Hvorfor et brev til efeserne?

«STOR er efesernes Artemis!» Kan du «forestille deg et teater med plass til 25 000 tilskuere tettpakket med mennesker som i et religiøst oppisket sinne roper de ovenstående ordene uavbrutt i to timer? Ja, det var det som skjedde! — Apostlenes gjerninger 19: 28, 34.

Hvorfor var de så opphisset? Hvem var Artemis? Og hvem var efeserne? Hvem var det som sendte et brev til dem — og hvorfor?

Et gammelt religiøst senter

Efesos var en av de mest betydelige byer i det første århundre av vår tidsregning. En har anslått at den hadde over en kvart million innbyggere. Den var et rikt handels- og kultursenter, men det var ikke bare dens rikdom og milde klima og områdets skjønnhet som gjorde at mange mennesker følte seg tiltrukket av den. Efesos var et religiøst senter i oldtidens verden, og byen kunne skryte av at den hadde et tempel som var så stort at det ble omtalt som et av verdens sju underverker.

Gudinnen Artemis eller Diana ble tilbedt i dette flotte templet. Det hevdes at det ble brukt gull i fugene mellom marmorblokkene som det ble bygd av. Ved spesielle anledninger kunne så mange som 700 000 fra Efesos og fjerntliggende land stille seg opp i rad og rekke i gatene mens «jomfrugudinnen» ble båret i prosesjon gjennom byen. Fremstilling og salg av sølvstatuetter av denne fruktbarhetsgudinnen med mange bryster var en blomstrende forretning i Efesos. — Apostlenes gjerninger 19: 24, 25.

Slik var altså den byen som Paulus kom til for å forkynne kristendommen for efeserne. Jesus Kristus hadde gitt ham i oppdrag å være «hedningenes apostel». (Romerne 11: 13) En menighet ble opprettet i Efesos, og den vokste raskt. De nyomvendte skilte seg straks av med bildene sine og bøkene om magi. (Apostlenes gjerninger 19: 19) Fordi denne hurtigvoksende, nye religionen var imot bruken av bilder, opphisset Demetrius, sølvsmeden, folket i den grad at det nærmest kom til opptøyer. Det førte til at de ropte: «Stor er efesernes Artemis!»

Menigheten i Efesos var i det vesentlige blitt opprettet av Paulus, brevets skribent. Det var en menighet som først og fremst bestod av hedninger, det vil si ikke-jøder eller folk fra nasjonene. (Efeserne 3: 1) De som ble kristne i Efesos, hadde forlatt en forsimplende form for tilbedelse. — Efeserne 4: 17—19.

Gjenopprettelse av enhet og fred

Paulus skrev til efeserne mens han satt i fengsel i Roma omkring år 60 eller 61 e. Kr. (Efeserne 1: 1; 6: 20) Nesten helt til å begynne med i brevet kommer han med en uttalelse om den storslagne hensikt som Gud har, og som går ut på å gjenopprette enhet og fred, slik den framholdes i Skriften. Denne uttalelsen er det sentrale punkt som resten av brevet er bygd opp om.

Paulus skrev: «Han [Gud] gjorde oss kjent med sin viljes hellige hemmelighet. Den er i samsvar med hans gode hensikt, den beslutning han fattet hos seg selv om en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himlene, og det som er på jorden.» (Efeserne 1: 9, 10, NW) Dette viser at det var Guds vilje å rette på all den urett som var blitt gjort i hele universet som følge av Satans opprør.

Paulus ønsket at disse hedningekristne i Efesos skulle forstå den fulle betydning av det uhørte privilegium det var for dem å spille en så vesentlig rolle i gjennomføringen av Guds vilje. Rett etter sin innledende hilsen henledet derfor Paulus oppmerksomheten på deres priviligerte situasjon. De var blitt en del av en gruppe som Gud hadde utvalgt «før verdens grunnvoll ble lagt» med tanke på at den skulle være sammen med Kristus i hans himmelske rike. — Efeserne 1: 3—7, vers 4 fra EN.

Hedningene i Efesos var en gang «utestengt» og «uten Gud i verden». For et privilegium det var for dem å få samme utsikt som jøder til å bli herskere i himmelen sammen med Kristus i Guds rike! Dette var den «hellige hemmelighet» som Paulus gjentatte ganger omtaler i dette brevet, nemlig «at også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har del i løftet — i Kristus Jesus». — Efeserne 2: 11—13; 3: 3—6.

Brevet til efeserne åpenbarer derfor at Jehova Gud har til hensikt å gjenopprette enhet og fred i hele universet. Som Paulus skrev, vil Gud «samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himlene, og det som er på jorden». Det var bare før Satan gjorde opprør, at det var sann enhet overalt i universet. Men ved hjelp av Guds «administrasjon», det vil si ved hans ledelse eller administrering, vil slik enhet igjen bli innført.

