«Vår Guds tjenere» og deres medhjelpere i dag
1. Hva er den største offentlige tjeneste som blir ytet menneskeheten i dag, og hva blir de som tar del i denne tjenesten, profetisk omtalt som?
GUDS åndelige gjenreisningsarbeid er den største offentlige tjeneste som blir ytet menneskeheten i dag. Gud benytter ikke politikerne som sine offentlige tjenere i dette arbeid, men dem som profetisk blir omtalt som «vår Guds tjenere». (Es. 61: 6) Deres leder og eksempel var Jehova Guds fremste offentlige tjener. Dette var Jesus Kristus, som da han levde på jorden for 1900 år siden, utførte et forbausende gjenreisningsarbeid blant ringe mennesker.
2. Hvorfor tok ikke Jesus og hans apostler del i en miljømessig gjenreisning av landet Palestina?
2 Den offentlige tjeneste som Jesus Kristus og hans apostler utførte den gangen, førte ikke til en miljømessig gjenreisning av landet Palestina, som de forkynte det gode budskap om Guds rike i. Å utføre et slikt arbeid ville ha vært til ingen nytte, for den salvede Jesus lærte sine apostler at «en hevnens dag fra vår Gud» skulle komme over jødene, noe den også gjorde da de romerske hærer kom og la provinsen Judea øde mellom år 70 og år 73 e. Kr. Festningen Masada ved Dødehavet var den siste jødiske festning som falt for romerne. Men hva med det banebrytende, åndelige gjenreisningsarbeid som Jesus utførte, og som hans apostler fortsatte? Det fortsatte å ha framgang gjennom denne vanskelige perioden og i tiden deretter, inntil det forutsagte «frafallet» eller opprøret fant sted etter apostlenes død. — 2 Tess. 2: 3.
3. Hvem er ifølge Esaias 61: 1—4 de symbolske «rettferdighetens terebinter», og hva blir de satt til å gjøre?
3 I profetien i Esaias, kapittel 61, blir det åndelige gjenreisningsarbeid sammenlignet med gjenreisningen av et land som lenge har ligget øde, og av dets ødelagte byer. Etter at det i Esaias’ profeti først blir fortalt hvordan den suverene Herre, Jehova, vil bli ’æret’ ved at han frambringer «rettferdighetens terebinter» i et åndelig paradis, sies det videre: «Og de skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt.» (Es. 61: 4) De som skal bygge opp igjen, er de som blir omtalt i de tre foregående versene, de som blir trøstet, og som oppnår religiøs frihet og ’nåde’ eller «god vilje» (NW) fra Jehova. Disse blir satt til å utføre et gjenreisningsarbeid.
4. Anvendte Jesus oppfyllelsen av Esaias 61: 4 på provinsen Judea etter fangenskapet i Babylon? Hvor lenge har profetien gått i oppfyllelse?
4 Provinsen Judea og Jerusalem, hvor Jesus Kristus og hans apostler forkynte om Guds rike i stor utstrekning, var for lang tid siden blitt gjenreist av en levning av trofaste jøder som vendte tilbake til sitt hjemland i år 537 f. Kr., etter at de var blitt løslatt fra fangenskapet i Babylon. Men anvendte den salvede Jesus — profetien i Esaias 61: 4 på det som tidligere var blitt utrettet i det bokstavelige Juda land? Nei! Da han leste de to første versene i Esaias, kapittel 61, i synagogen i Nasaret, viste han at oppfyllelsen av profetien i dette kapitlet begynte med ham, på hans tid. Han viste at den hadde en åndelig betydning og ikke fikk sin anvendelse på en gjenreisning av folkets naturlige, fysiske og miljømessige tilstand. Profetien har fortsatt å gå i oppfyllelse helt til vår tid, nå i det 20. århundre.
5. Hvorfor var det nødvendig med et åndelig gjenreisningsarbeid hva Jehovas folk angikk, etter den første verdenskrig, og når begynte det?
