Romerne får det best tenkelige budskap
HVORDAN kan et syndig menneske bli rettferdig i Guds øyne og derved oppnå evig liv? Dette spørsmålet forårsaket hissige diskusjoner i det første århundre av vår tidsregning. Kan du besvare det? Enten du kan det eller ikke, skylder du deg selv å lese apostelen Paulus’ mesterlige redegjørelse for problemet i den bibelske boken som består av hans brev til romerne. Den vil hjelpe deg til å forstå det avgjørende forholdet som eksisterer mellom tro, gjerninger, rettferdighet og liv.
PAULUS OG ROMERNE
Paulus skrev dette brevet til de kristne i Roma omkring år 56 e.Kr. Hvorfor skrev han det? Selv om Paulus i år 56 ennå ikke hadde vært i Roma, kjente han tydeligvis mange av de kristne som var der, for i brevet nevner han mange av dem ved navn. Dessuten hadde Paulus et sterkt ønske om å reise til Roma for å oppmuntre sine kristne brødre der, og det later også til at han hadde tenkt å benytte Roma som en mellomstasjon på sin planlagte misjonsreise til Spania. — Romerne 1: 11, 12; 15: 22—24.
Men Paulus’ fremste formål med å skrive dette brevet var å besvare spørsmålet: Hvordan kan folk oppnå den rettferdighet som fører til liv? Svaret viser seg å være det best tenkelige budskap. Rettferdighet blir tilregnet folk på grunnlag av tro. Paulus fastslår dette og angir temaet for sitt brev når han skriver: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet [det gode budskap, NW]. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» — Romerne 1: 16, 17.
TROEN OG LOVEN
Ikke alle i det første århundre var enig i at rettferdighet ble tilregnet folk på grunnlag av tro. Et høyrøstet mindretall påstod hårdnakket at det var mer som skulle til. Hadde ikke Jehova tilveiebrakt Moseloven? Hvordan kunne noen bli rettferdig uten å underkaste seg denne loven som var tilveiebrakt ved inspirasjon? (Se Galaterne 4: 9—11, 21; 5: 2.) I år 49 e.Kr. ble spørsmålet om å holde seg til loven drøftet av det styrende råd i Jerusalem, og konklusjonen ble at hedninger som tok imot det gode budskap, ikke behøvde å la seg omskjære eller å underkaste seg den jødiske lovs bestemmelser. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 28, 29.
Omkring sju år senere skrev Paulus sitt brev til romerne, og i dette brevet støttet han denne epokegjørende beslutningen. Ja, han gikk enda lenger. Loven var ikke bare unødvendig for de hedningkristne, men det var også slik at jøder som baserte seg på lydighet mot loven, ikke ville bli erklært rettferdige til liv.
RETTFERDIGHET VED TRO
Når du leser igjennom brevet til romerne, vil du se hvor omhyggelig Paulus bygger opp sin fremstilling og understøtter sine uttalelser med mange sitater fra de hebraiske skrifter. Når han henvender seg til jødene, som kanskje ville ha vanskelig for å akseptere hans inspirerte undervisning, viser han hengivenhet og omsorg. (Romerne 3: 1, 2; 9: 1—3) Men ikke desto mindre framlegger han sin sak med en bemerkelsesverdig klarhet og en udiskutabel logikk.
I Romerne, kapitlene 1—4, innleder Paulus med den sannhet at alle har syndeskyld. Menneskene kan derfor bare bli erklært rettferdige på grunnlag av tro. Jødene forsøkte riktignok å bli rettferdige ved å holde Moseloven, men de klarte det ikke. Derfor sier Paulus frimodig: «Både jøder og grekere . . . er under syndens makt.» Han beviser denne upopulære sannhet med en rekke sitater fra Skriften. — Romerne 3: 9.
Hvilket håp finnes det så når «ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever»? Gud vil erklære mennesker rettferdige uten at de fortjener det, på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. (Romerne 3: 20, 24) For å kunne oppnå dette må de ha tro på dette offeret. Var det at mennesker kan bli erklært rettferdige på grunnlag av tro, en ny lære? På ingen måte. Abraham ble erklært rettferdig på grunn av sin tro før loven i det hele tatt ble gjort gjeldende. — Romerne 4: 3.
