Jeg følger med glede Jehovas ledelse

FORTALT AV ULYSSES V. GLASS

Det var en helt spesiell anledning. Det var bare 127 elever i klassen, men det var 126 387 entusiastiske tilhørere til stede, som hadde kommet fra mange forskjellige land. Det var avslutningshøytideligheten for den 21. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som ble holdt på Yankee Stadium i New York den 19. juli 1953. Hvorfor var dette en så viktig begivenhet i mitt liv? La meg komme med noen bakgrunnsopplysninger.

JEG ble født i Vincennes i Indiana i USA den 17. februar 1912, om lag to år før det messianske riket ble født, slik det beskrives i Åpenbaringen 12: 1—5. Året før hadde foreldrene mine begynt å studere Bibelen ved hjelp av bokserien Studier i Skriften. Hver søndag morgen leste far for familien fra en av disse bøkene, og så snakket vi om det.

Mor brukte det hun lærte, som en hjelp til å forme sine barns tenkemåte. Hun var veldig snill og hjelpsom. Mors kjærlighet omfattet også andre barn i nabolaget, selv etter at vi ble fire søsken. Hun brukte tid sammen med oss. Hun var glad i å fortelle historier fra Bibelen og i å synge sammen med oss.

Hun inviterte også hjem forskjellige heltidstjenere. De ble bare et par dager og holdt ofte møter og foredrag hjemme hos oss. Vi likte spesielt godt dem som brukte illustrasjoner og fortalte historier. En gang i 1919, omtrent et år etter at den første verdenskrig var over, henvendte den besøkende broren seg spesielt til oss barna. Han drøftet temaet om innvielse og hjalp oss til å forstå hvordan det berørte vårt liv. Da jeg gikk til sengs om kvelden, bad jeg til min himmelske Far og fortalte ham at jeg ønsket å tjene ham for all tid.

Men etter 1922 begynte andre interesser i livet å skyve den beslutningen i bakgrunnen. Vi flyttet fra det ene stedet til det andre og hadde ingen forbindelse med noen av Jehovas vitners menigheter. Far var ikke hjemme, på grunn av sitt arbeid ved jernbanen. Vårt studium av Bibelen ble uregelmessig. Jeg tok noen kurs med tanke på å bli reklametegner og la planer om å gå på et spesielt universitet.

Jeg justerer mitt mål i livet

I midten av 1930-årene var verden igjen på vei mot global krig. Vi bodde i Cleveland i Ohio da et av Jehovas vitner kom på besøk til oss. Vi begynte å tenke mer alvorlig over det vi hadde lært som barn. Russell, som var min eldre bror, var den som tenkte mest alvorlig over sannheten, og han var den første som ble døpt. Jeg var mer rastløs av meg, men den 3. februar 1936 ble også jeg døpt. Min forståelse av hva det å innvie seg til Jehova innebærer, økte, og jeg lærte å godta Jehovas rettledning. Det samme året ble mine to søstre, Kathryn og Gertrude, også døpt. Vi begynte i heltidstjenesten som pionerer alle sammen.

Men det betydde ikke at vi aldri tenkte på andre ting. Jeg spisset ører da min svigerinne fortalte meg om en pen jente som het Ann, og som var «helt oppe i skyene» etter at hun hadde fått høre om sannheten. Hun skulle begynne å gå på møtene hjemme hos oss. På den tiden jobbet Ann som sekretær på et advokatkontor, og hun ble døpt før det var gått et år. Jeg hadde ikke planlagt å gifte meg, men det var tydelig at Ann var helt og fullt for sannheten. Hun ønsket å være fullstendig opptatt i Jehovas tjeneste. Hun sa aldri: «Kan jeg klare dette?» I stedet spurte hun: «Hva er den beste måten å gjøre dette på?» Og hun var bestemt på å gjennomføre det. Denne positive måten å se tingene på appellerte til meg. I tillegg var hun vakker, og det er hun fremdeles. Hun ble min kone, og kort tid senere ble hun min pionerpartner.

Vi får verdifull trening som pionerer

Som pionerer lærte vi hemmeligheten ved å være tilfredse både når vi hadde det knapt, og når vi hadde overflod. (Filipperne 4: 11—13) En dag da det nærmet seg kvelden, hadde vi ikke noe å spise. Til sammen hadde vi bare fem cent. Vi gikk inn i en slakterbutikk, og jeg spurte: «Kan vi få for fem cent i servelatpølse?» Han så på oss og skar så fire skiver til oss. Jeg er sikker på at de kostet mer enn fem cent. Dermed fikk vi i oss litt næring.

