Fortsett å vandre i Guds lys
«Gud er lys.» — 1. JOHANNES 1: 5.
Når denne og de to etterfølgende artiklene blir studert i menigheten, bør studielederen sørge for at de skriftstedene som det er henvist til i 1. Johannes, blir lest høyt i den utstrekning tiden tillater det
1, 2. Når og hvor ble 1. Johannes skrevet, og hvem får brevet sin anvendelse på?
JEHOVAS VITNER er takknemlige for Guds lys og ønsker å fortsette å vandre i det. Det er imidlertid ikke så lett å gjøre det. Til og med Jesu Kristi første disipler stod overfor frafall. Men Jesu lojale apostler sørget for at frafallet bare fikk begrenset omfang, og en av dem som ’holdt igjen’, var apostelen Johannes. (2. Tessaloniker 2: 1—12) Johannes bodde i eller i nærheten av Efesos og var langt oppe i årene da han omkring år 98 e.Kr. skrev sitt første brev under inspirasjon. Den veiledningen som ble gitt i det brevet, hjalp de kristne i det første århundre til å vandre i Guds lys. Men hva med oss?
2 Johannes’ ord er til like stor nytte for de kristne nå i det 20. århundre. Når du studerer denne artikkelen og de to etterfølgende artiklene for deg selv, bør du derfor lese alle versene fra hans første inspirerte brev etter hvert som det blir henvist til dem og de blir drøftet. I apostelens brev og i våre bemerkninger til det sikter slike pronomener som «vi» og «oss» først og fremst til Jesu salvede etterfølgere. Men de grunnleggende prinsippene som gjelder rettferdighet, kjærlighet, tro og lignende, får også sin anvendelse på kristne som har et jordisk håp.
Et gledebringende fellesskap
3. Hvilket vitnesbyrd har vi om at Guds Sønn levde, led og døde som menneske, og hvorfor blir han kalt «livets ord»?
3 Johannes snakker først om å ’ha samfunn med hverandre’. (Les 1. Johannes 1: 1—4.) Jesus, «livets ord», var hos Jehova «fra begynnelsen» som Guds første skapning, og ved hjelp av ham «er alt blitt skapt». (Kolosserne 1: 15, 16) Noen av de frafalne i det første århundre hevdet at de var syndfrie, og fornektet den rettmessige plass Kristus hadde i Guds ordning. Men Jesu apostler hørte Jesus tale, så ham med sine egne øyne og rørte ved ham. De visste at Guds kraft virket gjennom ham. Det fantes derfor øyenvitner som kunne bekrefte at han var Guds Sønn, som hadde levd, lidd og dødd som menneske. Han er «livets ord» fordi «det evige liv . . . ble åpenbaret» gjennom Jesus, som Gud tilveiebrakte løsepengen gjennom. — Romerne 6: 23; 2. Timoteus 1: 9, 10.
4. Hva betegner det «samfunn» de salvede har?
4 Ved det apostlene sa og skrev, ’vitnet de om’ det syndfrie mennesket Jesus Kristus. Johannes ’forkynte’ om dette for at de salvede skulle ha «samfunn» eller fellesskap med andre arvinger til Riket og med Faderen og hans Sønn. Dette «samfunn» betegner enhet og er årsak til stor glede. (Salme 133: 1—3, vers 1 fra NW; Johannes 17: 20, 21) Frafalne som hater sine tidligere medarbeidere i tjenesten for Jehova, har ikke lenger et slikt samfunn med Gud og Kristus.
«Gud er lys»
5. Hvilket «budskap» mottok apostlene fra Jesus, og hvordan berører det Jehovas vitners livsførsel?
5 Deretter kommer et «budskap» som apostelen mottok fra Jesus. (Les 1. Johannes 1: 5—7.) Det lyder: «Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke [ikke noe vanhellig, umoralsk, løgnaktig eller ondt].» Jehovas vitner skyr derfor enhver syndig handlemåte, som forbindes med mørke. (Job 24: 14—16; Johannes 3: 19—21; Romerne 13: 11—14; 2. Korinter 6: 14; 1. Tessaloniker 5: 6—9) Ettersom noen frafalne ikke trodde at det fantes syndige gjerninger, befant de seg i åndelig mørke. De hevdet at de satt inne med en lønnlig kunnskap, men Gud er lys, ikke mørke og lønndom. Det er bare sine trofaste vitner han gir åndelig lys. — Matteus 5: 14—16; 1. Peter 2: 9.