Etter at Paulus har slått fast hvor viktig det er å ha tro, redegjør han i kapittel 5 for hva som er grunnlaget for den kristne tro. Grunnlaget er Jesus, og hans rettferdige handlemåte opphever de dårlige virkningene av Adams synd for dem som tror på Jesus. Altså er «én rettferdiggjørende handling» — og ikke lydighet mot Moseloven — grunnlaget for «at alle slags mennesker blir erklært rettferdige til liv». — Romerne 5: 18, NW.
IMØTEGÅELSE AV INNVENDINGER
Men hvis nå de kristne ikke er under loven, hva skal da hindre dem i å begå synder hemningsløst og satse på at de likevel vil bli erklært rettferdige takket være Guds ufortjente godhet? Paulus imøtegår denne innvendingen i Romerne, kapittel 6. De kristne har dødd fra sin tidligere, syndige levemåte. Deres nye liv i Jesus forplikter dem til å kjempe mot sine kjødelige svakheter. Han kommer med denne formaningen: «La altså ikke synden herske i deres dødelige legeme.» — Romerne 6: 12.
Men burde ikke iallfall jødene fremdeles holde fast ved Moseloven? I kapittel 7 forklarer Paulus inngående at dette ikke er tilfellet. Liksom en gift kvinne blir fri fra sin manns lov når han dør, ble troende jøder fri fra å underkaste seg loven ved Jesu død. Paulus sier: «Altså ble også dere, mine brødre, gjort døde for Loven ved Kristi legeme.» — Romerne 7: 4, NW.
Betyr dette at det var noe galt med loven? På ingen måte. Loven var fullkommen. Problemet var at ufullkomne mennesker ikke kunne holde loven. «Vi vet at loven er åndelig,» skrev Paulus, «jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.» Et ufullkomment menneske kan ikke holde Guds fullkomne lov og blir derfor fordømt av den. Hvor fantastisk er det ikke da å lese: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Salvede kristne er ved ånden blitt adoptert som Guds sønner. Jehovas ånd hjelper dem til å kjempe mot kjødets ufullkommenheter. «Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner [erklærer dem rettferdige, NW].» (Romerne 7: 14, EN; 8: 1, 33) Ikke noe kan skille dem fra Guds kjærlighet!
RETTFERDIGHETEN OG DE KJØDELIGE JØDER
Hvis loven ikke lenger trengs, hvordan forholder det seg da med Israels folk? Og hva med alle de skriftstedene som gir løfte om en gjenopprettelse av Israel? Disse spørsmålene blir behandlet i Romerne, kapitlene 9—11. De hebraiske skrifter forutsa at bare en liten del av israelittene ville bli frelst, og at Gud skulle vende sin oppmerksomhet mot de andre folkeslagene. I samsvar med dette blir profetiene om Israels frelse ikke oppfylt på det kjødelige Israel, men på den kristne menighet, som består av en kjerne av troende, kjødelige jøder og ellers av rettsindige hedninger. — Romerne 10: 19—21; 11: 1, 5, 17—24.
RETTFERDIGE PRINSIPPER
I Romerne, kapitlene 12—15, forklarer Paulus videre hvordan salvede kristne i praksis på forskjellige måter kan leve i samsvar med det at de er blitt erklært rettferdige. Han sier for eksempel at de skulle «bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes». (Romerne 12: 1, 2) Vi bør stole på det godes makt og ikke bekjempe ondt med ondt. «La deg ikke overvinne av det onde,» skrev apostelen, «men overvinn det onde med det gode!» — Romerne 12: 21.
Roma var det politiske maktsenter på Paulus’ tid. Han gav derfor de kristne dette forstandige råd: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud.» (Romerne 13: 1) De kristne skal også leve i samsvar med rettferdigheten ved den måten de behandler hverandre på. «Bli ingen noe skyldig,» sier Paulus, «annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.» — Romerne 13: 8.
