Atspredelser som er oppbyggende

«VI TILBER gudene med glede, med «fest, sang og spill, men dere [kristne] tilber et korsfestet menneske som ikke kan behages av dem som gleder seg over fornøyelser, som forakter glede og fordømmer nytelser.» Dette sa en fiende av kristendommen i det annet århundre.a Men hvilken feilvurdering var ikke dette! Disiplene i den første kristne tid fant ekte glede i livet.

Det sies om deres leder, Jesus Kristus, sønn av «den lykkelige Gud», at han «jublet», og han omtales som «den lykkelige . . . makthaver». Da han var på jorden, ba han om at hans etterfølgere måtte «eie [hans] glede i fullt mål». — 1. Tim. 1: 11; 6: 15, NW; Luk. 10: 21; Joh. 17: 13.

Deres glede var ikke basert på den midlertidige munterhet som en fest eller et spill kunne gi dem. De kjente godt det gamle ordspråket (14: 13): «Selv når en ler, kan hjertet lide, og gleden ender ofte med sorg.» Det de fant størst glede i, var å følge de kristne prinsipper. Denne gleden nådde deres hjerte. Nå hadde de et dyrebart forhold til den allmektige Gud og kameratskap med sine medkristne. De tok også del i det gledebringende arbeid å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne, og de kunne oppdra barn som ville bli en kilde til glede for dem.

FRITIDSSYSLER

De ville ikke måtte benytte all sin tid på å ta hånd om det ansvar som ifølge skriftene påhvilte dem, eller på å dele det kristne budskap med andre, selv om dette var svært viktig. Deres Mester viste ved sitt eget eksempel at det var berettiget å ta seg tid til å hvile og slappe av. Jesus sa til sine disipler etter at de hadde avlagt vitnesbyrd en hel dag: «’Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil litt!’ For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise.» — Mark. 6: 31.

Det greske verbet som er gjengitt med «hvil» (i mediumformen av verbet), er det samme verbet som i Filemon 20 (NW) er gjengitt med «styrk» (i aktivformen av verbet). Fritiden kan således bli benyttet til å skape en forandring i rytmen i den daglige rutine eller til å få styrke til å fortsette med det arbeid en holder på med til daglig. Disse første kristne, som først og fremst var aktive og nidkjære når det gjaldt å forkynne budskapet om Riket, sørget av og til for å få en forandring i rytmen, en forandring som virkelig styrket dem.

De besøkte uten tvil hverandre og spiste sammen. Dessuten fantes det forskjellige former for passende atspredelser som disse disiplene eller barna deres kan ha tatt del i. De hebraiske skrifter omtaler unge menn og andre som spilte på musikkinstrumenter. (1. Sam. 16: 18; 1. Kong. 1: 40; Klag. 5: 14; jevnfør Lukas 15: 25.) Barn omtales i forbindelse med spill og dans. (Matt. 11: 16, 17) De former for «kroppslig øving» de kunne ta del i den gang, var nyttige «til noe». I kontrast til dette er det slik at gudsfrykt som kommer til uttrykk i gjerninger, «har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». Uansett hva de kristne gjorde, beholdt de likevekten. De gjenspeilte ikke den ville løssloppenhet som preget dem som ikke var kristne. Det de gjorde, overskygget ikke deres ’gudsfrykt’, den egentlige kilden til deres glede. — 1. Tim. 4: 8.

HVA NOEN FAMILIER GJØR I DAG

Kristne familier i dag gleder seg også over å gjøre noe styrkende sammen. Dette gir dem ekte glede og kameratskap — og de gleder seg særlig når de sammen gjør Guds rike kjent for andre. Men det finnes også andre ting som de gjør sammen. De tar for eksempel del i forskjellige former for atspredelser. Hvilke former for atspredelser er det? En far som på en god måte oppfostret en stor barneflokk, omtalte en rekke oppbyggende gjøremål og tilføyde: «De mest vellykte former for atspredelser ser ut til å være de former for atspredelser som gjør at barna må bruke sine krefter, og som byr på en utfordring.»

En kristen far til fire tenåringer bodde i et strøk som var tilsynelatende uten muligheter med hensyn til atspredelser. Han ble spurt om han syntes det var vanskelig å finne former for atspredelser som familien kunne ta del i. Han svarte: «Det har alltid vært nok av atspredelser. Den eneste hindringen som må overvinnes, er å se hvilke muligheter som finnes, og å være tilfreds med det en har. Å glede seg over enkle ting, for eksempel det å svømme, dra på fottur, ha gjester og lignende, ser ut til å være det som gir størst tilfredsstillelse. Vi har lært at det ikke er nødvendig å ha overdådig og kostbart utstyr for å kunne gjøre noe som er hyggelig og oppbyggende. Vi kan i stedet benytte oss av det som er åpent for alle.»

