Utsikter til å leve i et paradis til tross for menneskenes ulydighet

1. Hvor befinner den første mann og kvinne seg etter at det har gått en tid, og i hvilke omgivelser?

DET har gått en tid. Den første mann og kvinne er ikke lenger uskyldig nakne. De har klær på seg — plagg av dyreskinn. De befinner seg like utenfor inngangen til den fullkomne Edens hage og står med ryggen til hagen. Framfor seg ser de bare udyrket mark. Det er tydelig at Guds velsignelse ikke hviler over den. De ser torner og tistler framfor seg. Er ikke dette den jorden de fikk i oppdrag å legge under seg? Jo, men den første mann og kvinne er ikke der ute for å utvide Edens hage.

2. Hvorfor prøver ikke mannen og kvinnen å gå inn i den paradisiske hagen igjen?

² Hvorfor snur de ikke og går inn i den paradisiske hagen igjen, når de ser hvilken kontrast det er utenfor? Det er lettere sagt enn gjort, for se hva som står bak dem ved inngangen til hagen. Der står det noen skapninger som de aldri har sett før, heller ikke inne i hagen. Det er kjeruber. Det er også et flammende sverd der som svinger fram og tilbake. Mannen og kvinnen kunne aldri komme levende forbi og inn i hagen! — 1. Mosebok 3: 24.

3. Hva var det som hadde forandret det første menneskepars situasjon så drastisk?

³ Hva var det som hadde skjedd? Det er ikke et mysterium som er så komplisert at vitenskapen har behøvd å være forvirret i tusenvis av år. Det er lett å forklare. Den første mann og kvinne kunne realisere de vidunderlige muligheter som Gud holdt fram for dem da han gav dem deres oppdrag på bryllupsdagen. Betingelsen var imidlertid at de var lydige mot sin himmelske Far i det små. Deres fullkomne lydighet skulle bli satt på prøve ved et eneste forbud, som gjaldt mat: De måtte ikke spise frukten av ’treet som gav kunnskap om godt og ondt’. (1. Mosebok 2: 16, 17) Hvis de trosset Guds påbud, skulle de dø. Det sa Adam, som var Guds profet, til sin kone, det yngre menneske. Men overraskende nok drog en na·chashʹ, en slange, i tvil at det Gud hadde sagt til Adam, var sant. Den benektet at Gud hadde advart mot å spise av det forbudte ’treet som gav kunnskap om godt og ondt’. Slangen forledet kvinnen til å tro at hun ville bli lik Gud og bli uavhengig av Gud når det gjaldt å avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt, hvis hun brøt Guds lov og spiste den forbudte frukten. — 1. Mosebok 3: 1—5.

Ikke en myte

4, 5. Hvordan viser apostelen Paulus at beretningen om hvordan slangen bedrog den første kvinne, ikke er en myte?

⁴ Utrolig? Høres det ut som en myte, et sagn som ikke er basert på fakta og derfor ikke kan aksepteres av moderne, opplyste voksne mennesker? Det var ikke en myte for en pålitelig skribent som fortsatt blir lest av mange, en spesielt utvalgt apostel som visste at det han skrev, var riktig. Til menigheten av voksne kristne i en by hvor det var mange verdenskloke mennesker, Korint, skrev denne apostelen, som var Paulus: «Jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.» — 2. Korinter 11: 3.

⁵ Paulus ville neppe ha vist til en myte, en fabel, og brukt en slik fantasifortelling for å understreke sitt poeng overfor disse korinterne, som kjente godt til mytene i den hedenske greske religion. Paulus siterte fra de inspirerte hebraiske skrifter, som han sa var «Guds ord», og forsikret at «slangen narret Eva med sin list». (1. Tessaloniker 2: 13) Og da han skrev til en kristen tilsynsmann som var pålagt den oppgave å undervise i «de sunne ord», sa han: «Adam ble dannet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble fullstendig bedratt og kom ut i overtredelse.» — 2. Timoteus 1: 13; 1. Timoteus 2: 13, 14, NW.

6. a) Hvordan var Adams synd mot Gud forskjellig fra kvinnens synd? b) Hvorfor kan vi være sikre på at kvinnen ikke diktet opp en fortelling om slangen?

