Verdsettelse av livets og blodets hellighet

«Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder.» — Åpb. 7: 17.

1, 2. Hvordan viser mange mangel på verdsettelse av livets verdi? (Sl. 115: 17)

HVA er mer dyrebart enn livet? Hvis du ikke er i live, kan du ikke glede deg over noen ting. Likevel er det mye rundt oss i dag som tyder på at det er mange som har liten virkelig verdsettelse av livets verdi. Det gjelder både deres eget og andres liv.

² Framgår ikke det blant annet av den uforsvarlige måten mange kjører på? Eller hva med dem som kjører mens de er påvirket av alkohol eller et annet narkotisk stoff, og er årsak til at tusener blir drept hvert år? Så har vi dem som søker spenning ved å delta i forskjellige farlige former for sport som koster mange livet hvert eneste år. Og hva med de millioner av mennesker som bruker tobakk, eller som spiser for mye, til tross for at de vet at det kan være ødeleggende for helsen og forkorte deres liv?

 3. Hvorfor bør vi være interessert i å få vite hvordan Gud ser på livet? (Sl. 25: 4, 5)

³ I betraktning av at det er så mange som har en slik innstilling, bør vi imidlertid spørre oss selv: ’Verdsetter jeg virkelig livet?’ Noe som vil hjelpe oss til virkelig å verdsette livet, og som til og med vil berøre vår tenkemåte og våre handlinger, er å anerkjenne at livet er en gave fra Jehova. Han er en «levende Gud» og «livets kilde». (Jer. 10: 10; Sl. 36: 10) Da apostelen Paulus talte til noen greske filosofer, sa han om den Høyeste: «Han . . . gir alle liv og ånde og alle ting; . . . For i ham er det vi lever og rører oss og er til.» (Ap. gj. 17: 25, 28) Det er logisk at vi bør ha det samme syn på livet som Gud. Har vi det? For å kunne besvare det spørsmålet må vi vite hvordan han betrakter livet. Vi kan så sammenligne vårt syn med hans syn.

 4. Hvilke kjensgjerninger viser at Jehova betrakter livet som hellig?

⁴ Jehova betrakter livet som hellig, ikke som noe som kan ødes. Dette framgår av at han gjentatte ganger fordømmer mord og de følelser som ofte fører til mord. (2 Mos. 20: 13; 1 Joh. 3: 11—15; Åpb. 21: 8) I det gamle Israel sørget Jehova dessuten for tilfluktsbyer som en som av vanvare hadde forårsaket en annens død, kunne flykte til. Hvorfor måtte en som av vanvare hadde slått en annen i hjel, ta et slikt skritt som å forlate hjemmet sitt og kanskje bli værende i tilfluktsbyen i flere år? Fordi han hadde vært årsak til tap av liv, hellig liv. Det er innlysende at den foranstaltning Gud traff i og med disse byene, ville bidra til å øke respekten for livets hellighet. — 4 Mos. 35: 9—29.

5, 6. Hvorfor blir blodet med rette knyttet til livet?

⁵ Etter at Gud hadde trukket opp retningslinjene i forbindelse med denne foranstaltningen, sa han til israelittene: «I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet.» (4 Mos. 35: 33) Hvordan skal vi forstå dette? Det «blod» som blir nevnt her, sto for offerets liv. Gud understreker således forbindelsen mellom livet og blodet.

⁶ Vi vet alle at vi må ha blod for å holde oss i live, selv om det kanskje ikke er så vanlig å snakke om det. Blodet spiller en viktig rolle i forbindelse med alle viktige funksjoner i kroppen. Blodet fører livsoppholdende oksygen til cellene, fjerner avfallsstoffer fra disse cellene, gjør det mulig for oss å tilpasse oss forskjellige temperaturforhold og spiller en viktig rolle i kroppens forsvar mot sykdommer. Men mange betrakter bare blodet som en nødvendig væske. Andre driver forretning med det. De kjøper blod av mennesker som er blitt vrak, eller av fattige og selger det til blodbanker eller sykehus. Og store mengder dyreblod blir brukt i fødemidler, gjødningsstoffer og andre produkter. Det er tydelig at det er mange som ikke betrakter blodet som hellig.

7, 8. a) Hvorfor bør vi undersøke hva Guds Ord sier om livet og om blodet? b) Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med Efeserne 1: 7 og gjenløsningen?

