Jehova setter pris på at du tjener av hele din sjel

«Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker.» — KOLOSSERNE 3: 23.

1, 2. a) Hva er det største privilegium vi overhodet kan ha? b) Hvorfor kan det være at vi ikke får gjort alt vi gjerne vil, i tjenesten for Gud?

Å TJENE Jehova er det største privilegium vi overhodet kan ha. Med god grunn har dette bladet lenge oppmuntret kristne til å engasjere seg i forkynnergjerningen og også til å tjene «mer fullstendig» når det er mulig. (1. Tessaloniker 4: 1) Men vi er ikke alltid i stand til å gjøre like mye i tjenesten for Gud som vi skulle ønske. «Jeg er i en slik situasjon at jeg må ha heltidsarbeid,» sier en enslig søster som ble døpt for nesten 40 år siden. «Grunnen til at jeg arbeider, er ikke at jeg skal skaffe meg en flott garderobe eller reise på cruise, men at jeg skal få råd til det nødvendige, deriblant lege- og tannlegebehandling. Jeg føler at jeg på en måte gir Jehova det som blir til overs.»

² Kjærligheten til Gud gir oss et ønske om å gjøre så mye vi kan, i forkynnelsesarbeidet. Men vår livssituasjon begrenser ofte det vi kan gjøre. Det kan være at andre forpliktelser som Bibelen pålegger oss, for eksempel familieforpliktelser, legger beslag på mye av tiden vår og mange av kreftene våre. (1. Timoteus 5: 4, 8) Vi lever i «kritiske tider» som er «vanskelige å mestre», så livet byr på stadig nye utfordringer. (2. Timoteus 3: 1) Når vi ikke klarer å gjøre så mye i tjenesten som vi gjerne vil, kan det være at vi blir noe nedtrykt. Kanskje vi lurer på om Gud er fornøyd med vår tilbedelse.

Å tjene av hele sin sjel — noe verdifullt

 3. Hva venter Jehova av oss alle sammen?

³ I Salme 103: 14 forsikrer Bibelen oss om at Jehova «vet hvordan vi er formet, han kommer i hu at vi er støv». Han forstår bedre enn noen annen de begrensninger vi har. Han krever ikke mer av oss enn vi kan gi. Hva venter han av oss? Noe som alle, uansett livssituasjon, kan gi: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker.» (Kolosserne 3: 23) Ja, Jehova forventer at vi — alle sammen — tjener ham av hele vår sjel.

 4. Hva vil det si å tjene Jehova av hele sin sjel?

⁴ Hva vil det si å tjene Jehova av hele sin sjel? Det greske ordet for «hele sin sjel» betyr bokstavelig «fra sjelen». «Sjelen» sikter til hele personen, med alle personens fysiske og mentale evner. Å tjene av hele sin sjel betyr følgelig å gi av seg selv, å bruke alle sine evner og krefter så mye som mulig i tjenesten for Gud. Kort sagt: Det betyr å gjøre alt som sjelen kan gjøre. — Markus 12: 29, 30.

 5. Hvordan viser eksemplet med apostlene at ikke alle må gjøre like mye i forkynnergjerningen?

⁵ Betyr det at vi skal tjene av hele vår sjel, at vi alle må gjøre like mye i forkynnergjerningen? Det kan ikke bety det, for omstendighetene og evnene er forskjellige fra sjel til sjel. Tenk på Jesu trofaste apostler. De var ikke i stand til å gjøre like mye alle sammen. Vi vet for eksempel svært lite om enkelte av apostlene, slike som Simon Kananaios og Jakob, Alfeus’ sønn. Kanskje deres virksomhet som apostler var nokså begrenset. (Matteus 10: 2—4) Peter, derimot, kunne påta seg stort ansvar på mange områder. Jesus gav ham til og med «himlenes rikes nøkler». (Matteus 16: 19) Likevel ble ikke Peter hevet over de andre. Da Johannes fikk synet av Det nye Jerusalem i Åpenbaringen (omkring år 96), så han tolv grunnsteiner, og på dem stod «de tolv navnene på [de] tolv apostler».a (Åpenbaringen 21: 14) Jehova satte pris på den tjeneste som alle apostlene ytet ham, selv om noen av dem tydeligvis kunne gjøre mer enn andre.

 6. Hvordan gikk det med det såkornet i Jesu illustrasjon som falt i «den gode jord», og hvilke spørsmål oppstår?

⁶ Når det gjelder oss, krever Jehova heller ikke at vi alle sammen skal forkynne like mye. Jesus antydet det i illustrasjonen om såmannen, der forkynnelsesarbeidet ble sammenlignet med det å så korn. Såkornet falt på forskjellig slags jord, noe som illustrerer at de som hører budskapet, har forskjellig slags hjertetilstand. «Det som ble sådd i den gode jord,» forklarte Jesus, «det er den som hører ordet og får tak i meningen, den som virkelig bærer frukt og frambringer — én hundre foll, én seksti, en annen tretti.» (Matteus 13: 3—8, 18—23) Hva slags frukt er det snakk om, og hvorfor blir den frambrakt i forskjellige mengder?

