Anger som fører overtredere tilbake til Gud
«Guds godhet prøver å lede deg til anger.» — Rom. 2: 4, NW.
1, 2. Hva må vi være klar over når det gjelder synd og Guds syn?
VI KAN alle finne oppmuntring i salmisten Davids ord:
Barmhjertig og nådig er [Jehova],
langmodig og rik på miskunn.
Han gjør ikke med oss etter våre synder,
og lønner oss ikke etter våre misgjerninger.
Som en far er barmhjertig mot sine barn,
slik forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham.
For han vet hvordan vi er skapt,
han kommer i hu at vi er støv.» — Sal. 103: 8, 10, 13, 14.
2 Selv om Gud er klar over at vi alle er syndere, ønsker han å hjelpe oss, og han er villig til å tilgi. (Sal. 32: 1, 2) Vårt gudsbegrep ville imidlertid ikke være korrekt hvis ikke vi godtok hele Guds syn på synd. Selv om Salme 103 forsikrer oss om at Jehova «tilgir all [vår] skyld», viser denne salmen også at vi har visse forpliktelser, for den sier: «Fra evighet til evighet er [Jehovas] miskunn over dem som frykter ham. . . . [som] husker på hans bud, så de lever etter dem.» — Sal. 103: 3, 17, 18.
3. Hvorfor er anger av største betydning?
3 Sett at en person begår en alvorlig synd og ikke angrer. Han søker ikke Guds faderlige barmhjertighet, men fortsetter å synde. Hva skjer da? I 2. Mosebok 34: 6, 7 finner vi en beskrivelse av Jehova. Etter å ha understreket at Jehova er barmhjertig og langmodig og villig til å tilgi synd, sier disse versene: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» (Jevnfør 4. Mosebok 25: 1—5; Esekiel 33: 12, 13.) Vi må følgelig ikke trekke veksler på Guds barmhjertighet eller ta den for gitt. Hva bør så en sann tilbeder gjøre hvis han faller i synd?
TA SKRITT FOR Å VENDE TILBAKE TIL GUD
4. Hvordan kan vi få tilgivelse? (2. Krøn. 7: 13, 14)
4 En kristen som har syndet mot Guds lov, trenger tilgivelse. Hvem kan tilgi ham? Det er bare Gud som kan det. Apostelen Johannes skrev: «Dersom vi bekjenner våre synder [for Gud], er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» — 1. Joh. 1: 9; 2: 1.
5, 6. Hvilket råd gir Jakob 5: 14—16, og hvorfor er det fornuftig av en overtreder å følge dette rådet?
5 Når det gjelder alvorlige synder, sier Gud at en kristen som ’bekjenner sine synder’, også må ta et annet skritt. Disippelen Jakob skrev om dette, og sammenhengen viser at han siktet til åndelig sykdom som innebar «synder». Han skrev: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham . . . Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» — Jak. 5: 14—16.
6 Dette er et fornuftig skritt å ta, for en kristen som har begått en alvorlig synd, legger et visst mål av åndelig svakhet for dagen og trenger hjelp. Bønner som «menighetens eldste» ber i tro, kan være til gagn for ham. De eldste er også i den stilling at de kan gi ham bibelsk veiledning og hjelp med tanke på at han skal gjenvinne sin åndelige styrke. Noen synder er dessuten i virkeligheten synder mot den kristne menighet, for de fører vanære og sorg over Guds folk. Dette gjør at det er enda mer på sin plass at synderen søker hjelp hos de eldste. — 2. Kor. 2: 10.
7. Hvordan blir de eldste gjort oppmerksom på en synd, slik at de kan hjelpe? (Ordsp. 28: 23, EN; 29: 24)
7 Når en kristen som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, på eget initiativ henvender seg til de eldste, legger han visdom og ydmykhet for dagen. «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.» (Ordsp. 28: 13) Det hender at en synder ikke henvender seg til de eldste, slik Jakob anbefaler. Det kan skyldes at han synes det er pinlig, at han plages av skyldfølelse, eller at han ikke føler noen sorg i sitt hjerte. Enhver annen kristen som er oppmerksom på synden, bør oppfordre overtrederen til å ta avstand fra sin synd og søke den åndelig hjelp han trenger. Hvis overtrederen fremdeles ikke vil henvende seg til de eldste, bør den andre kristne si fra til dem, slik at de kan yte den nødvendige hjelp. Alle kristne bør ha et ønske om å ’få en synder til å vende om fra sin gale vei’ og således ’redde hans sjel fra døden’. — Jak. 5: 19, 20.
