Gresk filosofi — beriket det kristendommen?

«Selv om kristendommen stod i et motsetningsforhold til hedensk gresk og romersk kultur, tok den i virkeligheten opp i seg mye klassisk filosofi.» — The Encyclopedia Americana.

BLANT dem som har øvd sterk innflytelse på «kristen» tenkning, står Augustin utvilsomt i en særstilling. Ifølge oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica var det «i hans sinn Det nye testamentes religion i høyeste grad ble sammensmeltet med den platonske tradisjon innen den greske filosofi; og det var også gjennom ham at produktet av denne sammensmeltningen ble overført til middelalderens romersk-katolske kristendom og til renessansens protestantisme».

Augustin etterlot seg en høyst varig arv. Når det gjelder omfanget av den greske filosofis innflytelse på kristendommen, sa Douglas T. Holden: «Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og én del kristen tenkning.»

Enkelte religionshistorikere mener at denne innflytelsen fra gresk filosofi forbedret kristendommen i dens barndom, beriket dens lære og gjorde den mer overbevisende. Er det riktig? Når og hvordan foregikk innflytelsen fra gresk filosofi? Førte den virkelig til at kristendommen ble beriket, eller førte den til et forderv?

Det er opplysende å følge utviklingen fra 200-tallet f.v.t. til 400-tallet e.v.t. ved å se nærmere på fire underlige begreper: (1) «hellenisert jødedom», (2) «kristnet hellenisme», (3) «hellenisert kristendom» og (4) «kristen filosofi».

«Hellenisert jødedom»

Det første begrepet, «hellenisert jødedom», utgjør i høy grad en selvmotsigelse. Hebreernes opprinnelige religion, som var innstiftet av den sanne Gud, Jehova, skulle ikke besmittes av falske religiøse forestillinger. (5. Mosebok 12: 32; Ordspråkene 30: 5, 6) Men deres rene tilbedelse stod helt fra begynnelsen i fare for å bli fordervet av falske religiøse skikker og falsk religiøs tenkning hos omkringboende folkeslag, for eksempel egypterne, kanaaneerne og babylonerne. Dessverre lot israelittene sin sanne tilbedelse bli ytterst fordervet. — Dommerne 2: 11—13.

Flere hundre år senere, da det gamle Palestina ble en del av det greske verdensrike under Aleksander den store på 300-tallet f.v.t., nådde dette fordervet et nytt lavmål og etterlot seg en varig og skadelig arv. Aleksander rekrutterte jøder til hæren sin. Kontakten mellom jødene og deres nye erobrer fikk dyptgående innflytelse på den jødiske religiøse tenkning. Jødisk utdanning ble gjennomsyret av hellenistiske tanker. Øverstepresten Jason er kjent for å ha opprettet et gresk akademi i Jerusalem i 175 f.v.t for å fremme studiet av Homer.

Det kan nevnes at en samaritan som virket som skribent i den andre halvdelen av 100-tallet f.v.t., gikk inn for å framstille den bibelske historie som hellenisert historiografi. Apokryfiske jødiske bøker, for eksempel Judit og Tobit, hentyder i virkeligheten til greske erotiske legender. Det framstod en rekke jødiske filosofer som forsøkte å forene gresk tenkning med den jødiske religion og Bibelen.

Den som er mest kjent for dette, er Filon, en jøde som levde i det første århundre e.v.t. Han hentet inspirasjon fra læresetningene til Platon (300-tallet f.v.t.), pytagoreerne og stoikerne. Jødene ble sterkt påvirket av Filons synspunkter. Den jødiske forfatteren Max Dimont sammenfatter denne intellektuelle infiltrasjonen av gresk tenkning i jødisk kultur og sier: «Beriket av platonsk tenkning, aristotelisk logikk og euklidsk vitenskap nærmet lærde jøder seg Toraen med nye redskaper. . . . De gikk i gang med å føye gresk fornuft til jødisk åpenbaring.»

Med tiden overtok romerne det greske verdensrike, deriblant Jerusalem. Det banet veien for enda mer betydningsfulle forandringer. På 200-tallet e.v.t. fikk de filosofiske og religiøse læresetningene til tenkere som gikk inn for å utvikle og syntetisere Platons forestillinger, sin endelige utforming. Disse læresetningene har i dag fått fellesbetegnelsen nyplatonisme. Det var ikke til å unngå at denne åndsretningen fikk sterk innflytelse på den frafalne kristendom.

