De gjorde Jehovas vilje
Det største menneske utfører en ydmyk tjeneste
JESUS visste at de siste timene han var sammen med sine apostler, var dyrebare. Om ikke lenge ville han bli arrestert, og hans tro ville bli prøvd som aldri før. Jesus var også klar over at han hadde store velsignelser i vente. Han ville snart bli opphøyd for å være ved Guds høyre hånd og bli gitt «det navn som er over ethvert annet navn, slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden». — Filipperne 2: 9, 10.
Likevel fikk verken engstelse for sin nær forestående død eller iver etter å oppnå den lovte belønning, trukket Jesu oppmerksomhet bort fra apostlenes behov. Johannes skrev senere i sitt evangelium at Jesus ’elsket dem inntil enden’. (Johannes 13: 1) Og i disse siste, avgjørende timene av sitt liv som et fullkomment menneske lærte Jesus apostlene noe som var svært viktig.
En leksjon i ydmykhet
Apostlene var sammen med Jesus i et rom ovenpå i Jerusalem for å feire påske. Før det hadde Jesus hørt dem diskutere hvem av dem som var den største. (Matteus 18: 1; Markus 9: 33, 34) Han hadde drøftet dette med dem og prøvd å korrigere deres syn på saken. (Lukas 9: 46) Men nå understreker Jesus disse leksjonene ved å bruke en ny framgangsmåte. Han valgte å demonstrere for dem hva som var sann ydmykhet, ikke bare å snakke om det.
Jesus «reiste . . . seg fra aftensmåltidet og la ytterkledningene sine til side,» skriver Johannes. «Han tok et håndkle og bandt om seg. Deretter helte han vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med det håndkleet som han var ombundet med.» — Johannes 13: 4, 5.
I det varme klimaet i det gamle Midtøsten brukte folk som regel åpne sandaler når de gikk på de støvete veiene. Når de kom hjem til vanlige folk, hilste verten dem velkommen og sørget for fat og vann, slik at de kunne vaske føttene sine. I mer velstående hjem hadde de en slave til å ta seg av vaskingen av føttene. — Dommerne 19: 21; 1. Samuelsbok 25: 40—42.
I rommet ovenpå var ikke Jesus og apostlene gjester hos noen. Det var ingen vert der til å sørge for fat, og det var ingen slave der til å vaske føttene deres. Situasjonen ble pinlig for apostlene da Jesus begynte å vaske føttene deres. Her utførte han som var den største av dem, med ydmykhet denne oppgaven!
Først nektet Peter å la Jesus vaske føttene hans. Men Jesus sa til ham: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg.» Da Jesus hadde vasket føttene til alle apostlene, sa han: «Vet dere hva jeg har gjort for dere? Dere tiltaler meg som ’Lærer’ og ’Herre’, og dere sier det med rette, for det er jeg. Derfor, når jeg, enda jeg er Herre og Lærer, har vasket deres føtter, skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere også skal gjøre slik som jeg har gjort for dere.» — Johannes 13: 6—15.
Jesus fastsatte ikke et ritual for vasking av føtter. Det var snarere slik at han hjalp apostlene til å anta en ny holdning — en ydmyk holdning som gjorde dem villige til å utføre de mest ubetydelige oppgaver til gagn for brødrene. Etter alt å dømme oppfattet de poenget. Tenk på det som skjedde flere år senere da spørsmålet om omskjærelse oppstod. Selv om det hadde vært «stor diskusjon», foregikk alt på en ordnet måte, og de som var til stede, lyttet respektfullt til hverandres synspunkter. Dessuten ser det ut til at det var disippelen Jakob som ledet dette møtet — ikke en av apostlene, noe man kanskje kunne ha forventet ettersom de var til stede. Denne detaljen i beretningen i Apostlenes gjerninger tyder på at apostlene hadde gjort betydelige framskritt hva det å vise ydmykhet angår. — Apostlenes gjerninger 15: 6—29.
Hva vi kan lære
Jesus lærte oss noe viktig om ydmykhet ved at han vasket disiplenes føtter. De kristne bør ikke tro at de er så betydningsfulle at andre alltid bør stå til tjeneste for dem, og de bør heller ikke strebe etter å oppnå ære og prestisje. Isteden bør de følge Jesu eksempel. Han kom ikke «for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20: 28) Ja, Jesu etterfølgere bør være villige til å tjene hverandre med ydmykhet.
Med god grunn skrev Peter: «Dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre, for Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (1. Peter 5: 5) Det greske ordet for å «binde opp om» skriver seg fra et ord som betyr «en slaves forkle». Et løstsittende klesplagg ble bundet opp under et slikt forkle. Kan det være at Peter her henviste til det Jesus gjorde da han bandt om seg et håndkle og vasket apostlenes føtter? Det er det ikke mulig å si med sikkerhet. Ikke desto mindre gjorde Jesu ydmyke tjeneste et uutslettelig inntrykk på Peters hjerte, og det bør det også gjøre på alle som vil være Kristi etterfølgere. — Kolosserne 3: 12—14.