⁷ Guds Ord hjelper oss imidlertid til å forstå at blodet er noe langt mer enn en nødvendig væske. Det Skaperen sier om livet og om blodet, burde påvirke vårt syn og våre handlinger. Det kan til og med berøre vårt evige ve og vel. Hvordan det? Vi kan bli hjulpet til å finne svaret på dette spørsmålet ved å sammenligne den måten to moderne bibeloversettelser gjengir Efeserne 1: 7 på, idet vi spesielt merker oss det som er uthevet av oss:

«I ham [Kristus] har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde.» — NTN.

«For ved Kristi død er vi frigjort, det vil si, våre synder er tilgitt. Hvor stor er ikke Guds nåde!» — Today’s English Version.a

⁸ Begge oversettelsene viser at Gud er interessert i oss, i vårt liv. Det var derfor han sendte sin enbårne Sønn, Jesus, som et gjenløsningsoffer, som kunne gjøre det mulig for mennesker å bli frigjort fra synden og bli befridd for fordømmelsen. (1 Tim. 2: 5, 6; Joh. 3: 16, 17) Jesus sa selv: «Jeg er kommet for at [dere] kan ha liv og kan ha det i overflod.» (Joh. 10: 10, NW) Men har det noen betydning at enkelte bibeloversettelser sier at dette skjer ved hjelp av Kristi død i stedet for ved hjelp av Kristi blod? Og hvilken innvirkning kan denne forskjell ha på vårt liv — på vår tenkemåte, våre handlinger og vår framtid? La oss se på det.

HVA GUD SIER OM LIVET OG OM BLODET

 9. Hvordan vet vi at Jehova betrakter blodet som noe som representerer livet?

⁹ Da Jehova Gud første gang ga menneskene tillatelse til å spise kjøtt av dyr, viste han tydelig hvordan han så på livet og blodet. Han sa til Noah og hans familie, som vi alle nedstammer fra:

«Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; . . . Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» — 1 Mos. 9: 3—6.

Alle mennesker som levde på den tiden, ble således gjort oppmerksom på at sett fra Guds synspunkt, representerer blodet livet. Menneskets blod ville stå for dets «sjel» eller «liv», som mange oversettelser sier. (Se for eksempel MMM.) Den guddommelige Livgiver føyde senere ytterligere detaljer til dette bildet, noe som hjelper oss til å forstå hvor stor moralsk betydning han tillegger livet, som er representert ved blodet.

10, 11. Hva ble gjort med blodet av de dyrene som ble ofret av israelittiske prester, og hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?

¹⁰ Dette kom tydelig fram da Gud inngikk en pakt med Israel, og det framgår også av selve pakten. Da den ble inngått, ble det ofret dyr, og deres blod ble brukt for å stadfeste pakten. (2 Mos. 24: 3—8; Heb. 9: 17—21) Og blant de foranstaltninger som ble truffet i pakten, var lover om syndoffer. Ved slike ofringer ble det utgytt blod, som representerte det liv som ble ofret til Gud for å dekke over synder. (3 Mos. 4: 4—7, 13—18, 22—30) På grunn av den sonende kraft dyreoffernes blod hadde i Guds øyne, ble det brukt på den årlige soningsdagen. Først ble en okse og deretter en geit ofret som syndoffer. Ypperstepresten bar noe blod fra hvert dyr inn i det Aller-helligste i tabernaklet (senere i templet) og sprengte det foran arken, som representerte Guds nærvær. (4 Mos. 7: 89; 2 Mos. 25: 22; 3 Mos. 16: 2) Etterpå sprengte han også noe av blodet på offeralteret. — 3 Mos. 16: 11—19.

¹¹ ’På hvilken måte angår alt dette meg?’ spør kanskje noen. Det kan kanskje bare virke som en beskrivelse av en gammel seremoni som ikke engang jødene lenger følger. Hvilken tilknytning har dette til vårt håp for framtiden og vår verdsettelse av livet og av blodet?

