Framgang er avhengig av trofasthet mot Gud
ANNEN KRØNIKEBOK begynner med Salomos kongedømme, forteller om kongene i Juda og deres regjeringstid og kommer bare av og til inn på tistammeriket Israel. Boken avslutter med ødeleggelsen av Jerusalem og hvordan byen ligger øde inntil kong Kyros utsteder et dekret som bemyndiger jødene til å gjenoppbygge Jehovas tempel der. Beretningen viser tydelig gjentatte ganger at når herskerne og folket satte sin lit til Jehova Gud, hadde de framgang. Men når de var troløse, mistet de Guds velsignelse og beskyttelse.
Etter at Salomo hadde grunnfestet sitt kongedømme, dro han sammen med landets høvedsmenn, høvdinger, dommere og familieoverhoder til tabernaklet i Gibeon for å frambære offer. Den unge kongen ba Jehova om å velsigne hans styre. Om natten åpenbarte den Høyeste seg for Salomo og ga ham anledning til å be om hva som helst han måtte ønske. Kongen ba ydmykt om å få den nødvendige visdom og kunnskap til å dømme sine undersåtter. Fordi Salomo framsatte en slik edel anmodning, ble han forsikret om at han foruten visdom ville få «rikdom og skatter og ære» i langt større målestokk enn David og Saul hadde fått, ja, langt mer enn noen framtidig hersker ville få. (2 Krøn. 1: 1—12) Dette ble virkelig oppfylt, for beretningen sier: «Kongen gjorde sølvet og gullet i Jerusalem like så alminnelig som stein.» — 1: 15.
En av de største bedrifter Salomo utførte under sitt styre, var byggingen av Jehovas tempel på Moria-fjellet. Det meste av innholdet i kapitlene 2 til og med 7 handler om forberedelsene til byggingen, oppføringen av templet, arbeidet med alt utstyret og selve innvielsen av templet.
I et syn om natten åpenbarer Jehova seg igjen for Salomo og besvarer hans innvielsesbønn. Dette svaret viste at fortsatt framgang for hans kongedømme var avhengig av at Israel trofast holdt seg til Guds lov. Hvis Israel på den annen side var troløs, ville det føre til ulykke for nasjonen. Til og med det herlige tempel ville bli lagt i ruiner. — 7: 11—22.
Kapitlene 8 og 9 fullfører beretningen om Salomos styre. Vi får høre om hvordan han bygger og gjenoppbygger byer, hvordan han bruker overlevende kana’anitter til å utføre pliktarbeid, ordner med tempeltjenesten, om hans skibsfart, dronningen av Sabas besøk, hans rikdom og død og at han blir etterfulgt av sin sønn Rehabeam.
ET DELT RIKE
Rehabeam foretrakk å lytte til uerfarne, unge menn som var innstilt på å smigre ham, i stedet for til de eldre rådgiverne og sa til folket at han ville legge et tyngre åk på dem enn hans far hadde gjort. Ettersom folket allerede hadde vært utsatt for nok undertrykkelse etter at Salomo hadde forlatt Jehovas lov i slutten av sin regjeringstid, gjorde ti stammer opprør og oppfylte derved Jehovas ord gjennom Akia. — 10: 1—19.
Rehabeam reiste en hær for å få de opprørske stammene til igjen å underkaste seg ham. Men på Jehovas befaling gjennom profeten Semaja oppga han sin plan. De opprørske stammene dannet et uavhengig rike under Jeroboam, som innførte kalvedyrkelsen. Som følge av dette dro de trofaste levittene som bodde i de byene som ble underlagt Jeroboams herredømme, til Juda og Jerusalem. — 11: 1—17.
Fordi Rehabeam og hans undersåtter forlot Guds lov, trakk Jehova sin beskyttelse tilbake. Sisak trengte inn i Judas område og erobret den ene befestede byen etter den andre. Men da Rehabeam og høvdingene fikk høre Guds ord om at de ville bli overgitt til Sisak på grunn av deres troløshet, ydmyket de seg, og Jehova tillot ikke at den egyptiske herskeren ødela Jerusalem. Byen ble imidlertid berøvet sine skatter. — 12: 1—12.
