Etterlign Guds barmhjertighet i vår tid

«La oss da helst falle i [Jehovas] hånd, for hans barmhjertighet er stor.» — 2. SAMUELSBOK 24: 14.

1. Hvilke følelser hadde David når det gjaldt Guds barmhjertighet, og hvorfor?

KONG DAVID visste av erfaring at Jehova er mer barmhjertig enn mennesker. David var trygg på at Guds veier eller stier er best, og han ønsket å lære Guds veier å kjenne og vandre i hans sannhet. (1. Krønikebok 21: 13; Salme 25: 4, 5) Føler du det på samme måte som David?

2. Hvilken rettledning gav Jesus i Matteus 18: 15—17 angående den fremgangsmåten som bør følges når noen har begått en alvorlig synd?

² Bibelen gir oss innsikt i Guds tenkemåte, også med hensyn til hva vi bør gjøre hvis noen synder mot oss. Jesus sa følgende til sine apostler, som senere skulle bli kristne tilsynsmenn: «Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror.» Den uretten det er tale om her, er ikke bare en personlig fornærmelse, men en alvorlig synd, for eksempel bedrageri eller baktalelse. Jesus sa at hvis dette initiativet ikke førte fram, og hvis det fantes vitner til saken, så skulle den forurettede ta dem med seg for å få fastslått at det var begått en urett. Var dette en siste utvei? Nei. «Hører han [synderen] heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller [skatteoppkrever, NW].» — Matteus 18: 15—17.

3. Hva mente Jesus da han sa at en overtreder som ikke angret, skulle være ’som en hedning eller som en skatteoppkrever’?

³ Fordi apostlene var jøder, ville de forstå hva det innebar å behandle en synder ’som en hedning eller som en skatteoppkrever’. Jødene unngikk å ha samkvem med hedninger, og de foraktet jøder som arbeidet som tollere eller skatteoppkrevere for romerne.a (Johannes 4: 9; Apostlenes gjerninger 10: 28) Jesus rådet derfor i realiteten sine disipler til å slutte å ha omgang med en synder som ble forkastet av menigheten. Men hvordan harmonerer dette med at Jesus av og til var sammen med skatteoppkrevere?

4. Hvorfor kunne Jesus befatte seg med noen skatteoppkrevere og syndere i betraktning av det han sa i Matteus 18: 17?

⁴ I Lukas 15: 1 heter det: «Tollerne og synderne [alle skatteoppkreverne og synderne, NW] holdt seg nær til Jesus for å høre ham.» Dette betyr ikke at hver eneste skatteoppkrever eller synder søkte ham, men «alle» i betydningen mange. (Jevnfør Lukas 4: 40.) Hvem var det som kom? Det var de som var interessert i å få tilgivelse for sine synder. Noen av dem var tidligere blitt tiltrukket av døperen Johannes’ budskap om anger og omvendelse. (Lukas 3: 12; 7: 29) Da også noen kom til Jesus og han forkynte for dem, handlet han derfor ikke i strid med den veiledningen han gav i Matteus 18: 17. Legg merke til at «mange skatteoppkrevere og syndere» hørte på Jesus, og at «de begynte å følge ham». (Markus 2: 15, NW) Dette var ikke folk som ønsket å fortsette med en dårlig livsførsel, og som ikke ville ta imot hjelp. Nei, de hørte Jesu budskap, og det rørte ved deres hjerte. Selv om de fremdeles begikk synder — men sannsynligvis forsøkte å forandre seg — etterlignet «den gode hyrde» sin barmhjertige Far da han forkynte for dem. — Johannes 10: 14.

Det å tilgi er en kristen forpliktelse

5. Hva er Guds grunnleggende holdning til det å tilgi?

⁵ Vi har fått følgende positive forsikringer om vår Fars villighet til å tilgi: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder [begår en synd, NW], har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.» (1. Johannes 1: 9; 2: 1) Er det mulig for en som er utstøtt, å få tilgivelse?

