Livshistorie

Et rikt liv i tjenesten for Jehova

FORTALT AV RUSSELL KURZEN

Jeg kom til verden den 22. september 1907, sju år før den bemerkelsesverdige tiden som begynte med den første verdenskrigs utbrudd. Familien vår var rik i ordets beste betydning. Når du har fått litt nærmere kjennskap til vår historie, tror jeg du vil være enig i dette.

MIN farmor var allerede som barn på leting etter sannheten om Gud. Før hun kom i tenårene, hadde hun oppsøkt flere forskjellige kirkesamfunn i sin maleriske hjemby, Spiez i Sveits. I 1887, noen år etter at hun hadde giftet seg, var hun og familien hennes blant de mange som utvandret til USA.

Familien bosatte seg i Ohio, hvor farmor omkring år 1900 fant den skatten hun hadde lett etter. Den fant hun i en tysk utgave av Charles Taze Russells bok Tiden er nær. Hun oppdaget raskt at det hun leste der, inneholdt lyset fra Bibelens sannhet. Til tross for at farmor knapt var i stand til å lese engelsk, tegnet hun abonnement på den engelske moderutgaven av bladet Vakttårnet. Slik lærte hun flere bibelske sannheter, og samtidig lærte hun engelsk. Farfar ble aldri like interessert i åndelige ting som farmor var.

To av farmors elleve barn, sønnene John og Adolph, verdsatte den åndelige skatten hun hadde funnet. John, min far, ble døpt i 1904 på et stevne som bibelstudentene — som Jehovas vitner da var kjent som — holdt i St. Louis i Missouri. Siden de fleste bibelstudenter ikke hadde så god råd, ble stevnet holdt samtidig med verdensutstillingen i St. Louis, for da kunne de få togbilletter til redusert pris. Senere, i 1907, ble min onkel Adolph døpt på et stevne i Niagara Falls i delstaten New York. Far og onkel forkynte nidkjært om det de hadde lært ut fra Bibelen, og etter hvert ble de begge heltidsforkynnere (nå kalt pionerer).

På den tiden da jeg ble født, i 1907, var familien min således allerede velstående i åndelig forstand. (Ordspråkene 10: 22) Jeg var bare et spedbarn da foreldrene mine, John og Ida, i 1908 tok meg med på det store stevnet «Framover til seier» i Put-in-Bay i Ohio. Joseph F. Rutherford, som den gangen var reisende tilsynsmann, var stevnets ordstyrer. Noen uker tidligere hadde han vært i Dalton i Ohio, hvor han kom på besøk hos oss og holdt taler til bibelstudentene der i byen.

Disse begivenhetene husker jeg naturligvis ikke selv, men jeg husker stevnet i byen Mountain Lake Park i Maryland i 1911. Der traff min lillesøster, Esther, og jeg Charles Taze Russell, som førte tilsyn med bibelstudentenes verdensomfattende forkynnelsesarbeid.

Den 28. juni 1914, den dagen erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru ble myrdet i Sarajevo, en hendelse som ble den utløsende faktor bak den første verdenskrig, var min familie og jeg til stede på et fredelig stevne i Columbus i Ohio. Ja, siden min tidligste barndom har jeg fått oppleve mange av Jehovas folks stevner. På noen av dem har det bare vært omkring 100 til stede. Andre har vært gigantiske sammenkomster på noen av verdens største stadioner.

Vi bodde på et strategisk sted

Fra omkring 1908 til 1918 holdt en liten menighet av bibelstudenter møtene sine hjemme hos oss i Dalton, som ligger midtveis mellom Pittsburgh i Pennsylvania og Cleveland i Ohio. Hjemmet vårt tjente som overnattingssted for mange reisende talere. De bandt fast hesten og vognen sin bak låven vår og fortalte spennende opplevelser og delte andre åndelige skatter med dem som var til stede. Det var en herlig tid!

Far var lærer, men det som lå ham sterkest på hjertet, var å ta del i det største undervisningsarbeidet som finnes — den kristne tjeneste. Han gjorde alt han kunne for å lære familien sin om Jehova, og hver kveld bad vi sammen som familie. Våren 1919 solgte far hesten og vognen vår, og for 175 dollar kjøpte han en Ford 1914-modell, slik at han kunne nå flere mennesker i forkynnelsesarbeidet. I 1919 og 1922 kjørte familien vår i denne bilen til bibelstudentenes betydningsfulle stevner i Cedar Point i Ohio.

