Dyktige rådgivere — en velsignelse for sine brødre
«Så vil jeg gi deg dommere igjen som dem du hadde før, og rådgivere som i den første tid.» — JESAJA 1: 26.
1, 2. a) Hvordan viser Ordspråkene 12: 15 og 19: 20 verdien av råd? b) Hva er nødvendig for at vi skal kunne ta imot råd, og hvilken opplevelse viser dette?
TERRI har kristne foreldre. På skolen hadde hun en venninne som også var «i sannheten». Men i sjette klasse la Terri merke til at venninnen hennes ikke var så begeistret for sin tro som før. Da de gikk på ungdomsskolen, kom venninnen hennes bare av og til på kristne møter og begynte å finne feil ved Selskapet Vakttårnet og menigheten. Men Terri bad mye for venninnen sin og rådet henne stadig til å prøve å holde seg sterk som en kristen. Til slutt fikk Terri lønn for strevet. Da de begynte på den videregående skolen, hadde venninnen begynt å komme på alle møtene igjen og ble med tiden døpt. For en velsignelse for henne! Og for en belønning for hennes trofaste venninne Terri!
2 I betraktning av denne opplevelsen kan vi spørre: Kan noen tvile på at de kristne trenger å gi hverandre kjærlige råd fra tid til annen? Bibelen kommer med denne oppfordringen: «Hør på råd og ta imot formaning, så blir du vis til slutt.» (Ordspråkene 19: 20; 12: 15) Terris venninne fulgte dette rådet. Men hva om Terri ikke hadde hatt den kjærlighet og utholdenhet og det mot som trengtes for å hjelpe henne i årenes løp? Ja, for at vi skal kunne ’høre på råd’, må det være noen som gir oss råd. Hvem bør det være?
Råd — av hvem?
3. Hvem har Jehova satt til å gi råd i rette tid i den kristne menighet?
3 Jehova Gud lovte å gi sitt folk rådgivere i vår tid. Han sa: «Jeg [vil] gi deg . . . rådgivere som i den første tid.» (Jesaja 1: 26) Dette løftet blir først og fremst oppfylt ved de utnevnte eldste i den kristne menighet. Å gi råd og veiledning er en form for undervisning, og det er i første rekke de eldste som er ’dyktige til å lære andre’. (1. Timoteus 3: 2) Apostelen Paulus hadde kanskje først og fremst de eldste i tankene da han sa: «Om et menneske begår et feiltrinn før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.» (Galaterne 6: 1, NW) Men er de eldste de eneste som kan gi råd og veiledning?
4, 5. a) Nevn noen bibelske eksempler som viser at de eldste ikke er de eneste som kan gi råd. b) Nevn noen typiske situasjoner fra vår tid hvor andre kristne enn de eldste gir råd.
4 Nei. Terri var ikke eldste, men de rådene hun gav, brakte til slutt gode resultater. Husk også den syriske hærføreren Na’aman. Han handlet i samsvar med noen nyttige opplysninger som ble gitt av en liten israelittisk pike, og fulgte så det rådet tjenerne hans gav ham. David ble spart for å pådra seg blodskyld ved det råd Abigajil, Nabals kone, gav ham i rette tid. Og den unge mannen Elihu hadde noen kloke råd til Job og de tre «trøsterne» hans. — 1. Samuelsbok 25: 23—35; 2. Kongebok 5: 1—4, 13, 14; Job 32: 1—6.
5 Heller ikke i dag er det bare de eldste som har rett til å gi råd og veiledning. Foreldre veileder barna sine regelmessig. Ungdommer i likhet med Terri oppnår ofte gode resultater når de gir sine jevnaldrende råd. Og Bibelen oppfordrer modne søstre til å «være lærere i det gode», særlig for yngre kvinner i menigheten. (Titus 2: 3—5) Ja, egentlig er vi alle forpliktet til å hjelpe hverandre på denne måten. Apostelen Paulus sa: «Dere [må] oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.» — 1. Tessaloniker 5: 11.
Formålene med kristen rådgivning
6. Nevn noen av formålene med kristen rådgivning.
6 Hva er noen av formålene med kristen rådgivning? Det er å hjelpe noen til å gjøre fremskritt og fortsette å gjøre det som er rett, til å løse problemer og overvinne vanskeligheter og kanskje få noen til å rette på en gal handlemåte. Paulus siktet til noen former for veiledning og rådgivning da han formante Timoteus til å ’irettesette, gi reprimander og formane med all langmodighet og lærekunst’. (2. Timoteus 4: 1, 2, NW) Det er virkelig en kunst å gi noen råd og veiledning på en slik måte at vedkommende kan forstå uten å føle seg såret.