6. Hvordan kan en utstøtt person oppnå tilgivelse og bli gjenopptatt i menigheten?

⁶ Ja. Når de eldste som representerer menigheten, utstøter noen på grunn av en synd som vedkommende ikke angrer, forklarer de ham at det er mulig for ham å angre og få Guds tilgivelse. Han kan være til stede på møter i Rikets sal, hvor han kan høre bibelsk veiledning som kan hjelpe ham til å angre. (Jevnfør 1. Korinter 14: 23—25.) Med tiden vil han kanskje søke om å bli gjenopptatt i den rene menigheten. Når de eldste da har et møte med ham, vil de forsøke å avgjøre om han har angret og forlatt sin syndige handlemåte. (Matteus 18: 18, NW) Hvis det er tilfellet, kan han bli gjenopptatt i samsvar med det mønster som er fastlagt i 2. Korinter 2: 5—8. Dersom vedkommende har vært utstøtt i mange år, vil han måtte gjøre en kraftanstrengelse for å gå framover. Også i tiden som følger, vil han kanskje trenge atskillig hjelp for å bygge opp sin bibelkunnskap og sin forståelse, slik at han kan bli en åndelig sterk kristen.

Veien tilbake til Jehova

7, 8. Hva slags mønster dannet Gud i forbindelse med sitt landflyktige folk?

⁷ Men kan de eldste selv ta noe initiativ og henvende seg til en som er utstøtt? Ja. Bibelen viser at barmhjertighet ikke bare kommer til uttrykk på en negativ måte, ved at straff blir holdt tilbake, men ofte også ved positive handlinger. Jehova har gitt oss et eksempel i så henseende. Før han sendte sitt troløse folk i landflyktighet, viste han profetisk at de kunne ha utsikt til å vende tilbake: «Legg deg dette på sinne, Jakob, husk det, Israel, for du er min tjener. . . . Jeg stryker dine overtredelser bort som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, jeg løser deg ut.» — Jesaja 44: 21, 22.

⁸ Mens de var i landflyktighet, traff Jehova ytterligere, positive tiltak. Han sendte profeter som representerte ham, og lot dem oppfordre Israel til å ’søke ham og finne ham’. (Jeremia 29: 1, 10—14) Og i Esekiel 34: 16 sammenligner han seg selv med en gjeter og Israels folk med bortkomne sauer: «De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.» Også i Jeremia 31: 10 omtalte Jehova seg selv på en billedlig måte som gjeter for israelittene. Han tegnet ikke et bilde av seg selv som en gjeter som står ved kveen og venter på at de bortkomne skal vende tilbake, men som en gjeter som går og leter etter de bortkomne. Legg merke til at Gud tok innledende skritt for å hente dem tilbake allerede mens folket i sin alminnelighet var uten anger og befant seg i landflyktighet. Og i samsvar med Malaki 3: 6 ville Gud ikke forandre sin handlemåte når den kristne ordning ble opprettet.

9. Hvordan ble Guds eksempel fulgt i den kristne menighet?

⁹ Tyder ikke dette på at det kan være grunn til å ta et visst initiativ overfor noen som er utstøtt, og som nå kanskje har begynt å angre? Husk at apostelen Paulus gav pålegg om at den onde mannen skulle fjernes fra menigheten i Korint. Senere formante han menigheten til å møte mannen med kjærlighet på grunnlag av hans anger, som førte til at han ble gjenopptatt i menigheten. — 1. Korinter 5: 9—13; 2. Korinter 2: 5—11.

10. a) Hva bør være motivet bak ethvert forsøk på å ta kontakt med enkelte utstøtte personer? b) Hvorfor bør det ikke være den utstøttes kristne slektninger som tar et slikt initiativ?