 7. Hva er frukten av det såkornet som er sådd, og hvorfor blir det frambrakt forskjellige mengder frukt?

⁷ Såkornet er «ordet om riket», og derfor må det å frambringe frukt sikte til det å utbre dette ordet, det vil si å snakke med andre om det. (Matteus 13: 19) Mengden frukt varierer — fra tretti foll til hundre foll — fordi evner og livssituasjon er forskjellig. En person med god helse og stor utholdenhet kan kanskje klare å bruke mer tid i forkynnelsesarbeidet enn en som er tappet for krefter på grunn av et kronisk helseproblem eller høy alder. En ung ugift person som er fri for familieforpliktelser, kan kanskje klare å gjøre mer enn en som må ha heltidsarbeid for å forsørge en familie. — Jevnfør Ordspråkene 20: 29.

 8. Hvordan betrakter Jehova dem som gir det beste deres sjel kan gi?

⁸ Ser Gud det slik at en som av hele sin sjel frambringer tretti foll, er mindre trofast enn en som frambringer hundre foll? Overhodet ikke! Mengden av frukt kan variere, men Jehova er fornøyd så lenge tjenesten er det beste vår sjel kan yte. Husk at alle de forskjellige mengdene av frukt stammer fra et hjerte som er ’god jord’. Det greske ordet for «god» (kalọs) beskriver her noe som er «vakkert», noe som «gleder hjertet og er en fryd for øyet». Så godt det er å vite at vårt hjerte er vakkert i Guds øyne når vi gjør vårt beste!

Jehova sammenligner oss ikke med andre

9, 10. a) Hvilke negative tanker kan det være at vårt hjerte får oss til å tenke? b) Hvordan viser illustrasjonen i 1. Korinter 12: 14—26 at Jehova ikke sammenligner oss med andre?

⁹ Det kan imidlertid være at vårt ufullkomne hjerte bedømmer situasjonen annerledes. Kanskje det sammenligner vår tjeneste med andres tjeneste. Kanskje vi tenker som så: «Andre gjør mye mer i tjenesten enn meg. Hvordan kan vel Jehova være fornøyd med min tjeneste?» — Jevnfør 1. Johannes 3: 19, 20.

¹⁰ Jehovas tanker og veier er mye høyere enn våre. (Jesaja 55: 9) Vi får litt innsikt i hvordan Jehova ser på de bestrebelsene hver enkelt av oss gjør, når vi leser 1. Korinter 12: 14—26, der menigheten blir sammenlignet med et legeme med ’mange lemmer’ — øyne, hender, føtter, ører og så videre. Tenk et øyeblikk på kroppen din. Så latterlig det ville være å sammenligne øynene med hendene, eller føttene med ørene! Lemmene er forskjellige og tjener hver sin funksjon, men alle er nyttige og blir satt pris på. Jehova setter likeledes pris på den tjeneste du yter ham av hele din sjel, enten andre gjør mer eller de gjør mindre. — Galaterne 6: 4.

11, 12. a)  Hva kan være grunnen til at noen kanskje føler at de er «svakere» eller «mindre ærefulle»? b) Hvordan betrakter Jehova vår tjeneste?

¹¹ Dårlig helse, høy alder eller andre omstendigheter kan begrense det vi får gjort. Det kan til tider få noen av oss til å føle at vi er «svakere» eller «mindre ærefulle». Men det er ikke slik Jehova ser det. Bibelen sier: «De lemmer på legemet som synes å være svakere, er nødvendige, og de deler . . . vi synes er mindre ærefulle, dem omgir vi med større ære . . . Men Gud har satt legemet sammen og gitt større ære til den del som det var en mangel ved.» (1. Korinter 12: 22—24) For Jehova kan altså hver og én av oss være dyrebar. Han setter pris på den tjeneste vi yter innenfor rammen av de begrensninger vi har. Får du ikke i ditt hjerte et ønske om å gjøre alt du kan, for å tjene en slik forståelsesfull og kjærlig Gud?

¹² Det som betyr noe for Jehova, er altså ikke at du gjør like mye som noen andre, men at du gjør det som du — din sjel — personlig kan gjøre. At Jehova setter pris på de bestrebelser hver enkelt av oss gjør, viste Jesus på en rørende måte i forbindelse med to hendelser som inntraff i løpet av de siste dagene han levde på jorden, og som dreide seg om to svært forskjellige kvinner.