Det var ikke uvanlig at vi møtte kraftig motstand i tjenesten. En gang var vi på gaten i en by like ved Syracuse i New York, hvor vi delte ut løpesedler og bar plakater for å innby til et spesielt offentlig møte. To kraftige karer tok tak i meg og gav meg hard medfart. Den ene var en politibetjent. Siden han ikke gikk i uniform, bad jeg om å få se hans politiskilt, men han ignorerte meg bare. Akkurat da dukket Grant Suiter fra Betel i Brooklyn opp og sa at vi skulle gå til politistasjonen for å ordne opp i saken. Deretter ringte han Selskapets kontor i Brooklyn, og to av oss fikk beskjed om å gå ut på gaten igjen samme dag med plakater og løpesedler for på den måten å få lagt grunnlaget for å kunne føre en prinsipiell sak. Som forventet ble vi arrestert. Men da vi fortalte politiet at de kom til å bli saksøkt for ulovlig anholdelse, slapp de oss fri.

Dagen etter invaderte en pøbelflokk med tenåringer stevnelokalet vårt, tilskyndt av en prest. Det var ikke noe politi å se. Bøllene hamret balltrær i tregulvet, kastet noen av tilhørerne ned fra tribunene og kom seg opp på podiet, hvor de holdt opp et amerikansk flagg og ropte: «Hils flagget! Hils flagget!» Så begynte de å synge «Beer Barrel Polka», en populær amerikansk ølvise. De avbrøt møtet fullstendig. Vi fikk virkelig erfare det Jesus hadde forutsagt: «Fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» — Johannes 15: 19.

Det offentlige foredraget var egentlig et opptak av en tale til J.F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Ann og jeg ble værende i byen noen dager, og vi besøkte dem som bodde der, for å tilby dem å få høre talen i sitt eget hjem. Det var noen som tok imot tilbudet.

Jeg melder meg frivillig for å tjene i utlandet

Med tiden ble det mulig å prøve nye former for tjeneste. Broren min, Russell, og hans kone, Dorothy, ble innbudt til å være med i den første klassen på Gilead-skolen i 1943 og ble så sendt som misjonærer til Cuba. Min søster Kathryn var i den fjerde klassen. Hun ble også sendt til Cuba. Senere ble hun bedt om å tjene i Den dominikanske republikk og så i Puerto Rico. Hva skjedde med Ann og meg?

Da vi hørte om Gilead-skolen og at Selskapet ville sende misjonærer til andre land, ønsket vi å stille oss til rådighet for en slik tjeneste. Først hadde vi tenkt å reise på egen hånd, kanskje til Mexico. Men så bestemte vi oss for at det ville være bedre å vente og la Selskapet gi oss en tildeling etter at vi hadde vært på Gilead. Vi forstod at det var en ordning som Jehova brukte.

Vi ble innbudt til den fjerde klassen ved Gilead-skolen. Men kort tid før skolen begynte, ble N.H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, mer kjent med de begrensningene Ann hadde på grunn av at hun hadde hatt polio som barn. Han snakket med meg om det, og han kom til at det ikke ville være forstandig å sende oss til et annet land for å tjene der.

Omkring to år senere, mens jeg holdt på med stevneforberedelser, snakket bror Knorr med meg igjen og spurte om vi fortsatt var interessert i å gjennomgå Gilead. Han fortalte meg at vi ikke kom til å tjene i utlandet; han hadde noe annet i tankene. Så da den niende klassen ble innregistrert den 26. februar 1947, var vi en del av klassen.

Tiden på Gilead var en uforglemmelig opplevelse. Undervisningen var åndelig berikende. Det ble sluttet varige vennskap. Men mitt engasjement i skolen skulle komme til å bli mye mer omfattende.

Jeg pendler mellom Washington og Gilead

Gilead-skolen var fortsatt ganske ny. Den amerikanske regjeringen var ikke så godt kjent med skolens formål, så det ble stilt mange spørsmål. Selskapet ønsket å ha en representant i Washington, D.C. Det var dit vi ble sendt noen måneder etter at vi hadde gjennomgått Gilead. Min oppgave var å hjelpe til med å skaffe visum til dem som var innbudt fra andre land for å gjennomgå Gilead, og å skaffe nødvendige dokumenter, slik at elevene kunne bli sendt til utlandet for å utføre misjonærtjeneste. Noen tjenestemenn var fordomsfrie og veldig hjelpsomme. Andre hadde sterke motforestillinger mot Jehovas vitner. Noen som hadde sterke politiske synspunkter, mente at vi hadde kontakter med det de betraktet som uønskede elementer.