¹⁰ I det oppslagsverket som er sitert ovenfor, heter det: ’Det viktigste fornuftsgrunnlag for ekskommunikasjon var å beskytte gruppens normer: «litt surdeig syrer hele deigen» (1. Kor. 5: 6). Dette motivet er tydelig i de fleste bibelske og ikke-kanoniske passasjer, men omtanke for den enkelte, også etter utstøtelsen, var grunnlaget for Paulus’ inntrengende oppfordring i 2. Kor. 2: 7—10.’ (Uthevet av oss) Som en logisk konsekvens av dette bør hjordens hyrder i vår tid vise en lignende omtanke. (Apostlenes gjerninger 20: 28, NW; 1. Peter 5: 2) Tidligere venner og slektninger håper kanskje at en som er utstøtt, vil komme tilbake, men av respekt for befalingen i 1. Korinter 5: 11 har de ikke samkvem med en som er utstøtt.b De overlater til de utnevnte hyrder å ta initiativet til å finne ut om en slik person er interessert i å komme tilbake.

11, 12. Hvilken kategori utstøtte vil ikke engang de eldste ta kontakt med, men hvilke utstøtte kan de besøke?

¹¹ Ikke engang for de eldste vil det passe seg å ta et initiativ overfor visse utstøtte, for eksempel frafalne, som ’farer med vrang lære for å trekke disiplene med seg’. De er ’falske lærere som forsøker å innføre ødeleggende sekter og utnytte menigheten med falske ord’. (Apostlenes gjerninger 20: 30; 2. Peter 2: 1, 3, NW) Bibelen gir oss heller ikke noe grunnlag for å oppsøke utstøtte som er stridslystne, eller som aktivt oppmuntrer til urette handlinger. — 2. Tessaloniker 2: 3; 1. Timoteus 4: 1; 2. Johannes 9—11; Judas 4, 11.

¹² Mange utstøtte er imidlertid ikke av denne kategori. Noen har kanskje for lenge siden holdt opp med den alvorlige overtredelsen som de ble utstøtt for. Andre har kanskje brukt tobakk eller drukket for mye, men forsøker ikke nå å forlede andre til å gjøre noe galt. Husk at Gud sendte sine representanter til de landflyktige israelittene og oppfordret dem til å komme tilbake, og at han gjorde det allerede før israelittene vendte om til Gud. Bibelen opplyser ikke noe om hvorvidt Paulus eller de eldste i menigheten i Korint tok noe initiativ til å undersøke hvordan det forholdt seg med den utstøtte mannen. Da mannen hadde angret og gjort slutt på sin umoralske handlemåte, påla Paulus menigheten å gjenoppta ham.

13, 14. a) Hva er det som viser at noen utstøtte kanskje vil reagere positivt på et slikt barmhjertig initiativ? b) Hvordan kan eldsterådet ordne med at det blir tatt slik kontakt?

¹³ I vår tid har det ved noen anledninger hendt at en eldste tilfeldigvis har truffet en utstøtt.c Når det har vært passende, har den eldste ganske kort gjort oppmerksom på hvilke skritt vedkommende må ta for å bli gjenopptatt. Noen har da angret og er blitt gjenopptatt. Slike gledelige resultater viser at enkelte som er utstøtt, eller som har trukket seg tilbake, kanskje vil reagere positivt på en barmhjertig henvendelse fra hyrdene. Men hvordan bør de eldste forholde seg i slike saker? En gang i året, eller kanskje noe sjeldnere, bør eldsterådet vurdere om det finnes slike personer i deres distrikt.d De eldste bør konsentrere seg om slike som har vært utstøtt i over et år. Alt etter omstendighetene, og hvis det er på sin plass, vil de gi to eldste (helst noen som er fortrolig med situasjonen) i oppdrag å besøke vedkommende. Det vil ikke bli avlagt noe besøk hos noen som legger for dagen en kritisk og farlig holdning, eller som har gjort det klart at de ikke ønsker noen hjelp. — Romerne 16: 17, 18; 1. Timoteus 1: 20; 2. Timoteus 2: 16—18.