5 Den første verdenskrig, fra 1914 til 1918, hadde en ødeleggende virkning på den salvede levning av Jehovas innvigde, døpte tjenere. Deres jordiske organisasjon ble lammet på mange måter. Da denne første totale krigen sluttet, befant en rekke salvede kristne som hadde gått foran i tjenesten og i tilbedelsen av Jehova Gud, seg fortsatt i fengsel, og de var blitt dømt til lange fengselsstraffer. Men i 1919 ble de utfridd, ikke bare av det bokstavelige fengsel, men også av Babylon den store (den frafalne kristenhet innbefattet), noe som var enda viktigere. Et åndelig gjenreisningsarbeid ble straks satt i gang.
6. Hva ble verden gjort oppmerksom på under stevnet i Cedar Point i 1919, og hva opprettet Jehova da for sin salvede levning?
6 Det første stevne Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i Cedar Point i Ohio i 1919, viste seg å være meningsfullt. Det gjorde verden oppmerksom på at den sanne kristne levning, som var salvet med den suverene Herres, Jehovas, ånd, igjen var i live, som om den hadde stått opp fra de døde. Den hadde igjen Guds gunst og begynte åpenlyst å ’forkynne det gode budskap om Riket til et vitnesbyrd for alle nasjoner’, slik det var blitt forutsagt i Matteus 24: 14 (NW). Den banebrytende innsats levningen gjorde i det åndelige gjenreisningsarbeid den gangen, har hatt en verdensomfattende virkning helt inntil vår tid. Til ære for seg selv har Jehova Gud opprettet et åndelig paradis for sin åndssalvede levning.
Hvem utpeker «vår Guds tjenere»?
7. Hvor stor oppmerksomhet ville den åndelige gjenreisning av den salvede levning komme til å vekke ifølge Esaias 61: 5—7?
7 Så merkelig det kan høres ut, skulle den åndelige gjenreisning av Jehovas salvede levning komme til å vekke internasjonal oppmerksomhet. Dette ble forutsagt i Esaias’ profeti. Etter å ha drøftet Esaias 61: 4 leser vi videre: «Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. Men I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete, og deres herlighet [rikdommer] skal gå over til eder. For eders skam skal I få dobbelt gjengjeld, og de som led vanære [ydmykelse, NW], skal nå juble over sin lodd; derfor skal de få dobbelt lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del.» — Es. 61: 5—7.
8. Når og hvordan kom de ugunstige ting som var forutsagt, over levningen, og hvem var det som tilskyndte til dette?
8 La oss ikke unnlate å legge merke til dette: De som denne oppmuntrende profetien får sin oppfyllelse på, må først bli utsatt for skam og ydmykelse; de vil bli nektet sin «lodd». Under den første verdenskrig ble Jehovas salvede levning utsatt for en slik ubehagelig og utilbørlig behandling, også fra den krigsgale kristenhets side. Ja, like til denne dag har kristenhetens presteskap fortsatt å føre skam og ydmykelse over den salvede levning av åndelige israelitter.
9. Hvor skulle den salvede levning ikke lenger utsettes for skam og ydmykelse eller lide mangel på åndelige goder, og hvordan kom den dit?
9 Disse åndelige israelitter er imidlertid ikke lenger i fangenskap og religiøs trelldom i Babylon den stores land. Våren 1919, da kristenhetens babyloniske presteskap ikke lenger kunne bruke krigførende nasjoner som sine håndlangere, utfridde Jehova medlemmene av sin trofaste, salvede levning. Han gjenreiste dem til det som Esaias’ profeti kaller deres «land». I denne gudgitte stilling skulle de ikke lenger utsettes for skam og ydmykelse eller lide mangel på åndelige goder. De skulle være i et åndelig paradis, hvor de skulle få en «dobbelt lodd».
10. Hva er det som har betydning for medlemmene av den gjenreiste, salvede levning når det gjelder det de blir kalt?
10 Den frafalne kristenhets presteskap og dens verdslige elskere har naturligvis sine egne betegnelser på den gjenreiste levning som en eksisterende religiøs gruppe. Men hva sier Esaias’ profeti at den gjenreiste, salvede levning ville bli kalt? Esaias 61: 6 er rettet til den gjenreiste levning. Profetien sier: «Men I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete.» Det som betyr noe for medlemmene av den salvede levning, er hva Jehova kaller dem, ikke hva religiøse motstandere kaller dem.
