«Et bønnens hus for alle nasjonene»
«Står det ikke skrevet: ’Mitt hus skal bli kalt et bønnens hus for alle nasjonene’?» — MARKUS 11: 17.
1. Hvilket forhold stod Adam og Eva i til Gud til å begynne med?
I DEN første tiden etter at Adam og Eva var blitt skapt, stod de i et nært forhold til sin himmelske Far. Jehova Gud kommuniserte med dem og gjorde kjent sin storslagne hensikt med menneskeslekten. De følte seg sikkert stadig tilskyndt til å lovprise Jehova for hans herlige skapergjerninger. Hvis Adam og Eva lurte på noe når de grunnet på det at de skulle bli stamfar og stammor for hele menneskeslekten, kunne de alltid vende seg til Gud, uansett hvor de befant seg i sitt paradisiske hjem. De hadde ikke behov for noen prestetjeneste i noe tempel. — 1. Mosebok 1: 28.
2. Hvordan forandret situasjonen seg da Adam og Eva syndet?
2 Situasjonen endret seg da en opprørsk engel forledet Eva og fikk henne til å tro at hun ville få det bedre hvis hun forkastet Jehovas overherredømme; han hevdet at hun kom til å «bli som Gud». Eva spiste så av frukten på det treet som Gud hadde forbudt menneskene å spise av. Deretter brukte Satan Eva til å friste hennes mann. Dessverre hørte Adam på sin kone. Derved viste han at han satte sitt forhold til henne høyere enn sitt forhold til Gud. (1. Mosebok 3: 4—7) I virkeligheten valgte Adam og Eva Satan til gud. — Jevnfør 2. Korinter 4: 4.
3. Hvilke dårlige følger fikk Adam og Evas opprør?
3 Ved å gjøre det mistet det første menneskepar både sitt dyrebare forhold til Gud og sine utsikter til å leve evig i et jordisk paradis. (1. Mosebok 2: 16, 17) Adam og Evas syndige legemer begynte å degenerere, og til slutt døde de. Den syndige tilstanden gikk i arv til deres etterkommere. Bibelen sier at «døden således spredte seg til alle mennesker». — Romerne 5: 12.
4. Hvilket håp holdt Gud fram for den syndige menneskehet?
4 Nå var det behov for noe som kunne forlike den syndige menneskehet med dens hellige Skaper. Da Gud uttalte sin dom over Adam og Eva, sa han noe som gav grunnlag for håp for deres framtidige etterkommere; han gav løfte om en «ætt» som skulle frelse menneskene fra virkningene av Satans opprør. (1. Mosebok 3: 15) Senere åpenbarte Gud at den Ætten som skulle bli til velsignelse for menneskene, skulle komme gjennom Abraham. (1. Mosebok 22: 18) Med sin kjærlige hensikt i tankene gjorde Gud Abrahams etterkommere, israelittene, til sitt utvalgte folk.
5. Hvorfor bør vi være interessert i detaljer i den lovpakten Gud inngikk med Israel?
5 I år 1513 f.v.t. kom israelittene i et paktsforhold til Gud og sa seg villig til å adlyde hans lover. Lovpakten bør være av største interesse for alle som ønsker å tilbe Gud i vår tid, for den pekte fram mot den lovte Ætt. Paulus sa at den hadde «en skygge av de kommende goder». (Hebreerne 10: 1) Han kom med denne uttalelsen da han drøftet den tjeneste som Israels prester hadde utført i tabernaklet, et flyttbart telt hvor tilbedelsen av Gud foregikk. Det ble kalt «[Jehovas] tempel» og «[Jehovas] hus». (1. Samuelsbok 1: 9, 24) Ved å studere forskjellige trekk ved den hellige tjeneste som ble utført i Jehovas jordiske hus, kan vi få større verdsettelse av den barmhjertige ordning som syndige mennesker i vår tid kan benytte seg av for å bli forlikt med Gud.