Hele familien — mor, far, Esther, min lillebror, som i likhet med far het John, og jeg — tok del i den offentlige forkynnelse. Jeg husker godt første gangen en beboer stilte meg et bibelsk spørsmål. Jeg var omkring sju år gammel. «Gutten min, hva er Harmageddon?» spurte mannen. Med litt hjelp fra far klarte jeg å fortelle ham hva Bibelen sier om dette.

Jeg begynner i heltidstjenesten

I 1931 var familien vår til stede på stevnet i Columbus i Ohio, hvor vi begeistret var med på å anta det nye navnet, Jehovas vitner. John var så oppglødd at han foreslo at han og jeg skulle begynne i pionertjenesten.a Det gjorde vi, og det gjorde mor, far og Esther også. For en skatt vi hadde — en familie som var forent i det glederike arbeidet som består i å forkynne det gode budskap om Guds rike! Jeg blir aldri trett av å takke Jehova for dette dyrebare privilegiet. Vi var lykkelige da, og det skulle vise seg at vi hadde enda flere gleder i vente.

I februar 1934 begynte jeg å tjene ved Jehovas vitners hovedkontor (kalt Betel) i Brooklyn i New York. Noen uker senere begynte også John der. Vi delte rom fram til 1953, da han giftet seg med sin kjære Jessie.

Etter at John og jeg begynte på Betel, tjente foreldrene våre som pionerer forskjellige steder i landet, og Esther og hennes mann, George Read, var sammen med dem. Foreldrene våre fortsatte som pionerer helt til de avsluttet sitt jordiske livsløp i 1963. Esther og George fikk barn og gav dem en god oppdragelse. Familien har vokst etter hvert som barna deres har giftet seg og selv fått barn og barnebarn, og jeg er veldig glad i dem alle sammen.

Arbeid og samvær på Betel

John brukte sine tekniske ferdigheter på Betel, og sammen med andre betelitter var han blant annet med på å framstille reisegrammofoner. Tusener av Jehovas vitner brukte grammofonene i tjenesten fra hus til hus. John var også med på å konstruere maskiner som ble brukt til å pakke inn og merke blad som skulle sendes til abonnenter.

Da jeg var ny på Betel, arbeidet jeg i bokbinderiet. Noen andre unge menn som på den tiden arbeidet på trykkeriet, tjener fortsatt trofast på Betel. Blant disse er Carey Barber og Robert Hatzfeld. Noen andre som jeg har gode minner om, men som i mellomtiden har dødd, er Nathan Knorr, Karl Klein, Lyman Swingle, Klaus Jensen, Grant Suiter, George Gangas, Orin Hibbard, John Sioras, Robert Payne, Charles Fekel, Benno Burczyk og John Perry. De arbeidet trofast år etter år, klaget aldri og forventet aldri å bli «forfremmet». En god del av disse lojale, åndssalvede kristne fikk imidlertid større ansvarsoppgaver etter hvert som organisasjonen vokste. Noen ble til og med medlemmer av Jehovas vitners styrende råd.

Samarbeidet med disse selvoppofrende brødrene lærte meg noe viktig. På verdslige arbeidsplasser får arbeidstakerne utbetalt en gasje i form av penger for sin innsats. Det er den lønnen de får. Det å tjene på Betel bringer rike åndelige velsignelser, og det er bare åndelige menn og kvinner som vet å verdsette en slik lønn. — 1. Korinter 2: 6—16.

Nathan Knorr, som hadde begynt på Betel som 18-åring i 1923, var blitt trykkeritilsynsmann i 1932. Han gikk gjennom trykkeriet hver dag og hilste på hver enkelt som arbeidet der. Vi som var nye på Betel, satte pris på å bli vist en slik personlig interesse. I 1936 fikk vi en ny trykkpresse fra Tyskland, og noen av de unge brødrene strevde hardt for å få satt den sammen. Bror Knorr tok på seg kjeledress og arbeidet sammen med dem i over en måned inntil de fikk trykkpressen i gang.

