Bergprekenen — «Hold opp med å dømme»
ETTER at Jesus hadde rådet sine tilhørere til å søke Guds rike først, formante han dem til å avlegge en svært skadelig vane. Han sa: «Hold opp med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt.» (Matt. 7: 1, NW) Ifølge Lukas tilføyde Jesus: «Hold opp med å fordømme, så skal dere slett ikke bli fordømt. Fortsett å ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så vil folk gi dere. Et godt, stoppet, rystet og overfylt mål skal de gi dere i fanget.» — Luk. 6: 37, 38, NW.
Fariseerne i det første århundre etter Kristus var tilbøyelige til å dømme andre strengt i samsvar med de uriktige normer som skrev seg fra ikke-bibelske tradisjoner. Den av Jesu tilhørere som hadde en slik vane, skulle avlegge den. I stedet for ustanselig å finne feil hos andre skulle de ’fortsette å ettergi’, det vil si at de skulle «tilgi» og overse sine medmenneskers feil. (Jevnfør Lukas 6: 37, norsk katolsk oversettelse av 1938.) Ved at de gjorde dette, ville andre bli tilskyndt til å legge for dagen den samme tilgivende holdning overfor dem.
I tillegg til å tilgi andre og vise dem barmhjertighet skulle Jesu disipler «gi». Disiplene ville derfor få «et godt, stoppet, rystet og overfylt mål» i fanget. Ifølge Word Studies in the New Testament betyr det greske ordet for «fang» bokstavelig talt «bryst» og betegner «den rynkede folden på klesplagget på overkroppen, som er bundet sammen med beltet, og som således danner en pose. På markedsplasser i Orienten kan en den dag i dag se selgere tømme innholdet av et målekar opp i en kjøpers fang». (Jevnfør Rut 3: 15; Jesaja 65: 7; Jeremia 32: 18, MMM.) Jo mer gavmild en person er, jo mer oppmuntrer han andre til å legge godhet for dagen.
Jesus påpekte et viktig, framherskende prinsipp da han sa: «For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker [den måten de behandlet andre på].» (Matt. 7: 2) Folk ’høster det de sår’ når det gjelder deres måte å behandle andre på. Dette vil vise seg å være tilfelle, ikke bare når det gjelder det de høster fra sine medmennesker. Viktigere er det at dette også gjelder forholdet til Gud. — Se Matteus 5: 7; 6: 14, 15.
For å understreke faren ved å etterligne de overdrevent kritiske fariseerne fortalte Jesus en todelt lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil da ikke begge falle i grøften? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.» — Luk. 6: 39, 40.
Det vil være meningsløst for en som bokstavelig talt er blind, å forsøke å lede en annen blind i ukjent terreng. Hvis de støtte på en grøft, ville helt sikkert begge falle i den. Jødenes religiøse ledere var ’blinde’ i overført betydning når de skulle dømme sin neste. (Jevnfør Matteus 15: 14; 23: 16, 24.) De nektet å legge merke til gode egenskaper hos fattige, alminnelige mennesker. Ved en anledning utbrøt fariseerne: «Denne hopen som ikke kjenner loven — forbannet er den!» (Joh. 7: 49) Enhver som etterligner en slik fordømmende holdning, går farlige fallgruver i møte.
Akkurat som «en lærling» som tilegner seg sin mesters tenkemåte, blir «som sin mester», ville dessuten alle som etterlignet fariseerne, til slutt bli lik dem. De ville ikke lenger ha Guds gunst, men stå i fare for å miste livet. Derfor sa Jesus ved en annen anledning:
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil. Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, og når dere har klart det, gjør dere ham til en som fortjener helvete [gresk: ge’en·na, evig tilintetgjørelse] dobbelt så mye som dere selv.» — Matt. 23: 13— 15.
Jesus påpekte hvor tåpelig det er å være overdrevent kritisk, da han stilte følgende spørsmål: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget?» — Matt. 7: 3, 4; jevnfør Lukas 6: 41, 42a.
Jesus omtaler ikke bare dem som er opptatt av andres feil mens de selv begår større feil, selv om dette er en vanlig menneskelig svakhet. Nei, han sikter til en som ville legge merke til en mindre feil ved sin brors «øye». Den som kom med slik kritikk, ville hevde at hans bror hadde en svekket moralsk skjelneevne og dømmekraft. Selv om mangelen var liten, som en ’flis’ (et «lite rusk», Erik Gunnes’ overs.), ville den som kritiserte, gjøre et nummer av det og på en hyklersk måte tilby seg å «ta flisen ut». Han ville gi uttrykk for at han ville hjelpe vedkommende til å se tingene klarere, slik at denne kunne treffe mer fornuftige avgjørelser.
Jødenes religiøse ledere var særlig tilbøyelige til å kritisere andres avgjørelser. Vi har et eksempel på dette fra den gang Jesus helbredet en som var født blind. Da Jesus helbredet ham, sa han at Jesus måtte være kommet fra Gud. Fariseerne svarte ham skarpt: «Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» (Joh. 9: 34) Når det gjaldt åndelig klarsyn og dømmekraft, hadde imidlertid fariseerne «en bjelke» i sitt eget øye. De var fullstendig blinde.
Av denne grunn utbrøt Jesus: «Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.» — Matt. 7: 5; Luk. 6: 42b.
Betydde dette at Jesu disipler ikke i det hele tatt skulle benytte dømmekraft når det gjaldt andre mennesker? Nei, for Jesus sa videre: «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.» — Matt. 7: 6.
Ifølge Moseloven var hunder og griser urene. (3. Mos. 11: 7, 27) Det var tillatt å kaste kjøtt av et dyr som var revet i hjel av et villdyr, til hundene. (2. Mos. 22: 31) Men den jødiske tradisjon forbød jødene å gi hundene ’hellig’ kjøtt, det vil si kjøtt fra dyreoffer. Misjna sier: «Dyreoffer [hebraisk: qodashim, «hellige ting»] kan ikke kjøpes tilbake for å bli gitt som mat til hundene.» Å kaste bokstavelige perler ’for svinene’ ville også være fullstendig upassende. Sannsynligvis ville grisene forveksle dem med erter, eikenøtter eller noe annet i maten deres. Når grisene fant dem uspiselige, ville de trampe på dem. De kunne bli rasende og derved skade den som kastet perlene.
«Det hellige» og «perler» sikter i billedlig forstand til verdifulle, bibelske sannheter angående Guds messianske rike. Jesu disipler skulle dele disse sannhetene med alle. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Men hvis noen ikke viste verdsettelse av åndelige ting, i likhet med hunder eller svin, skulle de kristne lete etter noen som hadde et hørende øre. — Se Matteus 10: 14; Lukas 9: 5; 10: 11; Apostlenes gjerninger 13: 45, 46; 18: 6.