11. Hvem var det som ble prester i det gamle Israel, men hvem er ordene om prester i Esaias 61: 6 rettet til?
11 Profetien i Esaias 61: 6 kunne aldri bli oppfylt på profeten Esaias’ og Jesu Kristi folk. Hvorfor ikke? Fordi det bare var kvalifiserte, mannlige medlemmer av Moses’ bror Arons familie som ble salvet til prester. Resten av Levi stamme tjente som de aronittiske prestenes medhjelpere i templet. De andre 12 stammene i Israel kom med sine offer til de aronittiske prestene og fikk også hjelp av levittene i templet. Følte disse 12 stammene at de var mindre gunstig stilt fordi de var avskåret fra prestedømmet og fra å utføre tjeneste som levittiske prester? Nei! De underordnet seg under dem som var blitt utpekt av den suverene Herre, Jehova. Under Moseloven kunne Israel derfor aldri bli et folk som besto utelukkende av prester. Men til Kristi salvede disipler, til hele det kristne Israel som de utgjør, sies det: «I skal kalles [Jehovas] prester.»
12. Hvor mange er prester i det åndelige Israel, og hvem er Yppersteprest?
12 Alle medlemmene av dette åndelige Israel er «prester» som er utpekt av Jehova. Jesus Kristus, som har utført et banebrytende arbeid til gagn for dem, er Jehovas Yppersteprest. Under ham tjener dette folk av «prester» Gud.
13. Hvordan bekreftet apostlene Peter og Johannes at denne ordningen som Jehova hadde truffet, gjaldt Ypperstepresten Jesu Kristi salvede disipler?
13 Profeten Esaias ble inspirert til å forutsi dette faktum. Senere ble Jesu Kristi apostler under inspirasjon tilskyndt til å bekrefte at denne ordningen, som den suverene Herre, Jehova, hadde truffet, gjaldt den himmelske Yppersteprests, Jesu Kristi, salvede disipler. Apostelen Peter skriver til disse disiplene: «Også I [ble] oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2: 5, 9) Apostelen Johannes skrev dessuten til dem som Jesus Kristus elsket: «Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet.» — Åpb. 1: 5, 6.
14. Hvordan blir dette også bekreftet i Åpenbaringen 5: 9, 10?
14 Johannes forteller dessuten om den hyllest som blir Guds lam, Jesus Kristus, til del i himmelen, og som dette presteskapet er med på å gi ham, med disse ordene: «Du . . . har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Til et kongerike har du gjort dem, til prester for vår Gud.» — Åpb. 5: 9, 10, NTN.
15. Hva sier et oppslagsverk om «Et presteskap av alle troende» slik reformatorene oppfattet dette?
15 I middelalderen anvendte de protestantiske reformatorer disse ordene på sine religiøse menigheter. På side 681 i bind 22 av 1977-utgaven av The Encyclopedia Americana sies det under overskriften «Et presteskap av alle troende»:
«En sentral læresetning under reformasjonen var læren om et presteskap som besto av alle troende. Ettersom reformatorene hadde den oppfatning at frelse er kommet ved Guds frie nåde, mottatt i tro, hevdet de at det ikke var nødvendig med et profesjonelt presteskap til å formidle frelsen gjennom forkynnelse og sakramenter. Enhver troende kan handle som prest og fortelle det gode budskap om frelsen, og den som hører, kan ta imot det i tro. Og ettersom gode gjerninger er det å tjene sin neste, betraktes enhver gjerning som er til gagn for samfunnet, som et kristent kall. Det som kjennes som den ’protestantiske gjerningsetikk’, skrev seg fra den oppfatning at det viktigste området en kunne tjene Gud på, var i det daglige arbeid.»
16. Hva sier Martin Luther i sin bok Til det tyske folks kristne adel om det alminnelige prestedømme?
16 I 1927- og 1929-utgaven av bind 17 av The Encyclopedia Americana leser vi øverst på side 753 under «Luther»:
«Det kommer nå to bemerkelsesverdige bøker fra Luthers penn som klargjør hans holdning: ’Til det tyske folks kristne adel’ og ’Om kirkens babyloniske fangenskap’. I den førstnevnte kunngjør han det alminnelige prestedømme og går imot noen spesielt innstiftet presteklasse. Han bestrider også pavens rett til å fortolke Bibelen, som han sier er fri for alle.»
