En enestående, kristen arv

Fortalt av Blossom Brandt

Jeg ble født den 17. januar 1923 i San Antonio i Texas. Den dagen snødde det, og det var kaldt, men foreldrene mine, Judge og Helen Norris, gav meg en varm velkomst. Så langt jeg kan huske tilbake, dreide alt de foretok seg, om tilbedelsen av Jehova Gud.

I 1910, da mor var åtte år gammel, flyttet hun og foreldrene hennes fra utkanten av Pittsburgh i Pennsylvania til en gård utenfor Alvin i Texas. Der gledet de seg over å få lære Bibelens sannhet å kjenne gjennom en nabo. Resten av sitt liv gikk mor inn for å gjøre mennesker interessert i håpet om Riket. Hun ble døpt i 1912, etter at familien hadde flyttet til Houston i Texas.

Mor og foreldrene hennes traff Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, første gang da han besøkte menigheten deres i Houston. De viste ofte gjestfrihet mot Selskapets reisende representanter, som den gang ble kalt pilegrimer. Noen år senere flyttet familien til Chicago i Illinois, og bror Russell besøkte også menigheten der.

I 1918 fikk mormor spanskesyken. Helsen hennes ble svekket, og legene anbefalte henne derfor å bosette seg et sted der klimaet var varmere. Morfar arbeidet for jernbaneselskapet Pullman, og i 1919 fikk han innvilget sin søknad om å få flytte tilbake til Texas. Der, i menigheten i San Antonio, traff mor en ung, nidkjær bror som het Judge Norris. De følte seg straks tiltrukket av hverandre, og med tiden giftet de seg, og Judge ble far til meg.

Far lærer Bibelens sannhet å kjenne

Judge (dommer) fikk sitt uvanlige navn ved fødselen. Første gang faren hans så ham, sa han: «Det barnet ser like alvorlig ut som en dommer», og det ble guttens navn. I 1917, da far var 16, fikk han traktatene «Hvor er de døde?» og «Hva er sjelen?», som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Farfar var død to år tidligere, og traktatene gav far svar på de spørsmålene han hadde angående de dødes tilstand. Kort tid senere begynte han å overvære møtene til bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som på den tiden.

Far ønsket straks å delta i menighetens virksomhet. Han skaffet seg et distrikt der han kunne forkynne, og etter skoletid syklet han rundt i distriktet og delte ut traktater. Han ble fullstendig oppslukt av å gjøre kjent håpet om Riket, og den 24. mars 1918 symboliserte han sin innvielse til Jehova ved vanndåpen.

Året etter flyttet mor til San Antonio, og far følte seg umiddelbart tiltrukket av det han sa var «det søteste smilet og de klareste blå øyne» han noen gang hadde sett. De gjorde det snart kjent at de ønsket å gifte seg, men det var ikke så lett å få morfar og mormors samtykke. Bryllupet fant imidlertid sted den 15. april 1921. Både far og mor hadde som mål å begynne i heltidstjenesten.

Ute i tjenesten i ung alder

Foreldrene mine var travelt opptatt med å legge planer for å kunne overvære stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922 da de oppdaget at mor var gravid. Kort tid etter at jeg var blitt født, da far bare var 22 år gammel, ble han utnevnt til arbeidsdirektør i menigheten. Dette innebar at han måtte ta hånd om alle arrangementer i forbindelse med felttjenesten. Mor tok meg med ut i tjenesten fra hus til hus da jeg bare var noen få uker gammel. Morfar og mormor likte også å ha meg med ut i tjenesten.

Da jeg var to år gammel, flyttet foreldrene mine og jeg til Dallas, og tre år senere begynte de i heltidstjenesten som pionerer. Om natten sov de i en feltseng i veikanten, og meg la de i baksetet i bilen. Jeg syntes selvsagt dette var moro, men det ble snart tydelig at de ikke var tilstrekkelig forberedt på heltidstjenesten. Far startet derfor en forretning. Som et ledd i forberedelsene til å begynne i pionertjenesten igjen bygde han med tiden en liten campingvogn.

Før jeg begynte på skolen, hadde mor lært meg å lese og skrive, og jeg kunne også gangetabellen opp til fire. Mor var alltid opptatt av å lære meg noe. Når hun vasket opp, lot hun meg få stå på en stol ved siden av seg slik at jeg kunne tørke, og hun lærte meg å huske skriftsteder utenat og å synge Rikets sanger.

