Hvordan kan motløshet overvinnes?

HVORDAN kan en person bekjempe motløshet? Dette spørsmålet ble stilt til en rekke tilsynsmenn som regelmessig besøker Jehovas vitners menigheter. De svarene de kom med, kan hjelpe oss til å analysere årsakene til motløshet og finne fram til botemidler mot denne følelsen, som kan oppstå hos enhver kristen.

Skal en kunne overvinne motløshet, kreves det noe mer enn at det blir foretatt en analyse. En analyse kan imidlertid kartlegge symptomene, deriblant mangel på glød og begeistring, mangel på interesse for bønn eller personlig studium, uregelmessig møtedeltagelse og til og med en viss kulde overfor medkristne. Et av de tydeligste tegnene på motløshet hos en kristen er at hans nidkjærhet i evangeliseringsarbeidet avtar. La oss se nærmere på symptomene og på noen botemidler.

Motløshet i evangeliseringsarbeidet

Jesus Kristus var klar over at det oppdraget som går ut på å gjøre disipler, ville være forbundet med vanskeligheter. (Matteus 28: 19, 20) Han sa at han sendte sine etterfølgere ut som «sauer blant ulver», for han visste at deres forkynnelse ville føre til at de ble utsatt for forfølgelse. (Matteus 10: 16—23) Dette var likevel ingen grunn til at de skulle bli motløse. Tjenere for Jehova Gud som har satt sin lit til ham og vendt seg til ham, har faktisk ofte følt at de er blitt styrket under forfølgelse. — Apostlenes gjerninger 4: 29—31; 5: 41, 42.

Der hvor Kristi disipler ikke ble utsatt for intens forfølgelse, var det ikke slik at de alltid ble tatt imot på en hyggelig måte. (Matteus 10: 11—15) For Jehovas vitner i vår tid er det heller ikke alltid lett å delta i forkynnelsesarbeidet.a Mange mennesker betrakter forholdet til Gud som en personlig sak som de ikke ønsker å drøfte. Andre vil ikke ha noe å gjøre med en religiøs organisasjon som de har fordommer mot. Likegyldighet, mangel på resultater samt forskjellige andre problemer kan utvilsomt utgjøre sterke grunner til motløshet. Hvordan kan slike hindringer overvinnes?

Å oppnå bedre resultater

Den glede vi erfarer i tjenesten, har til dels å gjøre med de resultatene vi oppnår. Hvordan kan vi så utføre en mer produktiv tjeneste? Vi er jo «menneskefiskere». (Markus 1: 16—18) Fiskerne i det gamle Israel drev fiske om natten når de kunne fange flest fisk. I tråd med dette må vi analysere vårt distrikt, så vi kan «drive fiske» når det er flest hjemme og flest er mottagelige for budskapet vårt. Det vil kanskje si om kvelden eller i helgene. En av de reisende tilsynsmennene skriver at dette rådet har vist seg å være praktisk i områder hvor folk arbeider hele dagen, og at det ofte gir glimrende resultater å utføre forkynnelse om kvelden. Andre tiltak vi kan benytte oss av for å treffe flere mennesker, er forkynnelse via telefon og uformell forkynnelse.

Det å være utholdende i tjenesten gir gode resultater. I Øst-Europa og i visse afrikanske land har den gode oppslutningen om forkynnelsesarbeidet resultert i fin økning. Og det er blitt opprettet mange menigheter på steder hvor man lenge hadde trodd at veksten ikke kom til å bli særlig stor, og også i distrikter som er blitt gjennomarbeidet svært ofte. Men hva om det ikke blir oppnådd slike resultater i ditt distrikt?

Bevar en positiv holdning

Det at vi har klart for oss hvilke mål Jesus Kristus framholdt, vil hjelpe oss til ikke å bli motløse når vi møter likegyldighet i tjenesten. Kristus ville at hans disipler skulle finne dem som fortjente å få høre budskapet, ikke at de skulle foreta en masseomvendelse. Ved en rekke anledninger pekte han på at de aller fleste ikke ville komme til å ta imot det gode budskap, akkurat som de fleste israelittene i gammel tid ikke lyttet til profetene. — Esekiel 9: 4; Matteus 10: 11—15; Markus 4: 14—20.