Det aller helligste
6. Hva var det som stod i Det aller helligste, og hvordan var Guds nærvær representert?
6 «Den høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender,» sier Bibelen. (Apostlenes gjerninger 7: 48) Likevel var Gud nærværende i sitt jordiske hus, representert ved en sky i det innerste rommet, Det aller helligste. (3. Mosebok 16: 2) Skyen lyste tydeligvis sterkt, slik at den lyste opp Det aller helligste. Den befant seg over en hellig kiste, «vitnesbyrdets ark», som inneholdt noen steintavler hvor noen av de budene som Gud hadde gitt Israel, var risset inn. På lokket var det to kjeruber av gull med utstrakte vinger. De var et bilde på åndeskapninger med høy rang i Guds himmelske organisasjon. Den mirakuløse, lysende skyen befant seg over lokket, mellom kjerubene. (2. Mosebok 25: 22, NW) Det hele var et bilde på at den allmektige Gud troner på en himmelsk vogn som blir holdt oppe av virkelige kjeruber. (1. Krønikebok 28: 18) Dette forklarer hvorfor kong Hiskia bad: «[Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud, du som troner over kjerubene.» — Jesaja 37: 16.
Det hellige
7. Hvilke gjenstander stod i Det hellige?
7 Det andre rommet i tabernaklet ble kalt Det hellige. Inne i Det hellige, til venstre sett fra inngangen, stod det en vakker sjuarmet lysestake, eller lampestake, og til høyre stod det et bord hvor det lå skuebrød. Rett fram var det et alter, hvor det ble brent velluktende røkelse. Alteret stod foran et forheng, som skilte Det hellige fra Det aller helligste.
8. Hvilke oppgaver utførte prestene regelmessig i Det hellige?
8 Hver morgen og hver kveld skulle en prest tre inn i tabernaklet og brenne røkelse på røkelsesalteret. (2. Mosebok 30: 7, 8) Om morgenen, mens røkelsen brant, skulle dessuten de sju lampene på lampestaken av gull etterfylles med olje. Om kvelden ble lampene tent, slik at de lyste opp i Det hellige. Og hver sabbat skulle en prest legge tolv ferske brød på skuebrødsbordet. — 3. Mosebok 24: 4—8.
Forgården
9. Hva ble vannkaret brukt til, og hva bør det minne oss om?
9 Tabernaklet hadde også en forgård, som var avgrenset av et teltduksgjerde. I forgården var det et stort vannkar hvor prestene vasket seg på hender og føtter før de gikk inn i Det hellige. De måtte også vaske seg når de skulle frambære ofre på det alteret som stod i forgården. (2. Mosebok 30: 18—21) Dette kravet om renslighet gir Guds tjenere i vår tid en sterk påminnelse om at de må strebe etter å være fysisk, moralsk, mentalt og åndelig rene for at deres tilbedelse skal være antagelig for Gud. (2. Korinter 7: 1) Etter hvert var det ikke-israelittiske tempelslaver som skaffet ved til alteret og vann til karet. — Josva 9: 27.
10. Nevn noen av de ofrene som ble frambåret på offeralteret.
10 Hver morgen og hver kveld ble det ofret et værlam som brennoffer på alteret, sammen med et grødeoffer, eller kornoffer, og et drikkoffer. (2. Mosebok 29: 38—41) På spesielle dager ble det frambåret andre ofre. Noen ganger måtte det frambæres et offer fordi en enkeltperson hadde begått en synd. (3. Mosebok 5: 5, 6) En israelitt kunne også frambære et frivillig fellesskapsoffer, eller måltidsoffer. Da ble deler av dyret spist av prestene, mens noe ble spist av den som frambar offeret. Dette var et symbol på at syndige mennesker kunne ha fred med Gud; de kunne på en måte spise et måltid sammen med ham. En fastboende utlending kunne også bli en tilbeder av Jehova og ha del i det privilegium å frambære frivillige ofre i Hans hus. Men for at Jehova skulle bli vist tilbørlig ære, kunne prestene utelukkende godta ofre som var av beste kvalitet. Brukte man mel i et kornoffer, skulle det være fint mel, og de dyrene som ble ofret, måtte være uten lyte. — 3. Mosebok 2: 1, NW; 22: 18—20; Malaki 1: 6—8.
