Spørsmål fra leserne
◼ Jehovas erklæring i Jeremia 22: 30 innebar at ingen etterkommer av Jojakin (Jekonja eller Konja) noen gang kunne sitte på Davids trone. Betyr ikke dette at Josef ikke hadde noen rett til å føre den juridiske retten til kongedømmet videre til Jesus?
Jehovas erklæring angående Jojakin (Konja) lyder: «Skriv denne mannen opp som barnløs, en mann som ikke har hatt hell i livet. Ingen av hans ætt skal få den lykke å sitte på Davids trone og atter herske over Juda.» På grunn av denne erklæringen var det utelukket at en av Jojakins etterkommere noen gang ville få herske på Davids trone i Juda. Men det betydde ikke at den kongelige slektslinje og forskjellige privilegier ikke kunne gå i arv fra Jojakin og hans etterkommere til Josef og videre til Jesus. Det betydde heller ikke at en annen erklæring av Jehova som gjaldt Davids krone, ikke kunne få sin oppfyllelse på Jesus: «Heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» (Esekiel 21: 27, EN) Hvorfor ikke? Fordi Jesus, som hadde fått «retten», ikke skulle herske fra en trone i Juda, men fra himmelen.
Mens Jojakin var i fangenskap i Babylon, fikk han sju sønner, deriblant Sjealtiel og Pedaja. Men ettersom ingen av Jojakins etterkommere noen gang satt på Davids trone og hersket i Juda, var det som om han var blitt skrevet opp som «barnløs». Likevel tar Matteus med Jojakin, Sjealtiela og Serubabel i Jesu ættetavle. Det hadde ingen betydning at de personlig var utestengt fra å herske fra en jordisk trone. Lukas og andre jøder i det første århundre så det heller ikke som noe problem at Marias slektslinje også kunne spores tilbake til Jojakin gjennom Sjealtiel. — Matteus 1: 11, 12; Lukas 3: 27.
Hvis en person hevdet at han var Messias, Jehovas Salvede, ville jødene undersøke om han oppfylte de nødvendige betingelser. Det ville ha stor betydning om de kunne finne ut at hans slektslinje førte tilbake til kongerekken i Davids hus. (Jevnfør Johannes 7: 40—42; Apostlenes gjerninger 2: 30.) Den juridiske slektslinjen gjennom Josef (som Matteus satte opp) og den kjødelige slektslinjen (som Lukas satte opp) følger hvert sitt spor tilbake til David, men begge tjener til å stadfeste at Jesus tydelig oppfyller de nødvendige krav når det gjelder slektslinjen til Messias, den som skulle arve Davids trone.
Lukas fant det viktig å nedtegne det faktum at Maria var «trolovet med Josef, en mann av Davids ætt», og at han var «av Davids hus og ætt». (Lukas 1: 27; 2: 4) Det er verdt å merke seg at da Jehovas engel talte til Josef, henvendte han seg til ham med ordene: «Josef, Davids sønn!» Josef fikk dette påbudet i forbindelse med den sønnen Maria skulle føde: «Du skal gi ham navnet Jesus.» Dette viste at Josef skulle adoptere gutten og omskjære ham som sin egen, adopterte sønn. (Matteus 1: 20, 21) Og til Maria sa Gabriel følgende om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» — Lukas 1: 32, 33.
Jesus ble hyllet som «Davids sønn» da han var på jorden, men han forsøkte ikke å begynne å herske mens han var på jorden. (Matteus 9: 27; 21: 9, 15) Han arvet alt det Davids jordiske kongedømme hadde omfattet med hensyn til kongelige privilegier, undersåtter og territorium, men han arvet mye mer av sin himmelske Far. Davids jordiske rike var bare en liten modell av det Jesu himmelske rike vil bli når det skal herske over hele jorden. (Daniel 2: 44; 7: 13, 14) Etter at Jesus døde og ble oppreist, ble han opphøyet til Jehovas trone i himmelen. Og selv om hans jordiske slektslinje gjennom både Josef og Maria kan føres tilbake til Jojakin, er det at Jesus hersker fra en himmelsk trone, ikke i strid med Jehovas erklæring. Peter bekreftet dette da han henviste til det David skrev under inspirasjon: «Men han [David] var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone. Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle oppstå. . . . Han ble opphøyd til Guds høyre hånd» hvor han når tiden kom, ville begynne å herske blant sine fiender. — Apostlenes gjerninger 2: 30—36; Salme 110: 1. 2.