Mange oppdager at anledninger som gir en atspredelse, byr seg mens en tar del i arbeidet med å dele Bibelens budskap med andre. Denne faren med fire barn skrev:

«Mange av våre atspredelser er knyttet til teokratiske gjøremål, og mens vi holder på med disse gjøremålene, kommer mange atspredelser som et biprodukt. Når vi drar ut i landdistriktet for å forkynne, tar vi ofte med niste for å spise ute. Ved mange anledninger har vi avsluttet en slik dag med å hygge oss i skogen eller på en slette.»

Naturlig nok er forholdene forskjellig fra familie til familie. Det finnes uten tvil mye forskjellig som en familie synes er avslappende. En annen far til fire sa: «Det er ikke formen for atspredelse som gjør at de unge er tilfreds og lykkelige, men det er den atmosfære og det fellesskap som knytter seg til den. Det er forholdet mellom familiemedlemmene som gjør dette til en lykkelig tid.» En annen kristen tilføyde: «Det som gjorde dette [atspredelsen] til noe spesielt, var at vi gjorde det som en familie.»

VERDIEN AV AT FORELDRENE ER INTERESSERT

Foreldre bør derfor være klar over de unges behov for meningsfylte gjøremål å fylle en del av fritiden med. En mor som hadde en mann som ikke var troende, sa: «Du må skape en atmosfære i hjemmet som barna ikke får lyst til å forlate, og som de, hvis de drar bort en stund, vil ønske å komme tilbake til.» En far og en mor som oppnådde gode resultater når det gjaldt å oppdra barna sine, ble spurt om hva som var deres «hemmelighet». De svarte: «Vi forsøkte alltid å gjøre det mer interessant for barna å være hjemme sammen med oss enn å være sammen med kameratene.»

Hvis foreldrene skal kunne gjøre det å være hjemme «mer interessant» for barna, må de ha oppriktig omsorg for dem. En mor påpekte: «Å passe smårollinger betyr arbeid og stimulans for kroppen, men tenåringer stimulerer og skaffer arbeid til sinnet.» Ja, foreldre må være oppriktig interessert og gjøre seg mentale anstrengelser.

Å gjøre seg slike anstrengelser er lettere sagt enn gjort. «Som foreldre med sju barn syntes vi at det var et strev å skaffe dem mat, klær og husly,» skrev en far. Han tilføyde: «Derfor var det begrenset hva vi fikk del i av atspredelser, skjønt vi satte av noe tid til det.»

Ofte må én av foreldrene bære hele byrden. Det sier seg selv at det kan være vanskelig for den som kommer hjem etter en dags hardt arbeid, å begynne å tenke på atspredelser for familien. De foreldre som klarer å ta hånd om alle sine bibelske forpliktelser og samtidig sørge for meningsfylte atspredelser for familien, fortjener i høy grad å bli rost! Selv om dette er vanskelig, sa en mor med sju barn som alle ble innvigde kristne: «Gledene overgår alle offer og alt det harde arbeidet.»

Reagerer barna positivt? En far sto stilt overfor den utfordring å skulle oppdra tre døtre i tenårene uten en kones hjelp. Alle tre pikene ble trofaste kristne. Senere sa en av døtrene:

«Vi gjorde ting sammen. Noen ganger når vi ikke hadde råd til noen fornøyelser, gikk vi bare en tur, av og til gjennom mange av byens gater. Pappa var ikke redd for å vise oss at han ikke var noe annet enn et menneske. Hvis vi ikke hadde noe sted å gå, og det var regnvær, hendte det at han sa: ’La oss gå ut og rusle en tur i regnet.’ Og så gikk vi bare ut og ruslet i regnet; vi hadde ikke noe sted å gå, men det var så koselig bare å være sammen med ham. Han tok seg tid til å være sammen med oss.»

Det er så visst ikke alle som ser på det å rusle i regnet som atspredelse, men poenget er ikke så mye hva som blir gjort, men at en gjør noe som en familie, noe som kan skape en «forandring i rytmen», og som er oppbyggende.

EN ÅNDELIG «FAMILIE»

De som blir kristne, nyter godt av et dyrebart fellesskap i en annen familie, i menigheten, som består av ’brødre, søstre, mødre, fedre og barn’. (Mark. 10: 28—30) Av denne grunn vil det bare være naturlig at medlemmer av menigheten ikke bare kommer sammen i grupper for å forkynne, men også for å tilbringe tid i oppbyggende samvær med hverandre.

