Et folk som har frihet under ansvar

«Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» — JOHANNES 8: 32.

1, 2. a) Hvordan har ønsket om frihet preget menneskenes historie? b) Hvem er den eneste som er virkelig fri? Forklar.

FRIHET. Det er virkelig et ord som har stor kraft. Menneskeheten har utholdt utallige kriger og revolusjoner og omfattende sosial uro på grunn av ønsket om frihet. Et oppslagsverk sier: ’Under sivilisasjonens utvikling har ikke noe begrep spilt en viktigere rolle enn friheten.’ — The Encyclopedia Americana.

² Men hvor mange er det som er virkelig frie? Hvor mange er det som i det hele tatt vet hva frihet er? Et annet oppslagsverk sier: «For at menneskene skal ha fullstendig frihet, må det ikke være noen begrensninger på hva de kan tenke, si eller gjøre. De må være klar over hvilke valgmuligheter de har, og de må ha makt til å kunne treffe et hvilket som helst valg.» (The World Book Encyclopedia) Vet du om noen som i betraktning av dette er virkelig frie? Hvem kan si at det ’ikke er noen begrensninger på hva de kan tenke, si eller gjøre’? Det er i sannhet bare én person i hele universet som passer til den beskrivelsen — Jehova Gud. Han er den eneste som har absolutt frihet. Det er bare han som kan treffe et hvilket som helst valg han måtte ønske, og så gjennomføre det til tross for all motstand. Han er «Den allmektige». — Åpenbaringen 1: 8; Jesaja 55: 11.

3. Hva er vanligvis betingelsen for at vi mennesker skal få erfare frihet?

³ For oss små mennesker kan friheten bare være relativ. Vanligvis blir den gitt eller garantert av en eller annen myndighet og har sammenheng med at vi underordner oss under den myndigheten. Ja, i nesten ethvert tilfelle kan en person være fri bare hvis han anerkjenner myndigheten til den eller det som garanterer hans frihet. De som for eksempel bor i den «frie verden», har mange goder, som bevegelsesfrihet, talefrihet og religionsfrihet. Hva er det som garanterer disse frihetene? Det er landets lov. En person kan bare nyte godt av disse frihetene så lenge han adlyder loven. Hvis han misbruker sin frihet og bryter loven, blir han krevd til regnskap av myndighetene, og hans frihet kan bli drastisk innskrenket av en fengselsstraff. — Romerne 13: 1—4.

Den gudgitte frihet medfører ansvar

4, 5. Hva slags frihet har Jehovas tilbedere, og hva vil han kreve dem til regnskap for?

⁴ I det første århundre snakket Jesus om frihet. Han sa til jødene: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 31, 32) Han snakket ikke om talefrihet eller religionsfrihet. Han snakket så visst ikke om frigjøring fra Romerrikets åk, noe mange jøder lengtet etter å bli fri for. Nei, dette var noe mye mer dyrebart, en frihet som ikke ble gitt av menneskelige lover eller som følge av en eller annen menneskelig herskers innfall, men av universets suverene Overherre, Jehova. Det var frihet fra overtro, frihet fra religiøs uvitenhet og mye, mye mer. Den frihet som Jehova gir, er virkelig frihet, og den vil vare i all evighet.

⁵ Apostelen Paulus sa: «Jehova er Ånden; og hvor Jehovas ånd er, er det frihet.» (2. Korinter 3: 17) I århundrenes løp har Jehova handlet med menneskeheten slik at trofaste personer til slutt vil få glede seg over den fineste og største form for frihet mennesker kan få del i, nemlig «Guds barns herlige frihet». (Romerne 8: 21) I mellomtiden gir Jehova oss en viss frihet ved hjelp av Bibelens sannhet, og han krever oss til regnskap hvis vi misbruker denne friheten. Apostelen Paulus skrev: «Det er ingen skapning som er usynlig for hans blikk, men alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for.» — Hebreerne 4: 13.

6—8. a) Hvilke friheter hadde Adam og Eva, og på hvilken betingelse kunne de beholde disse frihetene? b) Hva mistet Adam og Eva og deres avkom?

⁶ Det at menneskene må stå til regnskap for Jehova, ble tydelig vist den gangen våre første foreldre, Adam og Eva, levde. Jehova skapte dem med den dyrebare gave det er å ha fri vilje. Så lenge de brukte denne frie viljen på en ansvarsbevisst måte, kunne de glede seg over andre velsignelser, for eksempel frihet fra frykt, frihet fra sykdom, frihet fra død og frihet til å nærme seg sin himmelske Far med en ren samvittighet. Men da de misbrukte sin frie vilje, ble alt dette forandret.