En dag oppsøkte jeg en mann på hans kontor. Han kritiserte oss fordi vi ikke hilser flagget eller går i krig. Etter at han hadde holdt på en stund, sa jeg til ham: «Jeg vil at du skal vite, og du vet det sikkert, at Jehovas vitner ikke er i krig med noen noe sted i verden. Vi blander oss ikke inn i denne verdens anliggender. Vi er ikke involvert i nasjonenes kriger og politikk. Vi er absolutt helt nøytrale. Vi har allerede overvunnet de problemene som dere står overfor; vi har enhet i vår organisasjon. . . . Si meg, hva er det du vil at vi skal gjøre? Vil du at vi skal gå tilbake og gjøre tingene på den måten dere gjør det, og gi opp vår egen?» Etter det hadde han ikke mer å si.

To hele dager i uken var satt av til å oppsøke offentlige kontorer. I tillegg til det tjente vi som spesialpionerer. På den tiden måtte en spesialpioner bruke 175 timer i felttjenesten hver måned (senere ble det forandret til 140 timer), så vi var ofte ute i tjenesten til sent på kvelden. Vi hadde det veldig bra. Vi ledet mange fine studier med hele familier, og de gjorde fine framskritt. Ann og jeg hadde bestemt oss for ikke å få barn, men åndelig sett har vi fått både barn, barnebarn og oldebarn. De er til veldig stor glede for oss!

Mot slutten av 1948 fikk jeg enda en oppgave. Bror Knorr forklarte at bror Schroeder, som var sekretær og lærer ved Gilead-skolen, kom til å bli opptatt med andre viktige oppgaver, så jeg ble bedt om å undervise ved Gilead når det var nødvendig. Den 18. desember vendte jeg med hjertet i halsen tilbake til Gilead i South Lansing i staten New York sammen med Ann. Til å begynne med var vi bare på Gilead noen få uker av gangen og reiste så tilbake til Washington. Men til slutt brukte jeg mer tid på Gilead enn i Washington.

Det var i denne perioden at Gileads 21. klasse hadde sin avslutningshøytidelighet på Yankee Stadium i New York, som tidligere nevnt. Som en av lærerne hadde jeg det privilegium å være med i programmet ved avslutningshøytideligheten.

Vi begynner å tjene ved hovedkontoret

Den 12. februar 1955 begynte vi i en annen form for tjeneste. Vi ble medlemmer av Betel-familien ved hovedkontoret til Jehovas synlige organisasjon. Hva ville det innebære? Rett og slett å være villig til å utføre et hvilket som helst arbeid vi ble tildelt, og å samarbeide med andre i forskjellige prosjekter. Dette hadde vi naturligvis også gjort før, men nå var vi en del av en mye større gruppe — Betel-familien ved hovedkontoret. Vi tok imot denne nye oppgaven med glede og som et bevis på Jehovas ledelse.

En stor del av det arbeidet jeg gjorde, hadde tilknytning til nyhetsmediene. Pressen hadde skrevet visse stygge ting om Jehovas vitner fordi den var ute etter sensasjonelle historier og fikk sin informasjon fra fordomsfulle kilder. Vi forsøkte å forbedre situasjonen.

Bror Knorr ville være sikker på at vi alle hadde nok å gjøre, så vi fikk også andre oppgaver. Noen av oppgavene gjorde at jeg fikk bruk for min utdannelse som reklametegner. Andre oppgaver var knyttet til Selskapets radiostasjon WBBR. Det var arbeid som skulle gjøres i forbindelse med filmer som ble laget av Selskapet. Det ble selvfølgelig undervist i den teokratiske historie på Gilead, men nå var det forskjellige prosjekter på gang for å gjøre flere av Jehovas folk kjent med detaljene i den teokratiske organisasjons historie i nyere tid og for også å gjøre opplysningene mer tilgjengelige for offentligheten. På Gilead lærte man å tale offentlig. Nå skulle også brødrene rundt om i menighetene bli gjort kjent med noen grunnleggende trekk ved det å tale offentlig. Så det var nok å ta fatt på.

Jeg tjener på heltid ved Gilead

I 1961 ble Gilead-skolen flyttet til Brooklyn, hvor Selskapet Vakttårnet har sine viktigste kontorer. Dette ble gjort med tanke på opplæring av reisende tilsynsmenn og utvalgene ved avdelingskontorene. Jeg var igjen tilbake i klasserommet — denne gangen var det ikke som vikar, men som et fast medlem av lærerstaben. Hvilket privilegium! Jeg er helt overbevist om at Gilead-skolen er en gave fra Jehova, en gave som har kommet hele hans synlige organisasjon til gode.

De muligheter som Gilead-elevene hadde i Brooklyn, var helt ukjente for elever i tidligere klasser. Det var flere gjestetalere, og det var et nært samarbeid med det styrende råd og mye fellesskap med hovedkontorets Betel-familie. Det var også mulig for elevene å få opplæring i kontorarbeid, i hvordan et Betel-hjem drives, og i forskjellige sider ved trykkerivirksomheten.