11. a) Hva ble gjort med blodet av offerdyrene, og hva pekte dette fram mot? b) Hvordan betrakter Gud både dyreblod og menneskeblod?
11 Blodet av disse offerdyrene ble brakt til alteret. Dette utgjorde en daglig påminnelse for nasjonen om at de var syndere og derfor hadde behov for en gjenløser, en som ved sitt utøste blod kunne tilveiebringe en permanent soning for deres synder og frelse dem fra døden. (Romerne 7: 24, 25; Galaterne 3: 24; jevnfør Hebreerne 10: 3.) Denne hellige bruken av blod minnet dessuten israelittene om at blodet representerer livet, og om at livet tilhører Gud. Gud har aldri tillatt menneskene å bruke blodet på noen annen måte. — 1. Mosebok 9: 4; 3. Mosebok 17: 10—12; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
Soningsdagen
12, 13. a) Hva var soningsdagen? b) Hva måtte øverstepresten gjøre før han kunne ta blod inn i Det aller helligste?
12 En gang i året, på den dagen som ble kalt soningsdagen, skulle ingen i Israels nasjon gjøre noe slags arbeid, og alle skulle faste. Det gjaldt også de fastboende utlendingene som tilbad Jehova. (3. Mosebok 16: 29, 30) Dette var en viktig dag da nasjonen ble renset for synd på en billedlig måte, slik at den kunne stå i et fredelig forhold til Gud et år til. La oss forestille oss at vi er til stede, og la oss tenke over noen av de viktigste tingene som blir gjort.
13 Øverstepresten står i tabernaklets forgård. Han har vasket seg i vaskekaret, og nå slakter han en okse som skal ofres. Blodet av oksen har han i en skål; det skal brukes på en spesiell måte til soning for de synder som er blitt begått av dem som tilhører Levi stamme, prestestammen. (3. Mosebok 16: 4, 6, 11) Men før øverstepresten går videre med ofringen, er det noe han må gjøre. Han tar røkelse, sannsynligvis i en slags øse, og fyller en glopanne med glør fra alteret. Nå går han inn i Det hellige og bort til forhenget foran Det aller helligste. Langsomt går han innenfor forhenget og stiller seg foran paktkisten. Her, hvor ingen mennesker ser ham, tømmer han røkelse ut over glørne, og Det aller helligste blir fylt av en velluktende sky. — 3. Mosebok 16: 12, 13.
14. Hvorfor måtte øverstepresten gå inn i Det aller helligste med blod av to forskjellige dyr?
14 Nå er Gud villig til å vise barmhjertighet og til å bli forsont med folket i billedlig forstand. Derfor blir lokket på paktkisten kalt «soningslokket», eller «nådestolen». (Hebreerne 9: 5, Norsk Bibel) Øverstepresten går ut av Det aller helligste, henter blodet av oksen og går inn i Det aller helligste igjen. I samsvar med forskriftene i Loven dypper han fingeren i blodet og stenker det sju ganger foran lokket på paktkisten. (3. Mosebok 16: 14) Deretter går han ut i forgården igjen og slakter en bukk, som skal ofres som syndoffer «for folket». Han tar noe av blodet av bukken med seg inn i Det aller helligste og gjør det samme med det som han gjorde med blodet av oksen. (3. Mosebok 16: 15) Det var også andre viktige handlinger som ble utført på soningsdagen. Øverstepresten skulle for eksempel legge begge hendene på hodet til enda en bukk og bekjenne «alle israelittenes misgjerninger» over den. Denne bukken ble sendt levende ut i ødemarken, for at den i billedlig forstand skulle bære vekk nasjonens synder. Slik ble det gjort soning hvert år «for prestene og for hele det samlede folk». — 3. Mosebok 16: 16, 21, 22, 33.