⁷ Jehova satte Adam og Eva i Edens hage, og han lot dem få nyte frukten på alle trærne i hagen — bortsett fra ett. Det treet beholdt han selv; det var ’treet som gav kunnskap om godt og ondt’. (1. Mosebok 2: 16, 17) Ved å la være å spise av frukten på dette treet ville Adam og Eva vise at de erkjente at det bare er Jehova som er fri til å fastsette normen for hva som er godt, og hva som er ondt. Hvis de var ansvarsbevisste og lot være å spise den forbudte frukt, ville Jehova fortsette å garantere de andre frihetene de hadde.

⁸ Dessverre lyttet Eva til Slangens listige antydning om at hun selv burde «kjenne godt og ondt». (1. Mosebok 3: 1—5) Først spiste hun og deretter Adam av den forbudte frukt. Som følge av det ble de skamfulle og gjemte seg da Jehova Gud kom for å snakke med dem i Edens hage. (1. Mosebok 3: 8, 9) De var nå syndere som hadde mistet følelsen av at de hadde frihet til å nærme seg Gud, en frihet som kom av en ren samvittighet. På grunn av dette mistet både de selv og avkommet deres også friheten fra sykdom og død. Paulus sa: «Liksom synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam] og døden ved synden, og døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12; 1. Mosebok 3: 16, 19.

9. Hvem vet vi gjorde forstandig bruk av den frihet de hadde?

⁹ Menneskene hadde likevel fortsatt fri vilje, og i tidens løp var det noen ufullkomne mennesker som brukte den på en ansvarsbevisst måte for å tjene Jehova. Navnene på noen av dem er blitt bevart helt fra gammel tid og fram til nå. Slike menn som Abel, Enok, Noah, Abraham, Isak og Jakob (også kalt Israel) er eksempler på personer som brukte den grad av frihet de fremdeles hadde, for å gjøre Guds vilje. Og som følge av det gikk det dem godt. — Hebreerne 11: 4—21.

Den frihet Guds utvalgte folk har

10. Hvilke betingelser var knyttet til den pakten Jehova inngikk med sitt spesielle folk?

¹⁰ På Moses’ tid utfridde Jehova israelittene — som da talte flere millioner — av slaveriet i Egypt og inngikk en pakt med dem som gjorde dem til hans spesielle folk. Under denne pakten hadde israelittene et presteskap og en ordning med dyreofre som dekket over deres synder på en symbolsk måte. Dermed hadde de frihet til å nærme seg Gud i tilbedelse. De hadde også en ordning med lover og forskrifter som gjorde at de var fri for overtroiske handlinger og falsk tilbedelse. Senere skulle de få det lovte land som arv med forsikringen om at Gud skulle hjelpe dem mot deres fiender. For å oppfylle sin del av pakten måtte israelittene holde Jehovas lov. De aksepterte villig denne betingelsen. De sa: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» — 2. Mosebok 19: 3—8; 5. Mosebok 11: 22—25.

11. Hva ble følgen av at israelittene ikke holdt sin del av pakten med Jehova?

¹¹ I over 1500 år stod israelittene i dette spesielle forholdet til Jehova. Men gang på gang unnlot de å holde pakten. Igjen og igjen ble de forledet av falsk tilbedelse og kom i trelldom under avgudsdyrkelse og overtro. Gud tillot derfor at de kom i fysisk trelldom under sine fiender. (Dommerne 2: 11—19) De fikk ikke glede seg over de frigjørende velsignelsene som kom av å holde Loven, men ble isteden straffet fordi de overtrådte den. (5. Mosebok 28: 1, 2, 15) Med tiden, i år 607 f.v.t., lot Jehova nasjonen komme i trelldom i Babylon. — 2. Krønikebok 36: 15—21.

12. Hva ble etter hvert tydelig når det gjaldt den mosaiske lovpakten?

¹² Dette var en hard lærepenge. Den skulle ha lært israelittene hvor viktig det var å holde Loven. Men da de etter 70 år vendte tilbake til sitt eget land, unnlot de fremdeles å holde lovpakten skikkelig. Nesten 100 år etter at de hadde vendt tilbake, sa Jehova til Israels prester: «Dere har veket av fra veien og fått mange til å falle ved den rettledning dere har gitt. Levi-pakten har dere brutt.» (Malaki 2: 8) Ikke engang de mest oppriktige blant israelittene klarte å holde den fullkomne Loven. Istedenfor å være en velsignelse ble den som apostelen Paulus sa, en forbannelse. (Galaterne 3: 13) Det var tydelig at det var behov for noe mer enn den mosaiske lovpakten for at ufullkomne, trofaste mennesker skulle få Guds barns herlige frihet.