¹⁴ De to hyrdene kan ringe og be om å få komme på et kort besøk, eller de kan stikke innom på et passende tidspunkt. Under et slikt besøk behøver de ikke å være strikse eller reserverte. De bør heller opptre med en varme som gjenspeiler deres barmhjertige omtanke. Framfor å gjennomgå den gamle saken på nytt kan de drøfte skriftsteder som Jesaja 1: 18 og 55: 6, 7 og Jakob 5: 20. Hvis vedkommende er interessert i å komme tilbake til Guds hjord, kan de på en vennlig måte forklare hvilke skritt han da må ta, for eksempel at han bør lese Bibelen og Selskapet Vakttårnets publikasjoner og overvære møtene i Rikets sal.

15. Hva bør de eldste være klar over når de tar kontakt med en som er utstøtt?

¹⁵ De eldste trenger visdom og skjønnsomhet for å avgjøre om det foreligger tegn på anger, og om det er tilrådelig å foreta et ytterligere besøk. De bør selvfølgelig huske at enkelte utstøtte aldri kan ’fornyes så de igjen vender om’. (Hebreerne 6: 4—6; 2. Peter 2: 20—22) Etter et slikt besøk avlegger de to en kort muntlig rapport til menighetens tjenesteutvalg, som så informerer eldsterådet ved dets neste møte. De eldstes barmhjertige initiativ vil ha gjenspeilt det som er Guds holdning: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere, sier [Jehova], Allhærs Gud.» — Malaki 3: 7.

Annen barmhjertig hjelp

16, 17. Hvilken holdning bør vi ha til kristne slektninger av en som er utstøtt?

¹⁶ Hva så med dem av oss som ikke er tilsynsmenn, og som ikke vil ta noe slikt initiativ overfor utstøtte? Hva kan vi gjøre for å rette oss etter denne ordningen og etterligne Jehova?

¹⁷ Så lenge noen er utstøtt eller står utenfor fordi de har trukket seg tilbake, må vi følge denne veiledningen: «Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Korinter 5: 11) Men denne bibelske formaningen burde ikke påvirke vårt syn på kristne familiemedlemmer som bor sammen med en utstøtt. Jødene i fortiden reagerte så strengt mot tollere eller skatteoppkrevere at deres hat også gikk ut over skatteoppkrevernes familie. Jesus godkjente ikke dette. Han sa at en synder som ikke ville ta imot hjelp, skulle behandles «som en hedning eller en toller». Han sa ikke at kristne familiemedlemmer skulle bli behandlet på den måten. — Matteus 18: 17.

18, 19. Hvordan kan vi vise vårt kristne sinnelag overfor en utstøtt persons trofaste slektninger?

¹⁸ Vi bør støtte spesielt godt opp om de familiemedlemmer som er trofaste kristne. Det kan hende at de har det både vondt og vanskelig fordi de bor sammen med en utstøtt person som kanskje direkte forsøker å motarbeide deres åndelige virksomhet. Den utstøtte liker kanskje ikke at kristne kommer på besøk i hjemmet, og hvis det kommer besøk til lojale familiemedlemmer, har han kanskje ikke finfølelse nok til å holde seg på avstand fra gjestene. Det kan også tenkes at han forsøker å motarbeide familiens anstrengelser for å gå på alle kristne møter og overvære stevner. (Jevnfør Matteus 23: 13.) Kristne som har slike vanskeligheter å stri med, fortjener virkelig at vi viser dem barmhjertighet. — 2. Korinter 1: 3, 4.

