En forfølger får se et stort lys

SAULUS var fylt av raseri mot Jesu etterfølgere. Han var ikke fornøyd med den forfølgelse som allerede var blitt ført over dem i Jerusalem, innbefattet steiningen av Stefanus. Han ville derfor nå intensivere undertrykkelsen av dem. «Saulus, som fortsatt åndet trussel og mord mot Herrens disipler, gikk til øverstepresten og bad ham om brev til synagogene i Damaskus, for at han kunne føre alle han fant som hørte til Veien, både menn og kvinner, bundet til Jerusalem.» — Apostlenes gjerninger 9: 1, 2.

Mens Saulus gikk på veien mot Damaskus, tenkte han sikkert på hvordan han på en effektiv måte kunne gjennomføre det han hadde bestemt seg for. Den fullmakt som øverstepresten hadde gitt ham, ville utvilsomt føre til at lederne for den store jødiske kolonien i denne byen ble villige til å samarbeide med ham. Saulus ville søke deres støtte.

Saulus’ forventning må ha steget etter hvert som han nærmet seg sitt reisemål. Reisen fra Jerusalem til Damaskus — en strekning som var på omkring 22 mil og tilsvarte sju eller åtte dagsreiser til fots — hadde vært hard. Plutselig, ved middagstid, strålte det et lys klarere enn solen omkring Saulus, og han falt til jorden. Han hørte en røst tale til seg på hebraisk: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstavene.» «Hvem er du, Herre?» spurte Saulus. «Jeg er Jesus, han som du forfølger,» fikk han til svar. «Men reis deg og stå på dine føtter. For i denne hensikt har jeg gjort meg synlig for deg, for å utvelge deg som en tjener og et vitne både om ting du har sett, og om ting jeg skal la deg se med hensyn til meg; mens jeg utfrir deg fra dette folk og fra nasjonene, som jeg sender deg til.» «Hva skal jeg gjøre, Herre?» spurte Saulus. «Reis deg, gå av sted, inn i Damaskus, og der skal det bli talt til deg om alt som det er bestemt at du skal gjøre.» — Apostlenes gjerninger 9: 3—6; 22: 6—10; 26: 13—17.

De som reiste sammen med Saulus, hørte en røst, men de så ikke den som talte, og forstod ikke hva han sa. På grunn av det sterke lyset kunne ikke Saulus se da han reiste seg, og han måtte bli ledet ved hånden. «I tre dager så han ingenting, og han verken spiste eller drakk.» — Apostlenes gjerninger 9: 7—9; 22: 11.

Tre dagers meditasjon

Saulus ble vist gjestfrihet av Judas, som bodde i gaten som ble kalt Den rette.a (Apostlenes gjerninger 9: 11) Denne gaten, som blir kalt Darb al-Mustaqim på arabisk, er fremdeles en viktig hovedgate i Damaskus. Prøv å forestille deg hvilke tanker Saulus må ha gjort seg mens han befant seg i Judas’ hjem. Denne opplevelsen hadde gjort ham blind og lamslått. Saulus fikk nå tid til å meditere over dens betydning.

Forfølgeren ble konfrontert med det som han hadde avvist som absurd. Den pælfestede Herre Jesus Kristus — som var blitt dømt av den høyeste jødiske myndighet og hadde vært «foraktet og unngått av mennesker» — levde. Ja, han stod godkjent ved Guds høyre hånd i «et utilgjengelig lys»! Jesus var Messias. Stefanus og andre hadde hatt rett. (Jesaja 53: 3; Apostlenes gjerninger 7: 56; 1. Timoteus 6: 16) Saulus hadde tatt fullstendig feil, for Jesus hadde identifisert seg med nettopp dem som Saulus forfulgte! Hvordan kunne Saulus i betraktning av bevisene fortsette å «sparke mot piggstavene»? Selv en sta okse vil til slutt bli puffet i den retning eieren ønsker. Saulus ville derfor skade seg selv ved å fortsette å motsette seg Jesu inntrengende oppfordringer.

Som Messias kunne ikke Jesus ha blitt fordømt av Gud. Jehova hadde likevel tillatt at han led den mest vanærende død og kom inn under Lovens dom: «Den som er hengt, er noe som er forbannet av Gud.» (5. Mosebok 21: 23) Jesus døde mens han hang på torturpælen. Ettersom han var uten synd, var det ikke på grunn av egne synder han ble forbannet, men på grunn av menneskehetens syndighet. Saulus forklarte senere: «Alle de som stoler på lovgjerninger, er under en forbannelse; for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som ikke forblir i alle de ting som står skrevet i Lovens bokrull, for å gjøre dem.’ Og at ingen blir erklært rettferdig hos Gud ved lov, er klart . . . Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å bli en forbannelse i stedet for oss, for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som er hengt på en pæl.’» — Galaterne 3: 10—13.

Jesu offer hadde sonende verdi. Ved at Jehova godtok dette offeret, naglet han i overført betydning Loven og dens forbannelse til torturpælen. Det at Saulus forstod dette, gjorde at han kunne betrakte torturpælen, som ’for jødene var en årsak til snubling’, som «Guds visdom». (1. Korinter 1: 18—25; Kolosserne 2: 14) Så hvis frelse ikke kunne oppnås ved lovgjerninger, men ved at Gud viste ufortjent godhet mot syndere som Saulus selv, måtte også muligheten være åpen for dem som ikke var under Loven. Og det var til hedningene Jesus skulle sende Saulus. — Efeserne 3: 3—7.

