Lovpris Jehova «midt i menigheten»

KRISTNE møter er noe Jehova har gitt sitt folk for at de skal holde seg åndelig sterke. Ved å være regelmessig til stede på møtene viser vi at vi setter pris på den hjelpen Jehova gir oss. Vi får dessuten mulighet til å «oppgløde [våre brødre] til kjærlighet og gode gjerninger», noe som er en viktig måte å vise hverandre kjærlighet på. (Hebreerne 10: 24; Johannes 13: 35) Men hvordan kan vi oppgløde våre brødre og søstre på møtene?

Gi offentlig uttrykk for din tro

Kong David skrev om seg selv: «Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre; midt i menigheten skal jeg lovprise deg. Fra deg skal min lovprisning komme i den store menighet.» «Jeg vil prise deg i den store menighet; blant et tallrikt folk skal jeg lovprise deg.» «Jeg har kunngjort det gode budskap om rettferdighet i den store menighet. Se, mine lepper holder jeg ikke tilbake.» — Salme 22: 22, 25; 35: 18; 40: 9.

På apostelen Paulus’ tid gav de kristne på lignende måte uttrykk for sin tro på Jehova og lovpriste ham når de kom sammen for å tilbe. På den måten ’oppmuntret de hverandre’ og ’oppglødet hverandre til kjærlighet og gode gjerninger’. Og nå i våre dager, mange hundre år etter at David og Paulus levde, ser vi virkelig at ’dagen [Jehovas dag] nærmer seg’. (Hebreerne 10: 24, 25) Satans ordning vakler mot sin tilintetgjørelse, og problemene fortsetter å øke. Vi «trenger utholdenhet» som aldri før. (Hebreerne 10: 36) Hvem er det vel som kan oppmuntre oss til å holde ut, om ikke våre brødre?

Akkurat som i tidligere tider har hver enkelt troende i dag mulighet til å gi uttrykk for sin tro «midt i menigheten». Én mulighet som er åpen for alle, er det å komme med kommentarer som svar på spørsmål som blir stilt til forsamlingen på menighetsmøtene. Ikke undervurder de goder som det kan medføre. Kommentarer som for eksempel viser hvordan vi kan takle eller unngå problemer, styrker våre brødres beslutning om å følge bibelske prinsipper. Og når en kommenterer skriftsteder som det er henvist til, men som ikke er sitert, eller nevner punkter en har funnet når en har gjort undersøkelser på egen hånd, oppmuntrer en kanskje andre til å få bedre studievaner.

Det at vi vet at både vi og andre har gagn av det hvis vi kommenterer på møtene, burde kunne motivere alle Jehovas vitner til å overvinne tilbakeholdenhet og sjenanse. Det er spesielt viktig at eldste og menighetstjenere kommenterer på møtene, ettersom det forventes at de går foran med et godt eksempel både når det gjelder å delta i og å være til stede på møtene. Men hvordan kan en gjøre framskritt hvis en synes at nettopp denne siden ved den kristne virksomhet er en utfordring?

Forslag til hvordan en kan gjøre framskritt

Husk at Jehova er inne i bildet. En kristen søster som bor i Tyskland, forteller hvordan hun ser på sine kommentarer. «De er mitt personlige svar på Satans forsøk på å hindre Guds folk i å gi uttrykk for sin tro.» En bror som nylig er blitt døpt, og som går i den samme menigheten, sier: «Jeg ber mye når det gjelder det å kommentere.»

Forbered deg godt. Hvis du ikke studerer stoffet på forhånd, vil du merke at det er vanskelig å kommentere, og at svarene ikke blir så gode som når du er forberedt. Forslag når det gjelder å kommentere på menighetsmøtene, blir gitt på side 70 i boken Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen.a

Sett deg som mål å kommentere minst én gang på hvert møte. Det betyr at du bør forberede flere svar, for jo flere ganger du rekker opp hånden, jo større er sannsynligheten for at den broren som leder møtet, skal gi deg ordet. Kanskje du også vil fortelle ham på forhånd hvilke spørsmål du har forberedt deg på å svare på. Dette er særlig til stor hjelp hvis du er nybegynner. Dersom du synes det er vanskelig å rekke opp hånden «i den store menighet», vil det at du vet at dette er ditt avsnitt, og at den som leder møtet, skal se etter din hånd, oppmuntre deg til å kommentere.

Gi en kommentar tidlig. Noe som er vanskelig å gjøre, blir ikke lettere av at en utsetter det. Å svare i begynnelsen av møtet kan være til hjelp. Du kommer til å bli overrasket over hvor mye lettere det er å svare en andre eller tredje gang når du først har kommet over den kneiken det er å gi den første kommentaren.

Velg en bra sitteplass. Noen synes det er lettere å svare når de sitter langt framme i Rikets sal. Det er mindre som distraherer, og det er mindre sannsynlig at den som leder møtet, overser hånden deres. Hvis du prøver å sitte foran i salen, så husk å snakke så høyt at alle kan høre deg. Dette er spesielt viktig hvis de som svarer, ikke bruker mikrofon.

Lytt oppmerksomt. Det vil hjelpe deg til å unngå å gjenta det noen andre nettopp har sagt. Andres kommentarer kan også minne deg på et skriftsted eller et punkt som du kan bruke for å bygge videre på den tanken som nettopp er kommet fram. Av og til kan en kort opplevelse illustrere det punktet som drøftes. Slike kommentarer er veldig nyttige.

