Spørsmål fra leserne

◼ Mistet Jonatan Guds gunst da han spiste litt honning etter at kong Saul hadde forbannet enhver soldat som spiste før kampen var over?

Sauls uoverveide ed kunne ha ført til at Israel ble forbannet, men det ser ikke ut til at Jonatan pådrog seg Jehovas mishag ved å handle i strid med denne eden.

Første Samuelsbok 14: 24—45 forteller om denne begivenheten. Israelittene, som var blitt fylt med mot på grunn av Jonatans bedrifter, kjempet mot de fiendtlige filisterne. Kong Saul sa: «Forbannet være den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender.» (Vers 24) Jonatan visste ikke om sin fars ed, så han spiste litt honning for å få nye krefter. Andre israelittiske krigere som også var utmattet, syndet ved å slakte kveg og grådig spise kjøtt som ikke var tappet for blod. Saul bygde et alter på grunn av denne synden, men han visste ikke hva sønnen hans hadde gjort.

Da Saul søkte Guds ledelse og spurte om han skulle fortsette kampen, ville ikke Jehova svare ham. Ved å bruke tummim (som kanskje innbefattet hellige lodd) fikk Saul vite at sønnen hans hadde brutt den ubetenksomme eden. Men hvor skyldig var Jonatan egentlig?

Tenk på den holdning kongen hadde da han uttalte eden. Han viste ikke et ønske om å ære Gud ved å seire over filisterne. Isteden uttalte han ubesindig en forbannelse over alle som spiste før «jeg har fått hevn over mine fiender». Ja, eden hadde sitt utspring i et slikt feilaktig syn på kongemakt eller i en falsk iver. Den kunne ikke ha Guds støtte. Eden var en medvirkende årsak til at de israelittiske krigerne syndet med hensyn til dyreblod. Hadde det ikke vært for denne eden, hadde de kanskje kunnet finne mat og dermed fått krefter til å fortsette å kjempe mot filisterne helt til de vant fullstendig seier.

Gud tillot at tummim ble brukt for å fastslå hvorvidt Jonatan (i uvitenhet) hadde brutt Sauls ed, men det betyr ikke at han godkjente den ubetenksomme eden. Det står ingen steder i beretningen at Gud betraktet Jonatan som straffskyldig. Jonatan var likevel villig til å akseptere følgen av å ha brutt sin fars forhastede ed, men omstendighetene førte til at hans liv ble spart. De israelittiske soldatene sa at det var «med Guds hjelp» Jonatan hadde gjort det han hadde gjort, og på en eller annen måte løskjøpte de ham. I årene som fulgte, var det Jonatan som fortsatte å ha Jehovas godkjennelse, mens Saul begikk den ene feilen etter den andre.

◼ Sikter 2. Johannes 10, hvor det står at en ikke skal ta imot visse personer i sitt hjem og ikke hilse på dem, bare til dem som fremmer falsk lære?

Sammenhengen viser at denne veiledningen ble gitt i forbindelse med de «mange forførere» som er gått ut i verden, «slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». (2. Johannes 7) Apostelen Johannes forklarte de kristne den gangen hvordan de skulle behandle en som benektet at Jesus hadde levd, eller at han var Kristus og vår Gjenløser. Johannes sa: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11) Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfelle også.

Blant de kristne i Korint var det en mann som praktiserte umoral. Apostelen Paulus skrev til dem: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Korinter 5: 11) Gjaldt dette bare tidligere brødre som var blitt utstøtt på grunn av de alvorlige overtredelsene som ble nevnt her?

Nei. Åpenbaringen 21: 8 (NW) viser at mordere, spiritister og løgnere som ikke angrer, også er blant dem som fortjener den annen død. Det er klart at veiledningen i 1. Korinter 5: 11 i like høy grad gjelder tidligere kristne som har gjort seg skyldige i disse tingene. Johannes skrev også at noen «er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss». (1. Johannes 2: 18, 19) Johannes sa ikke at de var blitt utstøtt på grunn av alvorlig synd. Kanskje noen av dem bare ble borte; de bestemte seg kanskje for at de ikke ville tilhøre menigheten lenger, fordi de var uenig i en eller annen læresetning. Andre var kanskje gått trett og var blitt motløse. — 1. Korinter 15: 12; 2. Tessaloniker 2: 1—3; Hebreerne 12: 3, 5.