En takknemlig kvinnes ’meget kostbare’ gave

13. a) Hvordan var omstendighetene omkring det Maria gjorde med den velluktende oljen? b) Hvor mye var Marias olje verd materielt sett?

¹³ Fredag kveld den 8. nisan kom Jesus til Betania, en liten landsby på østsiden av Oljeberget omkring tre kilometer fra Jerusalem. Jesus hadde noen gode venner i denne landsbyen — Maria og Marta og deres bror, Lasarus. Jesus hadde vært gjest hos dem, kanskje nokså ofte. Men lørdag kveld spiste Jesus og vennene hans hjemme hos Simon, som hadde vært spedalsk og kanskje var blitt helbredet av Jesus. Mens Jesus lå til bords, gjorde Maria en ydmyk handling som viste hvor dyp kjærlighet hun hadde til den mannen som hadde oppreist broren hennes fra de døde. Hun åpnet en liten krukke som inneholdt en «meget kostbar» velluktende olje. Ja, den var virkelig kostbar, for den var verd 300 denarer, omtrent like mye som en årslønn! Hun helte denne velluktende oljen på Jesu hode og på føttene hans. Og hun tørket føttene hans med håret sitt. — Markus 14: 3; Lukas 10: 38—42; Johannes 11: 38—44; 12: 1—3.

14. a) Hvordan reagerte disiplene på det Maria gjorde? b) Hvordan tok Jesus Maria i forsvar?

¹⁴ Disiplene ble harme. ’Hvorfor slik sløsing?’ spurte de. Judas skjulte sine uhederlige motiver bak et forslag om å hjelpe de trengende. Han spurte: «Hvorfor ble ikke denne velluktende oljen solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige?» Maria sa ingenting. Men Jesus sa til disiplene: «La henne være. Hvorfor forsøker dere å skape vanskeligheter for henne? Hun har gjort en god [en form av kalọs] gjerning mot meg. . . . Hun gjorde det hun kunne; hun har på forhånd sørget for å helle velluktende olje over mitt legeme med henblikk på begravelsen. Jeg sier dere i sannhet: Overalt hvor det gode budskap blir forkynt i hele verden, skal også det denne kvinnen gjorde, bli fortalt til minne om henne.» Tenk hvordan Jesu vennlige ord må ha beroliget Maria! — Markus 14: 4—9; Johannes 12: 4—8.

15. Hvorfor ble Jesus så rørt over det Maria hadde gjort, og hva lærer dette oss om det å tjene av hele sin sjel?

¹⁵ Det som Maria hadde gjort, gjorde dypt inntrykk på Jesus. Slik han så det, hadde hun gjort noe som fortjente ros. Det var ikke gavens materielle verdi som var av betydning for Jesus, men det at «hun gjorde det hun kunne». Hun benyttet anledningen og gav det hun var i stand til å gi. Andre bibeloversettelser har gjengitt disse ordene med: «Hun har gjort alt hun kunne», eller: «Hun har gjort det som stod i hennes makt å gjøre.» (An American Translation; The Jerusalem Bible) Maria gav av hele sin sjel, for hun gav sitt beste. Det er det det vil si å tjene av hele sin sjel.

En enkes «to småmynter»

16. a) Hvordan gikk det til at Jesus la merke til en fattig enkes bidrag? b) Hvor mye var enkens mynter verd?

¹⁶ Et par dager senere, den 11. nisan, tilbrakte Jesus en lang dag i templet, der det ble satt spørsmålstegn ved hans myndighet. Han parerte elegant vriene spørsmål om skatt, oppstandelsen og andre emner, og han fordømte de skriftlærde og fariseerne for at de blant annet ’fortærte enkenes hus’. (Markus 12: 40) Deretter satte Jesus seg ned, etter alt å dømme i kvinnenes forgård, der det ifølge jødisk tradisjon skal ha stått 13 bidragsbøsser. Han satt en stund og fulgte nøye med når folk puttet sine bidrag på bøssene. Det kom mange rike mennesker. Noen av dem hadde kanskje en selvrettferdig mine eller opptrådte kanskje til og med på en slik måte at det var tydelig de ville vise seg for folk. (Jevnfør Matteus 6: 2.) Jesus festet blikket på én bestemt kvinne. De fleste ville kanskje ikke ha lagt merke til noe spesielt ved henne eller ved gaven hennes. Men Jesus, som kunne lese andres hjerte, visste at hun var «en fattig enke». Han visste også nøyaktig hvor stor gaven hennes var — «to småmynter, som [hadde] svært liten verdi».b — Markus 12: 41, 42.

