Abraham — Guds profet og venn

FIRE konger fra Østen og deres hærer drar over elven Eufrat på et felles tokt. De følger kongsveien til østsiden av Jordan-dalen. På sin vei beseirer de refaittene, susittene, emittene og horittene. Så snur inntrengerne og slår alle innbyggerne i det sørlige Negev.

Hva er hensikten med denne hærferden? Mellom de okkuperte områdene Transjordan og Negev ligger det de er ute etter. Det er en attråverdig dal som blir kalt Jordan-sletten. (1. Mosebok 13: 10) Innbyggerne i fem bystater, Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Bela, lever her i trygg materiell velstand. (Esekiel 16: 49, 50) De var en gang underlagt Kedor-Laomer, kongen i Elam, som tydeligvis er anfører for de forente hærene. Men de har gjort opprør mot ham. Nå har de et oppgjør i vente, og det er ingen naboer de kan få støtte fra. Kedor-Laomer og hans forbundsfeller vinner dette slaget og tar fatt på den lange hjemveien med et stort bytte.

En av dem som er tatt til fange, er en rettferdig mann som heter Lot. Han er nevø av Abraham, som bor i telt i Hebron-fjellene ikke så langt borte. Da Abraham får høre den nedslående nyheten, mønstrer han straks 318 av sine menn. De og noen av naboene setter modig etter de fire kongene og foretar et overraskende nattlig angrep på hærene deres. De befrir Lot og hans husstand og de andre fangene, og de tar også byttet tilbake.

Hvilket grunnlag har vi for å tro på denne beretningen, som står i 1. Mosebok, kapittel 14? Ble historien diktet opp for at Abraham, stamfaren til jødene og en rekke andre nasjoner, skulle bli gjort til nasjonalhelt? Hvordan forholder det seg med andre begivenheter i Abrahams liv?

Hva noen teologer har sagt

I begynnelsen av det 19. århundre hevdet den lutherske teologen Peter von Bohlen at Abraham var en sagnfigur, og at beretningen om Kedor-Laomers invasjon savnet ethvert historisk grunnlag. En annen teolog, professor Julius Wellhausen, påstod: «Vi kommer ikke fram til noen historisk viten om patriarkene.» Han var av følgende oppfatning: «Det er rimeligere å betrakte [Abraham] som et fritt produkt av et ubevisst kunstnersinn.»

Engelske teologer sluttet opp om sine tyske kolleger. «De store patriarkalske beretningene i 1. Mosebok er forhistoriske; de er ikke mer historisk korrekt enn fortellingene om . . . kong Arthur,» skrev presten Stopford Brooke i sin bok The Old Testament and Modern Life. «Gjennom . . . 1. Mosebok . . . får vi bare et usammenhengende og skjevt bilde av en hvilken som helst av patriarkenes liv og egenskaper,» skrev John Colenso, en anglikansk biskop i den forhenværende britiske kolonien Natal. Han tilføyde: «Det er umulig å feste ubetinget tillit til noen av disse beretningene.»

Denne formen for kritikk spredte seg som koldbrann. (2. Timoteus 2: 17) I vår tid finnes det millioner av kirkegjengere som ikke lenger tar beretningene om patriarkenes liv alvorlig. Men til skam for kristenhetens teologer hevder nå visse ateister at bibelkritikerne har gått for langt. For eksempel står det i Bol’shaia Sovetskaia Entsiklopediia (Store sovjetiske konversasjonsleksikon): «I de senere år er en rekke bibelkritiske påstander blitt undersøkt på nytt i lys av nyere forskning, spesielt på grunnlag av data som er skaffet til veie ved såkalt bibelsk arkeologi. Visse bibelske tradisjoner som er blitt betraktet som myter . . . later til å ha en historisk kjerne.» La oss se hvordan arkeologien har kastet lys over beretningen om Abraham.