IRETTESETTELSE VED HJELP AV GUDS ORD
8. Hvordan går de eldste fram under et utvalgsmøte?
8 Når et dømmende utvalg kommer sammen for å behandle en slik sak, søker de Jehovas veiledning under bønn. De eldste vil tålmodig, på en måte som sømmer seg for kjærlige hyrder, drøfte det som ser ut til å være problemet eller overtredelsen, med vedkommende. (Ef. 5: 1, 2; 1. Pet. 5: 2, 3) Selv om det finnes vitner som bekrefter at overtredelsen har funnet sted, vil medlemmene av det dømmende utvalg oppfordre vedkommende til å snakke fritt ut, ikke bare om overtredelsen, men også om bakgrunnen for den, og hvordan han ser på det hele. (5. Mos. 19: 15; Joh. 8: 17) Hvorfor er det nødvendig?
9, 10. Hva bestreber de eldste seg på å gjøre under et slikt møte? (Sal. 51: 15)
9 Selv om de eldste som behandler saken, finner at en kristen bror som har kommet på avveier, er skyldig, eller overbeviser ham om at han har handlet galt, er de først og fremst interessert i å hjelpe ham. De ønsker å anspore ham til å angre, slik at Jehova kan «gi tider med lindring». (Apg. 3: 20) Hvis vedkommende ikke vil innrømme at han har handlet galt, erkjenne hvor alvorlig saken er, eller innse at han må angre, kan det bli nødvendig for dem å ’overbevise ham om hans synd og om rettferdighet’. (Jevnfør Johannes 16: 8, NTM.) Men når de kommer med en slik irettesettelse, som er basert på Guds ord, må de ikke være hevngjerrige eller harde. Bibelen kommer med denne inntrengende formaningen: «Irettesett, gi reprimander, forman, med all langmodighet og lærekunst.» (2. Tim. 4: 1, 2, NW) Når de på en bestemt, vennlig og tålmodig måte irettesetter synderen, vil de kanskje klare å nå hans hjerte og hjelpe ham til å hate det gale og vende tilbake til Gud. — Jer. 3: 12, 13.
10 Vi kan lære av Esras eksempel. Esra viste klart jødene hva deres feil bestod i. Hensikten var ikke først og fremst å gjøre dem skamfulle, men å få dem til å stoppe opp og tenke, å nå deres hjerte, å tilskynde dem til å hate det gale og å få dem til å angre. De måtte bekjenne sin synd for Jehova og så handle i samsvar med det og gjøre sitt ytterste for å gjøre det gale godt igjen. (Esra 10: 7—14) Det utvalget som behandler et tilfelle av grov synd, ønsker likeledes å hjelpe overtrederen til å innse hvor alvorlig overtredelsen er, og i sitt hjerte forstå at han må angre. — Jes. 1: 18.
’IRETTESETT DEM I ALLES NÆRVÆR’
11. Hvem trenger å få en bibelsk irettesettelse?
11 I forbindelse med møter som dømmende utvalg har med overtredere, anvender de eldste apostelen Paulus’ ord til Timoteus: «Dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær [bokstavelig: for alles øyne] til skrekk og advarsel for andre.» (1. Tim. 5: 20) De synderne som er omtalt her, er slike som «lever i synd» (NTM) eller «praktiserer synd» (NW) helt fram til det tidspunkt da irettesettelsen blir gitt.