Jeg tjener Gud sammen med foreldrene mine

I 1931 var vi alle sammen til stede på det spennende stevnet i Columbus i Ohio der vi fikk navnet Jehovas vitner. Jeg var bare åtte år, men jeg syntes at det var det fineste navnet jeg noen gang hadde hørt. Kort tid etter at vi kom hjem fra stevnet, brant fars forretning ned til grunnen, og foreldrene mine tok dette som et tegn på at det var «Herrens vilje» at de skulle begynne som pionerer igjen. Dette gjorde de sommeren 1932, og siden da har vi kunnet glede oss over mange år i heltidstjenesten.

Far og mor ble pionerer i Midt-Texas for å kunne være i nærheten av morfar og mormor, som fremdeles bodde i San Antonio. Det å flytte fra distrikt til distrikt innebar at jeg måtte skifte skole nokså ofte. Det hendte at venner tankeløst sa: «Hvorfor kan dere ikke slå dere ned et sted og gi barnet et hjem?», som om jeg ikke ble tatt godt nok hånd om. Men jeg syntes at vi levde et spennende liv, og følte at jeg hjalp foreldrene mine i tjenesten deres. For meg var dette i virkeligheten en opplæring og forberedelse til det som senere skulle bli min egen livsstil.

Gjennom flere måneder nevnte jeg stadig for far og mor at jeg ønsket å bli døpt, og de snakket ofte med meg om det. De ville være sikker på at jeg var klar over hvor alvorlig min beslutning var. Den 31. desember 1934 opprant dagen for denne mest minneverdige begivenheten i mitt liv. Kvelden i forveien forvisset far seg imidlertid om at jeg virkelig hadde vendt meg til Jehova i bønn. Så gjorde han noe fint. Han la seg på kne og fikk mor og meg til å gjøre det samme, og så bad han en bønn. Han fortalte Jehova at han var så lykkelig over hans lille pikes beslutning om å innvie sitt liv til Ham. Som du sikkert skjønner, kommer jeg ikke til å glemme den kvelden så lenge jeg lever!

Opplæring hos morfar og mormor

Mellom 1928 og 1938 bodde jeg ofte hos morfar og mormor i San Antonio. De fulgte omtrent de samme rutinene som far og mor gjorde. Mormor hadde vært kolportør — eller pioner, som det heter nå — og ble senere det som nå svarer til hjelpepioner, og morfar ble utnevnt til pioner i desember 1929, så de var ute i felttjenesten hver dag.

Om kvelden satt jeg sammen med morfar mens han lærte meg navnene på noen av stjernene. Han leste også dikt for meg etter hukommelsen, og mens han arbeidet på jernbanen, tok han meg ofte med på togturer. Han var en som jeg alltid kunne gå til når jeg hadde problemer; han trøstet meg og tørket bort tårene mine. Men når jeg ble tuktet fordi jeg hadde vært uskikkelig, og deretter gikk til ham for å få trøst, pleide han ganske enkelt å si: «Lille venn, overtrederens vei er hard å gå på.» Den gang forstod jeg ikke ordene, men tonen de ble sagt i, var ikke til å ta feil av.

År med forfølgelse

I 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og Jehovas folk ble utsatt for forfølgelse og pøbelangrep. I slutten av 1939 ble mor alvorlig syk og måtte opereres, så derfor flyttet vi tilbake til San Antonio.

Pøbelen stimlet sammen når vi deltok i bladarbeidet på gaten i San Antonio. Men hver uke tok vi som familie del i dette arbeidet og tok oppstilling på hvert vårt faste hjørne. Jeg var ofte vitne til at de slepte far med seg til politistasjonen.

Far forsøkte å fortsette i pionertjenesten selv om mor måtte slutte. Men han tjente ikke nok ved å arbeide deltid, så derfor måtte han også slutte som pioner. Jeg var ferdig med skolen i 1939, og da begynte jeg også å jobbe.

Fars navn, Judge (dommer), kom til nytte disse årene. En gruppe venner drog for eksempel ut for å forkynne i en by litt nord for San Antonio, og sheriffen begynte å sette dem alle sammen i fengsel. Han hadde arrestert cirka 35 personer, deriblant morfar og mormor. De fikk gitt beskjed til far, og han kjørte opp dit. Han gikk inn på sheriffens kontor og sa: «Jeg er Judge Norris fra San Antonio.»

«Ja, herr dommer, hva kan jeg gjøre for Dem?» spurte sheriffen.