Bror Knorr arbeidet så iherdig at de fleste av oss ikke klarte å holde tritt med ham. Men han visste også å koble av. Selv etter at han i januar 1942 hadde fått i oppdrag å føre tilsyn med Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid, spilte han fra tid til annen baseball med medlemmer av Betel-familien og elever på misjonærskolen Gilead på skolens friluftsområde i nærheten av South Lansing i delstaten New York.

I april 1950 flyttet Betel-familien inn i en ny tietasjes boligbygning i 124 Columbia Heights i Brooklyn i New York. Den nye spisesalen var stor nok til at vi alle kunne spise sammen der. I de cirka tre årene det tok å bygge denne bygningen, kunne vi ikke gjennomføre Betel-familiens morgenprogram, som innbefatter drøftelse av dagsteksten. Så hyggelig det var da vi igjen kunne ha morgenprogrammet! Bror Knorr, som ledet drøftelsen av dagsteksten, tildelte meg plass ved sitt bord, slik at jeg kunne hjelpe ham med å huske navnene på de nyere medlemmene av familien. I 50 år hadde jeg den samme plassen under morgenprogrammet og frokosten. Så, den 4. august 2000, ble denne spisesalen stengt, og jeg ble tildelt plass i en av de restaurerte spisesalene i det tidligere Towers hotell.

I 1950-årene arbeidet jeg en tid på trykkeriet og betjente en linotypemaskin, hvor bokstaver ble satt sammen og støpt i hele linjer, som så ble samlet til spalter i forbindelse med framstillingen av trykkplater. Den jobben var ikke blant dem jeg har likt best, men William Peterson, som førte tilsyn med maskinene, var så hyggelig mot meg at jeg trivdes der likevel. I 1960 var det behov for frivillige som kunne male den nye boligbygningen i 107 Columbia Heights. Jeg tilbød meg med glede å hjelpe til med å gjøre dette nye bygget klart til innflytting for vår voksende Betel-familie.

Ikke lenge etter at vi var ferdige med å male bygningen i 107 Columbia Heights, fikk jeg som en hyggelig overraskelse i oppdrag å ta imot Betels besøkende, så de siste 40 årene har jeg tjent som resepsjonist. Det har vært en fin tid — dette kan jeg for øvrig si om alle mine år på Betel. Enten jeg har tatt imot besøkende eller nye medlemmer av Betel-familien, har det gitt meg stor glede å tenke over resultatene av vår felles innsats til gagn for Rikets interesser.

Ivrige bibelstudenter

Betel-familien er åndelig rik fordi familiemedlemmene elsker Bibelen. Da jeg begynte på Betel, spurte jeg Emma Hamilton, som arbeidet som korrekturleser, hvor mange ganger hun hadde lest Bibelen. «Trettifem ganger,» svarte hun, «og så kom jeg ut av tellingen.» Anton Koerber, en annen trofast kristen som tjente på Betel på den tiden, pleide å si: «Ha aldri Bibelen mer enn en armlengde unna.»

Da bror Russell døde i 1916, overtok Joseph F. Rutherford hans ansvarsoppgaver i organisasjonen. Bror Rutherford hadde gode talegaver og var en rutinert foredragsholder, og i egenskap av jurist forsvarte han Jehovas vitner i en rekke saker ved USAs høyesterett. Etter bror Rutherfords død i 1942 overtok bror Knorr hans ansvarsoppgaver og arbeidet flittig for å bli like flink til å holde foredrag som bror Rutherford hadde vært. Rommene våre lå i nærheten av hverandre, så jeg hørte ham ofte øve på talene sine om og om igjen. Ved slike iherdige bestrebelser ble han etter hvert en dyktig foredragsholder.

I februar 1942 sørget bror Knorr for at det ble innført et program som skulle hjelpe alle oss brødre på Betel til å forbedre våre taleregenskaper og bli flinkere til å undervise. Det dreide seg om en skole hvor vi studerte Bibelen og lærte å holde foredrag. I begynnelsen fikk hver av oss i oppdrag å holde korte taler om bibelske personer. Den første talen jeg holdt, var om Moses. I 1943 ble en lignende skole innført i Jehovas vitners menigheter, og den eksisterer fremdeles. På Betel blir det fortsatt lagt vekt på å tilegne seg bibelkunnskap og å utvikle effektive undervisningsmetoder.

