Spørsmål fra leserne

Er den ’merkingen’ som er nevnt i 2. Tessaloniker 3: 14, et formelt skritt fra menighetens side, eller er det noe som kristne gjør som enkeltpersoner for å unngå noen som er uregjerlige?

Det som apostelen Paulus skrev til tessalonikerne, tyder på at menighetens eldste spiller en konkret rolle i forbindelse med slik ’merking’. Men de enkelte kristne følger opp etterpå, med åndelige mål i tankene. Vi forstår dette best hvis vi ser på den sammenhengen som Paulus’ veiledning står i.

Paulus var med på å opprette menigheten i Tessalonika, for han hjalp menn og kvinner til å bli troende. (Apostlenes gjerninger 17: 1—4) Senere skrev han fra Korint for å rose og oppmuntre dem. Han kom også med nødvendig veiledning. Han formante dem til å ’leve stille og passe sine egne saker og arbeide med sine hender’. Det var noen som ikke gjorde dette, så Paulus tilføyde: «[Vi] oppfordrer . . . dere, brødre: Forman de uordentlige, tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake.» Det er tydelig at det var noen «uordentlige»a som trengte veiledning. — 1. Tessaloniker 1: 2—10; 4: 11; 5: 14.

Noen måneder senere skrev Paulus sitt andre brev til tessalonikerne og kom med ytterligere kommentarer om Jesu framtidige nærvær. Han kom også med mer veiledning om hvordan man skulle behandle uordentlige personer som ’ikke arbeidet, men blandet seg bort i det som ikke angikk dem’. De oppførte seg på en måte som både var i strid med Paulus’ eget eksempel som en iherdig arbeider og i strid med hans klare pålegg om at man skulle arbeide for å forsørge seg selv. (2. Tessaloniker 3: 7—12) Paulus gav beskjed om at det skulle tas visse skritt. Disse skrittene skulle tas etter at de eldste allerede hadde formant og veiledet de uordentlige. Paulus skrev:

«Nå pålegger vi dere, brødre, . . . å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss. Men dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er rett. Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.» — 2. Tessaloniker 3: 6, 13—15.

De ytterligere skrittene innbefattet altså at man skulle trekke seg tilbake fra de uordentlige, merke seg dem, slutte med å omgås dem og likevel formane dem som brødre. Hva var det som skulle føre til at medlemmene av menigheten tok disse skrittene? For å forstå dette bedre skal vi se på tre situasjoner som Paulus ikke siktet til her.

1. Vi vet at de kristne er ufullkomne og har sine feil. Men kjærligheten er et kjennetegn på den sanne kristendom, og den får oss til å være forståelsesfulle og tilgi andres feil. Det kan for eksempel være at en kristen kommer med et vredesutbrudd uten at han har for vane å gjøre det, slik som i tilfellet med Barnabas og Paulus. (Apostlenes gjerninger 15: 36—40) Eller det kan være at man sier noen krasse eller sårende ord fordi man er sliten. I slike tilfeller kan vi ved å vise kjærlighet og følge Bibelens veiledning dekke over feilen og fortsette å leve og arbeide sammen med vår trosfelle og omgås ham. (Matteus 5: 23—25; 6: 14; 7: 1—5; 1. Peter 4: 8) Det er tydelig at det ikke var den slags feil Paulus snakket om i 2. Tessaloniker.

2. Paulus tok ikke opp en situasjon der en kristen personlig velger å begrense kontakten med en som ikke har en god livsførsel eller gode holdninger — for eksempel en som ser ut til å legge altfor stor vekt på avkobling eller på materielle ting. Eller det kan være at en forelder begrenser sitt barns omgang med jevnaldrende som ikke har respekt for sine foreldres myndighet, som leker på en uvøren eller farlig måte, eller som ikke tar kristendommen alvorlig. Dette er bare personlige avgjørelser i tråd med det vi leser i Ordspråkene 13: 20: «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.» — Jevnfør 1. Korinter 15: 33.

3. En helt annen grad av alvor har vi i den saken som Paulus skrev om til korinterne i forbindelse med en som praktiserte grov synd og ikke angret. Slike syndere som ikke angrer, måtte utelukkes fra menigheten. Den «onde» mannen måtte overgis til Satan, for å si det slik. Deretter skulle lojale kristne slutte å omgås slike onde mennesker; apostelen Johannes formante de kristne til ikke engang å hilse på dem. (1. Korinter 5: 1—13; 2. Johannes 9—11) Men dette passer heller ikke til veiledningen i 2. Tessaloniker 3: 14.

