Bør kristne gå med kors?
«JEG fikk det av moren min.» «Det er mandig.» «Jeg bruker det som et smykke.» «Uten det ville jeg føle meg ille til mote.» «Det beskytter meg mot det onde.» «Det er bare noe som henger i et kjede.»
Dette var de svarene noen gav da de ble spurt om hvorfor de gikk med kors. Enkelte steder i verden er det blitt en mote å gå med kors, selv om alle tydeligvis ikke gjør det av religiøse grunner. Man har til og med sett enkelte ungdommer i Sovjet gå med kors. Mange tillegger korset stor religiøs betydning. Som en ungdom sa: «Det er hellig.»
Men er det riktig av en kristen å gå med kors? Gir korset et riktig bilde av den måten Kristus døde på? Og finnes det gode grunner for ikke å gå med kors, selv om en bare betrakter det som et smykke? La oss først se litt på korsets opprinnelse.
Er korset et kristent symbol?
Du tror kanskje at de kristne var de første som brukte korset. The Encyclopedia Americana sier imidlertid at «i gammel tid ble korset brukt av både hinduene og buddhistene i India og Kina og av perserne, assyrerne og babylonerne». Chambers’s Encyclopaedia (1969-utgaven) sier i tråd med dette at korset «var et symbol som var knyttet til religion og mystikk lenge før den kristne æra».
Det finnes i virkeligheten ingen beviser for at de første kristne brukte korset i tilbedelsen. I den første kristne tid var det de hedenske romerne som brukte korset. The Companion Bible sier: «Disse korsene ble brukt som symboler på den babylonske solguden . . . og de blir først sett på en mynt som ble laget av Julius Cæsar, 100—44 f.Kr., og deretter på en mynt som ble preget av Cæsars arving (Augustus), 20 f.Kr.» Den romerske naturguden Bacchus ble enkelte ganger fremstilt med et hodebånd som var dekorert med en rekke kors.
Hvordan ble så korset kristenhetens symbol?
Konstantin og korset
I 312 e.Kr. drog Konstantin, som da hersket over et område som i dag omfatter Frankrike og Storbritannia, ut i krig mot sin italienske svoger, Maxentius. Underveis fikk Konstantin etter sigende et syn av et kors med innskriften «Hoc vince», «i dette tegn skal du seire». Etter at han hadde seiret, gjorde han korset til et felttegn for hæren sin. Da kristendommen senere ble gjort til statsreligion i det romerske rike, ble korset kirkens symbol.
Men fikk Konstantin virkelig et slikt syn? Beretningene om denne legenden er full av uoverensstemmelser og i beste fall annenhånds. Det ville ærlig talt være vanskelig å finne en person som det er mindre sannsynlig at Gud åpenbarte seg for. Da denne hendelsen skal ha funnet sted, var Konstantin en ivrig tilbeder av solguden. Han viet blant annet søndagen til soltilbedelse. Hans atferd etter den såkalte omvendelsen vitnet heller ikke om at han hadde begynt å følge rette prinsipper. Han gjorde seg skyldig i mord og intriger og hadde politiske ambisjoner. Det ser ut som om kristendommen for Konstantin bare var et politisk middel til å forene et splittet rike.
Det finnes heller ikke beviser for at det korset Konstantin «så», virkelig representerte det redskap som ble brukt i forbindelse med Jesu henrettelse. På mange av de myntene som Konstantin senere lot prege, kan en se bokstaven P trykt over et X-formet kors. (Se bildet.) An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine sier: «Den Chi eller X som Konstantin hevdet at han så i et syn, og som ledet ham til å kjempe for den kristne tro, var den første bokstaven i ordet ’Kristus’ [på gresk] og hadde ikke noe med ’korset’ å gjøre», det vil si korset som et henrettelsesredskap. Kors av denne typen er i virkeligheten nesten identisk med det hedenske symbolet for solen.
Hvorfor fikk korset så lett innpass hos såkalte kristne? Vines ordbok sier: «Ved midten av det tredje århundre etter Kristus hadde kirkesamfunnene enten avveket fra eller forvrengt visse læresetninger i den kristne religion. For at de frafalne kirkesystemer skulle oppnå større prestisje, ble hedninger opptatt i kirkesamfunnene uten at de måtte bli gjenfødt ved tro, og de fikk lov til å beholde en stor del av sine hedenske tegn og symboler. På denne måten ble Tau eller T i sin vanligste form, med tverrstykket senket, antatt som noe som representerte Kristi kors.»
Korsets utvikling
Var det kjærlighet til Kristus som etter hvert fikk mange til å betrakte korset med ærbødighet? Encyclopaedia of Religion and Ethics sier: «I det fjerde århundre begynte en slags overtro å få et fastere grep innen kirken.» Man mente at det å gjøre korsets tegn var «det sikreste forsvar mot demoner, og et middel mot alle sykdommer». Også i vår tid er korset knyttet til overtro.
