Bare de som stoler på Jehova, har framgang

FULLKOMMEN hellighet, lojalitet mot det som er rett, barmhjertighet og langmodighet — det er de fremtredende egenskaper hos Gud som kommer tydelig til uttrykk i Dommernes bok i Bibelen. Det poenget som i første rekke blir understreket, er at ingen oppnår framgang uten å anerkjenne Jehova av hele sitt hjerte og stole på ham. Beretningen dekker den noe urolige perioden i Israels historie mellom Josvas død og de begivenheter som førte til at riket ble opprettet under Saul.

Dommertiden var en tid da Israel vekselvis falt for avgudsdyrkelsen og ble undertrykt av sine fiender og så vendte tilbake til Jehova og ble utfridd. Under den sterke og trofaste lederen Josva og mennene fra Josvas generasjon, som hadde vært øyenvitner til den store makt Gud hadde lagt for dagen til gagn for dem som tilba ham, hadde de framgang. Men «etter dem var [det] vokst opp en annen slekt, som ikke kjente [Jehova], og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel, [og] da gjorde Israels barn det som var ondt i [Jehovas] øyne, og dyrket Ba’alene». — Dom. 2: 10, 11.

HVORDAN ISRAEL FALT I SNARE

Israelittene hadde riktignok ikke personlig vært vitne til alle Guds gjerninger, men vi må likevel spørre: Hvordan kunne et folk med deres bakgrunn, som kjente Guds lov og visste hvor sterkt Gud hatet avgudsdyrkelse, falle i en slik snare? Bibelforskerne Keil og Delitzscha sier:

«Når det gjelder Ba’als- og Astarte-dyrkelsens natur, . . . framgår det av de mer nøyaktige hentydningene i Gideons historie at den ikke besto av direkte motstand mot tilbedelsen av Jehova, . . . men at tilbedelsen av Jehova ble sammenblandet med hedensk dyrkelse.»

Tilbedelsen av Ba’al-Berit i Sikem, som israelittene begynte med etter Gideons død, var ifølge denne kommentaren

«simpelthen en fordervelse av tilbedelsen av Jehova, hvor Ba’al ble satt i Jehovas sted og til bedt på lignende måte . . . Utadtil kunne en til og med fortsette å tilbe Jehova i forbindelse med denne avgudsdyrkelsen. . . . Dette bidrar til å forklare at israelittene hurtig og gjentatte ganger falt fra Jehova og begynte å dyrke Ba’alene, samtidig som tilbedelsen av Jehova fortsatte i tabernaklet i samsvar med befalingene i loven».

Hvis det ovennevnte er riktig, var dette ensbetydende med at folket forlot og forkastet Jehova, trass i at de ga seg ut for å tjene ham. Det hele minner om vår tids «felleskirkelige bevegelser». Guds hellighet ble forvrengt, og hele tilbedelsen ble forsimplet. Det er som han som skrev Dommernes bok (sannsynligvis Samuel), sier: «De forlot [Jehova] og dyrket Ba’al og Astarte-bildene.» — Dom. 2: 13.

Gud kunne ikke la folket, som representerte hans navn og overherredømme, få fortsette å nyte godt av hans beskyttelse. Han lot de fiendtligsinnete folkeslag få bli i landet og brukte dem som sitt redskap til å straffe det troløse Israel. For sitt navns skyld og for å tukte Israel — for å bevare Israel, slik at hans lov og hans sannhet ville bli stående — lot Gud folket bli undertrykt. Når israelittene kom til fornuft, kvittet seg med sine avguder og ba til ham i oppriktighet, utfridde han dem. (Neh. 9: 26—28) Han gjorde det ved å oppreise dommere

DOMMERE SOM BLE KALT DIREKTE AV GUD

Jehova kalte dommerne direkte og ga dem mirakuløse evner, slik at de kunne utfri Israel. Ofte fortsatte de å dømme i flere år i fredstid. De tjente ikke i noen bestemt rekkefølge, men ble oppreist individuelt når det var behov for det. Noen av dommerne virket tydeligvis bare i en bestemt del av Israel. The Interpreter’s Dictionary of the Bible (1962, bind 1, side 584) sier: «Det er uten tvil nødvendig å være klar over at det i mange tilfelle var flere dommere samtidig og at hver hadde myndighet over begrensede stammeområder.»

Det er 13 dommere som blir navngitt, deriblant Debora, som var profetinne og dommer. Abimelek, Gideons onde sønn, prøvde å regjere over landet i tre år, men han var ingen dommer i Israel. (Dom. 9: 22, NW) Når en legger sammen de perioder som er nevnt, kommer en til 410 år, men Bibelen viser at dommertiden varte i bare omkring 350 år, fram til den tid da kongedømmet ble opprettet, på Samuels tid.

En går fram på følgende måte for å finne ut at perioden var på 350 år, idet en tar med i beregningen at noen dommere tjente samtidig i visse perioder: Fra utgangen av Egypt til byggingen av templet var det 479 hele år. Fra disse trekker vi 129 år, nemlig: 40 år da israelittene vandret i ørkenen, seks år da Kana’an ble erobret under Josva, 40 år under Sauls styre, 40 år under Davids styre og tre år av Salomos styre før han begynte å bygge templet. — 5 Mos. 2: 7; Jos. 14: 7, 10; Ap. gj. 13: 20; 2 Sam. 5: 4; 1 Kong. 6: 1.