Slikt selskapelig samvær kan være oppbyggende og dessuten skape større varme i menigheten. En kristen ungdom ble spurt om hvilket selskap hun hadde likt seg best i, etter det hun kunne huske. Uten å nøle svarte hun:

«Det var en gang da noen familier i menigheten, foreldre og barn, kom sammen. Etter at vi hadde spist litt, satt vi og snakket sammen. En av brødrene begynte å spørre noen av oss hvordan vi ble Jehovas vitner, eller å be oss fortelle en opplevelse fra forkynnelsesarbeidet. Snart hadde forskjellige fortalt sin historie om hvordan de ble kristne, og om hvilke problemer de overvant. Ingen dominerte samtalen, men mange bidro med sitt. Vi ble alle oppmuntret av opplevelsene. Det var noen uforglemmelige timer.»

Når de som er til stede, anvender Bibelens prinsipper, og hvis eldste, menighetstjenere eller andre modne kristne som er til stede, benytter sin innflytelse på en god måte, vil en slik anledning virkelig være oppbyggende. De tilstedeværende vil ikke sitte igjen med en flau smak i munnen på grunn av dårlig oppførsel. Vi bør aldri glemme at vår viktigste oppgave er å vitne om Jehovas navn og rike. Selv i den avslappede atmosfæren under et selskapelig samvær av kristne bør vår oppførsel bringe ære til vår hellige Far. Som en kristen skribent i det annet århundre sa: «Ikke noe sted er den kristne noe annet enn en kristen.» — Jes. 5: 12; 43: 10—12; 1. Kor. 10: 31.

ATSPREDELSENES RELATIVE VERDI

Sunne atspredelser kan gi en et behagelig avbrekk. De kan forfriske oss, slik at vi kan fortsette å gå på med vårt arbeid. Likevel er de ikke hovedsaken i livet. En likevektig ung søster, som er en heltidsforkynner av det «gode budskap», sa:

«Underholdning var ikke det det ble lagt vekt på hjemme. For å være ærlig var felttjenesten det sentrale i vårt hjem. Mat, klær, husly, åndelige spørsmål og møtene var de viktigste faktorene. Men når vi hadde tid, gledet vi oss over å ta del i atspredelser, for eksempel ved å besøke andre familier i menigheten.

Mange ganger har jeg sett unge som har oppsøkt forskjellige underholdningsetablissementer, og jeg har tenkt: ’Jeg ville virkelig like å gjøre det samme.’ Men egentlig har jeg aldri tatt skade av at jeg ikke til enhver tid har vært opptatt av atspredelser. Det har aldri vært noe tap for meg. Jeg har det ikke noe verre enn andre unge i min aldersgruppe.»

Hvis vi lot underholdning bli en vesentlig del av livet, ville det skade oss åndelig sett og kanskje til og med fysisk sett. Legg merke til den tydelige advarselen i Ordspråkene 21: 17 (EN), som sier: «Fattig blir den som elsker glade dager; den som elsker vin og olje, blir ikke rik.»

Det var vanlig å drikke vin og å helle olje og andre velluktende stoffer på hodet og på klærne i selskapelig samvær eller fester på den tiden. (Ordsp. 27: 9; Am. 6: 6) De som elsket slike festligheter, ville snart oppdage at dette gikk ut over andre gjøremål i livet. En rekke sørgelige opplevelser viser at når en tar del i rene festligheter regelmessig, har de en tendens til å bli verdsligpreget. Derfor må en utvise stor forsiktighet.

Glem ikke at mange kristne på forskjellige steder i verden ikke har de samme muligheter når det gjelder det som kalles «underholdning» av dem som bor i mer industrialiserte land. Likevel klarer de seg, og det ser faktisk ut til at de på mange måter er lykkeligere og mer tilfreds enn dem som har mange former for underholdning å velge mellom. En eldste som hadde lagt nøye merke til forholdene internasjonalt, skrev: «Mange mener at det er en sammenheng mellom den vekt som er blitt lagt på underholdning, og forfallet på det moralske området.» Alle kristne må derfor være på vakt mot en slik fare og legge «vekt» på å tilbe vår himmelske Far.

Vi må også være klar over at på grunn av den presserende oppgave vi har, nemlig å forkynne om Guds rike nå i de «siste dager», vil hverken vi som kristne eller våre barn kunne benytte mer enn et minimum av tid på underholdning. Det er dessuten innlysende at kristne aldri vil kunne være med på alt det som verden kaller «underholdning». Vi må derfor passe på at atspredelser får sin rette plass. Dette gjør det nødvendig at vi hele tiden passer på at vi ikke har et kjødelig, men åndelig syn, og at vi bestreber oss på å innprente et slikt syn i våre barns hjerter.

Måtte derfor alle kristne ha et likevektig syn på atspredelser. Måtte vi la vårt liv dreie seg om det som bringer sann glede og tilfredshet. Da vil vi av og til kunne glede oss over oppbyggende atspredelser. Men måtte vi først og fremst finne glede i å leve et rent liv som kristne og i å forkynne det storslåtte håpet om Riket for andre. Dette riket vil snart hjelpe alle som lever, til å leve et likevektig og høyverdig liv, til evig pris for vår Gud, Jehova.

[Fotnote]