I tidens løp er det blitt utviklet omkring 400 forskjellige former for kors. Til å begynne med var ikke Kristus avbildet på korset. I stedet fremstilte man en ungdom som holdt et juvelbelagt kors. Senere ble et lam avbildet på korset. I 691 e.Kr. «offentliggjorde» konsilet i Trullo et kors hvor lammet var erstattet med overkroppen til en ung mann. Med tiden ble dette til et krusifiks — en fremstilling av Kristi legeme på et kors.
Døde Kristus på et kors?
’Men lærer ikke Bibelen at Kristus virkelig døde på et kors?’ sier kanskje noen. For å besvare dette spørsmålet må vi se nærmere på betydningen av de to greske ordene som bibelskribentene brukte for å beskrive det redskapet som Kristus døde på: staurós og xýlon.
The International Standard Bible Encyclopedia (1979) sier under overskriften «Kors»: «Det greske ordet staurós betegnet opprinnelig en spiss, vertikalstilt pæl av tre som stod fast i bakken. . . . De ble enten plassert ved siden av hverandre i en rekke for å danne et gjerde eller en forsvarspalisade rundt bebyggelsen, eller de ble satt opp alene som et torturredskap hvor slike som hadde begått alvorlige forbrytelser, ble hengt opp i full offentlighet for å dø (eller, hvis de allerede var døde, for å vanære likene).»
Romerne brukte riktignok et henrettelsesredskap som på latin var kjent som crux. Og når Bibelen ble oversatt til latin, ble staurós gjengitt med crux. Fordi det latinske ordet crux og det engelske ordet cross ligner på hverandre, antok mange feilaktig at crux var det samme som en pæl med et tverrstykke. The Imperial Bible-Dictionary sier imidlertid: «Også blant romerne ser det ut til at crux (som ordet kors kommer fra) opprinnelig har vært en opprettstående pæl, en betydning av ordet som alltid har vært fremherskende.»
Boken The Non-Christian Cross sier: «Det finnes ikke en eneste setning i noen av alle de skrifter som utgjør Det nye testamente, som på gresk viser, verken direkte eller indirekte, at den stauros som ble brukt i forbindelse med Jesus, var noe annet enn en vanlig stauros [pæl eller stake], og det er heller ikke noe som tyder på at den bestod av mer enn én stokk, at den bestod av to stokker som var spikret sammen i form av et kors.» Kristus kunne godt ha blitt pælfestet på et slags crux (staurós) som var kjent som crux simplex. Det var en slik pæl den romersk-katolske lærde Justus Lipsius, som levde i det 16. århundre, illustrerte.
Hva med det andre greske ordet, xýlon? Det ble brukt i den greske bibeloversettelsen Septuaginta i Esra 6: 11, som ifølge den norske oversettelsen av 1978 lyder: «Jeg gir også dette påbud: Enhver som krenker denne bestemmelsen, skal få en bjelke revet ut av sitt hus; den skal han henges opp på og nagles fast til. Huset hans skal gjøres til en skraphaug fordi han bar seg slik at.» Det er tydelig at det her er snakk om en enkelt pæl eller «bjelke».
Mange oversettere av de kristne greske skrifter (Det nye testamente) gjengir derfor Peters ord i Apostlenes gjerninger 5: 30 slik: «Våre fedres Gud oppreiste Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte.» Du kan også se hvordan xýlon er oversatt i Apostlenes gjerninger 10: 39; 13: 29, EN; Galaterne 3: 13 og 1. Peter 2: 24, EN.
Vi vandrer etter det vi tror, ikke etter det vi ser
Selv etter å ha sett bevisene for at Kristus virkelig døde på en pæl, vil kanskje enkelte ikke se noe galt i å gå med kors. ’Det er bare et smykke,’ sier de kanskje.
Men husk at korset opp gjennom historien har vært knyttet til hedensk tilbedelse og overtro. Er det å gå med kors, selv om en bare betrakter det som et smykke, i samsvar med apostelen Paulus’ formaning i 1. Korinter 10: 14: «Hold dere . . . borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære!»?
Hva med de sanne kristne i dag? De bør også ’være på vakt mot de falske guder’, slik Bibelen sier. (1. Johannes 5: 21) De betrakter derfor ikke korset som et smykke det passer seg å gå med. De husker Paulus’ uttalelse: «Forbannet er enhver som henger på et tre.» De foretrekker derfor å tenke på Kristus som en herlig, regjerende konge. — Galaterne 3: 13; Åpenbaringen 6: 2.
Selv om de sanne kristne ikke går med kors, verdsetter de i høy grad den kjensgjerning at Kristus døde for dem. De vet at Kristi offer er et fantastisk vitnesbyrd om «Guds kraft» og hans evige kjærlighet. (1. Korinter 1: 18; Johannes 3: 16) Men de har ikke behov for å bruke en fysisk gjenstand, for eksempel et kors, i tilbedelsen av denne kjærlighetens Gud. Som Paulus sa: «Vi vandrer etter det vi tror, ikke etter det vi ser.» — 2. Korinter 5: 7, NW.
[Bilde på side 22]
Korset har forandret form og utseende mange ganger opp gjennom århundrene
[Bilde på side 23]
En statue av den greske guden Marsyas, som ble flådd levende på en trestamme — Louvre, Paris