Vi kan ikke si hvor mye av dette Saulus forstod da han ble omvendt. Jesus skulle tale til ham igjen om hans oppdrag til nasjonene, kanskje mer enn én gang. Det gikk dessuten flere år før Saulus under guddommelig inspirasjon skrev alt dette ned. (Apostlenes gjerninger 22: 17—21; Galaterne 1: 15—18; 2: 1, 2) Men det gikk bare noen dager før Saulus fikk ytterligere veiledning fra sin nye Herre.

Et besøk av Ananias

Etter at Jesus hadde vist seg for Saulus, viste han seg også for Ananias og sa til ham: «Gå til den gaten som kalles Den rette, og søk i Judas’ hus etter en mann som heter Saulus, fra Tarsus. For se, han ber, og i et syn har han sett en mann ved navn Ananias komme inn og legge hendene på ham, for at han skulle få synet igjen.» — Apostlenes gjerninger 9: 11, 12.

Fordi Ananias kjente til Saulus, kan vi forstå hans forbauselse over Jesu ord. Han sa: «Herre, jeg har hørt av mange om denne mannen, hvor mye skade han har voldt dine hellige i Jerusalem. Og her har han myndighet fra overprestene til å legge alle dem som påkaller ditt navn, i lenker.» Men Jesus sa til Ananias: «Gå av sted, for denne mannen er et utvalgt kar for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner.» — Apostlenes gjerninger 9: 13—15.

Ananias ble beroliget og drog til den adressen Jesus hadde gitt ham. Da Ananias hadde truffet og hilst på Saulus, la han sine hender på ham. Beretningen lyder: «Og straks falt det noe som lignet skjell, fra øynene [til Saulus], og han fikk synet igjen.» Saulus var nå rede til å lytte. Ananias’ ord bekreftet det som Saulus sannsynligvis hadde forstått av Jesu ord: «Våre forfedres Gud har utvalgt deg til å lære hans vilje å kjenne og til å se Den Rettferdige og til å høre hans munns røst, for du skal bli et vitne for ham overfor alle mennesker om ting du har sett og hørt. Og nå, hvorfor drøyer du? Reis deg, bli døpt og vask dine synder bort ved at du påkaller hans navn.» Hva var resultatet? Saulus «reiste seg og ble døpt, og han tok til seg føde og fikk krefter». — Apostlenes gjerninger 9: 17—19; 22: 12—16.

Etter at den trofaste Ananias hadde fullført sitt oppdrag, forsvant han fra skueplassen like fort som han dukket opp, og vi får ikke vite noe mer om ham. Men Saulus forundret alle som hørte ham! Den tidligere forfølgeren, som hadde kommet til Damaskus for å arrestere Jesu disipler, begynte å forkynne i synagogene og beviste at Jesus var Kristus. — Apostlenes gjerninger 9: 20—22.

«Apostel for nasjonene»

Det Saulus hadde opplevd på veien til Damaskus, førte til at han oppgav sin kurs som forfølger. Ettersom Saulus forstod hvem Messias var, kunne han se hvordan mange begreper og profetier fra De hebraiske skrifter fikk sin anvendelse på Jesus. Saulus’ visshet om at Jesus hadde vist seg for ham og ’grepet ham’ og gitt ham i oppdrag å være «apostel for nasjonene», forandret fullstendig hans liv. (Filipperne 3: 12; Romerne 11: 13) Som apostelen Paulus hadde han nå et privilegium og en myndighet som skulle komme til å forme ikke bare resten av hans liv på jorden, men også den kristne histories gang.

Da Paulus’ stilling som apostel flere år senere ble dratt i tvil, forsvarte han sin myndighet ved å henvise til det han hadde opplevd på veien til Damaskus. Han spurte: «Er jeg ikke en apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?» Og etter at Saulus (Paulus) hadde nevnt at Jesus viste seg for andre, slo han fast: «Aller sist viste han seg også for meg, som for en som er født for tidlig.» (1. Korinter 9: 1; 15: 8) Det var som om Saulus ved sitt syn av Jesu himmelske herlighet hadde fått den ære å bli født, eller oppreist, til liv som en ånd før tiden var inne til det.

Saulus var seg sitt privilegium bevisst og anstrengte seg for å leve opp til det ansvar det medførte. Han skrev: «Jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke verdig til å bli kalt apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. Men . . . [Guds] ufortjente godhet mot meg har ikke vist seg å være forgjeves, men jeg har strevd mer enn [alle de andre apostlene].» — 1. Korinter 15: 9, 10.

Kanskje du husker den gangen da du i likhet med Saulus ble klar over at du for å ha Guds gunst trengte å justere dypt rotfestede religiøse oppfatninger. Du var utvilsomt svært takknemlig for at Jehova hjalp deg til å forstå sannheten. Da Saulus fikk se lyset og ble klar over hva som krevdes av ham, nølte han ikke med å gjøre det. Og han fortsatte å gjøre det med iver og besluttsomhet resten av sitt jordiske liv. For et fint eksempel for alle som ønsker å ha Jehovas gunst i dag!

[Fotnote]

[Bilde på side 27]

Gaten som kalles Den rette, i dagens Damaskus

[Rettigheter]

Foto av ROLOC Color Slides