Isoler deg ikke

I DE fleste situasjoner er det unaturlig å være isolert. En vedvarende isolert tilværelse er ikke i samsvar med sann kristendom. Selv om Jehova Gud er fullstendig i seg selv og ikke trenger noe fellesskap, fant han det passende å omgi seg med myriader av åndesønner. (Job 38: 4—7; Dan. 7: 10) Dette var et uttrykk for hans kjærlighet. Tilskyndt av den samme kjærlighet frembrakte han senere en jordisk sønn, Adam. Både engler og mennesker ble utstyrt med en enestående evne til å kommunisere. (1. Kor. 13: 1) Gud frembrakte ikke disse fornuftutstyrte skapningene bare for å motta noe fra dem, men snarere for å gi dem noe. Han fant glede i dem, og de gledet seg over å være sammen med ham og med hverandre. — Jevnfør Ordspråkene 8: 30, 31.

Den Høyeste var også klar over at det ikke var godt for Adam å fortsette å være alene, og derfor gav han ham en medhjelper. (1. Mos. 2: 18) Hensikten med at Jehova gav de to første menneskene i oppdrag å være fruktbare og bli mange, var at hele jorden skulle bli oppfylt med mennesker som kommuniserte med hverandre. (1. Mos. 1: 28) Det er tydelig at det ikke var meningen at menneskene skulle lide under det å være isolert.

Det er derfor ikke så merkelig at de fleste henvisninger i Bibelen til forskjellige former for isolasjon har tilknytning til noe negativt. (Sal. 25: 16; 102: 8) Da Kain ble bannlyst fordi han slo sin bror i hjel, ble han isolert fra resten av menneskene. Han betraktet dette som en straff, som noe som det ville bli vanskelig å bære. — 1. Mos. 4: 11—14.

Botemidlet

Men hva kan en som føler seg alene eller uønsket, gjøre? I stedet for å synes synd på seg selv og vente på at andre skal gjøre noe, bør han etterligne Gud og Kristus og selv ta initiativet til å gi uttrykk for sin kjærlighet til andre. Ved å isolere seg, enten det er med vilje eller ikke, handler han i strid med det som er Guds hensikt med menneskene. Det er derfor ikke så merkelig at isolasjon medfører problemer. Botemidlet er derfor å gjøre det som Skaperen hadde i tankene at vi skulle gjøre. Han ønsket at vi skulle nyte fellesskapet med hverandre. En kvinne som tidligere var ensom, begynte å forstå dette. Hun sa: ’Det gikk til slutt opp for meg. Jeg tok meg derfor sammen og sluttet å tenke så mye på meg selv og begynte å arbeide hardt. Jeg har arbeidet hardt hele tiden siden.’

Hva kan vi lære av denne opplevelsen? Jo, en behøver ikke å være ensom. En kan gjøre noe med det. En kan begynne å praktisere sann kristendom. Kan en egentlig være kristen og samtidig isolere seg? Nei, for hvis en skal elske sin neste, må en gjøre godt mot sine medmennesker. En må etterligne Skaperen og være aktiv. (Matt. 22: 37—39; 7: 12) Å gi noe til dem som trenger det, bringer glede. En slik gavmildhet bringer en som er ensom, ut av den ulykkelige tilstand han ofte er i.

Kan forebygges

Det krever naturligvis anstrengelser å ta aktivt del i noe sammen med andre og ikke bli mismodig fordi en føler at en ikke strekker til. Ettersom det ikke er lett å overvinne ensomhet, gjør vi vel i å unngå å bli ensomme eller å isolere oss. Selv om andre kanskje skuffer oss, må vi være på vakt mot å trekke oss bort fra folk. Bibelen sier: «Ingen av oss lever for seg selv.» (Rom. 14: 7) Så snart en person isolerer seg, er det fare for at han begynner å tenke uforstandig, ja, til og med tåpelig, til skade for seg selv. Et bibelsk ordspråk sier det slik: «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» — Ordsp. 18: 1, NW.