Martin Luther skrev for eksempel i sin bok ’til adelen’: «At paven eller biskopen salver, kronraker, ordinerer, innvier og kler en annerledes enn lekfolk, det kan nok skape en hykler eller narr, men gjør aldri noen til en kristen eller et åndelig menneske. Derfor blir vi alle sammen innvigd til prester ved dåpen.»
17. Hvorfor kalte de kristne i det første århundre seg ikke for prester, og hvordan var det med Jesus Kristus da han var på jorden?
17 I likhet med de første kristne på apostlenes tid kaller medlemmene av den salvede levning i dag seg ikke for prester. Hvorfor skulle de gjøre det? Er de ikke alle medlemmer av det ene åndelige presteskap? Jo, og de skulle derfor ikke skille seg ut fra hverandre. De inspirerte kristne greske skrifter retter i første rekke den åndssalvede menighets oppmerksomhet mot Jesu Kristi høye prestedømme. (Heb. 3: 1—6) Da Jesus Kristus var på jorden, omtalte han heller ikke seg selv som prest, selv om han den gangen tjente som motbildet til Israels første yppersteprest, Moses’ bror, Aron.
18. a) Kan menn ordinere noen til prester, slik som menn utnevner noen til eldste, tilsynsmenn og menighetstjenere? b) Hvor i Jehovas åndelige tempel befinner den salvede levning seg i dag, og hva gjør den der?
18 Det er sant at slike apostler som Paulus og Barnabas utnevnte kvalifiserte menn til å være eldste eller tilsynsmenn og til å være menighetstjenere i den kristne menighet, men de utnevnte eller ordinerte aldri «prester». (Ap. gj. 14: 23; Fil. 1: 1) Jehova er den som ved Jesus Kristus utnevner eller ordinerer sine prester. Selv om de som tilhører den salvede levning i dag, ikke smykker seg med titler, befinner de seg i det som ble forbilledlig framstilt ved «prestenes forgård» i templet i Jerusalem. I en slik billedlig forgård i Jehovas åndelige tempel frambærer de «åndelige offer» til ham gjennom Ypperstepresten Jesus Kristus. — 1 Pet. 2: 5.
19. a) Hva blir medlemmene av det åndelige Israel også kalt i Esaias 61: 6? b) Hva blir det hebraiske ordet som forekommer her, ofte brukt i forbindelse med?
19 Hvis vi nå går tilbake til Esaias 61: 6, legger vi merke til at det også sies til de salvede medlemmer av det åndelige Israel: «Vår Guds tjenere skal de kalle eder.» Det ord som her er gjengitt med «tjenere», er det hebraiske ordet mʼsharethʹ (i flertall), og ikke ʽobed, som blir brukt i Esaias 65: 13. Det hebraiske ordet mʼsharethʹ eller andre former av verbet sharathʹ blir ofte brukt i forbindelse med Israels prester, mens ʽobed blir brukt om tjenere i sin alminnelighet. Joel 2: 17 bruker uttrykket «prestene, [Jehovas] tjenere». (2 Mos. 28: 35, 43) De gresktalende oversetterne som laget den første oversettelsen av de hebraiske skrifter til et annet språk, var klar over forskjellen mellom de to hebraiske ordene ʽobed og mʼsharethʹ, og i den greske oversettelsen Septuaginta gjengir de derfor det hebraiske ordet mʼsharethʹ i Esaias 61: 6 med det greske ordet leitourgosʹ.
20. a) Hva er den grunnleggende betydningen av det greske ordet leitourgosʹ? b) Hvordan blir det brukt i de kristne greske skrifter i forbindelse med mennesker og i forbindelse med himmelske skapninger?