Enkeltpersoner som er «klar over sitt åndelige behov», tar takknemlig imot det «gode budskap om riket». (Matteus 5: 3; 24: 14) De ønsker å tjene Gud på den måten han anviser. De resultatene vi oppnår i tjenesten, avhenger således i høyere grad av folks hjertetilstand enn av hvor dyktige vi er til å presentere budskapet. Selvfølgelig må vi gjøre vårt beste for å holde fram det gode budskap på en tiltalende måte. Men resultatene avhenger av Gud, for Jesus sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.» — Johannes 6: 44.

Vårt evangeliseringsarbeid fører til at Jehovas navn blir kjent. Enten folk vil lytte eller ikke, er vår forkynnelse med på å helliggjøre Jehovas navn. Når vi deltar i evangeliseringsarbeidet, viser vi dessuten at vi er Kristi disipler, og vi har det privilegium å ha en andel i det viktigste arbeidet som pågår i vår tid. — Matteus 6: 9; Johannes 15: 8.

Motløshet og forholdet til andre

I noen tilfeller kan vårt forhold til andre i familien eller i menigheten være årsak til motløshet. Det kan for eksempel være at vi føler at vi ikke blir møtt med forståelse. Eller det kan være ufullkommenheter hos våre medtroende som gjør oss motløse. Også i slike tilfeller kan Bibelen være til stor hjelp.

«Hele samfunnet av brødre» verden over utgjør en stor, åndelig familie. (1. Peter 2: 17) Men følelsen av å tilhøre et forent folk kan svekkes når det oppstår vanskeligheter på grunn av personlige konflikter. De kristne i det første århundre var tydeligvis ikke immune mot slike problemer, for apostelen Paulus måtte gjentatte ganger minne dem om at de skulle leve sammen i enhet. Han formante for eksempel to kristne kvinner — Evodia og Syntyke — til å løse sine uoverensstemmelser. — 1. Korinter 1: 10; Efeserne 4: 1—3; Filipperne 4: 2, 3.

Hvis det er forholdet til våre brødre og søstre som er problemet, hvordan kan vi da på nytt få oppriktig kjærlighet til dem? Ved å minne oss selv om at Kristus døde for dem, og at de, i likhet med oss, har vist tro på hans gjenløsningsoffer. Vi kan også ha i tankene at mange av våre brødre er beredt på å etterligne Jesus Kristus ved å være villig til å sette livet sitt til for oss.

For noen år siden var det blitt plassert en koffert som inneholdt en bombe, utenfor en Rikets sal i Paris. En ung forkynner nølte ikke med å gripe tak i kofferten og løpe ned trappen flere etasjer før han kastet den i en fontene, hvor bomben eksploderte. Da han ble spurt om hva som hadde motivert ham til å risikere livet på denne måten, svarte han: «Jeg forstod at vi var i livsfare, og jeg tenkte at det var bedre at jeg døde alene, enn at vi skulle bli drept alle sammen.»b For en velsignelse det er å ha slike trosfeller, som er rede til å følge Jesu eksempel så nøye!

Vi kan dessuten meditere over den samarbeidsånd som eksisterte blant Jehovas vitner i konsentrasjonsleirene under den annen verdenskrig.c Vi kan også meditere over eksemplet til våre kristne brødre og søstre i Malawi, som senere viste en lignende trofasthet og bevarte sin integritet som sanne kristne. Får ikke tanken på at brødrene i vår lokale menighet ville opptre på samme måte under ugunstige forhold, oss til å overse mindre irritasjonsmomenter og problemer eller til iallfall ikke å gjøre dem større enn de er? Hvis vi framelsker Kristi ånd, vil vår omgang med våre medtroende være en kilde til styrke, ikke til motløshet.

Når ens egne følelser gjør en motløs

«Langvarig forventning gjør hjertet sykt, men det etterlengtede er et livets tre når det virkelig kommer.» (Ordspråkene 13: 12) For noen av Jehovas tjenere er det slik at enden for denne tingenes ordning ikke kan komme hurtig nok. De kristne erfarer, i likhet med mange ikke-troende, at den tiden vi lever i, er ’kritisk og vanskelig å mestre’. — 2. Timoteus 3: 1—5.