Hva den kristne frihet er

13. Hvilket bedre grunnlag for frihet ble med tiden skaffet til veie?

¹³ Det det var behov for, var Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Omkring år 50 skrev Paulus til menigheten av de salvede kristne i Galatia. Han beskrev hvordan Jehova hadde utfridd dem av slaveriet under lovpakten, og sa så: «Til en slik frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen spenne i et trelldomsåk.» (Galaterne 5: 1) På hvilke måter frigjorde Jesus mennesker?

14, 15. På hvilke vidunderlige måter frigjorde Jesus troende jøder og ikke-jøder?

¹⁴ Etter Jesu død kom jøder som godtok ham som Messias og ble hans disipler, under en ny pakt, som erstattet den gamle lovpakten. (Jeremia 31: 31—34; Hebreerne 8: 7—13) Under denne nye pakten ble de — og ikke-jødiske troende som senere sluttet seg til dem — en del av en ny, åndelig nasjon som erstattet det kjødelige Israel som Guds spesielle folk. (Romerne 9: 25, 26; Galaterne 6: 16) Som et slikt folk nøt de den frihet Jesus lovte da han sa: «Sannheten skal frigjøre dere.» I tillegg til at sannheten frigjorde dem fra Moselovens forbannelse, frigjorde den de jødekristne fra alle de byrdefulle tradisjonene som religiøse ledere hadde pålagt dem. Og den frigjorde de ikke-jødiske kristne fra den avgudsdyrkelse og overtro som hørte med til deres tidligere gudsdyrkelse. (Matteus 15: 3, 6; 23: 4; Apostlenes gjerninger 14: 11—13; 17: 16) Men det var enda mer den frigjorde dem fra.

¹⁵ Da Jesus snakket om den sannhet som frigjør oss, sa han: «I sannhet, ja, i sannhet, sier jeg dere: Enhver som gjør synd, er en slave av synden.» (Johannes 8: 34) Ettersom Adam og Eva syndet, har alle mennesker som har levd, vært syndere og følgelig slaver av synden. Det eneste unntaket var Jesus selv, og Jesu offer frigjorde troende fra dette slaveriet. De var riktignok fremdeles ufullkomne og syndige av natur. Men nå kunne de angre sine synder og be om tilgivelse på grunnlag av Jesu offer i tillit til at deres anmodninger ville bli hørt. (1. Johannes 2: 1, 2) På grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer erklærte Gud dem rettferdige, og de kunne nærme seg ham med en renset samvittighet. (Romerne 8: 33) Og siden løsepengen åpnet muligheten for en oppstandelse til evig liv, frigjorde sannheten dem til og med fra frykten for døden. — Matteus 10: 28; Hebreerne 2: 15.

16. Hvordan var den kristne frihet mer omfattende enn noen frihet verden kan by på?

¹⁶ På en vidunderlig måte ble den kristne frihet åpnet for menn og kvinner uten hensyn til hvilken situasjon de befant seg i menneskelig talt. Fattige mennesker, fanger og til og med slaver kunne være frie. På den annen side var de høytstående som forkastet budskapet om Kristus, fremdeles i slaveri under overtro, synd og frykt for døden. Vi må aldri slutte å takke Jehova for denne frihet vi kan glede oss over. Ingenting av det verden byr på, kan på langt nær måle seg med den.

Frihet under ansvar

17. a) Hvordan gikk noen i det første århundre glipp av sin kristne frihet? b) Hvorfor bør vi ikke la oss bedra av den tilsynelatende frihet som rår i Satans verden?

¹⁷ I det første århundre gledet sannsynligvis de fleste av de salvede kristne seg over sin frihet og bevarte sin ulastelighet, uansett hva det må ha kostet. Men dessverre var det enkelte som smakte den kristne frihet med alle dens velsignelser og deretter kastet vrak på den og vendte tilbake til slaveriet i verden. Hvorfor gjorde de det? Mange fikk utvilsomt en svak tro, og de rett og slett ’drev bort’. (Hebreerne 2: 1) Andre ’kastet fra seg troen og en god samvittighet og led skibbrudd på sin tro’. (1. Timoteus 1: 19) Kanskje de falt for materialisme eller en umoralsk livsstil. Så viktig det er at vi verner om vår tro og styrker den ved flittig å studere, komme sammen, be og delta i den kristne virksomhet! (2. Peter 1: 5—8) Måtte vi aldri slutte å sette pris på vår kristne frihet! Det kan nok være at enkelte blir fristet av den slapphet de ser utenfor menigheten, at de tenker som så at menneskene i verden er friere enn vi er. Men det som ser ut som frihet i verden, er som oftest bare uansvarlighet. Hvis vi ikke er slaver av Gud, er vi slaver av synden, og det slaveriet betaler en bitter lønn. — Romerne 6: 23; Galaterne 6: 7, 8.