12. Hvordan følger det dømmende utvalg veiledningen i 1. Timoteus 5: 20?
12 I det første århundre kunne Timoteus, som var en bemyndiget representant for apostelen Paulus, gjøre det som Paulus skrev, ’i nærvær av alle’ som var berørt av saken, mens overtrederen var til stede. I dag er det vanligvis et utnevnt utvalg av eldste og ikke en enkeltperson som kommer med en slik irettesettelse. Det behøver ikke være nødvendig å trekke hele menigheten inn i det. Når møtet med det dømmende utvalg nærmer seg slutten, etter at det er blitt bevist at overtrederen er skyldig, vil de eldste komme med en bibelsk irettesettelse som gjelder overtredelsen. Vitnene, som har kommet med sine utsagn, er til stede, og de blir innbudt til å høre den bibelske irettesettelsen. Irettesettelsen blir dermed gitt «i alles nærvær» eller «for alles øyne». Disse, de «andre» som er omtalt i 1. Timoteus 5: 20, kan således bli hjulpet til å ha en sunn frykt for å synde, å forstå hvor viktig det er å sky synd og de omstendigheter som kan føre til synd.
ANGRER HAN?
13. Hvilken utfordring står de eldste overfor når de behandler et tilfelle av alvorlig synd?
13 Noe av det vanskeligste for de eldste som behandler slike saker, er å avgjøre hvorvidt synderen virkelig angrer. De må ikke bare dømme etter det ytre. Og ettersom de ikke er i stand til å se hva som bor i vedkommendes hjerte, må de legge stor skjønnsomhet, likevekt og visdom for dagen når de vurderer overtredelsen, forholdet mellom den og Guds lov og det synderen sier og gjør.
14, 15. Hvorfor bør de eldste utvise stor forsiktighet når de skal avgjøre om noen angrer?
14 De eldste må ikke være for snare til å trekke den slutning at vedkommende angrer. Hvorfor ikke? Hvis de kommer til at en synder angrer, mens han i virkeligheten ikke gjør det, kan det ha en skadelig virkning på hele hjorden. Men legg merke til et bibelsk eksempel på det motsatte. Det gjaldt en overtreder i menigheten i Korint. Etter at han hadde vært utstøtt en tid, ble han gjenopptatt fordi han virkelig angret. Hvordan skulle brødrene da behandle ham? I tillit til at han angret, skulle korinterne «tilgi og trøste ham» og «møte ham med kjærlighet». (2. Kor. 2: 6—8) Det samme er tilfelle i dag når et utvalg kommer til den konklusjon at en overtreder angrer. Men hvis de hadde vurdert saken feil og latt en overtreder som i virkeligheten ikke angret, få komme tilbake til menigheten, ville de ha satt hele hjordens moralske og åndelige renhet i fare. — 1. Kor. 5: 6.
15 Hva kan de eldste i utvalget se etter når de skal avgjøre om overtrederen virkelig angrer? En som angrer, prøver ikke å bagatellisere eller rettferdiggjøre sin urette handling. Han erkjenner i sitt sinn det gale han har gjort, og føler dyp sorg i sitt hjerte fordi han har syndet mot Gud. (Jer. 3: 25; Apg. 3: 19, NW) De eldste som behandler saken, må således forvisse seg om at en slik anger eller sorg virkelig er til stede.
16, 17. a) Hva er forskjellen mellom «verdens sorg» og «sorg slik Gud vil ha den»? (Hebr. 12: 16, 17) b) Hvilken innvirkning vil tårer eller andre former for sinnsbevegelse ha på de eldstes vurdering?
16 De eldste må kunne skille mellom «verdens sorg» og «sorg slik Gud vil ha den». «For når sorgen er slik Gud vil, fører den til omvendelse [anger, NW] og frelse.» (2. Kor. 7: 9, 10) En som har gjort noe galt, er kanskje sorgfull fordi han personlig har kommet til kort. Det kan også være at han skammer seg fordi han er blitt avslørt, eller at han føler seg ille til mote på grunn av muligheten for at han vil bli tuktet. Men en slik sorg, «verdens sorg», vitner ikke om at han er bedrøvet fordi han har syndet mot Gud eller ført vanære over Gud og hans folk, noe som derimot er tegn på «sorg slik Gud vil ha den». Esau felte riktignok tårer da han hadde mistet sin førstefødselsrett, men Jehova visste at Esau ikke angret i sitt hjerte. Så hvis en som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, tar til tårene, må de eldste prøve å avgjøre om dette er et utslag av «sorg slik Gud vil ha den». Det kan være det. Vi leser at folket på Esras tid «gråt sårt» etter at de hadde hørt Esras inderlige bønn i forbindelse med deres synd. Og Peter gråt bittert da han hadde fornektet Jesus. — 1. Mos. 25: 29—34; 27: 34; Esra 10: 1; Luk. 22: 59—62.