⁶ Det at kvinnen ble bedratt av slangen, er et faktum, ikke en myte, like så sikkert som at følgene av at hun var ulydig og spiste av den forbudte frukt, hører med til historiens harde realiteter. Etter at hun dermed hadde syndet mot Gud, fikk hun også mannen sin til å spise av frukten. Men i hans tilfelle var ikke grunnen til at han spiste, at han ble fullstendig bedratt. (1. Mosebok 3: 6) Beretningen om hvordan de deretter avla regnskap for Gud, lyder: «Adam svarte: ’Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.’ [Jehova] Gud sa til kvinnen: ’Hva er det du har gjort?’ Kvinnen svarte: ’Slangen lokket meg, og jeg spiste.’» (1. Mosebok 3: 12, 13) Kvinnen diktet ikke opp en fortelling om denne na·chashʹ, denne slangen, og Jehova Gud betraktet ikke forklaringen hennes som oppspinn, som en myte. Den måten han behandlet slangen på, viser at han så på den som et middel som var brukt for å bedra kvinnen og få henne til å synde mot Ham, hennes Gud og Skaper. Det ville være under Guds verdighet å ha med en mytisk slange å gjøre.

7. a) Hvordan beskriver den bibelske beretning Guds dom over slangen? b) Hvordan kan den slangen som bedrog den første kvinne, også bedra oss? (Ta med fotnoten.)

⁷ Beretningen sier om Guds dom over denne slangen i Edens hage: «Da sa [Jehova] Gud til slangen: ’Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og mold skal du ete alle dine dager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.’» (1. Mosebok 3: 14, 15) Enhver objektiv domstol konsentrerer seg om fakta og vurderer virkelige beviser, ikke legender. Det hadde vært tåpelig om Jehova Gud hadde dømt en mytisk slange. Men det var ikke det han gjorde; han dømte en skapning som virkelig eksisterte og var ansvarlig for sine handlinger. Det ville være sørgelig om denne slangen bedrog oss og fikk oss til å tro at han aldri har eksistert, at han bare er en myte og ikke er ansvarlig for noe galt på jorden.a

8. Hvilken dom uttalte Gud over kvinnen, og hvilke konsekvenser skulle det få for døtrene hennes i generasjoner framover?

⁸ I beretningen blir det kvinnen sa om slangen, betraktet som et faktum, og den sier videre om kvinnen: «Til kvinnen sa han: ’Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.’» (1. Mosebok 3: 16) Ikke noe av dette hadde hørt med til Guds velsignelse over hennes og Adams ekteskap da Gud sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange [og] fyll jorden.» (1. Mosebok 1: 28) Dette oppdraget som det fullkomne menneskepar fikk, og som innebar velsignelser, innebar også mange svangerskap for kvinnen, men ingen unødige fødselsveer og voldsomme smerter og ingen undertrykkelse fra mannens side. Denne dommen som ble uttalt over kvinnen, som hadde syndet, skulle gå ut over hennes døtre i generasjon etter generasjon.

Guds lov opphøyd i og med dommen over Adam

9, 10. a) Hvilken advarsel hadde Gud gitt direkte til Adam, og hva ville det føre til hvis Gud fullbyrdet en slik straff? b) Hvordan lød Guds dom over Adam?

⁹ Hvilke forandringer skulle så kvinnen oppleve sammen med mannen, som hun hadde fått til å synde, slik hun selv hadde gjort? Til denne mannen hadde Gud direkte sagt: «Treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» (1. Mosebok 2: 17) Ville Gud, Dommeren, holde fast ved denne dødsdommen bare fordi Adam hadde spist av en frukt? Tenk på hva fullbyrdelsen av en slik straff ville bety! Det ville ødelegge de storslåtte perspektiver som Adam og Eva hadde tenkt over på sin bryllupsdag, utsiktene til å fylle hele jorden med sitt avkom, med fullkomne mennesker som skulle være evig unge og for bestandig leve under fredelige forhold i et jordisk paradis og ha et fredelig forhold til sin Gud og himmelske Far! Gud ville vel ikke forpurre sin egen, vidunderlige hensikt med menneskene og menneskenes jordiske hjem ved strengt å fullbyrde dødsstraffen over hele menneskehetens første foreldre? Men hør hva Gud erklærte, slik det lyder i den bibelske beretning:

¹⁰ «Og til Adam sa han: ’Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.’» — 1. Mosebok 3: 17—19.