«Kristnet hellenisme»

I løpet av de første fem århundrene etter vår tidsregning søkte visse intellektuelle å påvise et slektskap mellom gresk filosofi og Bibelens åpenbarte sannhet. En bok om kristendommens historie sier: «Kristne metafysikere skulle komme til å framstille det slik at grekerne i tiårene før Kristus kjempet tappert, men i blinde for å nå fram til kunnskap om Gud, som om de billedlig talt prøvde å trylle fram Jesus av løse luften, å finne opp kristendommen i sine stakkarslige hedenske hoder.» — A History of Christianity.

Plotin (205—270 e.v.t.), en forløper for slike tenkere, utviklet et system som hovedsakelig var basert på Platons tanker. Plotin lanserte forestillingen om en sjel som var atskilt fra legemet. Professor E.W. Hopkins sa om Plotin: «Hans teologi . . . hadde en ikke liten innflytelse på de kristne åndshøvdinger.»

«Hellenisert kristendom» og «kristen filosofi»

Fra og med 100-tallet e.v.t. gikk «kristne» tenkere besluttsomt inn for å nå de hedenske intellektuelle. Trass i apostelen Paulus’ klare advarsel mot «det tomme snakket som krenker det som er hellig», og «motsigelsene i den ’kunnskap’ som falskelig kalles så», innlemmet disse tenkerne filosofiske elementer fra den hellenistiske kulturen i sin lære. (1. Timoteus 6: 20) Filons eksempel så ut til å vise at det kunne være mulig å få Bibelen til å harmonere med platonske forestillinger. — Jevnfør 2. Peter 1: 16.

Det som virkelig ble skadelidende som følge av dette, var naturlig nok Bibelens sannhet. «Kristne» tenkere prøvde å vise at kristendommen stemte overens med gresk-romersk humanisme. Clemens Alexandrinus og Origenes (100-tallet og 200-tallet e.v.t.) gjorde nyplatonismen til grunnlaget for det som ble «kristen filosofi». Ambrosius (339—397 e.v.t.), biskop av Milano, hadde «tilegnet seg det aller nyeste innen gresk lærdom, både kristen og hedensk — særlig verkene . . . til den hedenske nyplatonikeren Plotin». Han prøvde å formidle en klassisk versjon av kristendommen til opplyste latinere. Augustin fulgte i hans fotspor.

Et århundre senere prøvde Dionysios Areopagita (også kalt pseudo-Dionysios), trolig en syrisk munk, å forene nyplatonsk filosofi med «kristen» teologi. Ifølge et leksikon bidrog hans skrifter til «en klar nyplatonsk tendens i en stor del av middelalderens kristne lære og fromhetsliv . . . en tendens som har fastlagt visse trekk ved dens religiøse og andaktsmessige karakter fram til våre dager». For en åpenbar ringeakt for apostelen Paulus’ advarsel mot «den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon»! — Kolosserne 2: 8.

Fordervende innflytelse

Det er blitt sagt at «de kristne platonikere satte åpenbaringer på førsteplassen og betraktet den platonske filosofi som det beste tilgjengelige redskap når man skulle forstå og forsvare Skriftens og den kirkelige tradisjons lære».

Platon selv hadde vært overbevist om at menneskene har en udødelig sjel. Det er verdt å merke seg at en av de viktigste falske læresetningene som snek seg inn i den «kristne teologi», er den som gjelder sjelens udødelighet. Å godta denne læresetningen kan på ingen måte forsvares på det grunnlag at den gjorde kristendommen mer akseptabel for massene. Da apostelen Paulus forkynte i Aten, midtpunktet for den greske kultur, holdt han ikke fram den platonske lære om sjelen. I stedet forkynte han den kristne lære om oppstandelsen, selv om mange av hans greske tilhørere fant det vanskelig å godta det han sa. — Apostlenes gjerninger 17: 22—32.