Den situasjonen som gjelder «uordentlige», og som er drøftet i 2. Tessaloniker, er en annen enn disse tre ovennevnte situasjonene. Paulus skrev at disse personene fremdeles var ’brødre’, som skulle formanes og behandles som slike. Problemet med de «uordentlige» brødrene var altså verken en ren personlig sak mellom kristne eller såpass alvorlig at menighetens eldste måtte gripe inn ved å gå til utstøtelse, slik Paulus gjorde i forbindelse med den umoralske situasjonen i Korint. De «uordentlige» hadde ikke gjort seg skyldig i alvorlig synd, slik som den utstøtte mannen i Korint hadde.

De «uordentlige» i Tessalonika hadde gjort seg skyldig i betydelige avvik fra kristendommen. De arbeidet ikke, enten fordi de mente at Kristi gjenkomst var nær forestående, eller fordi de var late. Dessuten skapte de betydelig uro ved å ’blande seg bort i det som ikke angikk dem’. Menighetens eldste hadde sannsynligvis gjentatte ganger veiledet dem, i samsvar med Paulus’ råd i hans første brev og annen guddommelig veiledning. (Ordspråkene 6: 6—11; 10: 4, 5; 12: 11, 24; 24: 30—34) Likevel fortsatte de å oppføre seg på en måte som ødela menighetens rykte, og som kunne spre seg til andre kristne. Paulus, som var en kristen eldste, henledet derfor andres oppmerksomhet på deres uordentlige livsførsel. Uten å navngi dem avslørte han offentlig deres feilaktige kurs.

Han lot også menigheten få vite at det ville være riktig av dem som kristne at de som enkeltpersoner ’merket seg’ de uordentlige. Det innebar at de enkelte skulle være oppmerksom på disse som hadde en slik livsførsel som menigheten var blitt offentlig advart mot. Paulus rådde dem til å ’trekke seg tilbake fra enhver bror som vandret uordentlig’. Det kunne naturligvis ikke bety at de skulle holde seg fullstendig unna en slik person, for de skulle ’fortsette å formane ham som en bror’. De skulle fortsette å ha kristen kontakt på møtene og kanskje i forkynnelsesarbeidet. De kunne håpe at deres bror skulle reagere positivt på formaning og forlate sine uordentlige veier.

I hvilken forstand skulle de ’trekke seg tilbake’ fra ham? Etter alt å dømme skulle de gjøre det i sosial sammenheng. (Jevnfør Galaterne 2: 12.) Det at de sluttet å ha sosial omgang med ham, kunne vise ham at prinsippfaste mennesker mislikte måten han oppførte seg på. Selv om han ikke ble skamfull og forandret seg, ville det i hvert fall være mindre sannsynlig at andre tok etter ham og ble som ham. Samtidig skulle disse enkelte kristne konsentrere seg om det positive. Paulus sa til dem: «Dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er rett.» — 2. Tessaloniker 3: 13.

Det er tydelig at denne apostoliske veiledningen ikke gir oss noe grunnlag for å se ned på eller dømme våre brødre som begår mindre feil. Formålet er heller å hjelpe en som følger en handlemåte som gir grunn til uro og i betydelig grad er i konflikt med kristendommen.

Paulus kom ikke med detaljerte regler som om han prøvde å skape en komplisert saksgang. Men det er tydelig at de eldste først bør gi veiledning og prøve å hjelpe en ’uordentlig’. Hvis de ikke lykkes med det og vedkommende fortsetter å oppføre seg på en måte som skaper uro, og som kan risikere å spre seg til andre, kommer de kanskje til den konklusjon at menigheten bør bli gjort oppmerksom på faren. De kan sørge for at det blir holdt en tale om hvorfor man bør ta avstand fra en slik uordentlig livsførsel. De oppgir ikke noe navn, men deres advarende tale vil bidra til å beskytte menigheten, for de mottagelige vil være ekstra nøye med å begrense sin sosiale omgang med enhver som helt klart lever et slikt uordentlig liv.

Forhåpentligvis vil ’den uordentlige’ bli skamfull og få et ønske om å forandre seg. Når de eldste og andre i menigheten ser forandringen, kan de hver for seg bestemme seg for å oppheve de restriksjonene de har pålagt seg selv med hensyn til sin personlige omgang med ham.

Som en oppsummering kan vi si at menighetens eldste tar ledelsen i å tilby hjelp og veiledning hvis en person vandrer uordentlig. Hvis han ikke ser at han bør forandre kurs, men fortsetter å øve dårlig innflytelse, kan de eldste advare menigheten ved hjelp av en tale som gjør det klart hva det bibelske synet er — enten det dreier seg om det å ha følge med en ikke-troende, eller det dreier seg om en annen upassende handlemåte. (1. Korinter 7: 39; 2. Korinter 6: 14) De kristne i menigheten, som på den måten blir gjort oppmerksom på saken, kan hver for seg bestemme seg for å begrense den sosiale omgangen med personer som helt klart følger en uordentlig kurs, men som fremdeles er brødre.

[Fotnote]

[Bilder på side 31]

Kristne eldste formaner de uordentlige, men betrakter dem som trosfeller