Spørsmål fra leserne
Hvorfor mener Jehovas vitner at det er viktig å sette opp en skriftlig kontrakt når de gjør forretninger med hverandre, når de jo går inn for å være ærlige og stoler på hverandre?
Det å sette opp en kontrakt er både bibelsk, praktisk og et uttrykk for kjærlig omtanke. Hvordan det? La oss se nærmere på disse aspektene ved forretningskontrakter.
Bibelen inneholder en skreven beretning om hvordan Gud tok seg av sitt paktsfolk, israelittene. Den forteller om forretningstransaksjoner som gjaldt sanne tilbedere. I 1. Mosebok, kapittel 23, finner vi et eksempel på dette. Da Abraham mistet sin kjære kone, Sara, ønsket han å kjøpe et gravsted. Han begynte å forhandle med de kanaaneerne som bodde i nærheten av Hebron. Versene 7 til 9 viser at han tilbød en bestemt pris for det jordstykket han var interessert i. Vers 10 viser at dette tilbudet ble gjort offentlig kjent i påhør av andre som satt i byporten. Vers 13 forteller at eieren tilbød seg å forære Abraham jordstykket, men Abraham svarte at han bare ville ta det imot hvis han fikk kjøpe det. Og versene 17, 18 og 20 forklarer at det var slik det gikk til, og at kjøpet ble bekreftet «for øynene på Hets sønner blant alle som gikk inn i porten til hans by».
Men ville saken stille seg annerledes dersom begge parter i en forretningstransaksjon var sanne tilbedere? Kapittel 32 i Jeremias bok gir svaret på det. Fra vers 6 og utover ser vi at Jeremia skulle kjøpe en mark av sin fetter. Vers 9 viser at de ble enige om en pris. I versene 10 til 12 står det videre: «Så skrev jeg [Jeremia] det i en kontrakt og satte seglet på og tok vitner idet jeg tok til å veie pengene på vekten. Deretter tok jeg kjøpekontrakten, den som var forseglet i samsvar med budet og forordningene, og den som var åpen; og jeg gav så kjøpekontrakten til Baruk, sønn av Neria, Mahsejas sønn, for øynene på Hanamel, min farbrors sønn, og for øynene på vitnene, de som hadde skrevet i kjøpekontrakten, for øynene på alle de jødene som satt i Vaktgården.»
Ja, selv om Jeremia gjorde forretninger med en trosfelle, til og med en slektning, fulgte han noen rimelige juridiske prosedyrer. Det ble laget to skrevne dokumenter — det ene skulle være åpent, slik at det var lett å rådføre seg med det, og det andre ble forseglet, slik at det kunne brukes som sikkerhetskopi hvis det skulle oppstå tvil om hvorvidt det åpne dokumentet var nøyaktig. Alt dette ble gjort «for deres øyne,» som det står i vers 13. Det var altså snakk om en offentlig, lovmessig forretningstransaksjon som ble bekreftet av vitner. Det er dermed tydelig at de sanne tilbedere har bibelsk støtte for å sørge for bekreftelser og gjøre bruk av dokumenter når de gjør forretninger.
Dette er også praktisk. Vi vet hvor sant det er at «tid og uforutsett hendelse rammer dem alle». (Forkynneren 9: 11) Dette gjelder også trofaste kristne. Jakob 4: 13, 14 sier det slik: «Hør nå, dere som sier: ’I dag eller i morgen skal vi reise til den og den byen og tilbringe et år der, og vi skal gjøre forretninger og skaffe oss vinning’ — og så vet dere ikke hvordan deres liv vil være i morgen.» Det kan være at vi starter et prosjekt ved å gjøre avtale om å kjøpe noe eller å utføre et bestemt arbeid eller å produsere en vare for noen. Men hva vil morgendagen — eller neste måned eller neste år — bringe? Hva om vi eller den andre parten kommer ut for en ulykke? Da kan det kanskje virke som om det er umulig å holde avtalen. Hva om vi ikke kan utføre arbeidet, eller hva om den andre kommer til at det er nærmest umulig for ham å betale eller å holde sin del av avtalen? Hvis det ikke finnes noen skriftlig overenskomst, kan det oppstå betydelige problemer, problemer som kunne ha vært løst eller ha vært unngått hvis det forelå en enkel skriftlig kontrakt.
Vi bør heller ikke glemme at den usikkerhet som rår på mange av livets områder, kan bety at andre må ta over eller ordne opp i våre (eller den andre partens) forretninger. Jakob tilføyde i vers 14: «For dere er en tåke som viser seg en kort stund og så forsvinner.» Skal vi være realistiske, må vi innse at vi kan dø helt uventet. En skriftlig overenskomst, en kontrakt, kan gjøre det mulig for andre å ta seg av saker og ting hvis den ene av partene skulle komme ut for noe uventet.
Dette fører oss i grunnen over på det tredje aspektet — det at skrevne kontrakter er et uttrykk for kjærlig omtanke. Hvis en av partene skulle dø eller bli utsatt for en ulykke som gjorde ham arbeidsufør, ville det så avgjort ha vært kjærlig av en kristen å ha sørget for at det var skrevet et dokument som viste hvilke forpliktelser eller tilgodehavender han hadde. Det at vi setter opp en skriftlig kontrakt som tydelig og nøyaktig oppgir hva vår bror er forpliktet til å gjøre, eller hva han har krav på å få, er ikke et uttrykk for mistillit, men vitner heller om at vi har kjærlig omtanke for ham. Denne kjærlige ordningen vil sterkt redusere risikoen for at noen skal bli fornærmet eller føle bitterhet dersom en av partene på grunn av ufullkommenhet skulle glemme noen detaljer eller forpliktelser. Hvem av oss er det vel som ikke er ufullkommen? Vi har alle lett for å glemme, eller det kan være at vi lett misforstår detaljer eller intensjoner. — Matteus 16: 5.
Det at vi gjør skriftlige forretningsavtaler, vitner også på andre måter om at vi har kjærlig omtanke for vår bror, vår familie og for menigheten generelt. Men det skulle være klart at det å sette opp slike skriftlige kontrakter som inneholder tilstrekkelige opplysninger, i tillegg til å være et uttrykk for kjærlig omtanke også er praktisk og bibelsk.