12. Bare på hvilken måte sa Jehova at blodet skulle brukes? Hva var grunnen til det? (5 Mos. 12: 20—27)

¹² I 3 Mosebok, kapittel 17, forklarte Jehova Gud selv de prinsipper som kravene i forbindelse med disse ofringene var basert på, og det han sa der, er av stor betydning for oss. Vi leser: «Kjøttets sjel [eller liv] er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod.» (3 Mos. 17: 11, 12) Ja, vår Skaper og Livgiver viste klart og tydelig hvilken beslutning han hadde truffet: Blodet (som representerer livet, som kommer fra ham) skulle bare brukes på en måte — som et offer. Gud viste således at blodet var verdifullt. Han satte det til side som noe hellig. Under Moseloven skulle blodet ikke spises eller drikkes eller brukes på noen annen måte. Når et dyr ble drept for å brukes til føde og ikke som et offer, skulle blodet helles ut på marken. Dyrets liv ble da på en måte gitt tilbake til Gud, og den israelittiske jegeren beholdt bare kjøttet. (3 Mos. 17: 13, 14) Men hvordan berører dette oss, ettersom hverken jøder eller kristne nå har et tempel som er godkjent av Gud, hvor det kan frambæres dyreoffer?

GUDS SYN PÅ LIVET OG BLODET

13. Hvordan vet vi at vi er syndige?

¹³ Vi må alle innrømme at vi er ufullkomne og syndige. Apostelen Paulus bekreftet dette og forklarte hva grunnen til det er. «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker [oss innbefattet], fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Denne kjensgjerning har direkte forbindelse med vår verdsettelse av livet og av blodet.

14. Hva var de offer som ble frambåret på soningsdagen, et forbilde på?

¹⁴ Som apostelen Paulus ble inspirert til å forklare i Brevet til hebreerne, kunne de dyreoffer som ble frambåret under lovpakten, ikke fullt ut dekke over synder, for ellers ville de ikke ha måttet bli frambåret år etter år. Disse offerne, spesielt de som ble frambåret på soningsdagen, var bare en «skygge av de kommende goder». (Heb. 10: 1—4; 8: 5, 6; 9: 9, 10) Den virkelighet som ble forbilledlig framstilt, var Kristi gjenløsningsoffer, som fullt ut kunne sone alle våre synder. Paulus skrev angående dette:

«Da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt, . . . ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen [selve himmelen] og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser . . . helliger til kjødets renhet, hvor meget skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud! Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovt, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. . . . Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» — Heb. 9: 11—15, 22.

15. Hvordan berører Guds syn på blodet vårt håp om evig liv?

¹⁵ Hjelper ikke dette oss til bedre å forstå hvorfor det er så viktig å ha Guds syn på blodet, som representerer livet? Et av de sentrale temaer i Bibelen er det at Jesus kom til jorden for å gi sitt liv som et gjenløsningsoffer. Bare på grunn av denne gjenløsning kan vi ha håp om å få tilgivelse for våre synder og oppnå «evig liv». (Matt. 20: 28; Rom. 3: 23, 24; 6: 22, 23; 1 Tim. 1: 15, 16) For å få del i disse velsignelsene må vi tro på Jesu gjenløsning, noe som innbefatter å ha nøyaktig kunnskap om og verdsettelse av det at han ga sitt liv, representert ved hans blod. — 1 Tim. 2: 3, 4; Gal. 3: 22.

16, 17. Hvordan har enkelte bibeloversettere foretatt forandringer i skriftsteder som nevner blod? (Rom. 5: 9; Kol. 1: 20)

¹⁶ La oss nå med disse bakgrunnsopplysninger om offer, soning, blod og Jesu gjenløsning igjen vende vår oppmerksomhet mot Efeserne 1: 7. De fleste oversettelser sier her ’forløsningen ved Kristi blod’. I enkelte moderne oversettelser finner vi imidlertid her i stedet uttrykket «Kristi død». Betyr det noen større forskjell?

¹⁷ Den greske grunntekst bruker i Efeserne 1: 7 ordet haima, som betyr «blod». Hva er så grunnen til at enkelte oversettelser her og andre steder gjengir ordet med «død»? Oversetterne har forstått at ved visse skriftsteder hvor ordet «blod» er nevnt, siktes det til noens død eller til ansvaret for et mord. (Luk. 11: 50, 51; Ap. gj. 5: 28; Åpb. 6: 10) Pilatus vasket for eksempel sine hender foran de jøder som krevde at Jesus skulle henrettes, og sa så: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod.» Jødene svarte: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 24, 25; jevnfør Åpenbaringen 7: 14.) Enkelte oversettelser har imidlertid tatt seg den frihet å gjengi disse ordene slik: «Jeg er ikke ansvarlig for denne manns død,» og: «La straffen for hans død komme over oss og over våre barn.» (Today’s English Version) Men hva blir resultatet når ordet «død, settes inn i stedet for «blod» i de vers som har med Jesu offer å gjøre? Kan det være at noe som Gud ønsket å overbringe oss, går tapt?