«Jeg er kommet for å få disse menneskene ut av fengselet,» svarte far. Dermed slapp sheriffen dem ut uten kausjon — og uten flere spørsmål!

Far likte å forkynne i kontorbygningene i byens sentrum, og han likte spesielt å besøke dommere og advokater. Han pleide å si til resepsjonisten: «Jeg er Judge Norris, og jeg er kommet for å treffe dommer Den-og-Den.»

Når han så traff dommeren, innledet han alltid med å si: «Før jeg kommer fram med mitt ærend, vil jeg først fortelle at jeg har vært Judge (dommer) lenger enn Dem. Jeg har vært det hele mitt liv.» Og så fortalte han hvordan han hadde fått navnet sitt. På den måten fikk samtalen en hyggelig start, og han fikk et godt forhold til mange av dommerne på den tiden.

Takknemlig for mine foreldres veiledning

Da jeg var i de stormfulle tenårene, vet jeg at far og mor holdt pusten mange ganger mens de iakttok meg og lurte på hva som ble det neste jeg kom til å finne på. Akkurat som andre barn satte jeg ofte foreldrene mine på prøve ved å be dem om å få gjøre noe eller å få dra et eller annet sted enda jeg på forhånd visste at de kom til å svare nei. Noen ganger gråt jeg. Men i virkeligheten ville jeg ha følt meg helt knust hvis de noen gang hadde sagt: «Sett i gang. Gjør som du vil. Det er det samme for oss.»

Jeg visste at jeg ikke kunne presse dem til å forandre sine normer, og det gav meg en følelse av trygghet. Det gjorde det faktisk lettere for meg når andre ungdommer ville ha meg med på ufornuftige fritidsaktiviteter, for da kunne jeg si: «Jeg får ikke lov av faren min.» Da jeg var 16 år, sørget far for at jeg lærte å kjøre bil, og at jeg tok førerkort. På denne tiden gav han meg også nøkkel til huset. Det gjorde inntrykk på meg at han viste meg en slik tillit. Jeg følte meg så voksen, og det styrket min ansvarsfølelse og gav meg et ønske om ikke å skuffe mine foreldres tillit.

Den gang var det ikke mye veiledning som ble gitt om ekteskap, men far kjente Bibelen og visste hva den sa om å gifte seg ’bare i Herren’. (1. Korinter 7: 39) Han gjorde det klart for meg at hvis jeg noen gang tok en verdslig ung mann med hjem eller så mye som vurderte å gå ut med en, ville han bli dypt skuffet. Jeg visste at han hadde rett, for jeg hadde sett den lykke og enhet som han og mor hadde oppnådd i sitt ekteskap fordi de hadde giftet seg «i Herren».

I 1941, da jeg var 18 år gammel, trodde jeg at jeg var forelsket i en ung mann i menigheten. Han var pioner og studerte jus. Jeg var betatt av ham. Da vi fortalte foreldrene mine at vi ønsket å gifte oss, gav de ikke uttrykk for misnøye og prøvde heller ikke å få oss på andre tanker, men sa ganske enkelt: «Vi vil be deg om én ting, Blossom. Vi synes at du er for ung, og vi vil gjerne be deg om å vente ett år. Hvis du virkelig er glad i ham, kommer ett år ikke til å forandre på saken.»

Jeg er så takknemlig for at jeg lyttet til dette kloke rådet. I løpet av det året ble jeg litt mer moden, og det begynte å gå opp for meg at denne unge mannen ikke hadde de egenskapene som en god ektefelle bør ha. Han forlot senere organisasjonen, og jeg unngikk det som kunne ha blitt en katastrofe i mitt liv. Så fint det er å ha kloke foreldre som gir veiledning en kan stole på!

Ekteskap og heltidstjeneste

Vinteren 1946, da jeg hadde vært pioner og arbeidet deltid i seks år, kom den kjekkeste unge mannen jeg noen gang har møtt, inn i vår Rikets sal. Han het Gene Brandt og hadde fått i oppdrag å assistere den reisende tjener for brødrene, som kretstilsynsmannen ble kalt den gang. Sympatien var gjensidig, og vi giftet oss den 5. august 1947.