11. Hvilke fakta med hensyn til lydighet viser at Guds dom over Adam var berettiget?

¹¹ Denne dommen betydde at mannens dødsstraff skulle fullbyrdes, uansett hvilke følger det ville få for Guds hensikt med jorden, som gikk ut på å ha en paradisisk jord fylt med fullkomne menn og kvinner som skulle leve sammen i kjærlighet og fred og for bestandig dyrke og passe den verdensomfattende hagen. Mannen hadde hørt på sin kone istedenfor å høre på Gud, som hadde sagt at han ikke skulle spise av det forbudte ’treet som gav kunnskap om godt og ondt’. Og hvis han selv ikke var lydig mot sin Gud og Skaper, ville han da konsekvent lære sine barn å være det? Ville han foregå med et godt eksempel når han lærte dem å adlyde Jehova Gud? — Jevnfør 1. Samuelsbok 15: 22.

12, 13. a) Hvordan ville Adams synd gå ut over hans barn? b) Hvorfor fortjente ikke Adam å få leve evig i paradiset eller på jorden i det hele tatt?

¹² Ville Adams barn være i stand til å holde Guds lov til fullkommenhet, slik som han selv en gang hadde kunnet gjøre som et fullkomment menneske? Ville ikke arvelovene gjøre at hans svakhet og tilbøyelighet til å være ulydig mot Gud og høre på andre bli overført til barna hans? Historien gir oss svarene på disse spørsmålene. — Romerne 5: 12.

¹³ Bare for en menneskelig skapnings skyld sluttet Adam å være fullstendig lydig mot Gud som et uttrykk for fullkommen kjærlighet til ham. Fortjente en slik mann å få leve evig i paradiset eller på jorden i det hele tatt? Ville det være trygt å la ham få leve evig på jorden? Ville det at han fikk leve evig på jorden i sin synd, opphøye Guds lov og vise at Han er absolutt rettferdig, eller ville det lære andre å være respektløse overfor Guds lov og innebære at Guds ord var upålitelig?

Jaget ut av Edens hage

14. Hva sier den bibelske beretning om hvordan Gud gikk til handling mot Adam og hans kone?

¹⁴ Den bibelske beretning forteller hvordan Gud avgjorde disse spørsmålene: «[Jehova] Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. [Jehova] Gud sa: ’Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!’ Så viste [Jehova] Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.» — 1. Mosebok 3: 21—24.

15. a) Hvordan tok Gud hensyn til den skamfølelse Adam og hans kone hadde fordi de var nakne? b) Hvordan ble det første par jaget ut av Edens hage? c) Hvilken ny situasjon stod Adam og hans kone overfor utenfor Edens hage?

¹⁵ Den guddommelige Dommer tok hensyn til den skamfølelse som synderne Adam og hans kone nå hadde fordi de var nakne. På en eller annen måte som det ikke står noe om, laget han klær av skinn til dem, som skulle erstatte de fikenbladene de selv hadde flettet sammen og bundet om livet. (1. Mosebok 3: 7) Skinnklærne ville holde lenger og beskytte dem bedre mot tornene og tistlene og andre ting utenfor Edens hage som kunne skade dem. Fordi de hadde dårlig samvittighet etter å ha syndet, hadde de prøvd å gjemme seg for Gud blant trærne i Edens hage. (1. Mosebok 3: 8) Nå, etter at de var blitt dømt, erfarte de en form for guddommelig press i og med at de ble jaget ut av hagen av Gud. De ble jaget østover, og snart befant de seg utenfor hagen, utestengt fra den for bestandig. De skulle ikke lenger arbeide for å utvide hagen og bre dens paradisiske forhold ut til jordens ender. Fra nå av skulle de spise brød som var laget av markens vekster, men det ville ikke holde dem i live for bestandig. De ble avskåret fra «livets tre». Etter en tid måtte de dø!