18. Hvorfor er Kristi død viktig? (1 Kor. 11: 26; Heb. 2: 14)

¹⁸ Det er ikke til å komme forbi at Bibelen legger stor vekt på Jesu død. Paulus skrev: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Han skrev også: «Kristus døde for våre synder etter skriftene.» (Rom. 5: 8; 1 Kor. 15: 3) Det at han døde og villig ga sitt fullkomne menneskeliv, førte til at det som Adam hadde mistet, og som resulterte i vår syndige tilstand, ble betalt tilbake eller oppveid.

19, 20. Hvilke ting foruten Jesu død innbefatter henvisninger til Kristi blod? (Heb. 4: 14—16)

¹⁹ Det Bibelen sier om «Kristi blod», skal imidlertid overbringe oss viktige opplysninger som vi kanskje ikke ville oppfatte hvis det bare var tale om hans død. (Ef. 2: 13) Kristus kunne ikke bare dø og forbli død, og det gjorde han heller ikke.b I samsvar med det som fant sted på soningsdagen, som Jehova innstiftet, måtte Jesus Kristus deretter gå inn i himmelen og tre fram for Guds åsyn. Der kunne han framstille verdien av sitt livsblod, akkurat som ypperstepresten på soningsdagen bar offerblodet inn i det Aller-helligste. Paulus påpeker klart og tydelig denne parallellen: «Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» — Heb. 9: 24, 11, 12; 13: 11.

²⁰ I himmelen er Jesus Kristus dessuten i live og i stand til å gå i forbønn for alle som tror på hans gjenløsning, og hjelpe dem til å oppnå frelse. Paulus skrev således: «For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» — Rom. 5: 10.

21, 22. Hvordan berører uttrykket «Kristi blod» vårt liv?

²¹ Et religiøst verk påpeker derfor med god grunn at en i de fleste tilfelle «ikke kan erstatte Kristi blod med Kristi død. Kristi blod betyr noe mer. Det understreker forbindelsen mellom Jesu død og hans liv og også den seier hans oppstandelse og opphøyelse innebar». Verket tilføyer at uttrykket «Kristi blod»

«henspiller på den gammeltestamentlige jødiske forestillingen om blodets sonende kraft, som er grunnlaget for den måten offer ble betraktet på, og for den tanke at den rettferdiges død har sonende kraft. . . . På den ene side minner dette uttrykket oss om det forhold at vi er blitt kjøpt med en høy pris, om ham som betalte løsesummen, og om hva den besto i. På den annen side blir vi utfridd av synd og død for bestandig ved å vise tro på den pakt som ble inngått ved hans blod. Kristi blod innbefatter virkningen av hans død og hans oppstandelse».c

²² Hvor meningsfylt er ikke mange av de skriftsteder som nevner Jesu blod, og hvor betydningsfulle er de ikke for oss! Ved hjelp av hans blod kan våre synder bli tilgitt. (Åpb. 1: 5; Heb. 10: 29) Det er mulig å bli løskjøpt fra en oppførsel som ikke bringer gode frukter. (1 Pet. 1: 18, 19) Vi kan tilhøre en menighet av mennesker som Gud godkjenner og veileder. (Ap. gj. 20: 28, NW) Og vi kan ha håp om å oppnå fullkomment, evig liv under det styre som vil bli utøvd av et rike som vil herske over mennesker som er blitt kjøpt med dette blod. — Åpb. 5: 9, 10, vers 10 fra UO; 12: 10, 11; Kol. 1: 20.

23. Hvordan bør vi betrakte blodet?

²³ Alle som setter pris på den gave som livet er, trenger således å forstå hva Gud sier om blodet. Han betrakter det som hellig. Han bestemte at han bare ville godta at det ble brukt på alteret. Og han viser klart og tydelig i sitt Ord at alle våre forhåpninger om en evig framtid hviler på hans Sønns offerblod. Men hvordan kan vi som enkeltpersoner vise at vi verdsetter og anerkjenner blodets hellighet? Disse viktige spørsmålene vil bli tatt opp i den etterfølgende artikkelen.

[Fotnoter]