20 Den grunnleggende betydningen av ordet leitourgosʹ er «en offentlig arbeider», det vil si en offentlig tjenestemann, en som forvalter en offentlig tjeneste, for eksempel en øvrighetsperson. (Rom. 13: 6) Det kan sikte til en som utfører en hellig tjeneste, som når apostelen Paulus omtaler seg selv som «en Kristi Jesu offentlig tjener for nasjonene» som er «opptatt i Guds gode budskaps hellige gjerning». (Rom. 15: 16, NW) Jesus Kristus blir som Guds Yppersteprest kalt «en offentlig tjener på det hellige sted og i det sanne telt». (Heb. 8: 1, 2, NW) Når det gjaldt en slik offentlig person som kong Davids sønn Amnon, ville en mann som tjente ham, bli betraktet som en offentlig tjener. (2 Sam. 13: 18) Himmelske engler blir også betraktet som offentlige tjenere, for når apostelen Paulus siterer Salme 104: 4, sier han: «Og om englene sier han: ’Og han gjør sine engler til ånder og sine offentlige tjenere til en ildslue.’» (Heb. 1: 7, NW) I Hebreerne 1: 14 (NW) omtaler Paulus også englene som «ånder til offentlig tjeneste».
21. Hva blir Jehovas himmelske «hærskarer» kalt i Salme 103: 21?
21 Salme 103: 21 er rettet til Jehovas himmelske «hærskarer», og der blir de kalt «hans tjenere». Når alt kommer til alt, sikter ordet «tjenere» i Esaias 61: 6 til noe mer enn det å handle som en tjener eller å utføre hellig tjeneste.
22. a) Hva blir sagt om den offentlige tjeneste som Jesus Kristus ytet Gud? b) Hvordan omtaler Paulus i Filippenserne 2: 17 den kristne tjeneste?
22 Hebreerne 10: 11 (NW) sier at alle prester i det gamle Israel står hver dag og «yter offentlig tjeneste og bærer ofte fram de samme offer». (Se også Lukas 1: 23, NW.) Hebreerne 8: 6 sier om Guds Sønn, som er høyere enn englene: «Nå har han [Jesus] fått en så meget bedre prestetjeneste [offentlig tjeneste, NW] som det òg er en bedre pakt han er mellommann for.» I menigheten i Antiokia i Syria ble det sagt om noen kristne profeter og lærere, deriblant Paulus og Barnabas, at de «offentlig tjente Jehova». (Ap. gj. 13: 1, 2, NW) Paulus, som opprettet menigheten i Filippi i Makedonia, omtaler dens spesielle tjeneste og sier: «Jeg blir utøst som et drikkoffer på offeret og den offentlige tjeneste som troen har ledet dere til.» (Fil. 2: 17, NW) Alle disse salvede kristne handlet derfor som Guds offentlige tjenere. — Es. 61: 6.
23. Hva ble det sagt i 1882 angående den offentlige tjeneste som medlemmene av Kristi åndelige legeme utførte?
23 Medlemmene av den salvede levning av det åndelige Israel yter på samme måte Gud «offentlig tjeneste» som «den tro og kloke tjener»-klasse. (Matt. 24: 45—47) Zion’s Watch Tower gjorde på et tidlig tidspunkt oppmerksom på at det fantes en slik klasse av offentlige tjenere for Gud. Dette ble gjort i nummeret for juni 1882, side 7, avsnitt 5, under overskriften «Menneskelige lærere nødvendig». I denne artikkelen sa utgiverne: «. . . Og selv om vi tror at hvert eneste vigslede medlem av Kristi legeme er en slags TJENER, og at alle er ’salvet til å forkynne det glade budskap’, er det likevel forskjellige medlemmer som utfører forskjellige deler av arbeidet, akkurat som det menneskelige legeme, som i Bibelen blir brukt som et bilde på Kristi legeme — menigheten — har forskjellige lemmer som utfører forskjellige oppgaver.» Alle de som tilhører den salvede levning av Kristi åndelige legeme, blir derfor med rette betraktet og omtalt som «vår Guds tjenere». — Es. 61: 6.
Det blir lagt merke til dem over hele verden
24, 25. Hvordan kan «vår Guds tjenere» bli utsatt for rov og bli urettferdig behandlet, men hvem lover at han vil rette på dette når hans tid er inne?