Ved å godta Kristus som sin gjenløser vil «det som er i himlene» — det vil si de mennesker som blir adoptert for at de skal være himmelske sønner — bli ’samlet sammen igjen i Kristus’. Men i samsvar med Guds hensikt må den fastsatte tid komme da han skal gjennomføre det andre trekket ved sin «administrasjon», nemlig å samle sammen «det som er på jorden». Dette finner sted mens Kristus er nærværende som hersker i Riket, når han samler sammen sine «andre sauer». De er bestemt til å leve på jorden under det himmelske rike. — Johannes 10: 16.

Paulus fortsetter å drøfte dette temaet og viser hvordan alle som tilhører «menigheten, som er [Kristi] legeme», må leve i fred og enhet med hverandre. (Efeserne 1: 22, 23, EN) Det skal derfor ikke lenger være noe skille mellom jøder og hedninger, mellom de omskårne og de uomskårne. Alle må være villige til å arbeide for enhet og fred. — Efeserne 2: 11.

Ifølge New World Translation bruker Paulus ordet «forening» 13 ganger i dette brevet, flere ganger enn i noen andre av hans brev. Og han bruker ordet «fred» åtte ganger, flere enn i noe annet brev bortsett fra brevet til romerne. Vi kan bedre forstå behovet for å understreke enhet og fred når vi er klar over det skarpe skillet som hadde vært mellom jøder og hedninger i mange hundre år. (Apostlenes gjerninger 10: 28) Paulus understreker Kristi viktige rolle i denne forbindelse. «For han er vår fred,» sier Paulus, «han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde [Moseloven] som skilte.» — Efeserne 2: 14.

Arbeid for fred og enhet

De siste tre kapitlene i Paulus’ brev tar for seg forskjellige situasjoner og inneholder veiledning som kunne bidra til å skape fred og enhet blant disse efeserne i det miljøet de befant seg i. Og hvordan kan en oppnå fred og enhet? Å vise kjærlighet er av vesentlig betydning. For å fremheve dette bruker Paulus ordene «kjærlighet», «elske», «elskede», «elsker» og «elsket» 19 ganger, flere ganger enn i noe annet brev han skrev! Han kommer blant annet med denne oppfordringen: «Strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.» — Efeserne 4: 2, 3.

Videre beskriver Paulus Guds foranstaltninger for forent virksomhet. Han sier om Gud: «Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere . . . inntil vi alle når fram til enheten i troen.» Deretter bruker Paulus menneskekroppen og alle dens lemmer, som funksjonerer harmonisk sammen, som en illustrasjon. Han sier: «Slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet.» — Efeserne 4: 11—16.

Altså må det som ødelegger fred og enhet, nå unngås. Dette innbefatter det å lyve, å bli sint, å være doven og det å ha et råttent språk i stedet for å si det som er godt og oppbyggende. I Efesos ble en faktisk oppmuntret til å stjele, for en tyv kunne flykte til Artemistemplet og unngå å bli arrestert. Men Paulus sa: «Tyven skal ikke lenger stjele.» — Efeserne 4: 25—30.

Bare tenk på hvordan det å anvende Paulus’ følgende formaning ville fremme fred og enhet: «Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» — Efeserne 4: 31, 32.

Utukt, urenhet, jag etter penger, skammelig oppførsel, dumt prat, grove vittigheter, drukkenskap — alt dette fører til at en får vanskeligheter ikke bare med sine medmennesker, men også med Gud. Derfor kommer Paulus med denne oppfordringen: «Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt.» «Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som tåpelige mennesker, men som kloke, . . . for dagene er onde.» — Efeserne 5: 1—20.

Paulus beskriver hvordan det å etterligne Kristi kjærlighet og følge Guds Ords veiledning vil skape fred i familien. Han understreker også hvordan arbeidstagere og arbeidsgivere kan komme ut av det med hverandre på en fredelig måte ved at de husker de forpliktelser de har overfor Gud. (Efeserne 5: 21 til 6: 9) Ja, det er nødvendig å være klar over at den som først ødela freden og enheten i universet, Satan Djevelen, iherdig vil motarbeide alle de kristnes anstrengelser for å gjøre Guds vilje. Derfor må de «ta på Guds fulle rustning», så de kan motstå Djevelen og hans onde ånder. — Efeserne 6: 10—18.

Når vi tenker over alt det brevet til efeserne inneholder, hvor takknemlige er vi ikke da for at Gud inspirerte Paulus til å skrive dette brevet! Hans brev er blitt lovprist av mange bibelforskere. En av dem har sagt at det «i sin kortfattethet omfatter hele spektret av den kristne religion». Det gjør ikke bare rede for Guds storslagne hensikt om å rette på all urett i hele universet, men det gir også mye praktisk veiledning og formaning som hjelper oss til å tjene Gud på en slik måte at vi vil bli godkjent og velsignet av ham for bestandig.