg! For [Jehova] har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av mine sukk og finner ikke ro.»

Men gjennom Jeremias sa Jehova til ham:

«Se, det jeg har bygd, det bryter jeg ned, og det jeg har plantet, det rykker jeg opp, og så går det med hele jorden. Og du, du attrår store ting? Attrå dem ikke! For se, jeg lar ulykke komme over alt kjød, sier [Jehova]. Men jeg vil gi deg ditt liv til krigsbytte på alle de steder hvor du går hen.» (Jer. 45: 1—5)

Ja, denne trofaste Guds tjener var blitt trett etter som tiden hadde gått. Men Jehova forsikret Baruk om at den tid var nær da han skulle ’bryte ned og rykke opp’, ja, føre trengsel over det troløse Jerusalem og Juda. Selv om det så ut som om det gikk sent, ville ’ulykken’ komme !

¹⁶ Jehova advarte Baruk mot å vende tilbake til judeernes verdslige, materialistiske veier og søke fordeler for seg selv. Hans oppgave var å tjene trofast sammen med Jehovas profet. Nå i det 20. århundres «siste dager» må heller ikke noen av Guds folk vende tilbake til denne dødsdømte, materialistiske verden. Deres oppgave er å tjene med utholdenhet helt til de ’får sitt liv til krigsbytte’ i Guds rikes område etter Harmageddons storm.

LOJALE MEDARBEIDERE

17. Hvem var rekabittene, og hva var grunnen til at Jehova belønnet dem?

¹⁷ Jeremias hadde også andre venner. De dukket først opp etter at han hadde tjent trofast i mange år. Det var Jehova som ledet dem til å stå fram. Mens den onde Jojakim fremdeles regjerte, befalte Jehova Jeremias å føre rekabittene til templet. Rekabittene var etterkommere av Jonadab, som hadde vist at han sto på Jehovas side på kong Jehus tid, cirka 250 år tidligere. (2 Kong. 10: 15—17) Jonadab hadde forbudt sine etterkommere å drikke vin. Og nå, første gang da babylonierne nærmet seg, hadde rekabittene søkt tilflukt i Jerusalem. Jeremias satte vin fram for dem. Men de ville ikke drikke, i lydighet mot sin stamfar, Jonadab. Jehova stilte så Judas og Jerusalems ulydighet og troløshet opp som en kontrast til rekabittenes lydighet og trofasthet og sa:

«Det skal aldri fattes en mann av Jonadabs Rekabs sønns ætt som skal stå for mitt åsyn.»

Jonadabs etterkommere fikk således en storslått belønning. De ble utfridd under den trengsel som rammet Jerusalem. — Jer. 35: 1—19.

18. Hvem er i vår tid ’Jonadabs barn’, og hvor finner de beskyttelse?

¹⁸ Disse rekabittene har et motstykke i vår tid — i mennesker som har et oppriktig hjerte og kjærlighet til rette prinsipper, og som kanskje har prøvd å unnfly disse «vanskelige tider» i kristenhetens religiøse område. (2 Tim. 3: 1) Men sann tilflukt kan de bare finne ved å vende seg til den foranstaltning Jehova har truffet gjennom Kristus. Han sender vår tids Jeremias-klasse til dem med det budskap som betyr frelse for dem. De som utgjør vår tids «Jonadab», finner ikke trygghet i kristenheten, som står på sammenbruddets rand, men på den side som Jehovas «profet» i vår tid har stilt seg på.

19. Hvordan er den holdning Jeremias inntok overfor Sedekias, til oppmuntring for oss?

¹⁹ Den siste kongen i Juda, Sedekias (617—607 f. Kr.), ba Jeremias om å be til Jehova for Juda. Men Jeremias fortsatte å forkynne Jerusalems forestående ødeleggelse. Etter at han var blitt slått og kastet i fengsel og hadde sittet der i mange dager, ble han ført fram for kongen, som spurte ham i lønndom: «Er det noe ord fra [Jehova]?» Jeremias svarte åpenhjertig: «Ja, det er [et ord]. . . . Du skal bli gitt i Babels konges hånd.» (Jer. 37: 3—17) Jehovas vitner i vår tid forkynner likeledes Guds dom på en åpenhjertig måte. De er ikke interessert i felleskirkelige bevegelser eller i å mildne det budskap som blir kunngjort mot kristenheten.

20. a) Hvordan reddet Ebed-Melek Jeremias, og hvordan ble Ebed-Melek belønnet? b) Hvem har i vår tid handlet på samme måte som Ebed-Melek, og hva vil bli utfallet for dem? (Matt. 25: 34, 40)

²⁰ Fordi Jeremias fortsatte å forkynne Jehovas dommer mot byen, ble han kastet i en brønn hvor han sank ned i dynnet. Det så ut til at han skulle komme til å lide en fryktelig død. Men en etiopisk evnukk, Ebed-Melek, gikk til kongen og ba for Jeremias. På kongens befaling tok så Ebed-Melek med seg 30 menn, og ved hjelp av filler og utslitte klær dro de Jeremias opp av brønnen og førte ham til et sted i vaktgården. Der ble han helt til Jerusalem ble ødelagt og han ble satt fri. Men hvordan gikk det med Ebed-Melek? Mens Jeremias fremdeles befant seg i vaktgården, kom Jehovas ord til ham:

«Gå og si til etioperen Ebed-Melek: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg lar mine ord komme over denne by til det onde og ikke til det gode, og de skal bli oppfylt for dine øyne på den dag. Men jeg vil redde deg på den dag, sier [Jehova], og du skal ikke bli overgitt i de menns hånd som du gruer for. For jeg vil la deg unnkomme, og du skal ikke falle for sverdet, men du skal få ditt liv til krigsbytte, fordi du satte din lit til meg, sier [Jehova].»

Da de babyloniske hærer kom stormende fra nord, reddet således Ebed-Melek livet. I vår tid har det også vært mange, både statstjenestemenn og fangevoktere, som har vist forfulgte vitner for Jehova vennlighet. Noen av dem er senere blitt vitner og ser fram til å bli frelst når Kristi Jesu himmelske eksekusjonsstyrker går til handling i Harmageddon. — Jer. 38: 6—13; 39: 15—18; Åpb. 7: 14—17; 16: 16.

21. a) Hvilke tjenere for Jehova på Jeremias’ tid har sine motstykker i vår tid? b) På hvilken måte legger de utholdenhet for dagen? (Åpb. 14 :12, NW)

²¹ Det er en glede å se at det fremdeles finnes mennesker på jorden av samme kaliber som Jeremias, Baruk, rekabittene og Ebed-Melek. Det arbeid som Jehovas vitner har utført over hele verden i tjenesteåret 1977, viser at dette er tilfelle. Det kan naturligvis være noen som i likhet med Baruk er blitt trette og for en tid har vendt seg til selviske interesser. De bør imidlertid huske at selv om Baruk ble prøvd, holdt han seg til Guds profet. Ja, håpet om å oppnå evig liv etter den ’store trengsel’ burde tilskynde oss til å holde ut. Og måtte det fortsatt finnes mennesker som elsker rett og rettferdighet, i likhet med Jonadabs etterkommere og Ebed-Melek. Alle som viser tro på Jehovas løfter og holder ut inntil enden, vil oppnå stor lønn!

[Bilde på side 15]

Da Jeremias var blitt kastet i en tom brønn, fikk etioperen Ebed-Melek kongens tillatelse til å dra ham opp; Gud belønnet denne kjærlige handlingen