24 «Vår Guds tjenere» bør utføre sine plikter og oppføre seg på en måte som er til ære for Gud. Folk i sin alminnelighet misforstår dem kanskje og betrakter dem kanskje som urettferdige og mener de tar feil. De blir kanskje berøvet sitt gode navn og rykte, og de får kanskje ikke den anerkjennelse de fortjener. (2 Kor. 6: 8—10) Men den høyeste Dommer vil rette på dette når det er i samsvar med hans hensikt å gjøre det. Han setter sin lit til rettferdigheten. I Esaias 61: 8, 9 sier han til dem som blir dårlig behandlet:
25 «For jeg, [Jehova], elsker rett og hater urettferdig rov, og trofast vil jeg gi dem deres lønn, og en evig pakt vil jeg gjøre med dem. Og deres ætt skal bli kjent blant folkene, og deres avkom blant folkeslagene; alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt [Jehova] har velsignet.»
26. Hvordan er levningen av det åndelige Israel blitt kjent blant folkene, og hvordan er folkene blitt gjort kjent med den «ætt [Jehova] har velsignet»?
26 For å bli «kjent» måtte den salvede levning av det åndelige Israel gå ut blant folkene. Under den første verdenskrig og også under den annen verdenskrig ble de som utgjorde levningen, utsatt for «rov» verden over. De måtte tåle stor forfølgelse fordi religiøse motstandere og deres tilhengere falskelig anklaget dem og ga en urett framstilling av dem. De ble berøvet den «lønn» som de virkelig hadde fortjent for de anstrengelser de gjorde seg og den virksomhet de utførte i Jehovas offentlige tjeneste. Men Jehova viste hvem han godkjente, ved å gjøre dem til sine vitner og til forkynnere av det gode budskap om Riket. (Matt. 24: 14; Es. 43: 10, 12) Ved sin hellige ånd ga han dem styrke til å avlegge et vitnesbyrd for hele verden. På denne måten ble folkeslagene gjort kjent med den «ætt [Jehova] har velsignet». — Es. 61: 9.
27. Hvem blant folkeslagene har anerkjent levningen, og hvor og sammen med hvem ønsker de å leve og tjene Gud?
27 Folkeslagene som så dem, anerkjente ikke Jehovas salvede levning. Men enkeltpersoner gjorde det. De som elsker rett, rettferdighet og sannhet, ga seg selv til kjenne. Særlig fra våren 1935 sluttet disse seg til medlemmene av den salvede levning fordi de er «vår Guds tjenere». Siden da er disse, som ikke er åndelige israelitter eller den «ætt [Jehova] har velsignet», blitt til en «stor skare». På Jehovas vitners stevne i Washington, D.C., i 1935 ble det vist at denne talløse «skare» svarte til det profetiske bildet i Åpenbaringen 7: 9—17. Fordi de ikke var åndelige israelitter, var de «fremmede» og «utlendinger» for den salvede levning. (Es. 61: 5) De så at levningen levde i et åndelig paradis som var kjennetegnet av «rettferdighetens terebinter» og hadde bylignende menigheter. De ønsket også å være i et slikt åndelig paradis og tjene Gud der. — Se Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden, sidene 295—297, avsnittene 14—16; side 370, nr. 30.
28. Hvordan har levningen fått se at Esaias 61: 5 får sin oppfyllelse på den ’store skare’ og dens handlemåte?
28 De beregnet fullt ut omkostningene ved sin avgjørelse og handlemåte og forlot denne verdens forurensede, forfalne organisasjon. De sluttet seg til Jehovas synlige organisasjon. De kunne naturligvis ikke tjene ham som åndelige israelitter, men de ønsket virkelig å hjelpe den salvede levning med å kunngjøre det gode budskap om Jehovas rike ved Kristus. De ble derfor døpt som innvigde etterfølgere av Jesus Kristus. De tok aktivt del i tjenesten sammen med de åndelige israelitter. Den salvede levning ser derfor med glede hvordan ordene i Esaias 61: 5 får sin oppfyllelse på dem: «Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn.»