I motsetning til gresk filosofi viser Bibelen tydelig at sjelen ikke er noe en person har, men noe han er. (1. Mosebok 2: 7) Ved døden opphører sjelen å eksistere. (Esekiel 18: 4) Forkynneren 9: 5 sier: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» Læren om sjelens udødelighet finnes ikke i Bibelen.

En annen villedende lære gjelder den stilling Jesus hadde i sin førmenneskelige tilværelse — tanken om at han var likestilt med sin Far. En bok om kirkehistorie sier: «Treenighetslæren . . . skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre.» (The Church of the First Three Centuries) Hvilken kilde var dette? Læren «utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper».

Ja, etter som tiden gikk og kirkefedrene ble mer og mer påvirket av nyplatonismen, vant tilhengerne av treenighetslæren terreng. Det så ut til at de ved hjelp av 200-tallets nyplatonske filosofi klarte å forene det uforenelige — å få en trefoldig Gud til å se ut som én Gud. I filosofiske utredninger hevdet de at tre personer kunne være én Gud samtidig som de var atskilte individer!

Bibelens sannhet viser imidlertid klart at Jehova alene er Den Allmektige Gud, at Jesus Kristus er hans Sønn, som er skapt av ham og er mindre enn ham, og at den hellige ånd er hans virksomme kraft. (5. Mosebok 6: 4; Jesaja 45: 5; Apostlenes gjerninger 2: 4; Kolosserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14) Treenighetslæren vanærer den eneste sanne Gud og forvirrer folk, slik at de vender seg bort fra en Gud de ikke kan begripe.

Noe annet som er blitt skadelidende på grunn av nyplatonismens innflytelse på kristen tenkning, er det bibelske håpet om tusenårsriket. (Åpenbaringen 20: 4—6) Origenes var kjent for sin fordømmelse av millennister. Hvorfor var han så sterkt imot den velfunderte bibelske læren om Kristi tusenårige styre? Oppslagsverket The Catholic Encyclopedia svarer: «I betraktning av nyplatonismen, som hans læresetninger var grunnlagt på . . . , kunne [Origenes] ikke holde med millennistene.»

Sannheten

Ingen av trekkene ved den ovennevnte utviklingen hadde noe med sannheten å gjøre. Sannheten er hele den kristne lære i Bibelen. (2. Korinter 4: 2; Titus 1: 1, 14; 2. Johannes 1—4) Bibelen er den eneste kilde til sannhet. — Johannes 17: 17; 2. Timoteus 3: 16.

Den store fiende av Jehova, av sannheten, av menneskeheten og av evig liv — Satan Djevelen, ’manndraperen’ og «løgnens far» — har imidlertid brukt en rekke forskjellige metoder for å forvrenge sannheten. (Johannes 8: 44; jevnfør 2. Korinter 11: 3.) Blant hans mest virkningsfulle redskaper er læresetningene til hedenske greske filosofer — i virkeligheten en gjenspeiling av hans egne tanker — som han har brukt i et forsøk på å endre den kristne læres innhold og karakter.

Denne unaturlige sammenblandingen av kristen lære og gresk filosofi representerer et forsøk på å utvanne Bibelens sannhet og svekke dens styrke, slik at den ikke lenger skal appellere til ydmyke, oppriktige og lærevillige sannhetssøkere. (1. Korinter 3: 1, 2, 19, 20) Dette besmitter også Bibelens rene og krystallklare lære og utvisker skillet mellom sannhet og usannhet.

Under ledelse av menighetens hode, Jesus Kristus, er den sanne kristne lære i dag blitt gjeninnført. Oppriktige sannhetssøkere kan dessuten lett kjenne igjen den sanne kristne menighet på dens frukter. (Matteus 7: 16, 20) Jehovas vitner er villige til og ivrige etter å hjelpe slike personer til å finne sannhetens uforfalskede vann og til å få et fast grep om det evige liv som vår Far, Jehova, har gitt løfte om. — Johannes 4: 14; 1. Timoteus 6: 19.

[Bilde på side 11]

Augustin

[Bilderettigheter på side 10]

Gresk tekst: Fra boken Ancient Greek Writers: Plato’s Phaedo, 1957, Ioannis N. Zacharopoulos, Aten; Platon: Musei Capitolini, Roma