6. Hvilken velsignelse vil vi oppnå hvis vi ’følger sannheten’?
6 Hvis vi sier at «vi har samfunn» med Gud, men «vandrer i mørket» og fører et syndig liv, «lyver vi og følger ikke sannheten». Vi lever ikke i samsvar med sannheten. Men hvis vår ferd er i harmoni med sannheten, er vi i lyset, akkurat som Gud er. Vi har «samfunn» med andre kristne, som alle er forent med hensyn til lære, åndelig innstilling, forkynnelsesarbeidet og andre trekk ved den rene tilbedelse.
7. Hvorfor kan Jesu blod ’rense oss fra all synd’?
7 I motsetning til noen av de første frafalne erkjenner vi som «vandrer i lyset», at synd er noe urent. Jesu blod «renser oss for all synd» fordi vi ikke synder med vilje. (Matteus 12: 31, 32) Vi er virkelig takknemlige for at Gud viser de kristne barmhjertighet når de gjør noe galt, men angrer. — Salme 103: 8—14; Mika 7: 18, 19.
Grunnlaget for forsoning
8, 9. a) På hvilket grunnlag vil Jehova tilgi oss? b) Hva sa noen av de frafalne om synd, og hvorfor tok de feil?
8 Johannes viser deretter på hvilket grunnlag vi blir renset for synd. (Les 1. Johannes 1: 8 til 2: 2.) Hvis vi sier at «vi ikke har synd», benekter vi den kjensgjerning at alle ufullkomne mennesker er syndere, og «sannheten er ikke i oss». (Romerne 5: 12) Men Gud er «trofast» og tilgir oss «dersom vi bekjenner våre synder» for ham med en angrende innstilling som får oss til å vende oss fra det gale. (Ordspråkene 28: 13) Gud sa om dem som er tatt inn i den nye pakt: «Jeg vil . . . ikke komme i hu deres synd.» (Jeremia 31: 31—34; Hebreerne 8: 7—12) Når han tilgir dem, holder han dette løftet.
9 Gud er dessuten «rettferdig». Han holder seg alltid til sine normer for rettferdighet. I og med gjenløsningen har han tilfredsstilt kravene til rettferdigheten og kan ’tilgi oss syndene og rense oss for all urett’ hvis vi bekjenner vår syndige tilstand i tro på Jesu offer. (Hebreerne 9: 11—15) Ved sin død bar Messias syndene bort, akkurat som den bukken som bar Israels synder med seg ut i ødemarken på soningsdagen. (3. Mosebok 16: 20—22; Jesaja 53: 5, 8, 11, 12; 1. Peter 2: 24) Noen av de frafalne sa: «Vi [har ikke] syndet.» Dermed gjorde de Jehova «til en løgner». Men ’Gud kan ikke lyve’, og hans Ord viser at alle ufullkomne mennesker er syndere. (Titus 1: 2; Forkynneren 7: 20; Romerne 3: 23) Hvis vi sier «at vi ikke har syndet», betyr det at Guds ord ikke er «i oss», at det ikke er i våre hjerter. — Jevnfør Hebreerne 8: 10.
10. På hvilken måte er Jesus «en soning for våre synder»?
10 Johannes skriver i sitt brev om synd, tilgivelse og renselse for at vi ikke skal praktisere synd. Hans ord bør anspore oss til å arbeide for ikke å synde. (1. Korinter 15: 34, NW) Men hvis vi «begår en synd» (NW) og angrer, har vi «en som taler vår sak hos Faderen» — «Jesus Kristus, Den Rettferdige», som går i forbønn for oss hos Gud. (Hebreerne 7: 26; jevnfør Johannes 17: 9, 15, 20.) Jesus er «en soning for våre synder». Hans død tilfredsstilte kravene til rettferdigheten og gjorde det mulig for Gud å vise barmhjertighet og fjerne anklagen om synd i forbindelse med de åndelige israelitter og ’hele verden’, den ’store skare’ innbefattet. (Romerne 6: 23; Galaterne 6: 16; Åpenbaringen 7: 4—14) Hvor høyt verdsetter vi ikke hans offer!