I februar 1943 begynte misjonærskolen Gileads første klasse. Nå er Gileads 111. klasse nettopp blitt uteksaminert! I de mer enn 58 årene skolen har vært i virksomhet, er over 7000 personer blitt opplært til å tjene som misjonærer rundt omkring i verden. Det er tankevekkende at i 1943, da skolen ble opprettet, var det bare i overkant av 100 000 Jehovas vitner verden over. Nå er det mer enn seks millioner som er med på å forkynne det gode budskap om Guds rike!

Jeg verdsetter min åndelige arv

Rett før Gilead-skolen ble opprettet, fikk tre av oss fra Betel i oppdrag å besøke menigheter over hele USA. Vi ble i hver menighet én dag, flere dager eller kanskje en uke for å styrke den i åndelig henseende. Vi ble kalt tjenere for brødrene, en betegnelse som senere ble endret til områdetjener og siden til kretstilsynsmann. Kort tid etter at Gilead-skolen var blitt opprettet, ble jeg imidlertid bedt om å komme dit og undervise. Jeg var fast lærer for klassene to til og med fem, og senere underviste jeg den 14. klassen som vikar for en av de faste lærerne. Jeg skulle blant annet drøfte med elevene de bemerkelsesverdige begivenhetene som hadde funnet sted i begynnelsen av Jehovas vitners historie i nyere tid — og som jeg i mange tilfeller selv hadde opplevd — og dette fikk meg til å sette enda større pris på min rike åndelige arv.

I årenes løp har jeg også hatt det privilegium å overvære internasjonale stevner som Jehovas folk har holdt. I 1963 reiste jeg og over 500 andre delegater rundt i verden for å overvære en serie av stevner med temaet «Det evige gode budskap». Jeg har også vært til stede på andre historiske stevner, blant annet i Warszawa i 1989, i Berlin i 1990 og i Moskva i 1993. På hvert av disse stevnene fikk jeg treffe noen av våre kjære brødre og søstre som hadde utholdt årelang forfølgelse under naziregimet, kommunistregimet eller begge regimene, og for meg var dette svært trosstyrkende.

Jeg har virkelig hatt et rikt liv i tjenesten for Jehova. Strømmen av åndelige velsignelser er uten ende. Og i motsetning til materielle rikdommer fører de åndelige skattene til at vår velstand øker jo mer vi deler dem med andre. Av og til hører jeg noen si at de skulle ønske at de ikke var blitt oppdratt av foreldre som er Jehovas vitner. De sier at de tror de ville ha satt større pris på Bibelens sannheter hvis de først hadde levd et liv utenfor Guds organisasjon.

Jeg synes alltid det er trist å høre unge mennesker si slike ting, for det de i virkeligheten sier, er at det er best ikke å lære om Jehovas veier fra barndommen av. Men tenk på alle de dårlige vanene og den fordervede tankegangen som mennesker må streve med å bli kvitt når de finner Bibelens sannhet senere i livet. Jeg har alltid vært inderlig takknemlig for at foreldrene mine oppdrog de tre barna sine på rettferdighetens vei. John tjente Jehova trofast fram til sin død i juli 1980, og Esther er fortsatt et trofast vitne for Jehova.

Det er med dyp glede og verdsettelse jeg ser tilbake på de mange fine vennskapene jeg har hatt med trofaste kristne brødre og søstre. Jeg har nå opplevd over 67 gode år på Betel. Jeg har ikke giftet meg, men jeg har mange åndelige sønner og døtre og har også åndelige barnebarn. Og jeg gleder meg ved tanken på at vår kjære verdensomfattende åndelige familie stadig får nye medlemmer, som jeg ennå ikke har truffet, og som hver især er verdifulle. Det er virkelig sant som Bibelen sier: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik.» — Ordspråkene 10: 22.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Fra venstre: far med min bror, John, på fanget, Esther, meg og mor

[Bilder på side 23]

Jeg underviser en klasse på Gilead i 1945

Over til høyre: Eduardo Keller, Fred Franz, meg og Albert Schroeder — lærere ved Gilead-skolen

[Bilde på side 24]

Jeg tenker tilbake på mitt rike liv i tjenesten for Jehova