29. Hva er den ’store skare’ glad for å kunne gjøre for «vår Guds tjenere», og hvilken virkning har dette hatt?
29 Den ’store skare’ betrakter det ydmykt som en ære og et privilegium å få tjene i det åndelige paradis sammen med dem som Esaias 61: 6 kaller «[Jehovas] prester» og «vår Guds tjenere». De forstår at de salvede kristne, som Jehova Gud omtaler på denne måten, spesielt må ta seg av åndelige spørsmål i hans åndelige tempel. De er derfor glad for å kunne hjelpe den salvede levning og samarbeide med den, slik at den kan ta seg av de viktigere åndelige ting. Alt dette bidrar til å forskjønne det åndelige paradis og gjøre det fruktbart til Guds ære.
30. Hva sier Esaias 61: 5 angående den tjeneste disse «fremmede» og «utlendinger» utfører, men hva sier Åpenbaringen 7: 14, 15 angående deres tjeneste?
30 De som i dag i symbolsk forstand er «fremmede» og «utlendinger», hjelper således dem som tilhører levningen, slik at de kan utføre de plikter som hviler på dem, ettersom de er salvet med Jehovas ånd. I Esaias 61: 5 blir disse medhjelpernes arbeid sammenlignet med det arbeid som utføres av hyrder, akerdyrkere og vingårdsmenn. Men i Åpenbaringen sies det om dem som kommer fra alle ætter og stammer og folk og tunger: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham [yter ham hellig tjeneste, NW] dag og natt i hans tempel.» — Åpb. 7: 14, 15.
31. Hvordan betrakter Gud den ’store skare’?
31 Det sies således billedlig om dem som tilhører den ’store skare’, at de yter universets suverene Herre, som sitter på tronen, hellig tjeneste. Uansett hvordan verden betrakter dem, er de Guds tjenere.
32. Hvordan vil Esaias 61: 5, 6 få en mer bokstavelig oppfyllelse i forbindelse med levningen og den ’store skare’ under det tusenårige styre?
32 Denne ’store skare’ av «fremmede» og «utlendinger» vil overleve den kommende «store trengsel». Hvor vakkert beskriver ikke Esaias 61: 5 det de deretter kommer til å gjøre, under Kristi tusenårige styre! I løpet av den perioden vil «[Jehovas] prester», som er «vår Guds tjenere», bli opphøyd sammen med Ypperstepresten Jesus Kristus i himmelen. Der vil de mer enn noen gang være opptatt med å utføre en prestetjeneste til gagn for hele menneskeheten. (Åpb. 20: 6) Men den ’store skare’ vil bli tilbake her på den rensede jord, som overalt skal forvandles til et bokstavelig paradis. Hvem er det så som vil begynne å forskjønne Guds jordiske fotskammel? Det er naturligvis den ’store skare’, som har overlevd den store trengsel, og som har fortsatt å være i det åndelige paradis sammen med den salvede levning.
33. Hvordan vil den ’store skare’ da bidra til å dekke menneskenes behov, og for hvem vil de være banebrytere når det gjelder tjenesten for Jehova og tilbedelsen av ham?
33 Skal det da lages klær? Ullen fra de hjorder som den ’store skare’ vokter, kan brukes til dette. Er det behov for brød og andre produkter som kan framstilles av markens grøde? «Akerdyrkere» vil sørge for at de sultne blir mette. Vingårdsmenn vil skaffe til veie de beste sorter vin til glede for menneskenes hjerte. De framskritt som den ’store skare’ vil ha gjort med hensyn til å gjenopprette paradiset på jorden, vil fryde alle dem som blir oppreist fra de døde, og vitne om den omsorg som på forhånd blir vist alle disse som Ypperstepresten har gjenløst. Til tross for alle disse gjøremål vil den ’store skare’ ikke forsømme regelmessig å yte Jehova Gud hellig tjeneste gjennom Jesus Kristus i den jordiske forgård til Guds åndelige tempel. Den vil ta ledelsen i denne tjenesten og sette et godt eksempel for alle dem som blir oppreist fra de døde. — Luk. 23: 43, NW.
[Bilde på side 17]
«Vår Guds tjenere» i dag utfører et åndelig gjenreisningsarbeid som ble forutsagt av profeten Esaias og påbegynt av Jesus. Den suverene Herre, Jehova, har ved sin ånd bemyndiget dem til å kunngjøre det gode budskap om Riket for de ydmyke over hele jorden.