Kort tid senere startet far og Gene et regnskapskontor. Men far sa til Gene: «Den dagen dette kontoret holder oss borte fra et møte eller fra et teokratisk oppdrag, kommer jeg til å låse døren og kaste nøkkelen.» Jehova velsignet dem fordi de prioriterte åndelige interesser, og kontoret gav oss et tilstrekkelig utkomme til at vi fikk dekket våre materielle behov og fikk tid til pionertjenesten. Far og Gene var dyktige forretningsmenn, og vi kunne lett ha blitt velstående, men det var aldri målet deres.

I 1954 ble Gene innbudt til å begynne som kretstilsynsmann, noe som betydde en stor forandring i livet vårt. Hvordan ville foreldrene mine reagere? Enda en gang viste de at de ikke var opptatt av seg selv, men av Guds rikes interesser og av familiens åndelige ve og vel. De sa aldri til oss: «Hvorfor får dere ikke barn, slik at vi kan få barnebarn?» I stedet lød det bestandig: «Hva kan vi gjøre for å hjelpe dere i heltidstjenesten?»

Da avreisedagen kom, gav de oss bare oppmuntrende ord med på veien og gledet seg over det store privilegiet vi hadde fått. De fikk oss aldri til å føle at vi sviktet dem, men gav oss alltid full oppbakking. Etter at vi hadde begynt i kretstjenesten, fortsatte de selv i pionertjenesten i ti år til. Far tjente som bytilsynsmann i San Antonio i 30 år. Han hadde gleden av å se antall menigheter i byen øke fra én i 1920-årene til 71 i 1991, det året han døde.

Gene og jeg har levd et spennende liv. Vi har hatt den store gleden å tjene kjære brødre og søstre i over 30 stater i USA. Det kanskje største av alle privilegier var å få gå i den 29. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i 1957. Etterpå fortsatte Gene som reisende tilsynsmann. I 1984, da vi hadde vært 30 år i kretstjenesten og områdetjenesten, var Selskapet så vennlig å tildele Gene en krets i San Antonio, noe som gjorde det lettere for oss å ta oss av foreldrene mine, som da var over 80 år og hadde dårlig helse.

Jeg tar meg av foreldrene mine

Bare halvannet år etter at vi var kommet tilbake til San Antonio, mistet mor bevisstheten og døde. Det skjedde så raskt at jeg ikke rakk å få fortalt henne det jeg gjerne ville. Dette lærte meg å snakke mye med far. Etter 65 års ekteskap savnet han mor dypt, men vi var hos ham og gav ham kjærlighet og støtte.

Far, som hele sitt liv hadde vært et godt eksempel når det gjaldt å studere, overvære møtene og ta del i tjenesten, fortsatte med dette helt til sin død. Han var glad i å lese. Han måtte være alene når vi var ute i tjenesten, så når jeg kom hjem, pleide jeg å spørre: «Har du følt deg ensom?» Han hadde hatt det så travelt med å lese og studere at tanken ikke engang hadde streifet ham.

Det var også en annen rutine vi har hatt bestandig, som vi opprettholdt. Far hadde alltid insistert på at familien skulle samles til måltidene — spesielt til frokost, når dagsteksten ble drøftet. Jeg fikk aldri forlate huset før vi hadde gjort det. Det hendte at jeg sa: «Men far, nå kommer jeg for sent på skolen (eller jobben).»

«Det er ikke på grunn av dagsteksten du kommer for sent; du stod ikke tidlig nok opp,» svarte han da. Og jeg måtte bli og høre dagsteksten. Også i denne henseende satte han et godt eksempel helt til sine siste levedager. Dette er en del av den arven han etterlot meg.

Far var åndsfrisk helt til det siste. Han ble aldri sur og gretten og beklaget seg aldri, og det gjorde det lettere å stelle for ham. Det hendte nok av og til at han nevnte sin artritt (leddbetennelse), men da pleide jeg å minne ham på at det som egentlig feilte ham, var at han var «adamitt», og så lo han. Om morgenen den 30. november 1991 sovnet far stille inn mens Gene og jeg satt hos ham.

Jeg er nå over 70 år gammel, og jeg har fremdeles gagn av mine kjærlige, kristne foreldres gode eksempel. Det er min oppriktige bønn at jeg må vise min dype verdsettelse av denne arven ved å bruke den på rette måte i all evighet. — Salme 71: 17, 18.

[Bilde på side 5]

Mor med meg

[Bilder på side 7]

1. Mitt første stevne: San Marcos i Texas, september 1923

2. Fars siste stevne: Fort Worth i Texas, juni 1991 (Far sittende)

[Bilde på side 9]

Gene og Blossom Brandt