JEHOVAS HJELP TIL ABIA OG ASA
Etter at Rehabeam var død, begynte hans sønn Abia å regjere. Det brøt da ut krig mellom Jeroboam og Abia. En gang utsatte Jeroboam stridsmennene i Juda rike for et bakholdsangrep, som brakte dem i en ytterst farlig situasjon. Men fordi de ropte til Jehova om hjelp, ga den Høyeste dem seier. — 12: 16 til 13: 20.
Da Asa, Abias etterfølger, en gang sto overfor en styrke på omkring en million stridsmenn fra Etiopia og Libya, som kjempet mot ham under ledelse av Serah, vendte også Asa seg til Jehova for å få hjelp. Han ba: «[Jehova] for deg gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss [Jehova] vår Gud! Til deg setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. [Jehova], du er vår Gud, la ikke et menneske stå seg imot deg!» Og Jehova ga igjen sitt folk seier. — 14: 9—15; 16: 8.
Asa fulgte en rosverdig handlemåte i samsvar med de ord som Jehovas profet Oded hadde talt og gikk aktivt inn for å ødelegge de steder hvor det var blitt praktisert avgudsdyrkelse. Til tross for at Asa hadde erfart at Gud hadde hjulpet ham, inngikk han imidlertid senere forbund med Syrias konge Benhadad for å hindre Baesa, Israels konge, i å kjempe mot ham. Da Asa ble irettesatt for sin troløse handlemåte av profeten Hanani, tok han anstøt. Han sørget for at Hanani ble satt i fangehuset, og begynte også å undertrykke andre av sine undersåtter. Dette førte til at Jehova unnlot å velsigne kongen. Da Asa ble slått av en sykdom i føttene, unnlot han å søke Jehova for å få hjelp, men søkte bare hjelp hos legene. — 15: 1 til 16: 13.
ET FINT RULLEBLAD ØDELAGT AV EN DÅRLIG ALLIANSE
Asas sønn Josafat utmerket seg som en god konge og hadde derfor Jehovas hjelp og beskyttelse. Han bestrebet seg på å utrydde avgudsdyrkelsen, ordnet med at folket ble undervist i Jehovas lov, og forbedret rettssystemet. Fordi han stolte på Jehova, opplevde han en storslått utfrielse da en forent fiendtlig styrke, som besto av ammonitter, moabitter og folket fra Se’ir-fjellet, utryddet hverandre. Josafat var imidlertid så uforstandig at han inngikk svogerskap med den ugudelige Akab, som var konge i Israel. Atalja, som var datter av Akab og dronning Jesabel, som dyrket Ba’al, ble gift med Josafats sønn Joram. Dette førte til at Josafat ble innblandet i en katastrofal militær operasjon sammen med kong Akab. Da Josafat vendte tilbake til Jerusalem, ble han møtt med denne irettesettelsen: «Skal en hjelpe den ugudelige og skal du elske dem som hater [Jehova]?» Senere kom Josafat igjen til kort hva dette angår, ved å inngå en overenskomst med kong Akasja, Akabs etterfølger, i forbindelse med bygging av skip. Som en oppfyllelse av en profeti forliste disse skipene. — 17: 1 til 20: 37.
Judas neste konge, Joram, som var under innflytelse av sin hustru Atalja, fulgte den samme onde handlemåte som Akabs hus. For å styrke sin stilling som konge myrdet han alle sine brødre og noen av høvdingene. Hans styre slo feil fordi han ikke hadde Jehovas velsignelse. Han opplevde at edomittene og byen Libna gjorde opprør. De siste to årene av sitt liv ble han hjemsøkt av en tarmlidelse. — 21: 1—20.
Da Jorams yngste sønn, Akasja, ble konge, fortsatte det onde styre, for han var også under innflytelse av Atalja. Da Akasja en gang besøkte Israels konge Joram, som var såret, møtte han Jehu, som hadde fått i oppdrag å utrydde Akabs hus, og ble drept. Atalja bemektiget seg da tronen etter at hun hadde utryddet hele kongeætten. Akasjas sønn Joas ble imidlertid skjult av presten Jojadas hustru. Senere fikk Jojada Joas utropt til konge og ga ordre til at Atalja skulle drepes.
Under Jojadas ledelse styrte Joas godt og ordnet med at templet ble satt i stand. Men etter Jojadas død forlot Joas den sanne tilbedelse og ga til og med befaling om at Jojadas sønn Sakarias skulle steines fordi han irettesatte Joas for hans troløshet. Jehova tillot da at syrerne tilføyde Juda rike et ydmykende nederlag. Joas ble syk og til slutt snikmyrdet av sine egne tjenere. — 22: 1 til 24: 27.