15. a) Hvilke likhetspunkter var det mellom Salomos tempel og tabernaklet? b) Hva sier Hebreerbrevet om den hellige tjeneste som ble utført både i tabernaklet og i templet?
15 I løpet av de første 486 årene etter at israelittene var blitt Guds paktsfolk, tjente det flyttbare tabernaklet som det sted hvor de kunne tilbe sin Gud, Jehova. Så fikk kong Salomo det privilegium å oppføre en permanent bygning. Selv om tempelbygningen skulle bli større og mer forseggjort enn tabernaklet, viste de gudgitte retningslinjene at den skulle bygges etter samme mønster. I likhet med tabernaklet var templet et bilde på en større, mer formålstjenlig ordning for tilbedelse, som ’Jehova og ikke et menneske skulle sette opp’. — Hebreerne 8: 2, 5; 9: 9, 11.
Det første og det andre templet
16. a) Hvilken kjærlig anmodning kom Salomo med under innvielsen av templet? b) Hvordan viste Jehova at han godkjente Salomos bønn?
16 Under innvielsen av det herlige templet bad Salomo en bønn under inspirasjon, hvor han blant annet sa: «Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte, fordi de har hørt om ditt store navn . . . Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om. Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.» (2. Krønikebok 6: 32, 33) Jehova Gud viste tydelig at han godkjente Salomos innvielsesbønn. Ild fór ned fra himmelen og fortærte dyreofrene på alteret, og Jehovas herlighet fylte templet. — 2. Krønikebok 7: 1—3.
17. Hva skjedde med tiden med det templet som Salomo hadde bygd, og hvorfor?
17 Dessverre mistet israelittene sin sunne frykt for Jehova. Etter hvert begynte de å vanhellige hans store navn ved blodsutgytelser, avgudsdyrkelse, ekteskapsbrudd og incest og ved å utsette foreldreløse, enker og fremmede for dårlig behandling. (Esekiel 22: 2, 3, 7, 11, 12, 26, 29) I år 607 f.v.t. fullbyrdet derfor Gud sin dom over dem ved å sende de babylonske hærstyrker for å ødelegge templet. De israelittene som overlevde, ble ført i fangenskap til Babylon.
18. Hvilke privilegier fikk noen ikke-israelittiske menn som helhjertet gikk inn for tilbedelsen av Jehova, i det andre templet?
18 Etter 70 år vendte en rest av angrende jøder tilbake til Jerusalem, og den fikk det privilegium å gjenoppbygge Jehovas tempel. Noe som er interessant, er at det var for få prester og levitter til å utføre tjeneste i dette andre templet. Derfor fikk noen netinim-tjenere, som var etterkommere av ikke-israelittiske tempelslaver, utvidede privilegier i tjenesten i Guds hus. Disse ble imidlertid aldri likestilt med prestene og levittene. — Esra 7: 24, NW; 8: 17, 20, NW.
19. Hvilket løfte gav Gud angående det andre templet, og hvordan ble løftet oppfylt?
19 Til å begynne med virket det som om det andre templet skulle bli som ingenting sammenlignet med det første. (Haggai 2: 3, NW) Men Jehova lovte: «Jeg ryster alle folkeslag, så deres skatter kommer hit. Og jeg fyller dette hus med herlighet . . . Dette nye hus skal bli herligere enn det første.» (Haggai 2: 7, 9) Det andre templet ble virkelig herligere enn det første. Det stod 164 år lenger, og det var mange flere tilbedere fra mange flere land som strømmet til dets forgårder. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 5—11.) På kong Herodes’ tid ble det satt i gang restaureringsarbeid på dette templet, og forgårdene ble utvidet. Nå raget templet opp over et massivt steinfundament og hadde vakre søyleganger hele veien rundt, så det var minst like praktfullt som det første templet, som Salomo hadde bygd. Det hadde en stor, ytre forgård for dem av nasjonene som ønsket å tilbe Jehova, og det var en skillemur mellom hedningenes forgård og de indre forgårdene, som var forbeholdt israelittene.