Adlyd Gud og vis kjærlighet
11. Hva er det som viser at vi er «i forening med» Gud?
11 For å kunne fortsette å vandre i Guds lys må vi adlyde Jehova. (Les 1. Johannes 2: 3—6.) Vi viser at vi «har lært Gud å kjenne», at vi forstår ham og hans egenskaper, hvis «vi holder hans bud». Den som sier at han kjenner Jehova, men ikke adlyder ham, «er en løgner». Og omvendt: ’Kjærligheten til Gud er fullendt’ eller fullstendig hvis vi holder hans ord. «Av dette», at vi adlyder og elsker Gud, vet vi at vi er «i» eller «i forening med» (NW) ham. Og vi må leve slik hans Sønn gjorde, når det gjelder å forkynne og gjøre disipler, når det gjelder vårt forhold til andre, og så videre.
12. Hvilket ’gammelt bud’ har de kristne, og på hvilken måte er det også et «nytt bud»?
12 Kjærligheten til brødrene er også av største betydning. (Les 1. Johannes 2: 7, 8.) Johannes skriver om ’et gammelt bud’ som de trofaste har hatt «fra begynnelsen av», helt fra den tid de ble kristne. Det er «gammelt» fordi Jesus hadde kommet med det flere år tidligere, da han sa til disiplene at de ’skulle elske hverandre som han hadde elsket dem’. (Johannes 13: 34) Det er imidlertid også «nytt» fordi det går lenger enn lovens bud om nestekjærlighet. Det går ut på at en må være villig til å gi sitt liv for sine medtroende. (3. Mosebok 19: 18; Johannes 15: 12, 13) Ettersom vår selvoppofrende kjærlighet viser at dette ’nye bud’ er ’virkeliggjort både i Kristus og blant oss’, viker mørket, og det sanne lys skinner allerede blant oss.
13. Hvem er ifølge 1. Johannes 2: 9—11 «i lyset», og hvem er det ikke?
13 Men hvem er egentlig «i lyset»? (Les 1. Johannes 2: 9—11.) «Den som sier at han er i lyset, men hater sin bror», han er «ennå» i åndelig mørke. Men «den som elsker sin bror, han blir i lyset», og han blir ikke årsak til fall. Det greske ordet som er brukt her, bringer tankene hen på en dyresnare med lokkemat, og det betegner noe som kan få noen til å falle i synd. En som kaller seg en kristen, men som hater sin bror, «vet ikke hvor han går hen, for mørket har blindet hans øyne». (Matteus 13: 13—15) Vil denne advarselen anspore deg til å sky det åndelige mørke ved ikke å la personlige motsetninger, frafalnes løgner eller noe annet få ødelegge din kjærlighet til brødrene?
Grunnlaget for fortrolighet
14. Hvem er de «barn» og de «fedre» som Johannes skrev til?
14 Johannes gir nå uttrykk for tillit til ’sine barn’ og sikter tydeligvis til hele menigheten. (Les 1. Johannes 2: 12—14.) Vi har fått tilgivelse for våre synder ’for Kristi navns skyld’, for det er bare gjennom ham at Gud har gjort frelsen mulig. (Apostlenes gjerninger 4: 12) De salvede «kjenner Faderen», for han har avlet dem ved sin ånd. Noen er «fedre» — sannsynligvis eldre, mer erfarne troende som har kommet langt i åndelig henseende. De kjenner Jesus, som «er fra begynnelsen», ettersom Gud skapte ham før alle andre ting.
15. a) Hvem er de «unge» som Johannes skrev til, og hvordan har de «seiret over den onde»? b) Nevn et eksempel på hvordan vi kan ’seire over’ Satan i dag.
15 ’De unge’ som Johannes skriver til, kan være yngre, mindre erfarne kristne. De «har seiret over den onde», Satan, ved ikke å gi etter for det han «har i sinne». (2. Korinter 2: 11) I vår tid vil det innbefatte å ta avstand fra uren underholdning, sensuell musikk og pornografi, som kan undergrave kristne prinsipper og føre til fall i form av seksuell umoral. ’De unge’ har seiret over Satan fordi de er åndelig «sterke», og fordi «Guds ord» blir i dem. Måtte vi etterligne dem når det gjelder å ta imot Guds åndelige foranstaltninger, avvise frafall og fortsette å vandre i Guds lys.