Ur i Kaldea

Ifølge Bibelen vokste Abraham opp i «Ur i Kaldea». (1. Mosebok 11: 27—31; 15: 7) I flere hundre år var Urs beliggenhet et mysterium. Kritikerne mente at hvis byen i det hele tatt hadde eksistert, måtte den ha vært et ubetydelig og avsidesliggende sted. Men så ble det påvist med sikkerhet at noen ruiner som befinner seg mellom Babylon og Persiabukta, er ruinene av Ur. Dette var temmelig pinlig for kritikerne. Tusenvis av leirtavler som ble gravd fram på stedet, viste at Ur var et internasjonalt handelssenter med en stor kosmopolitisk befolkning. På Abrahams tid hadde byen til og med skoler hvor gutter fikk undervisning i skrivning og regning.

Utgravningene i Ur brakte også for dagen at byens arkitekter behersket kunsten å bygge søyler, buer, hvelvinger og kupler. Urs håndverkere laget forseggjorte smykker, kunstferdig bygde harper og dolker med blad av rent gull. I flere bolighus avdekket arkeologene avløpsrør av brent leire som førte ned til store kloakk-kummer som kunne være opptil 12 meter dype.

Disse oppdagelsene førte til at mange forskere fikk en ny oppfatning av Abraham. «Vi hadde vent oss til å tenke på Abraham som en enkel teltboer og finner at han kanskje holdt til i et herskapelig mursteinshus i en storby,» skrev sir Leonard Woolley i sin bok Digging Up the Past. Arkeologen Alan Millard sier at «Abraham forlot den velordnede storbyen med all dens trygghet og komfort og ble en foraktet nomade!» — Treasures From Bible Times.

Kedor-Laomers invasjon

Hvordan forholder det seg så med Abrahams seier over Kedor-Laomer, kongen i Elam? I begynnelsen av det 19. århundre visste man ikke så mye om elamittene. Bibelkritikerne avviste den tanken at Elam noensinne skulle ha betydd noe i Babylonia eller for den saks skyld i Palestina. Nå blir elamittene vurdert annerledes. Arkeologene har påvist at de var en mektig krigførende nasjon. Et leksikon opplyser: «Elamittene ødela byen Ur omkring 1950 f.Kr. . . . Følgelig øvde de i betydelig grad innflytelse over herskerne i Babylonia.» — Funk & Wagnalls Standard Reference Encyclopedia.

Navnene på elamittiske konger er dessuten blitt funnet i arkeologiske innskrifter. Noen av dem begynner med ordet «Kudur», som ligner «Kedor». En viktig elamittisk gudinne het Lagamar, som ligner «Laomer». Derfor blir Kedor-Laomer nå i noen verdslige kilder akseptert som en historisk hersker, og man mener at hans navn muligens betyr «Lagamars tjener». En samling babylonske innskrifter omfatter navn som ligner navnene til tre av de angripende kongene — Tudhula (Tidal), Eri-aku (Arjok) og Kudur-lahmil (Kedor-Laomer). (1. Mosebok 14: 1) Dr. A. Custance tilføyer følgende i sin bok Hidden Things of God’s Revelation: «Foruten disse navnene var det detaljer som tydeligvis henspilte på de begivenheter som fant sted i Babylonia da elamittene underla seg landet. . . . Disse tavlene utgjorde en så sterk bekreftelse på det som står i Bibelen, at bibelkritikerne kastet seg over dem og forsettlig gjorde alt som stod i deres makt, for å tilbakevise betydningen av dem.»

Hva så med de fire kongenes invasjon? Finnes det noen arkeologiske vitnesbyrd i Transjordan og Negev til støtte for at den har funnet sted? Ja. Professor Yohanan Aharoni har skrevet en bok hvor han henviser til en før-israelittisk sivilisasjon som hadde «betydelige» bosetninger i Transjordan og Negev, men som så forsvant «omkring 2000 f.Kr.» (The Archaeology of the Land of Israel) Andre arkeologer sier at dette skjedde omkring 1900 f.Kr. «Negevs og Transjordans keramikk fra denne perioden er helt ensartet og viser at sivilisasjonen gikk til grunne ved en plutselig katastrofe,» hevder dr. Harold Stigers i sin bok Commentary on Genesis. Også en bibelkritiker som John Van Seters godtar vitnesbyrdet om dette. «Et uløst problem er hvor det ble av disse menneskene ved slutten av denne perioden,» sier han i sin bok Abraham in History and Tradition.