17 Disse bibelske eksemplene viser hvorfor de eldste ikke kan avgjøre saken bare på grunnlag av overtrederens sinnsbevegelse. Noen er utpregede følelsesmennesker, mens andre ikke så lett viser hva de føler. Hovedsaken er ikke om overtrederen tar til tårene eller ikke, men om hans hjerte virkelig er berørt, om han lider kvaler eller føler dyp sorg fordi han har syndet mot Jehova Gud og skadd sitt forhold til ham. (Sal. 51: 3—6) De eldste vil følgelig sannsynligvis spørre om overtrederen har bekjent sin synd for Jehova i bønn og bedt om hans tilgivelse, slik David gjorde. — Sal. 32: 3—5; 41: 5; Jer. 31: 19.
18. Hvilken rolle spiller det at vedkommende selv bekjenner sin synd?
18 Hvis overtrederen frivillig bekjente sin synd for «menighetens eldste», kan det være et tegn på hvordan hans hjertetilstand er. (Jak. 5: 14, 16) Men sett at han ikke frivillig bekjente sin synd, men at hans skyld måtte slås fast ved at han ble stilt overfor beviser eller vitneutsagn. Det kan fremdeles (på det møtet som blir holdt med ham) være mulig å nå hans hjerte og få ham til å erkjenne sin synd. (Legg merke til eksemplet med David, som angret sin synd med Batseba, slik det fremgår av 2. Samuelsbok 12: 1—13.) Men de eldste i utvalget bør spesielt utvise forsiktighet i tilfelle da det har vært nødvendig å komme med en omfattende irettesettelse før overtrederen begynte å gi uttrykk for anger. De må være overbevist om at overtrederen har forandret hjertetilstand, og at han er ivrig etter å gjøre uretten god igjen og fast besluttet på å sky den urette handlingen i framtiden. — 2. Kor. 7: 10, 11; Åp. 3: 19, NW.
19. Hvordan bør en angrende overtreder føle det når han tenker på den vanære han har ført over menigheten?
19 En overtreder bør føle sorg på grunn av den vanære han har ført over Guds menighet. Da David syndet ved å foreta en folketelling og så innså hva han hadde gjort, innrømmet han hvor dumt han hadde handlet. Da han deretter så hvilke drastiske følger hans handling fikk for hele folket, sa han: «Det er jeg som har syndet; jeg har båret meg ille at. Men disse, som er min hjord, hva har de gjort?» (2. Sam. 24: 10, 17) Vi spør derfor: Viser overtrederen oppriktig anger på grunn av den vanære han har ført over menigheten, de problemer han har skaffet den, og den sorg han har voldt den?
«GJERNINGER SOM PASSER FOR ANGER»
20—22. a) Hvilke «gjerninger» eller ’frukter’ vil de eldste granske? b) Vis hvordan en som angrer, kan bære den slags «frukt».
20 Apostelen Paulus oppfordret folk til å «angre og vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger». (Apg. 26: 20, NW) Da jødene på Nehemjas tid angret at de hadde tatt seg fremmede hustruer, tok de spesielle skritt som viste at de angret. (Neh. 9: 1, 2; jevnfør Jona 3: 5—10.) Når de eldste har å gjøre med et tilfelle av grov synd, vil de følgelig være interessert i å finne ut hvorvidt overtrederen har ’båret frukt som passer for anger’. — Matt. 3: 8, NW.