18—20. a) Hvordan ble noen «fiender av Kristi torturpæl»? b) Hvordan hadde noen sin frihet «som et skalkeskjul for det som er ondt»?

¹⁸ Dessuten skrev Paulus i brevet til filipperne: «Det er mange — jeg har ofte nevnt dem, men nå nevner jeg dem også med gråt — som vandrer som fiender av Kristi torturpæl.» (Filipperne 3: 18) Ja, det fantes noen som en gang hadde vært kristne, men som var blitt fiender av troen og kanskje var blitt frafalne. Så viktig det er at vi ikke følger deres kurs! Peter skrev: «Vær som frie mennesker; ha imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er ondt, men som slaver for Gud.» (1. Peter 2: 16) Hvordan kan en ha sin frihet som et skalkeskjul for det som er ondt? Ved å begå alvorlige synder — kanskje i det skjulte — mens en likevel kommer sammen med menigheten.

¹⁹ Husk Diotrefes. Johannes sa om ham: «Diotrefes, som gjerne vil ha den fremste plassen [i menigheten], tar ikke imot noe fra oss med respekt. . . . selv tar han ikke imot brødrene med respekt, og de som ønsker å ta imot dem, forsøker han å hindre og å kaste ut av menigheten.» (3. Johannes 9, 10) Diotrefes brukte sin frihet som et skalkeskjul for sin egen selviske ambisjon.

²⁰ Disippelen Judas skrev: «Det har sneket seg inn visse mennesker som for lenge siden av Skriftene er blitt bestemt til denne dom: ugudelige mennesker, som vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel og viser seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus.» (Judas 4) Mens disse kom sammen med menigheten, øvde de en fordervende innflytelse. (Judas 8—10, 16) I Åpenbaringen leser vi at det i menighetene i Pergamon og Tyatira var sektvesen, avgudsdyrkelse og umoral. (Åpenbaringen 2: 14, 15, 20—23) For et misbruk av den kristne frihet!

21. Hva har de som misbruker sin kristne frihet, i vente?

²¹ Hva venter dem som misbruker sin kristne frihet på denne måten? Husk hva som skjedde med Israel. Israel var Jehova Guds utvalgte nasjon, men til slutt forkastet han israelittene. Hvorfor? Fordi de brukte sitt forhold til ham som et skalkeskjul for det som er ondt. De skrøt av at de var Abrahams barn, men forkastet Jesus, Abrahams Ætt og Jehovas utvalgte Messias. (Matteus 23: 37—39; Johannes 8: 39—47; Apostlenes gjerninger 2: 36; Galaterne 3: 16) «Guds Israel» som et hele vil ikke følge en lignende handlemåte; det vil ikke vise seg å være troløst. (Galaterne 6: 16) Men hvis enkelte kristne forårsaker åndelig eller moralsk forderv, vil disse med tiden bli tuktet og til og med rammet av en ugunstig dom. Vi må alle sammen stå til regnskap for hvordan vi bruker vår kristne frihet.

22. Hvilken glede erfarer de som bruker sin kristne frihet til å være slaver for Gud?

²² Hvor mye bedre er det ikke å være slave for Gud og følgelig være virkelig fri! Det er bare Jehova som gir den frihet som virkelig teller. Ordspråket lyder: «Vær klok, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare dem som håner meg.» (Ordspråkene 27: 11) La oss bruke vår kristne frihet til å opphøye Jehova. Hvis vi gjør det, vil vårt liv ha en mening, vi vil glede vår himmelske Far, og med tiden vil vi få være blant dem som erfarer Guds barns herlige frihet.

Kan du forklare dette?

◻ Hvem er den eneste som er virkelig fri?

◻ Hva slags friheter var det Adam og Eva hadde, og hvorfor mistet de dem?

◻ Hva slags friheter hadde israelittene da de holdt pakten med Jehova?

◻ Hvilke friheter fikk de som tok imot Jesus?

◻ Hvordan mistet eller misbrukte noen i det første århundre sin kristne frihet?

[Bilde på side 13]

Den frihet Jesus gav, var mye bedre enn noen som helst frihet mennesker kan gi