Hva vi ikke må elske
16. Hva må vi ikke elske, og hvordan ville det være med oss hvis vi hadde verdslige synspunkter og forhåpninger?
16 Det finnes noe som vi, både unge og eldre kristne, ikke må elske. (Les 1. Johannes 2: 15—17.) Vi må ’ikke elske verden eller noe av det som er i verden’. Vi må i stedet passe på at vi ikke blir tilflekket av det urettferdige menneskesamfunns forderv og innånder dets «ånd» ved at vi lar oss drive av dets syndige, dominerende innstilling. (Efeserne 2: 1, 2; Jakob 1: 27) Hvis vi hadde verdslige synspunkter og forhåpninger, ville vi ikke ha «kjærligheten til Faderen» i oss. (Jakob 4: 4) Dette er virkelig noe vi bør tenke nøye over og legge fram for Gud i bønn, ikke sant?
17. Hvilke verdslige lyster må de kristne ikke tilfredsstille?
17 «Alt her i verden» er ting som ikke kommer fra Gud. Det omfatter «sanselig begjær», syndige ønsker om å tilfredsstille umoralsk seksuelt begjær. (1. Korinter 6: 15—20; Galaterne 5: 19—21) Vi må også sky «øynenes lyst». Eva ble fristet til å spise av den forbudte frukt, som var vakker å se på, og David begikk en alvorlig synd som følge av at han så på Batseba mens hun badet. (1. Mosebok 3: 6; 2. Samuelsbok 11: 2—17) For å kunne fortsette å vandre i Guds lys må vi følgelig sky simpel underholdning og andre ting som appellerer til syndige ønsker og forderver hjertet. — Ordspråkene 2: 10—22; 4: 20—27.
18. Hvorfor er «hovmodig skryt på grunn av rikdom» nytteløst, og hva kan det ikke føre til?
18 «Hovmodig skryt på grunn av rikdom» er også av verden. En som er stolt, skryter kanskje av sin rikdom, sin garderobe og lignende, noe som alt sammen er ting han kan miste. Noen blir kanskje imponert og sier pene ting når han viser fram det han har, men han oppnår ikke Guds velsignelse på den måten. — Matteus 6: 2, 5, 16, 19—21; Jakob 4: 16.
19. Hva kommer til å skje med denne verden, og hvordan bør det berøre oss?
19 Husk at «verden forgår» og kommer til å bli tilintetgjort. (2. Peter 3: 6, 7) Dens lyster og forhåpninger vil forgå sammen med den, og det samme vil de som elsker den. «Men,» sier Johannes, «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» La oss derfor ha det evige liv for øye ved å ’si fra oss verdslige lyster’ og fortsette å vandre i Guds lys. — Titus 2: 11—14.
Vær på vakt mot frafall
20. Hva ble de som var «mot Kristus», kalt, og hva viste det at de hadde stått fram?
20 Johannes advarer nå mot antikrister. (Les 1. Johannes 2: 18, 19.) Han minner sine medtroende om at de har hørt av apostlene «at Antikrist skal komme». Det at «mange antikrister» hadde stått fram, viste at de befant seg i «den siste tid», den siste delen av den apostoliske periode. Selv om disse som var «mot Kristus», utgjorde en sammensatt «Antikrist», var det også mange enkelte antikrister som gav seg ut for å tilbe Gud, men «de var ikke av oss» og forlot den sanne kristendom. Vi er glad for at slike i vår tid forlater oss eller blir vist bort, så ikke menigheten blir fordervet.
21. Hva er grunnen til at de åndsavlede kristne ’har kunnskap’, og hvilken sannhet kjenner de?
21 Lojale åndsavlede kristne avviser de frafalnes synspunkter. Fordi de «er blitt salvet av Den Hellige», Jehova, får de hjelp til å forstå hans Ord, og ’de har alle kunnskap’. (Les 1. Johannes 2: 20, 21.) De kjenner «sannheten» om Jesus Kristus, mens de frafalne har feilaktige oppfatninger om ham. Ettersom «ingen løgn kommer fra sannheten», avviser alle som elsker Jehova, slike falske oppfatninger og dem som fremmer dem.