FRA AMASJAS STYRE TIL JUDA BLIR LAGT ØDE
Joas sønn Amasja begynte godt, men ble senere troløs. Etter at de to israelittiske rikene hadde levd fredelig side om side i mange år begynte de å krige mot hverandre, og Amasjas styrker led nederlag. Fra det tidspunkt da Amasja sluttet å følge Guds lov, ble det dannet en sammensvergelse mot ham. Da han ble tvunget til å flykte til Lakis, ble han drept av dem som hadde sammensvoret seg mot ham. — 25: 1—28.
Den neste kongen i Juda var Ussias. Han styrte godt og ble begunstiget med mange seirer over Juda rikes fiender. Men senere ble han overmodig og gikk inn i templet for å ofre røkelse i likhet med en prest. På grunn av denne formastelige handlingen ble han slått med spedalskhet. Hans sønn Jotam begynte deretter å regjere. Fordi Jotam holdt seg til Jehovas lov, hadde han framgang og vant seier over ammonittene. — 26: 1 til 27: 9.
Jotams etterfølger, Akas, ble imidlertid en stor avgudsdyrker, som til og med gikk sa langt at han ofret sin egen sønn eller sine sønner. Som følge av dette unnlot Jehova å velsigne Akas og hans ugudelige undersåtter. Juda rike ble invadert av edomitter, filistre, israelitter og syrere. Akas ble redd for å miste sin stilling som konge og appellerte til Assyria for å få militær hjelp. Men denne uforstandige handlingen brakte ingen befrielse, bare undertrykkelse under en fremmed nasjon. — 28: 1—27.
Esekias, Akas’ sønn, gjorde seg store anstrengelser for å fjerne avgudsdyrkelsen fra sitt rike og gjorde opprør mot assyrerne. Den assyriske kongen, Sankerib, trengte inn i Juda land, men han greide ikke å innta Jerusalem. Esekias ble belønnet fordi han satte sin lit til Jehova, for i løpet av en natt ødela en engel de ypperste i den assyriske hær. — 29: 1 til 32: 22.
Esekias’ sønn Manasse gjenopplivet avgudsdyrkelsen og gjorde seg skyldig i skammelig undertrykkelse. Da han ble ført som fange til Babylon, kom han imidlertid til fornuft og angret. Jehova Gud hadde barmhjertighet med ham og gjorde det mulig for ham å vende tilbake til Jerusalem. Kongen innførte da religiøse reformer, men folket var så hengitt til avgudsdyrkelsen at Manasses bestrebelser ikke medførte noen virkelig forandring. Selv hans egen sønn Amon vendte tilbake til avgudsdyrkelsen da han besteg tronen. Han ble til slutt drept av menn som sammensverget seg mot ham. — 33: 1—25.
Judas siste gode konge, Josias, satte i gang en omfattende kampanje mot avgudsdyrkelsen. Men det var for sent til å få folket til virkelig å angre. Det hvilte dessuten stor blodskyld over Juda. (2 Kong. 24: 3, 4) Josias ble selv drept da han forsøkte å slå de egyptiske styrkene tilbake ved Megiddo da de var på vei for å stride mot kaldeerne ved Karkemis. De siste fire kongene i Juda — Joakas, Jojakim, Jojakin og Sedekias viste seg å være ugudelige herskere. Jehova forlot fullstendig Juda rike og tillot at babylonierne under ledelse av kong Nebukadnesar la Jerusalem og byens storslåtte tempel i ruiner. Mange av dem som overlevde, ble deretter ført i fangenskap. Som en oppfyllelse av Jehovas ord gjennom profeten Jeremias utstedte Kyros til slutt et dekret som gjorde det mulig for dem som levde i fangenskap i Babylon, å vende tilbake til sitt øde hjemland. — 2 Krøn. 34: 1 til 36: 23.
Hvor kraftig understreker ikke denne historiske beretningen at ingen kan ha virkelig framgang hvis de ikke er trofaste mot Jehova Gud! Som profeten Hanani sa til den opprørske kong Asa, kan uforstandige handlinger som vitner om mangel på tro på Gud, bare føre til ulykke, mens «[Jehovas] øyne farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham». — 2 Krøn. 16: 9.