7, 8. a) Nevn noen situasjoner hvor en regner med å få råd og veiledning i den kristne menighet. b) Nevn noen situasjoner hvor en kristen kanskje ikke regner med å få råd, men trenger det.
7 Når bør en gi råd? Foreldre har stadig anledning til å veilede barna sine, og barn venter dette mer eller mindre. (Ordspråkene 6: 20; Efeserne 6: 4) I menigheten venter en person å få veiledning når han har hatt en elevtale på den teokratiske tjenesteskolen. Og en ny forkynner av Riket regner med å få hjelp og råd etter hvert som han gjør fremskritt mot modenhet som en kristen Ordets tjener. (1. Timoteus 4: 15) Det hender at noen som søker hjelp og råd, henvender seg til eldste eller andre i menigheten.
8 Men det kan også være at en må veilede noen som ikke venter å få råd, eller som ikke ønsker det. Kanskje noen er i ferd med å miste sin iver i Jehovas tjeneste og «glir bort», slik Terris venninne gjorde. (Hebreerne 2: 1) Kanskje det er en alvorlig personlig uoverensstemmelse mellom to i menigheten. (Filipperne 4: 2) Eller kanskje noen trenger hjelp til å få det rette syn på klesdrakt eller ytre for øvrig eller trenger hjelp med hensyn til valg av venner eller musikk. — 1. Korinter 15: 33; 1. Timoteus 2: 9.
9, 10. a) Hvorfor krever det kanskje mot å gi kristen veiledning? b) Hvorfor bør en kristen likevel gi råd hvis det er nødvendig?
9 Da profeten Hanani veiledet Juda-kongen Asa, ble Asa så sint at han «satte ham i fengsel». (2. Krønikebok 16: 7—10) En måtte være modig for å gi en konge råd på den tiden. I dag kan det også være at rådgivere må være modige, for de råd de gir, forårsaker kanskje ergrelse til å begynne med. En erfaren kristen unnlot å gi en yngre venn nødvendig veiledning. Hvorfor? Han sa: «Vi er for tiden gode venner, og det vil jeg at vi skal fortsette å være!» Men å unnlate å hjelpe når ens venn trenger hjelp, er ikke å være en god venn. — Ordspråkene 27: 6; jevnfør Jakob 4: 17.
10 Erfaring viser at hvis en rådgiver er dyktig, oppstår det vanligvis ingen sårede følelser, og formålet med rådet blir som regel oppnådd. Men hva må til for at en skal kunne være en dyktig rådgiver? For å besvare dette skal vi ta for oss to eksempler, et godt og et dårlig.
Paulus — en dyktig rådgiver
11. Hvorfor tok de fleste korinterne imot Paulus’ veiledning, selv om han ofte sa tingene rett ut?
11 Apostelen Paulus hadde mange anledninger til å gi veiledning, og noen ganger var det alvorlige ting han tok opp. (1. Korinter 1: 10—13; 3: 1—4; Galaterne 1: 6; 3: 1) Hans veiledning var ikke desto mindre effektiv, for de som han rettet den til, visste at han var glad i dem. Som han sa til korinterne: «Nedtrykt og med angst i hjertet skrev jeg til dere; jeg kunne ikke holde tårene tilbake. Det var ikke for å gjøre dere bedrøvet jeg skrev, men for at dere skulle forstå hvor glad jeg er i dere.» (2. Korinter 2: 4) De fleste korinterne tok imot Paulus’ veiledning, for de visste at den ble gitt uten selviske motiver, ettersom ’kjærligheten ikke søker sitt eget’. De var også sikre på at han ikke sa dette på grunn av personlig ergrelse, for «kjærligheten . . . blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde». — 1. Korinter 13: 4, 5.
12. Hvilken egenskap vil gjøre det lettere for en kristen rådgiver å oppnå gode resultater? Illustrer.
12 Også i dag er det mye lettere å godta selv streng veiledning hvis vi vet at den som veileder oss, er glad i oss, og at han ikke sier dette på grunn av personlig ergrelse eller har selviske motiver. Hvis for eksempel en eldste kritiserer tenåringene i menigheten hver gang han snakker med dem, kan de unge lett føle at de blir hakket på. Men hva om den eldste har et godt forhold til tenåringene? Hva om han går sammen med dem på feltet, er imøtekommende i Rikets sal og oppmuntrer dem til å snakke med ham om sine problemer og forhåpninger og sin tvil og kanskje også inviterer dem hjem til seg (med deres foreldres samtykke) fra tid til annen? Når han så må gi dem veiledning, er det mer sannsynlig at de vil godta den, for da vet de at den kommer fra en venn.
