Ser du på de onde slik Gud gjør?

Folk har i lang tid beundret og æret mektige menn, slike som framviser stor fysisk styrke og mot. Én slik person var en mytologisk helteskikkelse i det gamle Hellas, Herakles, eller Herkules, som han var kjent som for romerne.

HERAKLES var en svært populær superhelt, den mektigste av alle stridsmenn. Ifølge legenden var han en halvgud, barn av den greske guden Zevs og kvinnen Alkmene. Hans bragder begynte allerede da han var et spedbarn i vuggen. Da en skinnsyk gudinne sendte to fryktelige slanger for å drepe Herakles, kvalte han dem. Senere i livet utkjempet han slag, overvant uhyrer og kjempet mot Døden for å redde en venn. Han ødela også byer, voldtok kvinner, kastet en gutt ned fra et tårn og drepte sin kone og sine barn.

Selv om Herakles bare var en sagnskikkelse og ikke noen virkelig person, figurerte han fra de tidligste tider i historier som ble fortalt i de landene som grekerne kjente til. Romerne dyrket ham som en gud; kjøpmenn og reisende bad til ham om velstand og beskyttelse mot farer. Fortellinger om hans bragder har fascinert mennesker i årtusener.

Legendens opprinnelse

Har historiene om Herakles og andre mytiske skikkelser noen bakgrunn i virkeligheten? Det kan de til en viss grad ha. Bibelen forteller om en tid tidlig i menneskenes historie da «guder» og «halvguder» virkelig fantes på jorden.

Moses skrev om den tiden: «Nå skjedde det, da menneskene tok til å vokse i antall på jordens overflate og det ble født dem døtre, at den sanne Guds sønner begynte å legge merke til menneskedøtrene og så at de var vakre; og de begynte å ta seg hustruer — alle dem som de valgte seg.» — 1. Mosebok 6: 1, 2.

Disse «den sanne Guds sønner» var ikke mennesker; de var Guds englesønner. (Jevnfør Job 1: 6; 2: 1; 38: 4, 7.) Bibelskribenten Judas forteller at noen engler «ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig». (Judas 6) De forlot med andre ord sin tildelte plass i Guds himmelske organisasjon fordi de foretrakk å leve sammen med vakre kvinner på jorden. Judas legger til at disse opprørske englene var lik menneskene i Sodoma og Gomorra, som «hadde drevet utukt i stort omfang og gått etter kjød til unaturlig bruk». — Judas 7.

Bibelen forteller ikke alt om hva disse ulydige englene foretok seg. Men gamle legender i Hellas og andre steder beskriver mange guder og gudinner som vandret omkring blant menneskene, enten synlig eller usynlig. Når de antok menneskers skikkelse, var de svært vakre. De spiste, drakk, sov og hadde seksuell omgang med hverandre og med mennesker. Selv om de ble regnet for å være hellige og udødelige, fór de med løgn og bedrag, de kranglet og sloss, forførte og voldtok. Slike mytologiske beretninger kan kanskje, selv om de er utbrodert og fordreid, føres tilbake til de forholdene før vannflommen som blir beskrevet i 1. Mosebok i Bibelen.

De veldige i gammel tid, de navngjetne menn

De ulydige materialiserte englene hadde seksuelle forbindelser med kvinner, og kvinnene fikk barn. Dette var ikke vanlige barn. De var nefilim, halvt menneske og halvt engel. Bibelens beretning sier: «Nefilim befant seg på jorden i de dager, og også siden, da den sanne Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskedøtrene og de fødte dem sønner; disse var de veldige som levde i gammel tid, de navngjetne menn.» — 1. Mosebok 6: 4.

Det hebraiske ordet «nefilim» betyr bokstavelig «fellere», de som feller andre, eller som får andre til å falle, gjennom voldshandlinger. Det er derfor ikke overraskende at Bibelens beretning legger til: «Jorden ble full av vold.» (1. Mosebok 6: 11) De mytologiske halvgudene, som Herakles og den babylonske helteskikkelsen Gilgamesj, minner sterkt om nefilim.

Legg merke til at nefilim ble kalt «de veldige» og «navngjetne menn». I motsetning til den rettferdige mannen Noah, som levde i den samme tidsperioden, var ikke nefilim interessert i å ære Jehova. De var interessert i sitt eget navn og rykte og sin egen ære. Selv om de gjorde mektige gjerninger, som utvilsomt innbefattet vold og blodsutgytelser, fikk de den ære de ønsket seg fra den ugudelige verden rundt dem. De var datidens superhelter — fryktet, respektert og tilsynelatende uovervinnelige.

Selv om nefilim og deres fordervede englefedre ble berømmet av sine samtidige, utmerket de seg så visst ikke i Guds øyne. Deres livsførsel var avskyelig. Derfor gikk Gud til handling mot de falne englene. Apostelen Peter skrev: «Gud . . . avholdt seg [ikke] fra å straffe de engler som syndet, men kastet dem i Tartaros og derved overgav dem til det tykke mørkes huler for at de skulle holdes i forvaring til dom, og han . . . avholdt seg [ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige.» — 2. Peter 2: 4, 5.