I motsetning til ikke-troende kan de kristne imidlertid glede seg fordi de forstår at disse vanskelige forholdene utgjør en del av «tegnet» på Jesu nærvær, som innebærer at Guds rike snart skal gjøre ende på den nåværende tingenes ordning. (Matteus 24: 3—14) Selv når situasjonen forverrer seg — noe som avgjort kommer til å skje i den ’store trengsel’ — er det å se hvordan verdensforholdene utvikler seg, en kilde til glede for oss fordi denne utviklingen innvarsler Guds kommende, nye verden. — Matteus 24: 21; 2. Peter 3: 13.

Hvis en kristen i sitt sinn skyver Rikets inngripen i menneskenes anliggender langt inn i framtiden, vil det kunne føre til at han bruker mer og mer tid på materielle gjøremål. Hvis han tillater seg selv å bruke hele sin tid og alle sine krefter på slike ting som arbeid og underholdning, vil det bli for vanskelig for ham å ivareta sine bibelske forpliktelser på en god måte. (Matteus 6: 24, 33, 34) Dette vil lett kunne gjøre ham frustrert og motløs. Som en av de reisende tilsynsmennene sa: «Det er urealistisk å forsøke å lage en dårlig etterligning av den nye ordning i den nåværende tingenes ordning.»

To av de beste botemidlene

Når diagnosen er stilt, gjelder det å finne et effektivt botemiddel. Personlig studium er en av de beste metodene som finnes når det gjelder å overvinne motløshet. Hvorfor? «Ved personlig studium blir vi minnet om de grunnene vi har til å gjøre det vi gjør,» sa en av de reisende tilsynsmennene. Og en annen sa: «Det å forkynne bare av plikt blir tungt i lengden.» Gode studievaner kan hjelpe oss til igjen å få et klart bilde av den rollen vi har nå som enden nærmer seg. I tråd med dette minner Bibelen oss gjentatte ganger om at vi må ta til oss rikelig med åndelig føde, slik at vi kan føle ekte glede ved å gjøre Guds vilje. — Salme 1: 1—3; 19: 7—10; 119: 1, 2.

De eldste kan hjelpe andre til å overvinne motløshet ved å foreta oppmuntrende hyrdebesøk hos dem. Under disse private samtalene kan de eldste vise at hver enkelt av oss blir høyt verdsatt og har en viktig plass blant Jehovas folk. (1. Korinter 12: 20—26) En eldste fortalte hvordan han oppmuntrer motløse medkristne: «For å understreke hvor verdifulle de er, minner jeg dem om hva de tidligere har utrettet. Jeg peker på at de er verdifulle i Jehovas øyne, og at hans Sønns blod er blitt utgytt til gagn for dem. Slike argumenter blir alltid positivt mottatt. Straks de har fått se at disse argumentene har solid støtte i Bibelen, er de i stand til å sette seg nye mål, som for eksempel kan bestå i å be og studere sammen som familie og å følge en plan for bibellesning.» — Hebreerne 6: 10.

Når de eldste foretar hyrdebesøk, må de passe på at de ikke gir inntrykk av at det er umulig å gjøre Gud til lags. De kan i stedet hjelpe motløse medtroende til å se at den byrde som Jesu etterfølgere bærer, er lett, og at vår kristne tjeneste derfor er en kilde til glede. — Matteus 11: 28—30.

Å overvinne motløshet

Uansett hva motløsheten skyldes, er denne følelsen en svøpe som må bekjempes. Husk at vi ikke står alene i denne kampen. Hvis vi føler oss motløse, så la oss ta imot hjelp fra våre medkristne, særlig de eldste. Når vi gjør det, kan det være at følelsen av motløshet avtar.

Framfor alt trenger vi å vende oss til Jehova Gud for å få hjelp til å overvinne motløshet. Hvis vi ber til ham og stoler på ham, vil han hjelpe oss, kanskje med det resultat at motløsheten overvinnes fullstendig. (Salme 55: 22; Filipperne 4: 6, 7) Under alle omstendigheter har vi som hans folk grunn til å føle det på samme måte som salmisten som sang: «Lykkelig er det folk som kjenner gledesropet. Jehova, i ditt ansikts lys fortsetter de å vandre. I ditt navn gleder de seg dagen lang, og i din rettferdighet blir de opphøyd. For du er deres styrkes pryd; og ved din velvilje løftes vårt horn.» — Salme 89: 15—17.

[Fotnoter]

[Bilde på side 31]

Kjærlige eldste som foretar oppbyggende hyrdebesøk, kan hjelpe medkristne til å overvinne motløshet