Mildhet og ydmykhet
13. a) Hva bør kristen veiledning til syvende og sist være basert på? b) Hva må de som gir veiledning i den kristne menighet, unngå å gjøre?
13 Det var også en annen grunn til at Paulus oppnådde gode resultater med sin veiledning. Han stolte på Guds visdom, ikke på sine egne meninger. Som han sa til rådgiveren Timoteus: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2. Timoteus 3: 16, EN; jevnfør 1. Korinter 2: 1, 2.) Kristne rådgivere i dag baserer også det de sier, på Bibelen. I familien siterer riktignok ikke foreldrene Bibelen hver gang de veileder barna sine. Ikke desto mindre må kristne foreldre alltid ha et bibelsk grunnlag for det de sier, enten de oppmuntrer barna til å være lydige, renslige og punktlige og vise omtanke for andre eller gjøre andre ting. (Efeserne 6: 1; 2. Korinter 7: 1; Matteus 7: 12; Forkynneren 3: 1—8) I menigheten bør vi passe på at vi ikke prøver å påtvinge andre våre personlige synspunkter eller vår personlige smak. Og de eldste bør unngå å tøye skriftsteder for langt for å få det til å se ut som om skriftstedene støtter en eller annen oppfatning som de føler sterkt for. (Jevnfør Matteus 4: 5, 6.) Det må alltid være en ekte bibelsk grunn for den veiledning de gir. — Salme 119: 105.
14, 15. a) Nevn en annen egenskap som gjør det lettere å ta imot råd. b) Hvorfor er det så viktig at en som gir råd, framelsker denne egenskapen?
14 Veiledningen er også mer effektiv hvis den blir gitt i en mildhetens ånd. Paulus visste dette. Så da han snakket om en som begår et feiltrinn før han er klar over det, oppfordret han de som er kvalifisert, til å «prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd». (Galaterne 6: 1, NW) Han rådet også Titus til å minne andre om «ikke å tale nedsettende om noen, ikke å være krigerske, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». — Titus 3: 1, 2, NW; 1. Timoteus 6: 11, NW.
15 Hvorfor er det nødvendig å være mild? Fordi ukontrollerte følelser smitter. Sinte ord avler flere sinte ord, og det er vanskelig å resonnere når stemningen er på kokepunktet. Selv om den som får råd, reagerer ved å bli sint, har ikke den som gir råd, grunn til å bli det. Rådgiverens milde holdning kan i stedet bidra til å dempe gemyttene. «Milde svar demper sinne, sårende ord vekker vrede.» (Ordspråkene 15: 1) Dette er tilfellet enten rådgiveren er en mor, en far, en eldste eller en annen.
16. Hvorfor bør en alltid vise respekt når en gir råd og veiledning?
16 Tenk så over det Paulus sa til den yngre Timoteus, som også var en eldste: «Du skal ikke tale hardt til en gammel mann. Når du formaner ham, så tal til ham som til en far. Yngre menn skal du behandle som brødre, eldre kvinner som mødre og yngre kvinner som søstre, i renhet.» (1. Timoteus 5: 1, 2) For et godt råd! Forestill deg hvordan en eldre kvinne ville føle det hvis en yngre eldste, som kanskje var såpass ung at han kunne ha vært sønnen hennes, veiledet henne på en svært kritisk eller respektløs måte. Det er mye bedre om en som gir råd, stopper opp et øyeblikk og tenker: ’Når jeg tar denne personens alder og personlighet i betraktning, hva er da den kjærligste og mest effektive måten å gi dette rådet på? Hvis jeg var i hans eller hennes sted, hvordan hadde da jeg likt å bli behandlet?’ — Lukas 6: 31; Kolosserne 4: 6.
Fariseernes rådgivning
17, 18. Nevn én grunn til at den veiledning fariseerne gav, ikke var til gagn for folk.
17 La oss nå gå over fra Paulus’ gode eksempel og ta for oss et dårlig eksempel — det eksempel som de jødiske religiøse lederne på Jesu tid foregikk med. De gav mange råd, men vanligvis hadde ikke folk noe gagn av det. Hvorfor ikke?