21 Hvis vedkommende har syndet mot en annen, har han da bekjent sin synd overfor den andre og bedt om tilgivelse? Sett at han har begått ekteskapsbrudd. Har han da bekjent dette for sin uskyldige ektefelle og bedt om tilgivelse? Eller sett at han er skyldig i bedrageri. Har han da tatt visse skritt for å erstatte tapet? I noen tilfelle vil han kanskje ikke kunne gjenopprette all den skade han har forårsaket, men viser han at han vil treffe rimelige tiltak for å erstatte eventuelle tap? (Luk. 19: 8) Poenget er: I hvilken utstrekning har den skyldige båret «frukt som passer for anger»?
22 Det kan være at synden var en følge av at bibelsk veiledning ble ignorert. Det kan for eksempel være at han regelmessig har søkt atspredelser sammen med verdslige arbeidskamerater, og at det har ført til umoral. Har overtrederen nå sluttet å omgås slike mennesker? (Ordsp. 13: 20; 1. Pet. 4: 3, 4) Har han gjort seg anstrengelser for å komme regelmessig sammen med Guds folk, og har han vist at han i sitt hjerte ønsker å lovprise Gud som en ren tilbeder av ham? Ingen enkelt av disse ’fruktene’ er det avgjørende tegn på at synderen angrer. De eldste vil være interessert i å finne ut hvorvidt han søker god omgang, er til stede på kristne møter og er nidkjær i felttjenesten, for de godtar Guds syn, nemlig at han bør ha «gjerninger som passer for anger».
23. Hva må utvalget ta i betraktning når synden er blitt gjentatt?
23 Medlemmene av det dømmende utvalg bør være svært opptatt av å holde menigheten ren. De bør i særlig grad utvise forsiktighet hvis overtrederen i hemmelighet har praktisert en alvorlig synd i lengre tid. Det samme gjelder en som gjentatte ganger har syndet og så tilsynelatende angret. Fordi han gav inntrykk av å angre, ble han irettesatt hver gang og fikk lov til å fortsette å være i menigheten. Nå har han syndet igjen. I slike tilfelle må de eldste, som også har hele hjordens ve og vel i tankene, tenke over om vedkommendes liv virkelig vitner om at han bærer «frukt som passer for anger». Har han ikke ved sin livsførsel vist at det er høyst tvilsomt at han hører hjemme i Guds menighet? — Sal. 119: 104; Rom. 12: 9.
24. Hva avgjør hvorvidt det bør bli holdt flere møter med overtrederen? (Hos. 5: 4; Matt. 21: 29)
24 Det hender at en synder er forherdet eller krigersk og ikke viser anger, trass i at de eldste har gjort oppriktige og tålmodige forsøk på å hjelpe ham. (Fork. 8: 11) De eldste er ikke forpliktet til å ha en rekke møter med en slik overtreder, som om de ber eller bønnfaller ham om å angre. Men i noen tilfelle kan de mene at det er nødvendig å ha et nytt møte med synderen, fordi det ikke er helt klart hvilke følelser og motiver han har, og hvorvidt han angrer. Spørsmålet i forbindelse med hans anger må avklares etter at han har fått tid til å be og tenke over den bibelske drøftelsen de eldste har hatt med ham.
25. Hvorfor påhviler det de eldste et tungt ansvar når noen har handlet galt?
25 Det er et stort ansvar de eldste har når de skal avgjøre om noen viser oppriktig anger. De må legge barmhjertighet for dagen og hjelpe syndere som virkelig angrer. Men de må også være på vakt mot misforstått medfølelse, som kan føre til at en farlig «surdeig« blir værende i menigheten. — Gal. 5: 9
HJELP MENIGHETEN
26. Hvordan kan en sak bli behandlet hvis det bare er noen få som har kjennskap til synden?
26 I noen tilfelle er en alvorlig synd ikke blitt alminnelig kjent, og det er lite trolig at den kommer til å bli det. Det er kanskje bare noen få, for eksempel den nærmeste familie eller de få vitnene, som har kjennskap til synden. (Selv om de er vitner til synden, bør de gjøres oppmerksom på at det vil være ukjærlig å gå omkring og snakke om den.) Når det dømmende utvalg er overbevist om at overtrederen angrer, er det følgelig ingen grunn til at saken skal få mer publisitet, for alle som har vært vitne til overtredelsen, har hørt den bibelske irettesettelsen, og synderen har angret.
27, 28. Når kan det være tilrådelig at menigheten får opplysning om at noen er blitt irettesatt?
27 I andre tilfelle kan en synd være kjent av mange i menigheten og/eller på stedet. Eller synden kan være av en slik art at den uten tvil kommer til å bli alminnelig kjent. En slik sak må behandles annerledes. Hele menigheten må beroliges og få vite at saken er blitt tilbørlig tatt hånd om. Menighetens medlemmer kan dessuten ha gagn av bibelsk veiledning som kan hjelpe dem til å ha en sunn frykt for synden.
28 Det kan også være et tilfelle da de eldste mener at det er nødvendig å utvise en viss grad av forsiktighet. Selv om overtrederen angrer oppriktig nå, kan han før ha vært noe vaklende i sin beslutning om å unngå den vei som fører til synd. Utvalget kan derfor komme til at det er nødvendig å holde en opplysende, bibelsk tale av hensyn til menigheten, slik at den ikke kommer i fare ved at noen i dens midte øver dårlig innflytelse.
29, 30. a) Hvordan vil de eldste informere menigheten? b) Hvilken fordel kan det være ved å behandle noen saker på denne måten?
29 I hvert av disse tilfellene kan menighetens eldste ordne det slik at de behandler saken på det ukentlige tjenestemøtet, ikke på de andre møtene. Det kan bli opplyst på tjenestemøtet at den tidligere overtrederen er blitt irettesatt av et dømmende utvalg, og at han har vist anger. Det dømmende utvalg kan også finne det nødvendig å pålegge ham visse restriksjoner. Det kan innebære at han ikke får delta i poster på møtene, at han ikke får representere menigheten i bønn, eller kanskje at han ikke får lese skriftsteder eller kommentere på møtene. Hvis de eldste i utvalget har pålagt vedkommende visse restriksjoner, kan de si fra til de andre eldste hvorvidt de mener at dette bør opplyses for menigheten. Slike restriksjoner kan oppheves litt etter litt i framtiden.
30 Den samme kvelden, men litt senere under tjenestemøtets program, kan en eldste som er utpekt til det, holde en poengtert, bibelsk tale. Han vil ikke nevne overtrederen ved navn eller avsløre noen detaljer vedrørende de konfidensielle opplysninger som kom fram under møtet med det dømmende utvalg. Men han kan redegjøre for hva Guds Ord sier om den aktuelle type feil eller synd, hvilke farer som er forbundet med den, og hvordan en kan unngå den. Hele menigheten vil ha utbytte av en slik bibelsk formaning. — 2. Tim. 4: 1, 2, NW.
31. Hvordan bør vi se på Guds syn på anger?
31 Vi bør alle sette stor pris på at Jehova er villig til å godta oppriktig anger. Vi må imidlertid ikke «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den». (2. Kor. 6: 1, NW) Hvis noen skulle gjøre det og bli liggende under for synden og ikke angre, må menigheten treffe mer drastiske tiltak, i samsvar med Guds befalinger. I neste nummer av bladet skal vi redegjøre for hvilke tiltak det er.
[Ramme på side 23]
HVA HAR DU LÆRT OM ANGER?
Hvis vi begår en alvorlig synd, må vi bekjenne vår synd for Gud og også følge hans Ords råd og søke hjelp hos de «eldste».
På et møte mellom overtrederen og et dømmende utvalg prøver de eldste å fastslå hvorvidt vedkommende er skyldig, og hvis han er det, bestreber de seg på å hjelpe ham til å angre.
At overtrederen på dette møtet skal ’irettesettes i alles nærvær’, betyr at det skjer i nærvær av dem som er til stede som vitner, eller som har kjennskap til synden.
En som virkelig angrer, er i sitt hjerte bedrøvet for at han har syndet mot og brakt vanære over Gud og hans folk.
De eldste vil være på utkikk etter «gjerninger som passer for anger».
Selv om de eldste i utvalget er interessert i å hjelpe overtrederen, er de også opptatt av å beskytte menigheten mot å bli fordervet.