Da den verdensomfattende vannflommen kom, dematerialiserte de opprørske englene seg og vendte tilbake til åndeverdenen i vanære. Gud straffet dem ved å forby dem å materialisere seg igjen. Nefilim, det overmenneskelige avkommet til de ulydige englene, omkom alle. Bare Noah og hans lille familie overlevde vannflommen.

Navngjetne menn i vår tid

I vår tid er det ingen guder og halvguder som vandrer rundt på jorden. Men likevel tar volden overhånd. Vår tids navngjetne menn blir forherliget i bøker, filmer, fjernsyn og musikk. De ville aldri tenke på å vende det andre kinnet til, elske sine fiender, søke fred, tilgi eller vende seg bort fra vold. (Matteus 5: 39, 44; Romerne 12: 17; Efeserne 4: 32; 1. Peter 3: 11) Vår tids veldige blir i stedet beundret for sin styrke og sin evne til å slåss, hevne seg og imøtegå vold med enda mer vold.a

Guds syn på slike personer har ikke forandret seg siden Noahs tid. Jehova setter ikke pris på dem som elsker vold, og han lar seg heller ikke underholde av deres bragder. Salmisten sang: «Jehova selv gransker den rettferdige så vel som den onde, og den som elsker vold, ham hater Hans sjel.» — Salme 11: 5.

En annen form for styrke

Som en skarp kontrast til slike veldige voldsmenn står det mest berømte menneske som noen gang har levd, Jesus Kristus, en fredens mann. Mens han var på jorden, ’øvde han ikke vold’. (Jesaja 53: 9) Da hans fiender kom for å arrestere ham i Getsemane hage, hadde de som var sammen med ham, noen sverd. (Lukas 22: 38, 47—51) De kunne ha gjort motstand for å forhindre at han ble utlevert til jødene. — Johannes 18: 36.

Apostelen Peter trakk faktisk sverdet for å forsvare Jesus, men Jesus sa til ham: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 51, 52) Ja, vold avler vold, slik menneskehetens historie har vist gjentatte ganger. I tillegg til at Jesus hadde mulighet til å forsvare seg med våpen, hadde han også et annet middel til forsvar. Han sa til Peter: «Mener du at jeg ikke kan be min Far om i dette øyeblikk å sende meg mer enn tolv legioner engler?» — Matteus 26: 53.

I stedet for å ty til vold eller englers beskyttelse lot Jesus seg pågripe av dem som senere drepte ham. Hvorfor? Én grunn var at han visste at tiden ennå ikke var inne til at hans himmelske Far skulle gjøre slutt på ondskapen på jorden. I stedet for å ta saken i sine egne hender stolte Jesus på Jehova.

Dette var ikke et tegn på svakhet, men et tegn på stor indre styrke. Jesus viste at han hadde en sterk tro på at Jehova ville ordne opp i tingene til sin egen fastsatte tid og på sin egen måte. Fordi Jesus var lydig, ble han opphøyd til den høyeste stilling nest etter Jehova. Apostelen Paulus skrev om Jesus: «Han [ydmyket] seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl. Nettopp derfor opphøyde Gud ham også til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn, slik at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen.» — Filipperne 2: 8—11.

Guds løfte om å gjøre slutt på vold

Sanne kristne former sitt liv etter Jesu eksempel og lære. De beundrer eller etterligner ikke verdens navngjetne, voldelige mennesker. De vet at når Guds tid er inne, vil slike bli fjernet for alltid, akkurat som de ble på Noahs tid.

Gud er Skaperen av jorden og menneskene. Han er også den rettmessige Overherre. (Åpenbaringen 4: 11) Hvis en jordisk dommer har juridisk rett til å treffe rettslige avgjørelser, har Gud enda større rett til å gjøre det. Hans respekt for sine egne rettferdige prinsipper, så vel som hans kjærlighet til dem som elsker ham, vil drive ham til å gjøre slutt på all ondskap og på dem som praktiserer den. — Matteus 13: 41, 42; Lukas 17: 26—30.

Dette vil føre til varig fred på jorden, en fred som er grunnlagt på rett og rettferdighet. Dette ble forutsagt i den kjente profetien om Jesus Kristus: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt; og det fyrstelige herredømme skal være på hans skulder. Og hans navn skal være Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Det skal ikke være noen ende på det fyrstelige herredømmes omfang og på freden, over Davids trone og over hans rike, for at det skal grunnfestes og opprettholdes ved rett og ved rettferdighet, fra nå av og til uavgrenset tid. Det er hærstyrkenes Jehovas nidkjærhet som skal gjøre dette.» — Jesaja 9: 6, 7.

De kristne har derfor god grunn til å gi akt på følgende inspirerte råd fra gammel tid: «Bli ikke misunnelig på voldsmannen, og velg ikke noen av hans veier. For den som går krokveier, er en vederstyggelighet for Jehova, men de rettskafne har Hans fortrolige vennskap.» — Ordspråkene 3: 31, 32.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 29]

VÅR TIDS VELDIGE BLIR BEUNDRET FOR SIN STYRKE OG SIN EVNE TIL Å IMØTEGÅ VOLD MED ENDA MER VOLD

[Bilderettigheter på side 26]

Alinari/Art Resource, NY