18 Det var mange grunner til det. Tenk for eksempel på den gangen fariseerne irettesatte Jesus fordi disiplene hans ikke vasket hendene før de spiste. De fleste mødre råder naturligvis barna sine til å vaske hendene før de skal spise, og det er gode grunner til å anbefale dette og gjøre det til en vane av hygieniske grunner. Men fariseerne tenkte ikke først og fremst på hygiene. For dem var det å vaske hendene en tradisjon, og de var rystet over at Jesu disipler ikke fulgte denne tradisjonen. Men som Jesus viste dem, var det mye større problemer i Israel som de burde ha vært oppmerksom på. Noen brukte for eksempel fariseisk tradisjon som en unnskyldning for å unnlate å holde det femte av De ti bud: «Du skal hedre din far og din mor.» (2. Mosebok 20: 12; Matteus 15: 1—11) De skriftlærde og fariseerne var dessverre så opptatt av detaljer at de ’ikke brydde seg om det som veide mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap’. — Matteus 23: 23.
19. Hvordan kan kristne i vår tid unngå å ha egoistiske baktanker når de gir råd og veiledning?
19 Rådgivere i dag bør passe på at de ikke begår den samme feilen. De bør unngå å ha egoistiske baktanker og bli så opptatt av små detaljer at de glemmer «det som veier mer». Når det gjelder små saker, blir vi oppfordret til å ’bære over med hverandre’ i kjærlighet. (Kolosserne 3: 12, 13) Evnen til å vite når en skal unngå å gjøre nummer av noe, og når det virkelig trengs å gi råd, er en av de ting som kjennetegner en som har «åndelige kvalifikasjoner». — Galaterne 6: 1, NW.
20. Hvorfor er det så viktig at en selv er et godt eksempel når det gjelder det å gi råd?
20 Det var også en annen grunn til at disse religiøse rådgiverne i det første århundre var udugelige. De fulgte følgende politikk: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.» Jesus sa om dem: «Ve dere lovkyndige også! Dere gir folk bører som er vanskelige å bære, men selv rører dere dem ikke med en finger.» (Lukas 11: 46) Noe så ukjærlig! I dag bør foreldre, eldste og andre som gir råd, være helt sikre på at de selv gjør det de sier at andre skal gjøre. Hvordan kan vi oppfordre andre til å være travelt opptatt i felttjenesten hvis vi ikke selv er et passende eksempel? Eller hvordan kan vi advare mot materialisme hvis materielle ting spiller en fremtredende rolle i vårt eget liv? — Romerne 2: 21, 22; Hebreerne 13: 7.
21. a) Hvordan hundset fariseerne folk? b) Hvordan bør fariseernes fremgangsmåter tjene som en advarsel for kristne rådgivere?
21 De jødiske lederne var også dårlige rådgivere fordi de behandlet folk på en storsnutet måte. Ved en anledning sendte de noen menn for å arrestere Jesus. Da disse mennene, som var imponert over Jesu måte å undervise på, kom tilbake uten ham, irettesatte fariseerne dem og sa: «Er dere også ført vill?» «Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven — forbannet er den!» (Johannes 7: 45—49) Var dette et passende grunnlag for en skarp tilrettevisning — autoritetstyranni og utskjelling? Måtte kristne rådgivere aldri gjøre seg skyldige i slik rådgivning! De bør være svært nøye med å unngå å hundse andre eller å gi inntrykk av at de tenker som så: ’Du bør høre på meg, for jeg er en eldste!’ Eller hvis en bror snakker til en søster: ’Du må høre på meg, for jeg er en bror.’
22. a) Hvordan og hvorfor bør de kristne gi råd og veiledning? b) Hvilket annet spørsmål er det nødvendig å ta opp?
22 Ja, å gi råd og veiledning er en kjærlighetshandling som alle kristne — særlig de utnevnte eldste — skylder sine medkristne fra tid til annen. Vi bør ikke gi råd under alle slags påskudd. Men når det trengs, bør vi modig gi råd. Rådene bør ha et bibelsk grunnlag og bli gitt i en mildhetens ånd. Det er mye lettere å ta imot et råd som kommer fra en som er glad i oss. Men noen ganger kan det være vanskelig å vite hva en skal si når en gir råd. Så hvordan kan vi gi råd på en effektiv måte? Det skal vi ta for oss i den neste artikkelen.
Kan du forklare dette?
◻ Hvem har det privilegium og det ansvar å gi kristen veiledning?
◻ Hvorfor krever det kanskje mot å gi råd og veiledning?
◻ Hvorfor gjorde det at Paulus var glad i de kristne i Korint, det lettere for dem å godta den veiledning han gav dem?
◻ Hvorfor bør en kristen rådgiver være både mild og ydmyk?
◻ Hvordan kan en kristen unngå å få de råd han gir, til å virke tyngende?
[Bilde på side 13]
Paulus oppfordret Titus til å minne andre om «å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker»