Del 6: Romerriket — den sjette verdensmakten

Romerriket hersket på den tiden kristendommen oppstod. Når du vet mer om det gamle Romerriket, vil du lettere forstå hvilke forhold Jesus forkynte under, og hvordan forholdene var da hans første etterfølgere utbredte kristendommen i hele den da kjente verden.

ROMERRIKET, den sjette verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning, hersket da Jesus ble født, og da hans apostler forkynte. Hellas, den foregående verdensmakten, hadde sørget for et internasjonalt språk — koiné, det greske fellesspråk — som den kristne lære kunne spres ved hjelp av i hele den delen av verden. Nå sørget Romerriket for de forhold og det veinett som lettet den raske utbredelsen av den kristne sannhet.

Roma, som en gang var en liten by i Latium i Italia, vokste til den styrte det største verdensriket i gammel bibelsk tid. Til å begynne med utvidet den sitt herredømme til å omfatte den italienske halvøy. Romerne erobret den mektige byen Kartago på nordkysten av Afrika. De la under seg Spania, Makedonia og Hellas. Så inntok de Jerusalem i år 63 f.Kr. og gjorde Egypt til romersk provins i år 30 f.Kr. Da dette mektige riket var på høyden av sin makt, strakte det seg fra Britannia ned til Egypt og fra Portugal helt bort til Mesopotamia, der hvor Babylon lå. Det omgav hele Middelhavet, som romerne kalte Mare Nostrum (Vårt hav).

Man kan fortsatt se mange romerske ruiner rundt omkring i de områdene som dette vidstrakte riket omfattet. Man kan se Hadrians mur i Storbritannia, den storslåtte akvedukten i Segovia i Spania, det romerske teatret i Orange i Sør-Frankrike og arenaen i Arles, som også ligger i Sør-Frankrike. Man kan gå blant ruinene av Ostia Antica utenfor Roma, og man kan undre seg over det gamle Pompeii sør for Napoli. I Roma kan man forestille seg de opphissede folkemengdene i Colosseum og se Titusbuen, som ble bygd til minne om at byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt i år 70 e.Kr., en ødeleggelse som Jesus hadde forutsagt over 35 år i forveien.

De velstående i det gamle Roma hadde store husholdninger med tjenere og slaver som noen ganger talte flere hundre. De fattige var stuet sammen i hus på flere etasjer som stod langs skitne, krokete gater. Det var svært få som tilhørte middelklassen. Staten sørget for både gratis korn og gratis underholdning for å hindre at de fattige gjorde opprør. Skatter som provinsene ble pålagt, betalte disse utgiftene.

Den romerske hær

Den berømte romerske hær bestod av en rekke legioner. Hver legion, som bestod av mellom 4500 og 7000 mann, var en hel hær i seg selv. Dens hærfører var bare ansvarlig overfor keiseren. En legion var delt opp i 60 centurier, som vanligvis bestod av 100 mann hver. Sjefen for centurien var centurionen, som blir kalt en «offiser» i bibeloversettelsen av 1978. Det var en centurion som førte kommandoen over de fire soldatene som drepte Jesus, og som sa: «Sannelig, han var Guds Sønn!» da de opplevde omstendighetene omkring hans død og så de miraklene som da fant sted. (Matteus 27: 54; Johannes 19: 23) Det var også en centurion, Kornelius, som var den første uomskårne ikke-jøde som ble en kristen. — Apostlenes gjerninger 10: 22.

Legionene hadde felttegn eller faner, øyensynlig bilder eller symboler laget av tre eller metall, som tjente omtrent samme hensikt som flagg tjener i vår tid. De ble betraktet som hellige, så man beskyttet dem med livet som innsats. Encyclopædia Britannica sier: «De romerske faner ble voktet med religiøs ærefrykt i templene i Roma. Det var ikke uvanlig at en general gav ordre om at en fane skulle kastes inn i fiendens rekker, for å øke soldatenes kampiver under angrepet og tilskynde dem til å gjenvinne noe som for dem kanskje var det helligste på jorden.»

Romerske veier og romerske titler

Byen Roma sveiste de nasjonene den hadde lagt under seg, sammen til et verdensrike. Romerne bygde ut veier som gjorde det lett å komme til alle delene av dette riket. Og folk reiste! Se bare på den listen over steder som de kom fra, de som feiret pinse i Jerusalem i år 33 e.Kr. De kom fra Media langt i nordøst, fra Roma og Nord-Afrika langt i vest og fra mange steder som lå imellom. — Apostlenes gjerninger 2: 9—11.

Mange av de rutene som romerske veibyggere la opp, blir fulgt den dag i dag. Sør for Roma kan du kjøre langs den gamle veien Via Appia, som apostelen Paulus fulgte da han skulle opp til Roma. (Apostlenes gjerninger 28: 15, 16) Det er blitt sagt at de romerske veiene «gav muligheter for reiser til lands som ikke ble overgått før jernbanen kom». — The Westminster Historical Atlas to the Bible.

Romerne bevarte mange av de lokale skikkene i sitt vidstrakte rike. Myndighetspersonene i de forskjellige områdene gikk derfor under mange forskjellige navn eller titler. I Modern Discovery and the Bible sier A. Rendle Short at ikke engang «de anerkjente romerske historikere» ville prøve å «nevne alle disse myndighetspersonene ved deres rette tittel». Men han sier at bibelskribenten Lukas «alltid er helt nøyaktig» i denne henseende. Ifølge den greske tekst kaller Lukas for eksempel Herodes «tetrark», Herodes Agrippa «konge», embetsmenn i Tessalonika «politarkees» og Sergius Paulus, guvernøren på Kypros, «prokonsul». (Lukas 3: 1; Apostlenes gjerninger 25: 13; 17: 6; 13: 7; se fotnotene i NW, referansebibelen; se også Studiebibelen.) I noen tilfelle var det bare en mynt her eller en innskrift der som bekreftet at denne bibelskribenten brukte riktig tittel på riktig tidspunkt. En slik omhu og nøyaktighet er et ytterligere bevis for at Bibelen er sann når den gjengir historiske kjensgjerninger om Jesu Kristi liv og forholdene på hans tid.a

Romerriket og kristendommen

Det var en blomstrende kristen menighet i Roma. Den ble sannsynligvis dannet av dem som vendte tilbake til Roma etter å ha tatt imot kristendommen i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e.Kr. (Apostlenes gjerninger 2: 11) Den bibelske boken Paulus’ brev til romerne ble skrevet til denne menigheten omkring år 56 e.Kr. Senere kom Paulus til Roma som fange, og i to år avla han et grundig vitnesbyrd for dem som besøkte ham i det huset hvor han ble holdt i forvaring. De soldatene som holdt vakt i borgen, fikk derfor høre budskapet om Riket, og det var til og med noen som tilhørte «keiserens hus», som ble kristne. — Filipperne 1: 12, 13; 4: 22, EN.

Romerske skikker, lover og bestemmelser blir ofte nevnt i Bibelen. Augustus’ befaling førte til at Josef og Maria drog til Betlehem, hvor Jesus ble født. Jesus bekreftet at det var riktig å betale den skatten keiseren krevde. Jødiske prester gav inntrykk av at de var lojale mot keiseren, for å få Jesus drept. Og den kristne apostelen Paulus, som var underlagt den romerske lov, anket sin sak til keiseren. — Lukas 2: 1—6; 20: 22—25; Johannes 19: 12, 15; Apostlenes gjerninger 25: 11, 12.

En romersk soldats rustning — hans belte, hjelm, brynje, skjold, sko og sverd — ble brukt for å illustrere verdien av sannheten, håpet om frelse, rettferd, tro, forkynnelsen av evangeliet og Guds Ord som noe som hjelper oss til å forsvare oss mot Satans angrep. (Efeserne 6: 10—18; 1. Tessaloniker 5: 8) Det var en godt disiplinert romersk soldats eksempel Paulus siktet til da han sa til Timoteus at han skulle være «en god Jesu Kristi stridsmann». (2. Timoteus 2: 3, 4) De kristnes krigføring var imidlertid åndelig, ikke kjødelig. De første kristne nektet derfor å tjenestegjøre i den romerske hær. Justinus martyr (110—165 e.Kr.) sa at kristendommen «forandret våre krigsvåpen — våre sverd til plogskjær og våre spyd til jordbruksredskaper». Mange kristne mistet livet fordi de nektet å utføre militærtjeneste.

Keiserne

Romerriket hadde en særlig glansperiode i keisertiden. Vi gjør vel i å se på noen viktige fakta om noen av dem, siden de har tilknytning til Bibelens historiske beretning.

I år 44 f.Kr. ble Julius Cæsar myrdet. Med tiden ble Octavian enehersker. I år 30 f.Kr. underla han seg Egypt og gjorde dermed ende på det greske Ptolemeerriket der. Dette gjorde helt ende på den greske verdensmakt, som hadde eksistert i 300 år, siden Alexander den stores tid.b

I år 27 f.Kr. ble Octavian keiser. Han antok tittelen «Augustus», som betyr «opphøyd, hellig». Han oppkalte en måned etter seg selv og tok en dag fra februar for at august skulle ha like mange dager som den måneden som var oppkalt etter Julius Cæsar. Augustus var keiser da Jesus ble født, og hersket til år 14 e.Kr. — Lukas 2: 1.

Tiberius, Augustus’ etterfølger, styrte fra 14 til 37 e.Kr. I det 15. året av Tiberius’ regjering begynte døperen Johannes å forkynne. Det var også i hans regjeringstid at Jesus ble døpt, utførte sin tre og et halvt år lange jordiske tjeneste og ofret sitt liv. Tiberius regjerte fortsatt da Jesu etterfølgere begynte å utbre kristendommen i hele den da kjente verden. — Lukas 3: 1—3, 23.

Gaius, som fikk tilnavnet Caligula, hersket fra 37 til 41 e.Kr. Claudius (41—54 e.Kr.) etterfulgte ham og utviste jødene fra Roma, som det står i Apostlenes gjerninger 18: 1, 2. Senere ble han forgiftet av sin kone, og hennes unge sønn, Nero, kom på tronen. En storbrann herjet Roma i juli 64 e.Kr. og ødela omkring en fjerdedel av byen. Historikeren Tacitus sier at Nero prøvde å fjerne mistanken om at han stod bak brannen, ved å legge skylden på de kristne, som så ble «revet i hjel av hunder» og «dømt til flammene og brent, idet de tjente som nattbelysning når dagslyset hadde opphørt. Nero stilte sine hager til rådighet for dette skue». Under denne forfølgelsen ble Paulus, som hadde forkynt fra Jerusalem til Roma og kanskje helt til Spania, fengslet for andre gang. Han ble sannsynligvis drept av Nero omkring 66 e.Kr.

Andre romerske keisere som er av interesse for oss, er Vespasian (69—79 e.Kr.), under hvis styre Titus ødela Jerusalem, Titus selv (79—81 e.Kr.) og Titus’ bror, Domitian (81—96 e.Kr.), som gjenopplivet den offentlige forfølgelsen av de kristne. Ifølge tradisjonen var det under denne forfølgelsen at apostelen Johannes, som nå var kommet langt opp i årene, ble forvist til fangeøya Patmos. Der fikk han det fascinerende synet av avslutningen på denne onde, menneskelige tingenes ordning og hvordan den skulle erstattes med Guds rettferdige, himmelske rike. Johannes skrev ned det han så i synet, i den bibelske boken Åpenbaringen. (Åpenbaringen 1: 9) Johannes ble øyensynlig løslatt under den neste keiseren, Nerva, 96—98 e.Kr., og hans evangelium og tre brev ble fullført etter at Trajan (98—117 e.Kr.) begynte å herske.

Romerrikets fall

På 300-tallet bestemte keiser Konstantin seg for å forene folket under én religion, en «katolsk», universell religion. Hedenske skikker og høytider fikk «kristne navn», men det samme forderv fortsatte som før. I 325 e.Kr. ledet Konstantin kirkemøtet i Nikaia (Nikea) og bestemte at treenighetslæren skulle godtas. Han var langtfra en sann kristen, for han fant snart grunn til å drepe sin eldste sønn, Crispus, og sin hustru Fausta.

Konstantin flyttet regjeringssetet til Bysants, som han først kalte Ny-Roma og siden Konstantinopel (Konstantins by). Denne byen ved Bosporos, hvor Europa og Asia møtes, forble hovedstaden i Romerrikets østlige del i 1100 år, til den falt for de osmanske tyrkerne i 1453.

Det vestromerske rike falt i 476, da keiseren ble avsatt av kong Odovaker, en general av germansk avstamning, og tronen ble ubesatt. Senere prøvde Karl den store å gjenopprette det vestlige romerske rike, og i år 800 ble han kronet til keiser av pave Leo III. I 962 kronet så pave Johannes XII Otto I til keiser av det tysk-romerske rike — en tittel som ikke ble avskaffet før i 1806.

Men innen den tid hadde den sjuende og siste verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning oppstått. Som forutsagt skulle også den ødelegges. Den skulle erstattes med en varig regjering, Guds himmelske rike. — Åpenbaringen 17: 10; Daniel 2: 44.

[Fotnoter]

[Kart på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

Romerrikets utstrekning

Atlanterhavet

BRITANNIA

GALLIA

SPANIA

ITALIA

Roma

HELLAS

Middelhavet

Svartehavet

Kaspihavet

EGYPT

Jerusalem

Tigris

Eufrat

[Bilde på side 28]

Via Appia, den veien Paulus fulgte da han skulle til Roma