Jehovas opprinnelige hensikt kan ikke forpurres

16. Hva hadde Gud ikke til hensikt å gjøre, og hvorfor ikke?

¹⁶ Bestemte Gud seg nå for å ødelegge jorden og månen, solen og stjernene i en universell verdensbrann fordi disse to skapningene av støv hadde syndet mot ham? Hvis han gjorde det, ville ikke det da bety at hans herlige hensikt var blitt forpurret, bare på grunn av det som en na·chashʹ hadde fått i stand? Kunne en slange hindre hele Guds hensikt i å bli gjennomført? Han hadde erklært hva hans hensikt gikk ut på, for Adam og Eva på deres bryllupsdag da han velsignet dem og fortalte dem hva som var hans vilje med dem: De skulle fylle hele jorden med en fullkommen menneskeslekt, det skulle bli slike fullkomne forhold over hele jorden som det var i Edens hage, og hele menneskeheten skulle på en fredelig måte råde over alle de laverestående skapningene på jorden og i vannet. Dette var et strålende syn av Guds gjennomførte hensikt. Han hadde forberedt dette i løpet av seks skapelsesdager, da han arbeidet i flere tusen år. Ble nå gjennomføringen av denne prisverdige hensikt hindret, bare på grunn av en slange og det første menneskepars gjenstridighet? Nei! — Jevnfør Jesaja 46: 9—11.

17. Hva hadde Gud besluttet å gjøre med den sjuende dagen, og hva vil derfor denne dagen til slutt være?

¹⁷ Jehova Guds hviledag, den sjuende dag, var ennå ikke over. Han hadde besluttet å velsigne denne dagen og hadde gjort den hellig. Han ville ikke la noe gjøre den til en dag som ble forbannet, og en forbannelse som en eller annen ville planlegge for hans hviledag, ville han gjøre om til en velsignelse, slik at dagen til slutt ble en velsignet dag. Hele jorden ville bli et hellig sted. Guds vilje ville bli gjort her nede på jorden akkurat som oppe i himmelen, og det ville en fullkommen menneskeslekt gjøre. — Jevnfør Matteus 6: 10.

18, 19. a) Hvorfor kan lidende etterkommere etter det første, syndige menneskepar fatte mot? b) Hva vil bli drøftet i senere artikler i Vakttårnet?

¹⁸ Gud følte ingen frustrasjon. Han oppgav ikke sin hensikt. Han besluttet å opphøye seg selv som den som fullt ut er pålitelig, som både har en hensikt og fullt ut gjennomfører den, med all tilbørlig ære til seg selv. (Jesaja 45: 18, EN) De ufullkomne, lidende etterkommerne etter det første, syndige menneskepar kan fatte mot og se fram til at Gud trofast skal gjennomføre sin opprinnelige hensikt, som vil være til evig gagn for dem. Det har allerede gått flere tusen år av Guds hviledag, og den siste delen av denne dagen som vil få hans spesielle velsignelse, må være nær forestående. Hviledagens «kveld» lir, og som tilfellet var med alle de foregående seks dagene, skapelsesdagene, må ’morgenen’ komme. Når denne «morgen» når sin fullkommenhet og gjør den herlige gjennomføringen av Guds uforanderlige hensikt fullt synlig for alle tilskuere, vil det være mulig å skrive: ’Og det ble kveld, og det ble morgen, sjuende dag.’ Dette er virkelig storslagne utsikter!

¹⁹ Det gir oss en sitrende glede å tenke på alt dette. Og i senere artikler i Vakttårnet vil det bli sagt mer om de fascinerende utsiktene til å få leve i et paradis, utsikter som lydige mennesker som elsker Guds lov, kan ha.

[Fotnote]

Hva vil du svare?

◻ Hvorfor mistet det første menneskepar sitt paradisiske hjem?

◻ Hvordan vet vi at det ikke er en myte at Eva ble bedratt gjennom en slange?

◻ Hvilken dom uttalte Gud over kvinnen?

◻ Hvilken dom uttalte Gud over Adam, og hvorfor var dette en opphøyelse av Guds lov?

◻ Hvorfor følte ikke Gud noen frustrasjon når det gjaldt hans hensikt med jorden?