Kapittel 14 i 1. Mosebok gir en mulig løsning på dette problemet. Ifølge Bibelens tidsangivelser kom Abraham til Kanaan i 1943 f.Kr. Kedor-Laomers ødeleggende invasjon må ha funnet sted ikke lenge etter dette. Senere, i det samme århundre, førte Gud en brennende ødeleggelse over de umoralske byene Sodoma og Gomorra. Det forandret for alltid økologien i den en gang så fruktbare nedre delen av Jordan-dalen. (1. Mosebok 13: 10—13; 19: 24, 25) Den var ikke lenger noe å trakte etter for fremmede inntrengere.

Det finnes også mange andre eksempler på at arkeologiske funn føyer seg til bibelske opplysninger og kaster ytterligere lys over forskjellige begivenheter i Abrahams liv. Men arkeologien har sine begrensninger. Dens vitnesbyrd er ofte indirekte, og de er gjenstand for ufullkomne menneskers fortolkninger.

Det påliteligste vitnesbyrd

Det sterkeste bevis for at Abraham virkelig har levd, er det vitnesbyrd som er gitt av menneskenes Skaper, Jehova Gud. Av Salme 105: 9—15 fremgår det at Gud anerkjente Abraham, Isak og Jakob som sine «profeter». Over tusen år etter Abrahams død ble Abraham omtalt av Jehova Gud gjennom minst tre profeter, og Gud kalte ham til og med sin «venn». (Jesaja 41: 8; 51: 2; Jeremia 33: 26; Esekiel 33: 24) Også Jesus Kristus framholdt Abraham som et eksempel. I løpet av sin førmenneskelige tilværelse i himmelen hadde Guds Sønn personlig vært vitne til hvordan hans Far hadde handlet med patriarken. Han kunne derfor si til jødene:

«’Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham. Men dere vil drepe meg — en mann som har sagt dere sannheten, som han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve [se, EN] min dag. Han fikk oppleve [så, EN] den og frydet seg.’ ’Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?’ sa jødene. Jesus svarte: ’Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.’» — Johannes 8: 39, 40, 56—58.

De to største personer i universet gir oss med sitt vitnesbyrd og sine styrkende ord de aller beste grunner til å godta alt det som Bibelen sier om Abraham. (Johannes 17: 5, 17) Selv om Bibelen fremstiller Abraham som et eksempel, opphøyer den ham ikke på en utilbørlig måte til nasjonalhelt. Det kan vi se når vi undersøker beretningen om hans seier over de fire kongene. Da Abraham vendte tilbake fra kampen, kom Melkisedek, kongen i Salem, ut mot ham med denne hilsen: «Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!» Det var Jehova han lovpriste for utfrielsen. — 1. Mosebok 14: 18—20.

En langt større seier er nær forestående. Den samme opphøyde Gud skal snart beseire «kongene i hele verden» i den verdensomfattende krigen som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Det løfte Gud gav sin profet og venn Abraham, vil da bli oppfylt helt og fullt: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» Millioner av mennesker får allerede nå en forsmak på disse velsignelsene. Det kan du også oppnå, som du vil se av artiklene på sidene 18—28 i dette bladet. — 1. Mosebok 22: 18.

[Kart/bilder på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Storhavet

NEGEV

Damaskus

Karan

Eufrat

Tigris

Ur

ELAM

Persiabukta

[Kart]

Damaskus

Dan

REFAIM

SUSIM

Sikem

Betel

Jordansletten

Saltsjøen

Hebron

NEGEV

Kongsveien

EMIM

Gomorra

Sodoma

HORIM

[Bilder]

Abraham var lydig og reiste fra Ur, en by med stor velstand

Kulturgjenstander fra Ur:

1. Dolk og slire av gull

2. «Fanen» fra Ur

3. Oksehode av gull fra resonanskasse til harpe

4. Smykker

5. Juvélbesatt hodepynt

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av British Museum