¹⁹ Vi kan blant annet vise barmhjertighet ved å trøste og ’sette mot i’ de trofaste i en slik familie. (1. Tessaloniker 5: 14) Det er god anledning til å støtte opp om dem før og etter møtene, i tjenesten på feltet og ved samvær til andre tider. Vi behøver ikke å komme inn på utstøtelse, men kan drøfte mange andre, oppbyggende emner. (Ordspråkene 25: 11; Kolosserne 1: 2—4) De eldste vil fortsette å utføre sin hyrdegjerning overfor de kristne i familien, men også vi andre kan kanskje gå på besøk uten å ha noe med den utstøtte å gjøre. Hvis den utstøtte åpner døren når vi kommer, eller tar telefonen når vi ringer, kan vi ganske enkelt spørre etter den kristne slektningen som vi søker. Noen ganger vil det kanskje være mulig for kristne familiemedlemmer å ta imot en innbydelse til et selskapelig samvær hos oss. Poenget er: Enten de er unge eller gamle, er de våre medtjenere, og de er kjære medlemmer av Guds menighet og må ikke isoleres. — Salme 10: 14.

20, 21. Hvordan bør vi reagere og opptre hvis noen blir gjenopptatt i menigheten?

²⁰ Muligheten til å vise barmhjertighet er også til stede når en utstøtt blir gjenopptatt. Jesu lignelser viser til den gleden som oppstår i himmelen når ’én synder vender om’. (Lukas 15: 7, 10) Paulus skrev til korinterne angående den mannen som var blitt utstøtt: «Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen. Derfor ber jeg dere om å møte ham med kjærlighet.» (2. Korinter 2: 7, 8) Når en utstøtt blir gjenopptatt, bør vi følge dette rådet på en sindig og kjærlig måte i dagene og ukene etter gjenopptagelsen.

²¹ Jesu lignelse om den bortkomne sønnen gjør oss oppmerksom på en fare vi må unngå. Den eldste sønnen gledet seg ikke over brorens hjemkomst, men var ergerlig. La oss ikke ligne ham og nære uvilje på grunn av en tidligere feil eller gremme oss over at noen blir gjenopptatt. Vi bør heller bestrebe oss på å ligne faren. Hans reaksjon var et bilde på hvordan Jehova reagerer. Faren var lykkelig over at hans sønn, som var kommet bort og lot til å være død, nå var blitt funnet og hadde kommet tilbake til livet. (Lukas 15: 25—32) I samsvar med dette vil vi snakke utvungent med en gjenopptatt bror og også oppmuntre ham på andre måter. Ja, vi bør la det komme klart fram at vi viser barmhjertighet i likhet med vår tilgivende og barmhjertige, himmelske Far. — Matteus 5: 7.

22. Hva må vi gjøre hvis vi ønsker å etterligne Jehova Gud?

²² Hvis vi ønsker å etterligne vår Gud, er det ikke tvil om at vi må vise barmhjertighet i overensstemmelse med hans befalinger og hans rettferdighet. Salmisten beskriver ham på denne måten: «Nådig og barmhjertig er [Jehova], langmodig og rik på miskunn. [Jehova] er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger.» (Salme 145: 8, 9) For et kjærlig eksempel til etterfølgelse for de kristne!

[Fotnoter]

Har du merket deg følgende punkter?

◻ Hvordan behandlet jødene skatteoppkrevere og syndere, men hvorfor befattet Jesus seg med noen av dem?

◻ Hvilket bibelsk grunnlag finnes det for å ta et barmhjertig initiativ overfor mange som har kommet bort?

◻ Hvordan kan eldsterådene ta et slikt initiativ, og overfor hvem?

◻ Hvordan bør vi vise barmhjertighet overfor dem som blir gjenopptatt, og overfor familiene til dem som er utstøtt?

[Ramme på side 23]

Enhver som en gang har tilhørt Guds rene og lykkelige menighet, men som nå er utstøtt eller har trukket seg tilbake, behøver ikke å fortsette å stå utenfor. Nei, vedkommende kan angre og vende om og ta initiativet til å snakke med de eldste i menigheten. Veien tilbake er åpen.

[Bilderettigheter på side 24]

Garo Nalbandian