Antallet av elever og lærere har variert i årenes løp. Skolen har også holdt til på forskjellige steder. Nå ligger den i vakre omgivelser i Patterson i staten New York.

Samarbeid med elevene

Det har virkelig vært en stor glede å undervise disse klassene! Dette er unge mennesker som ikke er interessert i å gjøre karriere i den gamle ordning. De forlater sin familie, sine venner, sitt hjem og mennesker som snakker deres språk. Klimaet og maten, ja, alt kommer til å bli annerledes. De vet ikke engang hvilket land de skal reise til, men målet deres er å bli misjonærer. Du behøver ikke å motivere den typen mennesker.

Når jeg gikk inn i klasserommet, var det alltid mitt mål å få elevene til å føle seg vel til pass. Det er ikke så lett å lære noe hvis man er spent og engstelig. Selv om jeg var læreren, visste jeg hvordan det var å være elev. Jeg hadde selv vært i deres situasjon. De arbeidet selvfølgelig hardt med sine studier, og de lærte mye på Gilead, men jeg ønsket også at de skulle trives og glede seg over den tiden de var på skolen.

Jeg visste at det var visse ting de hadde behov for hvis de skulle lykkes som misjonærer. De hadde behov for en sterk tro. De hadde behov for ydmykhet — stor ydmykhet. De trengte å lære å komme overens med andre mennesker, å akseptere forskjellige situasjoner, å være villige til å tilgi. De trengte å fortsette å utvikle åndens frukt. De trengte også å være glad i mennesker og i det arbeidet som de var blitt sendt ut for å gjøre. Disse tingene forsøkte jeg å understreke overfor elevene hele tiden mens de var på Gilead.

Jeg er ikke helt sikker på hvor mange elever jeg har undervist. Men jeg er sikker på hva jeg føler for dem. Etter å ha tilbrakt fem måneder sammen med dem i klasserommet kunne jeg ikke annet enn å bli svært glad i dem. Når jeg så dem gå over podiet for å motta sine vitnemål på avslutningsdagen, visste jeg at de hadde lyktes i å fullføre skolen, og at de snart kom til å reise. Det var som om en del av familien min reiste. Man kan ikke annet enn å bli glad i slike unge mennesker som var villige til å gi av seg selv og gjøre det arbeidet som de skulle gjøre.

Når de etter noen år kommer tilbake på besøk og jeg hører dem fortelle om sine gleder i tjenesten, vet jeg at de fortsatt er i sitt tildelte distrikt og gjør det de er blitt opplært til. Hvordan føler jeg meg da? Det gir meg en god følelse.

Jeg ser framover

Synet mitt er blitt svekket, og jeg opplever den frustrasjonen det medfører. Det er ikke lenger mulig for meg å undervise ved Gilead. Til å begynne med var det en vanskelig tilpasning, men gjennom hele livet har jeg lært å akseptere forskjellige situasjoner og leve med dem. Jeg tenker mange ganger på Paulus og hans «torn i kjødet». Paulus bad tre ganger om å bli befridd for den plagen, men Herren sa til ham: «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.» (2. Korinter 12: 7—10) Paulus fortsatte å leve med det. Hvis han kunne, burde jeg prøve å gjøre det samme. Selv om jeg ikke lenger underviser i klassene, er jeg glad for at jeg fortsatt kan se elevene komme og gå hver dag. Noen ganger får jeg anledning til å prate med dem, og det gleder mitt hjerte å tenke på den fine ånd de legger for dagen.

Det er fantastisk å tenke på hva framtiden vil bringe. Grunnlaget blir lagt nå. Gilead har hatt en viktig andel i det. Etter den store trengsel, når de bokrullene som det står skrevet om i Åpenbaringen 20: 12, blir åpnet, blir det tusen år med intensiv opplæring i Jehovas veier. (Jesaja 11: 9) Men selv det er ikke slutten. Det er i virkeligheten bare begynnelsen. Etter hvert som vi ser Jehovas hensikter bli åpenbart, vil det være mer å lære om ham og mer å gjøre i all evighet. Jeg er helt sikker på at Jehova vil oppfylle alle de storslåtte løftene han har gitt, og jeg ønsker å være der og følge den rettledning han vil gi oss da.

[Bilde på side 26]

Avslutningshøytideligheten for Gilead-skolen på Yankee Stadium i New York i 1953

[Bilde på side 26]

Gertrude, meg, Kathryn og Russell

[Bilde på side 26]

Jeg arbeider sammen med N.H. Knorr (til venstre) og M.G. Henschel i stevne- organisasjonen

[Bilde på side 26]

I studio på radiostasjonen WBBR

[Bilde på side 29]

I klasserommet på Gilead

[Bilde på side 31]

Ann og jeg for ikke så lenge siden