Akrobater på steile klipper
VED den vestre bredden av Dødehavet lå den gamle byen og den omkringliggende ødemarken En-Gedi. Fjellskarene og fjellskrentene utgjorde et perfekt hjem for det lovte lands langhornete fjellgeit, eller steinbukk, som vi ser avbildet her.
Denne skapningen, som er så sikker på foten, er et av dyreverdenens undere. La oss åpne Bibelen og se litt nærmere på dette fascinerende dyret.
«De høye fjellene er for fjellgeitene»
Dette sang salmisten. (Salme 104: 18) Fjellgeiter er godt utrustet til å leve på høytliggende steder. De er ekstremt smidige, der de beveger seg over ulendt terreng med stor sikkerhet og fart. Dette skyldes delvis måten klovene deres er konstruert på. Åpningen mellom tåleddene kan utvide seg under vekten av geita, noe som gir den et godt grep når den står eller beveger seg på smale fjellhyller.
Fjellgeitene har også en usedvanlig god balanse. De kan foreta lange sprang og lande på et framspring som knapt nok har plass til alle fire føttene. Biologen Douglas Chadwick observerte en gang en fjellgeit av et annet slag som brukte balansen sin for å unngå å bli stående fast på en fjellhylle som var for smal til at den kunne snu seg. Han sier: «Etter å ha kastet et blikk ned på den neste fjellhyllen som lå omkring 120 meter lavere, plantet geita framføttene i bakken og begynte sakte å gå med bakføttene oppover fjellveggen som om den slo hjul. Mens jeg holdt pusten, fortsatte geita bortover helt til bakføttene kom ned slik at den nå stod i den retningen den kom fra.» (National Geographic) Det er ikke rart at fjellgeitene er blitt kalt «akrobater på steile klipper».
’Vet du når fjellgeitene skal føde?’
Fjellgeitene er svært sky skapninger. De foretrekker å leve isolert fra mennesker. Ja, for mennesker er det vanskelig å komme nær nok til i det hele tatt å kunne iaktta dem i vill tilstand. Derfor kunne Eieren av «dyrene på de tusen fjell» med rette spørre Job: «Kjenner du den fastsatte tid da fjellgeitene på den steile klippe skal føde?» — Salme 50: 10; Job 39: 1.
Gudgitte instinkter forteller fjellgeita når tiden er inne til å føde. Den leter opp et sikkert sted og føder ett eller to kje, vanligvis i slutten av mai eller i juni. Nyfødte kje er sikre på foten etter bare noen dager.
«En elskelig hind og en yndig fjellgeit»
Den vise kong Salomo kom med følgende oppfordring til ektemenn: «Gled deg sammen med din ungdoms hustru, en elskelig hind og en yndig fjellgeit.» (Ordspråkene 5: 18, 19) Dette ble ikke sagt for å nedvurdere kvinner. Salomo siktet tydeligvis til den skjønnhet, eleganse og andre fremragende egenskaper som kjennetegner disse dyrene.
Fjellgeita er blant de utallige «levende sjeler» som er et overveldende vitnesbyrd om Skaperens visdom. (1. Mosebok 1: 24, 25) Er vi ikke glad for at Gud har omgitt oss med så mange fascinerende skapninger?
[Bilderettigheter på side 24]
Gjengitt med tillatelse av Aten universitet