Vi har for eksempel tilfellet med en ung, gift amerikansk kvinne som begynte å sitte oppe sent om kvelden for å se pornografiske filmer i fjernsynet. Den usunne påvirkning hun utsatte seg for, begynte snart å gjøre seg gjeldende. Hun sluttet å be, å lese i Bibelen og å gå på kristne møter. Det varte ikke lenge før hun syntes at mannen ikke strakk til, og hun begynte å synes synd på seg selv. Hun begynte å følge en handlemåte som hun noen måneder tidligere ville ha betraktet som fullstendig tåpelig og straks ville ha forkastet. Tilskyndt av sine egne urette ønsker forlot hun sin mann og lille datter og flyttet sammen med en annen mann. Ble hun lykkelig? Nei. Hun innrømmet senere overfor en venn at den mannen hun hadde flyttet sammen med, hadde slått henne, og at hun savnet sin datter. Denne kvinnens handlemåte hadde vært til skade for henne selv, hennes mann, hennes barn og hennes medkristne og hadde ført stor skam over Skaperen — og alt sammen var en følge av at hun hadde isolert seg.

Ikke i samsvar med sann kristendom

Å isolere seg er i virkeligheten ikke i samsvar med sann kristendom. Det skaper splittelse, legger en demper på nidkjære, kristne gjerninger og begrenser kommunikasjonen. En som trekker seg bort fra andre, kan bli nedtrykt og begynne å miste tilliten til andre mennesker, og kanskje også til Gud og Bibelen. Disippelen Judas viser at det var noen på hans tid som ikke forstod at også engler fulgte en handlemåte som var til skade for dem selv, da de forlot sin egen bolig og samværet med Gud og trofaste engler for å oppfylle sine urette ønsker. — Jud. 6, 8, 10, 20—22.

Det å isolere seg og de uønskede resultater det fører til — uvirksomhet, mangel på kommunikasjon og unnlatelse av å gi uttrykk for kjærlighet — er i strid med hele Bibelens ånd. Bibelens lære stimulerer til positive handlinger, og den bruker mange ord i aktiv form for å gjøre det. Vi blir oppfordret til å ’gjøre gode gjerninger’, å ’gå ut og gjøre disipler’, å ’be, så skal vi få’, å ’banke på, så skal det bli lukket opp’, å ’elske vår neste’, å ’komme sammen med andre kristne’ og å ’legge vinn på gjestfrihet’. Dette er alt sammen noe som motvirker enhver tendens til å være apatisk, synes synd på seg selv og føle seg uønsket eller unyttig. Sann kristendom krever at en person viser medfølelse ved å ha medlidenhet med andre, få andre til å føle seg ønsket og nyttige i stedet for unyttige. Når vi gir på en helhjertet måte, kan vi være forvisset om at vi vil bli rikelig belønnet av vår himmelske Far. (Matt. 6: 1—4) Den som gir, er dyrebar for andre, og han vil ikke føle seg ensom.

Til sine tider har vi naturligvis behov for å være for oss selv. Også Jesus Kristus, som var travelt opptatt med å hjelpe andre, tok seg tid til det. Da Jesus fikk høre at døperen Johannes var død, drog han «til et ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv». (Matt. 14: 13) For dem som vanligvis er sammen med andre, kan det være en forfriskende avveksling av og til å være for seg selv, og det kan gi dem god anledning til å tenke. Guds Sønn sa en gang til disiplene: «’Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil litt!’ For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise.» (Mark. 6: 31; 3: 20) Å være alene var akkurat det de trengte da.

Når vi er for oss selv og bruker tiden til å tenke og meditere, kan vi styrke vår tro. Dette kan tjene til å bringe oss nærere Gud. Det kan tilskynde oss til å gi uttrykk for vår verdsettelse i bønn, noe som vil styrke vårt personlige forhold til den Allmektige. Men dette er bare noe som inntreffer av og til. Vi bør ikke ha noe ønske om å isolere oss i den grad at vi begynner å føre en munketilværelse. — Jevnfør Johannes 17: 15.

Vi har således gode grunner for å unngå å føre en isolert tilværelse. Det er skadelig. Det kan ha en ugunstig innvirkning på en kristens virksomhet og på hans samvær og kommunikasjon med andre. Dra derfor full nytte av de åndelige foranstaltninger Gud har tilveiebrakt. Les hans Ord hver dag. Forsøm ikke bønn. Fyll sinnet med sunne tanker. Kom regelmessig sammen med dem som har den samme dyrebare tro. Vær travelt opptatt med å undervise andre i Guds Ord og gjør på andre måter noe nyttig for å dekke andre menneskers behov. Når du holder deg nær til Jehova og hans Ord og lar deg påvirke av hans ånd, ’vil du ikke være uvirksom og uten frukt i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus’. (2. Pet. 1: 5—8) Isoler deg ikke.