20. a) Hvordan ble det gjenoppbygde templet spesielt begunstiget? b) Hva var det som viste at jødene hadde et urett syn på templet, og hva gjorde Jesus som en reaksjon på dette?
20 Det andre templet ble spesielt begunstiget ved at Guds Sønn, Jesus Kristus, underviste i dets forgårder. Men akkurat som i forbindelse med det første templet hadde ikke jødene i sin alminnelighet det rette syn på det privilegium å ta hånd om Guds hus. De lot til og med handelsmenn få gjøre forretninger i hedningenes forgård. Dessuten tillot de at templet ble brukt som snarvei når noen skulle bære noe fra ett sted til et annet i Jerusalem. Fire dager før sin død renset Jesus templet for slike verdslige aktiviteter, mens han sa: «Står det ikke skrevet: ’Mitt hus skal bli kalt et bønnens hus for alle nasjonene’? Men dere har gjort det til en røverhule.» — Markus 11: 15—17.
Gud forlater sitt jordiske hus for godt
21. Hva sa Jesus om hvordan det skulle gå med templet i Jerusalem?
21 Fordi Jesus modig gikk til handling og forsvarte den rene tilbedelse, ønsket de jødiske religiøse lederne å drepe ham. (Markus 11: 18) Jesus var klar over at han snart kom til å bli drept, og sa til de jødiske religiøse lederne: «Deres hus blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) På den måten viste han at Gud snart ikke lenger kom til å godta den formen for tilbedelse som ble utøvd i det bokstavelige templet i Jerusalem. Dette templet skulle ikke lenger være «et bønnens hus for alle nasjonene». Da en av disiplene påpekte hvor praktfulle tempelbygningene var, svarte Jesus: «Ser dere ikke alt dette? . . . Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein som ikke skal bli revet ned.» — Matteus 24: 1, 2.
22. a) Hvordan ble det Jesus hadde sagt om templet, oppfylt? b) Hva søkte de første kristne, i stedet for å knytte sitt håp til en jordisk by?
22 Jesu profeti ble oppfylt 37 år senere, i år 70, da romerske hærstyrker ødela Jerusalem og templet i byen. Dette var et dramatisk bevis for at Gud virkelig hadde forlatt sitt jordiske hus. Jesus forutsa aldri at det skulle bli bygd noe nytt tempel i Jerusalem. Apostelen Paulus sa følgende til de jødekristne om denne jordiske byen: «Vi har ikke her en by som består, men vi søker ivrig den som skal komme.» (Hebreerne 13: 14) De første kristne så fram til å bli en del av «det himmelske Jerusalem», Guds rike, som kan sammenlignes med en by. (Hebreerne 12: 22) Den sanne tilbedelse av Jehova er altså ikke lenger knyttet til et bokstavelig tempel på jorden. I den neste artikkelen skal vi se nærmere på den langt bedre ordning som Gud har gjort i stand for alle som ønsker å tilbe ham «med ånd og sannhet». — Johannes 4: 21, 24.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hva gikk tapt for Adam og Eva?
◻ Hvorfor bør vi være interessert i forskjellige trekk ved tabernaklet?
◻ Hva lærer vi av visse handlinger som ble utført i tabernaklets forgård?
◻ Hvorfor tillot Gud at hans tempel ble ødelagt?
[Bilder på sidene 10 og 11]
Det templet som ble ombygd av Herodes
1. Det aller helligste
2. Det hellige
3. Brennofferalteret
4. Det støpte hav
5. Prestenes forgård
6. Israelittenes forgård
7. Kvinnenes forgård