22. Hva gjorde C. T. Russell da en av hans første medarbeidere fornektet læren om gjenløsningen?
22 Ja, «hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er Kristus», Guds Salvede? (Les 1. Johannes 2: 22—25.) ’Han som fornekter Faderen og Sønnen, er Antikrist.’ Det er interessant å tenke på at da en av bibelstudenten Charles T. Russells første medarbeidere fornektet læren om gjenløsningen, sluttet Russell å ha noe med ham å gjøre og begynte å utgi dette bladet, som alltid har forkynt sannheten om Kristi opprinnelse, hans rolle som Messias og den kjærlige tjeneste han utfører for å ’sone våre synder’.
23. Hvordan berører det at vi «bekjenner» Sønnen, vårt forhold til Gud og våre framtidsutsikter?
23 Frafalne som fornekter Kristus, har ikke Jehova som venn. (Johannes 5: 23) Men vi som offentlig «bekjenner Sønnen, har også samfunn med Faderen»; vi står i et godkjent forhold til Gud. (Matteus 10: 32, 33) Jesu lojale etterfølgere i det første århundre holdt fast ved det de hadde hørt om Guds Sønn «fra begynnelsen» av deres liv som kristne. Og hvis vi har den samme sannhet i vårt hjerte, vil vi være «i» eller «i forening med» (NW) både Gud og Kristus og motta «det han har lovt oss», evig liv. — Johannes 17: 3.
Opplært av Jehova Gud
24. Hvem har «mottatt salving» med den hellige ånd, og i hvilken forstand trenger de ikke «at noen lærer» dem?
24 For at vi skal kunne vandre i Guds lys og ikke bli ført på avveier av frafalne, trenger vi den rette åndelige veiledning. (Les 1. Johannes 2: 26—29.) De åndsavlede har «mottatt salving» med den hellige ånd, har lært Gud og hans Sønn å kjenne og «trenger ikke at noen [en frafallen] lærer» dem. Ved sin salvende ånd «lærer» Gud de åndelige israelitter «om alt» som de trenger å vite for å kunne tilbe ham på den måten han godkjenner. (Johannes 4: 23, 24; 6: 45) Vi gleder oss over at vi Jehovas vitner får slik åndelig veiledning fra Gud gjennom ’den tro og kloke tjener’. — Matteus 24: 45—47.
25, 26. a) Hvorfor kan de salvede «være frimodige»? b) Hva betyr det å ’praktisere rettferdighet’?
25 Johannes oppfordrer de godt opplærte salvede til å bli «i» eller «i forening med» (NW) Gud. De som er «i forening med» Jehova, er også forent med hans Sønn. (Johannes 14: 19—21) Vi blir oppfordret til å bevare denne enheten, for «da kan vi være frimodige når Kristus åpenbarer seg, og ikke bli vist bort med skam når han kommer», det vil si, under hans parousia eller nærvær.
26 Vi lever nå under Jesu nærvær. Hvordan kan vi så forvisse oss om at vi ikke har noe å skamme oss over, men virkelig vandrer i Guds lys? Vi må ’leve rett’ eller ’praktisere rettferdighet’ (NW). Ettersom ’vi vet at Gud er rettferdig,’ resonnerer Johannes, ’så skjønner vi også at det er den som praktiserer rettferdighet, som er født av ham’. Å ’praktisere rettferdighet’ vil si å adlyde Guds bud, sky urettferdighet og gjøre slike gode gjerninger som å gjøre disipler og hjelpe sine medtroende. (Markus 13: 10; Filipperne 4: 14—19; 1. Timoteus 6: 17, 18) Å være «født av» Gud vil si å være «født på ny» som hans åndelige barn. — Johannes 3: 3—8.
27. Hva vil apostelen Johannes nå vise oss?
27 Johannes har nå vist hvordan vi kan fortsette å vandre i Guds lys. Han går så over til å vise hvordan vi må leve som Guds barn. Hva krever det?
Hva vil du svare?
◻ Hvilket bevis framholder Johannes for at Guds Sønn levde, led og døde som menneske?
◻ På hvilken måte er Jesus Kristus «en soning for våre synder»?
◻ Hvilket bud har de kristne fått som er både «gammelt» og «nytt»?
◻ Hva kommer til å skje med denne verden, og hvordan bør det berøre oss som kristne?
◻ Hvordan kan de salvede være sikre på at de vandrer i Guds lys?
[Uthevet tekst på side 12]
Verdsetter du Jesu offer?