Lær deg å svare med egne ord. Hvis du leser opp et svar fra studiematerialet, kan det vise at du har funnet det rette svaret, og det kan være en god måte å begynne å svare på. Men når du etter hvert svarer med egne ord, viser du at du forstår poenget i stoffet. Publikasjonene våre behøver ikke å bli ordrett sitert. Det er ikke slik at Jehovas vitner bare gjentar det som står i publikasjonene.

Hold deg til emnet. Kommentarer som ikke har noe med saken å gjøre, eller som leder oppmerksomheten bort fra de hovedtankene som behandles, er upassende. Det vil si at kommentarene dine bør ha sammenheng med det stoffet som drøftes. Da vil de bidra til en åndelig oppbyggende drøftelse av emnet.

Ha til hensikt å være oppmuntrende. Ettersom det å oppmuntre andre er en viktig årsak til at vi gir kommentarer, må vi prøve å unngå å si noe som kan gjøre dem motløse. Vi bør heller ikke ta for oss så mye av avsnittet at det blir lite eller ingenting igjen som andre kan kommentere. Lange eller kompliserte svar har lett for å gjøre meningen uklar. Korte svar på bare noen få ord kan være veldig virkningsfulle og oppmuntrer nye til å komme med sine korte svar.

Den rolle de som leder møtene, spiller

Når det gjelder det å være oppmuntrende, har den som leder møtet, et stort ansvar. Han viser oppriktig interesse for hver kommentar som blir gitt, ved å høre nøye etter og se høflig på den som kommenterer, i stedet for å være opptatt med noe annet. Det ville virkelig være uheldig om han ikke lyttet oppmerksomt og som følge av det helt unødig gjentok det som nettopp var blitt sagt, eller stilte et spørsmål som det nettopp var svart på.

Det ville også være nedslående om den som ledet møtet, stadig gjentok det svaret som nettopp var gitt, bare med litt andre ord, som for å antyde at svaret på en eller annen måte ikke var bra nok. På den annen side er det veldig inspirerende når hans kommentarer bidrar til en videre drøftelse av et viktig punkt. «Hvordan kan vi anvende dette i vår menighet?» eller «Hvilket skriftsted i avsnittet underbygger det som akkurat ble sagt?» er den slags spørsmål som oppmuntrer til konstruktive svar som utgjør et verdifullt bidrag.

Særlig de som er nye eller sjenerte, bør få ros når de gir en kommentar. Det kan kanskje bli gjort på tomannshånd etter studiet for å unngå å gjøre noen forlegne, og det gir studielederen mulighet til å komme med noen forslag når det er passende.

I en vanlig samtale vil en person som dominerer samtalen, hemme kommunikasjonen. De som hører på ham, føler ikke noe behov for å uttale seg. De resignerer og hører halvhjertet etter, hvis de lytter i det hele tatt. Noe lignende kan skje når den som leder et møte, dominerer drøftelsen ved å snakke altfor mye selv. Nå og da kan han imidlertid benytte tilleggsspørsmål for å få forsamlingen til å uttale seg og hjelpe dem til å tenke over emnet. Men slike spørsmål bør brukes med måte.

Den som leder møtet, vil ikke nødvendigvis gi den første som rekker opp hånden, ordet. Det kunne ta motet fra dem som trenger litt mer tid på seg til å sette ord på tankene sine. Ved å vente litt gir han noen som ennå ikke har svart, mulighet til å gjøre det. Han viser også skjønn ved ikke å be små barn svare på spørsmål som dreier seg om emner som ligger for høyt for dem.

Hva om det blir gitt et uriktig svar? Den som leder møtet, bør unngå å gjøre det pinlig for den som svarte. Selv et svar som er galt, kan godt inneholde noe som er riktig. Ved taktfullt å peke på det som eventuelt er riktig, ved å stille spørsmålet på en annen måte eller ved å stille et nytt spørsmål kan den som leder, rette opp i saken uten å gjøre det unødvendig pinlig.

For å oppmuntre forsamlingen til å kommentere er det best om den som leder møtet, unngår å stille generelle spørsmål, for eksempel: «Er det noen flere som har en kommentar?» Og å si «Hvem har ikke svart ennå? Dette er siste sjanse!» kan være godt ment, men det vil neppe oppmuntre noen til å uttale seg. En bør ikke gi brødrene og søstrene skyldfølelse fordi de ikke har kommentert tidligere i studiet. De bør i stedet bli motivert til å dele sin kunnskap med andre fordi det å dele med andre er en måte å vise kjærlighet på. Det vil dessuten være best om han som leder drøftelsen, etter å ha sagt at én bestemt kan gi en kommentar, ikke sier: «Etter ham kan bror den og den svare og så søster den og den.» Han bør først lytte til kommentaren og deretter avgjøre om det er behov for en kommentar til.

Å kommentere er et privilegium

Det å overvære kristne møter er nødvendig for vår åndelighet; det å kommentere på dem er et privilegium. I samme grad som vi lovpriser Jehova på denne spesielle måten «midt i menigheten», kan det sies at vi følger Davids eksempel og tar Paulus’ veiledning alvorlig. Når vi deltar i møtene, viser vi at vi elsker våre brødre, og at vi er en del av Jehovas store menighet. Hvor ville du heller være nå når du «ser dagen nærme seg»? — Hebreerne 10: 25.

[Fotnote]

[Bilder på side 20]

På kristne møter er det viktig at vi både lytter og kommenterer

[Bilde på side 21]

Den som leder møtet, viser oppriktig interesse for hver kommentar