17. Hvordan betraktet Jesus enkens bidrag, og hva lærer dette oss om det å gi til Gud?

¹⁷ Jesus kalte disiplene til seg, for han ville at de med egne øyne skulle se hvem han snakket om, nå som han skulle lære dem noe viktig. Denne enken «la i mer enn alle de som la penger i bidragsbøssene,» sa Jesus. Slik han så det, la hun i mer enn alle de andre til sammen. Hun gav «alt det hun hadde» — den aller siste småmynten. Ved å gjøre det viste hun tillit til at Jehova ville sørge for henne. Den som ble trukket fram som et godt eksempel med hensyn til det å gi til Gud, var altså en som gav en gave som nesten var verdiløs materielt sett. Men i Guds øyne var den av uvurderlig verdi! — Markus 12: 43, 44; Jakob 1: 27.

Lær av Jehovas syn på vår tjeneste

18. Hva lærer vi av den måten Jesus betraktet de to kvinnene på?

¹⁸ Den måten Jesus betraktet disse to kvinnene på, lærer oss noe oppmuntrende om hva det vil si i Jehovas øyne å tjene av hele sin sjel. (Johannes 5: 19) Jesus sammenlignet ikke enken med Maria. Han mente ikke at enkens to mynter var mindre verd enn Marias ’meget kostbare’ olje. Ettersom begge kvinnene gav sitt beste, var begge gavene verdifulle i Guds øyne. Så fortvil ikke hvis følelsen av ikke å være noe verd skulle velle inn over deg fordi du ikke klarer å gjøre alt du gjerne skulle gjøre i tjenesten for Jehova. Jehova er glad for å ta imot det beste du kan gi. Husk at Jehova «ser hvordan hjertet er», så han er fullt klar over hvilke lengsler ditt hjerte har. — 1. Samuelsbok 16: 7.

19. Hvorfor bør vi ikke ha en kritisk holdning til det andre gjør i tjenesten for Gud?

¹⁹ Jehovas syn på hva det vil si å tjene ham av hele sin sjel, bør virke inn på den måten vi betrakter og behandler hverandre på. Det vil virkelig være ukjærlig å kritisere andres bestrebelser eller å sammenligne én persons tjeneste med en annens. Dessverre forekommer den slags. En kristen skrev: «Det hender at noen gir det inntrykk at hvis du ikke er pioner, så er du ingenting. De av oss som sliter med å holde det gående ’bare’ som vanlige forkynnere, trenger også å føle at vi blir satt pris på.» Vi må huske at vi ikke har myndighet til å bedømme om en trosfelle tjener av hele sin sjel eller ikke. (Romerne 14: 10—12) Jehova setter høyt den tjeneste som hver og én av de flere millioner trofaste forkynnere av Riket yter av hele sin sjel, og det bør vi også gjøre.

20. Hva er det som regel best å gå ut fra at våre trosfeller gjør?

²⁰ Hva så om det ser ut til at noen gjør mindre enn de kan, i forkynnergjerningen? Hvis en trosfelle trapper ned, kan det være at omsorgsfulle eldste har grunn til å ta dette som et tegn på at det er behov for å gi hjelp eller oppmuntring. Samtidig må vi ikke glemme at for noen kan den tjeneste de yter ham av hele sin sjel, ligne mer på enkens småmynter enn på Marias kostbare olje. Det er som regel best å gå ut fra at våre brødre og søstre elsker Jehova, og at en slik kjærlighet vil drive dem til å gjøre så mye — ikke så lite — som de kan. Ingen samvittighetsfull tjener for Jehova vil velge å gjøre mindre enn han kan, i tjenesten for Ham! — 1. Korinter 13: 4, 7.

21. Hvilken løpebane er det mange satser på, og hvilke spørsmål oppstår?

²¹ For mange blant Guds folk har det å tjene av hele sin sjel imidlertid betydd at de har satset på pionertjenesten, som gir dem uendelig mange gleder. Hva slags velsignelser får de del i? Og hva med dem av oss som ikke har kunnet bli pionerer ennå — hvordan kan vi vise at vi har pionerånd? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Hva svarer du?

◻ Hva vil det si å tjene Jehova av hele sin sjel?

◻ Hvordan viser illustrasjonen i 1. Korinter 12: 14—26 at Jehova ikke sammenligner oss med andre?

◻ Hva kan det som Jesus sa om Marias kostbare olje og enkens to småmynter, lære oss om det å gi av hele sin sjel?

◻ Hvordan bør Jehovas syn på vår tjeneste påvirke den måten vi betrakter hverandre på?

[Bilde på side 15]

Maria gav sitt beste da hun brukte en «meget kostbar» velluktende olje på Jesu legeme

[Bilde på side 16]

Enkens mynter — nesten verdiløse materielt sett, men av uvurderlig verdi i Jehovas øyne