De gjorde Jehovas vilje
Peter forkynner på pinsedagen
DET var en mild vårmorgen i år 33 e.v.t. Det lå en spent forventning i luften. En yrende folkemengde bestående av jøder og proselytter strømmet gjennom Jerusalems gater. De var kommet fra slike steder som Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Egypt og Roma. Så fascinerende det var å se dem i sine nasjonaldrakter og å høre deres forskjellige språk! Noen hadde reist nesten 2000 kilometer for å være til stede ved denne spesielle anledningen. Hvilken anledning var det? Pinsen — en glederik jødisk høytid som avmerket at bygghøsten var over. — 3. Mosebok 23: 15—21.
Røyken steg opp fra ofrene på templets alter, og levittene sang hallel-salmene (Salmene 113 til 118). Rett før klokken ni om morgenen skjedde det noe spennende. Fra himmelen kom det «en lyd liksom av en framfarende sterk vind». Den fylte hele det huset hvor omkring 120 disipler av Jesus Kristus var samlet. Den bibelske beretning lyder: «Tunger liksom av ild kom til syne for dem og ble fordelt, og det satte seg én på hver enkelt av dem, og de ble alle fylt med hellig ånd og begynte å tale med andre tunger, slik som ånden gav dem å uttale seg.» — Apostlenes gjerninger 2: 1—4.
Enhver hører sitt eget språk
Snart strømmet mange disipler ut av huset. Forbausende nok kunne de snakke de forskjellige språkene som ble talt i folkemengden. Forestill deg hvor overraskende det var når en besøkende fra Persia og en egypter hørte sitt eget språk bli talt av galileere. Det er klart at folkemengden undret seg. «Hva skal dette bety?» spurte de. Noen begynte å spotte disiplene og si: «De er fulle av søt vin.» — Apostlenes gjerninger 2: 12, 13.
Deretter reiste apostelen Peter seg og talte til folkemengden. Han forklarte at tungetalen, denne mirakuløse gaven, var en oppfyllelse av Guds løfte gjennom profeten Joel: «Jeg [skal] utøse noe av min ånd over all slags kjød.» (Apostlenes gjerninger 2: 14—21; Joel 2: 28—32) Ja, Gud hadde nettopp utøst sin hellige ånd over Jesu disipler. Dette var et tydelig vitnesbyrd om at Jesus var blitt oppreist fra de døde og nå befant seg i himmelen ved Guds høyre hånd. Peter sa: «La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham til både Herre og Kristus, denne Jesus som dere pælfestet.» — Apostlenes gjerninger 2: 22—36.
Hvordan reagerte tilhørerne? «Det [stakk] dem i hjertet,» sier beretningen, «og de sa til Peter og de andre apostlene: ’Menn, brødre, hva skal vi gjøre?’» Peter svarte: «Vis anger, og la dere døpe.» Omkring 3000 gjorde nettopp dette. Deretter «fortsatte [de] å vie seg til apostlenes lære». — Apostlenes gjerninger 2: 37—42.
Da Peter tok ledelsen ved denne spesielle anledningen, brukte han den første av «himlenes rikes nøkler» som Jesus hadde lovt å gi ham. (Matteus 16: 19) Disse nøklene gjorde det mulig for forskjellige grupper av mennesker å oppnå spesielle privilegier. Denne første nøkkelen åpnet muligheten for jøder til å bli åndssalvede kristne. Senere åpnet den andre og den tredje nøkkelen den samme muligheten for henholdsvis samaritaner og hedninger. — Apostlenes gjerninger 8: 14—17; 10: 44—48.
Hva vi kan lære
Selv om disse mange jødene og proselyttene på grunn av samfunnsansvarlighet var medskyldig i Guds Sønns død, henvendte Peter seg til dem på en respektfull måte og kalte dem «brødre». (Apostlenes gjerninger 2: 29) Hans mål var å bevege dem til anger, ikke å fordømme dem. Derfor benyttet han en positiv framgangsmåte. Han framholdt kjensgjerningene og underbygde sin argumentasjon med sitater fra Skriften.
De som forkynner det gode budskap i dag, gjør vel i å følge Peters eksempel. De bør forsøke å finne et felles utgangspunkt med sine tilhørere og så taktfullt resonnere med dem ut fra Bibelen. Når Bibelens sannhet blir framholdt på en positiv måte, vil de rettsindige reagere tilsvarende. — Apostlenes gjerninger 13: 48.
Peters nidkjærhet og frimodighet på pinsedagen står i sterk kontrast til hans fornektelse av Jesus omkring sju uker tidligere. Ved den anledning var Peter lammet av menneskefrykt. (Matteus 26: 69—75) Men Jesus hadde frambåret påkallelse for Peter. (Lukas 22: 31, 32) Det at Jesus etter sin oppstandelse viste seg for Peter, var uten tvil noe som styrket apostelen. (1. Korinter 15: 5) Som følge av dette sviktet ikke Peters tro. Kort tid senere forkynte han frimodig. Ja, han forkynte ikke bare på pinsedagen, men resten av sitt liv.
Hva om vi har feilet på en eller annen måte, slik Peter gjorde? La oss vise anger, be om tilgivelse og ta skritt for å få åndelig hjelp. (Jakob 5: 14—16) Så kan vi gå framover i tillit til at vår hellige tjeneste er antagelig for vår barmhjertige himmelske Far, Jehova. — 2. Mosebok 34: 6.