◼ Ville det være galt å røke tobakksfrie sigaretter som en hjelp til å bli kvitt sin henfallenhet til tobakk?
Det er flere grunner til at dette bør unngås av dem som ønsker å anvende Bibelens råd og være medlemmer av den kristne menighet.
Det er mange som har vært henfalne til røkning, og spesielt til nikotinen i tobakk, som har prøvd å slutte å røke. Én metode har vært å bruke erstatninger, å røke sigaretter som er laget av vekster som ikke inneholder nikotin. Dette kan jo lyde ganske positivt, ettersom røkeren unngår nikotin, samtidig som det kan virke lettere å komme ut av en inngrodd vane fordi han fortsatt kan holde i noe og røke noe, nemlig en tobakksfri sigarett.
La oss tenke over noen av grunnene til at Jehovas vitner ikke røker, slik at vi kan forstå hvorfor denne metoden ikke er noe for de kristne.
For det første er den utbredte vanen å røke tobakk — i sigaretter, piper eller sigarer — i strid med det apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint: «Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel.» (2. Korinter 7: 1) Paulus hadde akkurat omtalt religiøse aktiviteter som innebar å ’røre ved noe urent’. (2. Korinter 6: 17) Så utvidet han emnet med sine ord i 2. Korinter 7: 1, som gjelder enhver virksomhet som vil gjøre en kristen uren i moralsk, åndelig eller fysisk henseende. Det er tydelig at dette prinsippet kan anvendes på tobakksrøkning, som er en forholdsvis ny skikk.
Du har sikkert lagt merke til røkernes gule fingrer og tenner, og du kjenner sikkert til at lungene deres er svarte og forurenset. De har en uren vane, som utgjør en alvorlig fare for deres liv og helse. Men skyldes dette bare at det er tobakk de røker? Neppe. Også når noen regelmessig røker sigaretter som er laget av en annen plante — enten det nå er cannabis, salat, mais eller noe annet — er det unaturlig å inhalere røk dag etter dag. Er du ikke enig i at det å inhalere en hvilken som helst slags røk regelmessig vil forurense lungene og sannsynligvis være helsefarlig? Enten røken stammer fra tobakk, marihuana eller en nikotinfri sigarett, er altså røkning rett og slett upassende for mennesker som ønsker å leve i samsvar med rådet i 2. Korinter 7: 1. — Jevnfør Romerne 12: 1.
En viser heller ikke nestekjærlighet mot familie og venner når en tvinger dem til å puste inn røk, selv om den stammer fra noe annet enn tobakk. — Markus 12: 31.
Det er dessuten så alminnelig å røke tobakk at når folk ser en som røker en sigarett, sigar eller pipe, går de helt automatisk ut fra at vedkommende røker tobakk. Så selv om en person holdt seg til bare nikotinfrie sigaretter, kan det godt tenkes at andre ville ta anstøt eller trekke den slutning at Jehovas vitner ikke er konsekvente når det gjelder å unngå tobakksrøkning, som er en uren og helsefarlig vane. — Lukas 17: 1, 2.
Mange som nå er rene og sunne kristne tjenere for Jehova, har tidligere røkt tobakk, og de har klart å legge av denne vanen uten å gå over til å røke noe annet. Vakttårnet for 1. mars 1983 inneholder nyttige opplysninger om dette i artikkelen «Disse svakhetene kan overvinnes».
[Fotnote]
a Sjealtiel blir oppført av både Matteus og Lukas, og hos begge blir Serubabel presentert som hans sønn. Det ser imidlertid ut til at Sjealtiel ble oppført istedenfor en annen. Omhyggelige undersøkelser av alt som sies om Jesu ættetavle, viser at det er mer trolig at Sjealtiels bror Pedaja var Serubabels virkelige far, og ikke Sjealtiel. (1. Krønikebok 3: 19) Men Matteus og Lukas har hatt en grunn til å føre opp Sjealtiel under ledelse av Jehovas hellige ånd. Han kan ha adoptert Serubabel hvis Pedaja døde da gutten var liten. Det kan også hende at Sjealtiel døde uten å ha fått noen sønn, og at Pedaja har inngått svogerekteskap og er blitt far til Serubabel i sin bror Sjealtiels navn.