MIRAKLER SOM BLE UTFØRT I JEHOVAS STYRKE

Det er spennende å lese om Gideon, Barak, Samson, Jefta og de andre dommerne. Sammen med 10 000 mann tilintetgjorde Barak en stor fiendehær som hadde 900 jernvogner. (Dom. 4: 3, 16) Sammen med 300 mann tilføyde Gideon en hær på 135 000 midianitter et stort nederlag. (Dom. 7: 19—22; 8: 10) Jefta inntok 20 av de undertrykkende ammonittenes byer. (Dom. 11: 32, 33) Samson bar de store dørene til byporten i filisterbyen Gasa flere kilometer opp på toppen av et fjell. Helt alene drepte han 1000 filistere, som var innbitte fiender av Israel, i en kamp. Og i sin død drepte han flere enn han hadde drept i sitt liv, ved at han rev ned filistrenes store Dagon-tempel mens filistrene bar fram sine avgudsoffer der og gledet seg over at de hadde fanget denne sterke Guds mann. Det var 3000 som døde. — Dom. 15: 14, 15, 16: 1—3, 28—30.

Samson utførte et svært viktig arbeid, for han tok ledelsen og begynte å utfri Israel av filistrenes hånd på en tid da selv den ledende stammen, Juda, næret stor frykt for dem. (Dom. 13: 5; 15: 9—13) Denne knusingen av filistrene fortsatte under profeten Samuel, og kong David underla seg dem helt.

Noen lurer kanskje på hvordan en kvinne Debora, kunne bli Israels dommer. Hun satt og dømte under et palmetre, og folket kom dit for at hun skulle skifte rett mellom dem og dømme i forskjellige saker i samsvar med Moseloven. Hun var også profetinne. Hun ledet aldri Israels hær i noen kamp, men hun oppmuntret og styrket Barak, en mann av Naftali stamme, til å ta ledelsen i kampen mot kong Jabin i Hasor, som hadde undertrykt Israel i 20 år. Og hun var villig til å gå med Barak i kampen. (Dom. 4: 4—9) Det faktum at en kvinne ble brukt på denne måten, gjenspeiler trolig den dårlige åndelige tilstand Israel befant seg i på den tiden. Det fantes antagelig ikke noen mann i den nordlige delen av Israel som hadde sterk nok tro til å ta ledelsen. Men Barak ble ansporet av Guds ånd og av den støtte han fikk av Debora, som profeterte under inspirasjon, til å samle en hær på 10 000 mann, og han vant en stor seier. — Dom. 4: 10.

SEIER OPPNÅS BARE GJENNOM DEN RENE TILBEDELSE

De siste fem kapitlene i Dommernes bok kommer ikke i kronologisk rekkefølge. De er i virkeligheten tilføyelser til Dommernes bok. Kapitlene 17 og 18 forteller om hvordan folket begynte å dyrke avguder kort tid etter Josvas død, og om den synd og urettferdighet som fulgte med dette helt fra begynnelsen av. De tre siste kapitlene beskriver hvor rotfestet det forderv som skyldtes kana’anittenes innflytelse var blitt allerede på et så tidlig tidspunkt. Dette hjelper oss til å forstå hvorfor Gud befalte at kana’anittene skulle utryddes.

Denne senere beretningen, som beskriver den krig de andre stammene førte mot Benjamin på grunn av Benjamins moralske forfall, viser imidlertid også at Israel som et hele ikke var blitt fordervet. Stammene hadde stor nidkjærhet for det som var rett. Men det er tydelig at de stolte på seg selv, og det var ikke først og fremst for å rense Jehovas navn for vanære at de gikk til handling. Her, som i alle beretningene om dommerne, blir det understreket at det er absolutt nødvendig å stole helt og fullt på Jehova. Selv om de 11 stammene var nidkjære for den rene tilbedelse, stolte de øyensynlig bare på sin egen styrke de to første gangene de prøvde å straffe Benjamin. De ble slått disse gangene og mistet 40 000 mann. Ypperstepresten Pinehas tjente da ved den hellige arken, som var blitt ført fra Silo til Betel, hvor hæren hadde slått leir. Men etter to nederlag fastet folket og ofret brennoffer og takkoffer og innrømmet derved at det var nødvendig at Jehova kjempet kampen for dem. Først da ga Jehova benjaminittene i deres hånd. — Dom. 20: 20—29.

Det er trosstyrkende å lese Dommernes bok. Den inneholder et mektig vitnesbyrd om at Jehova Gud er hellig, at han krever at hans folk skal stå fast for den rene tilbedelse, og at han har stor barmhjertighet med alle som påkaller ham i oppriktighet og sannhet. Boken gir sine lesere tillit til at de kan seire ved å ’legge sine gjerninger på Jehova’. De som stoler på Jehova, vil bli utfridd ved hans utnevnte Leder og store Dommer, Jesus Kristus, uansett hvor store hindringene måtte fortone seg. — Ordspr. 16: 3; Rom. 8: 35—39.

[Fotnote]