Dessuten skulle de kristne ta hensyn til hverandres samvittighet og ikke være dømmesyke. Paulus kommer med følgende oppfordring: «La oss gjøre det vi kan for å bevare freden og bygge opp fellesskapet.» (Romerne 14: 19) For et godt råd å følge for kristne mennesker i alle livets forhold! I kapittel 16 avslutter Paulus med personlige hilsener og oppmuntrende ord og veiledning.
FOR DE SALVEDE OG DE ANDRE SAUER
Det temaet som blir drøftet i brevet til romerne, var viktig i det første århundre, og det er fremdeles viktig i vår tid. Rettferdighet og evig liv er av vesentlig interesse for alle Jehovas tjenere. Det er nok så at brevet til romerne ble skrevet til en menighet av salvede kristne, mens det store flertall av Jehovas vitner i vår tid tilhører den ’store skare’ og har et jordisk håp. (Åpenbaringen 7: 9) Men dette brevet inneholder likevel et viktig budskap til dem også. Hva går det ut på?
Brevet til romerne viser at de kristne blir erklært rettferdige ved tro. For de salvede skjer dette med henblikk på at de skal bli Jesu medregenter i det himmelske rike. Men de som tilhører den store skare, blir også erklært rettferdige, nemlig som ’Guds venner’ i likhet med patriarken Abraham. (Jakob 2: 21—23) De blir erklært rettferdige med henblikk på at de skal få overleve den store trengsel, og det skjer på grunnlag av deres tro på Jesu blod, akkurat som i tilfellet med de salvede. (Salme 37: 11; Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9, 14) Paulus’ redegjørelse i brevet til romerne er derfor av stor betydning både for de salvede og for de «andre sauer». Og bokens gode veiledning angående det å ha en livsførsel som er i samsvar med at vi er blitt erklært rettferdige, er av største betydning for alle kristne.
Følgende sitat er hentet fra et verk som heter «The Book of Life», og som er redigert av dr. Newton Marshall Hall og dr. Irving Francis Wood: «Når det gjelder argumentasjon og lærespørsmål utgjør [brevet til romerne] høydepunktet i Paulus’ inspirerte undervisning. Det er høvisk og taktfullt, men ikke desto mindre myndig. . . . Det gir rikt og stort utbytte å studere dette brevet.» Hvorfor ikke lese brevet selv og glede deg over «det gode budskap» som det inneholder, og som er «Guds kraft til frelse»? — Romerne 1: 16, NW.
[Ramme/bilde på side 24]
«Det finnes ingen [verdslige] myndigheter som ikke er fra Gud.» (Romerne 13: 1) Dette betyr ikke at Gud innsetter hver enkelt hersker. Det betyr snarere at verdslige herskere bare eksisterer fordi Gud tillater det. Gud forutså og forutsa i mange tilfelle at visse menneskelige herskere skulle framstå, og de ble på den måten «satt i sine relative stillinger av Gud». — Romerne 13: 1, NW.
[Rettigheter]
Museo della Civiltà Romana, Roma
[Ramme/bilde på side 25]
Følgende befaling blir gitt til de kristne: «Ikle dere Herren Jesus Kristus.» Dette betyr at de skulle følge nøye i Jesu fotspor og etterligne ham ved å la åndelige og ikke kjødelige interesser komme i første rekke i sitt liv. På den måten vil de også følge denne formaningen: «Legg ikke planer med tanke på kjødets lyster.» — Romerne 13: 14, NW.
[Ramme/bilde på side 25]
Paulus sa at romerne skulle ’hilse hverandre med et hellig kyss’. Dette betyr ikke at han derved opprettet en ny kristen skikk eller et religiøst rituale. På Paulus’ tid var det vanlig å gi folk et kyss på pannen, leppene eller hånden som en hilsen eller som et tegn på hengivenhet eller respekt. Paulus henviste derfor bare til en skikk som var utbredt på hans tid. — Romerne 16: 16.