Hvis en bror begynner å komme på avveier, må modne kristne naturligvis prøve å hjelpe ham. (Galaterne 6: 1; 1. Johannes 5: 16) Hvis han tviler, må de forsøke å ’rive ham ut av ilden’. (Judas 23) Selv om han er blitt uvirksom og verken går på møtene lenger eller tar del i den offentlige tjeneste, må åndelig sterke kristne bestrebe seg på å reise ham opp igjen. Han har kanskje sagt til dem at han ikke bryr seg om å komme på møtene, noe som gjenspeiler hans svake tro og lave åndelighet. De tvinger ham ikke til å komme, men de avlegger ham kanskje et vennlig besøk fra tid til annen. Slike kjærlige, tålmodige og barmhjertige bestrebelser gjenspeiler den interesse Gud viser. Han vil ikke at noen skal bli borte. — Lukas 15: 4—7.

Men Johannes’ ord viser at det er noen som går lenger enn å bli åndelig svake og uvirksomme; de forkaster Guds menighet. En person står kanskje åpent fram som motstander av Guds folk og erklærer at han ikke lenger vil tilhøre menigheten. Det kan også være at han gir formelt avkall på sin tro ved for eksempel å skrive et brev. Menigheten godtar naturligvis at han har bestemt seg for å trekke seg tilbake. Men hvordan skal den så behandle ham?

Johannes sier: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt.» (2. Johannes 9, 10) Disse ordene gjelder naturligvis en person som blir en frafallen ved å slutte seg til en falsk religion eller ved å spre falsk lære. (2. Timoteus 2: 17—19) Men hva med dem som Johannes sa «er utgått fra oss»? De kristne i det første århundre visste at de ikke skulle omgås en som var utstøtt, eller en som var en aktiv frafallen. Men hvordan behandlet de en som ikke var utstøtt, men som med overlegg hadde fornektet den kristne vei?

Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’».a Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3 [NW]) . . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)»

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Bibelen viser at en som forkaster Guds menighet, er mer klanderverdig enn dem som er i verden. Hvorfor? Paulus viste at de kristne i den romerske verden daglig kom i kontakt med ekteskapsbrytere, pengegriske mennesker og avgudsdyrkere. Men han sa at de kristne «ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror», men som igjen har begynt å følge ugudelige veier. (1. Korinter 5: 9—11) Peter sa også at en som var «kommet fri fra det urene i verden», men som så begynte å leve som før igjen, var som en gris som vender tilbake til sølen. (2. Peter 2: 20—22) Den veiledning Johannes gav da han sa at de kristne ikke skulle ’ta imot i sitt hjem’ en som med vilje ’var utgått fra dem’, er derfor i overensstemmelse med den veiledning som blir gitt andre steder i Bibelen. — 2. Johannes 10.

Johannes tilføyde: «For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 11) Her brukte Johannes det greske ordet khaíro og ikke ordet aspázomai, som står i vers 13, der hvor det står «hilser» på norsk.

Khaíro betydde å glede seg. (Lukas 10: 20; Filipperne 3: 1; 4: 4) Det ble også brukt som en hilsen, både muntlig og skriftlig. (Matteus 28: 9; Apostlenes gjerninger 15: 23; 23: 26) Aspázomai betydde «å omfavne, altså å hilse, å ønske velkommen». (Lukas 11: 43; Apostlenes gjerninger 20: 1, 37; 21: 7, 19) Begge ordene kunne være en hilsen, men det kunne ligge noe mer i aspázomai enn bare et høflig «hei» eller «god dag». Jesus sa til de 70 disiplene at de ikke skulle aspásesthe noen. Han viste dermed at de ikke hadde tid til å hilse på den måten som var vanlig i Østen, med kyss, omfavnelser og lang samtale, ettersom det arbeidet de utførte, var så presserende. (Lukas 10: 4) Peter og Paulus sa: ’Hils [aspásasthe] hverandre med vennekyss eller hellig kyss!’ — 1. Peter 5: 14; 2. Korinter 13: 12, 13; 1. Tessaloniker 5: 26.

Det kan være at Johannes brukte khaíro i 2. Johannes 10, 11 istedenfor aspázomai (vers 13) med hensikt. Hvis han gjorde det, formante han de kristne til ikke bare å la være å hilse varmt (ved omfavnelse, kyss og samtale) på en som forkynte falsk lære, eller som forkastet menigheten (var en frafallen). Nei, Johannes sa at de ikke engang skulle hilse på en slik person med khaíro, et vanlig «god dag».b

Johannes viste hvor alvorlig denne veiledningen er, da han sa: «Den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» Ingen sann kristen ønsker at Gud skal betrakte ham som medskyldig i onde gjerninger fordi han omgås en som er utstøtt, eller en som har forkastet Guds menighet. Hvor mye bedre er det ikke å ha samfunn med det kjærlige kristne brorskap! Som Johannes skrev: «Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.» — 1. Johannes 1: 3.

[Fotnoter]