«I kong Herodes’ dager»

I ET forsøk på å drepe barnet Jesus sendte Herodes den store, konge over Judea, ut utsendinger for å drepe alle guttebarn i Betlehem. Historiske opptegnelser inneholder eksempler på en rekke hendelser som fant sted «i kong Herodes’ dager», hendelser som kaster lys over hvordan forholdene var i tiden før Jesus ble født, og mens han utførte sin tjeneste. – Matteus 2:1–16.

Hva var det som fikk Herodes til å ønske å drepe Jesus? Og hvorfor var det slik at jødene hadde en konge over seg da Jesus ble født, men at Pontius Pilatus, en romer, styrte over dem da Jesus døde? For å få det fulle bilde av Herodes’ rolle i historien og forstå hvorfor han har betydning for bibellesere, må vi gå tilbake mange tiår før Jesu fødsel.

Maktkamp i Judea

I første halvdel av det andre århundre fvt. ble Judea styrt av de syriske selevkidene, et av de fire dynastiene som oppstod etter at Aleksander den stores rike ble delt. Men omkring år 168 fvt., da den selevkidske kongen forsøkte å erstatte tilbedelsen av Jehova i jødenes tempel i Jerusalem med dyrkelsen av Zevs, gjorde jødene, under ledelse av makkabeerslekten, opprør. Makkabeerne, eller hasmoneerne, hersket over Judea fra år 142 til år 63 fvt.

I år 66 fvt. kjempet de to hasmoneiske prinsene Hyrkanus II og hans bror Aristobulos om retten til tronen. Dette førte til borgerkrig, og de søkte begge hjelp hos Pompeius, en romersk general som da var i Syria. Pompeius grep begjærlig denne sjansen til å blande seg inn i striden.

Romerne var i ferd med å ekspandere østover, og på denne tiden hadde de kontroll over store deler av Lilleasia. Men som følge av styret til en rekke svake herskere i Syria hadde det oppstått anarki i området, noe som utgjorde en trussel mot den freden romerne ønsket å opprettholde i øst. Pompeius hadde derfor grepet inn for å overta kontrollen over Syria.

Hans løsning på striden mellom hasmoneerne var å gi Hyrkanus sin støtte, og i år 63 fvt. stormet romerne Jerusalem for å innsette sin kandidat på tronen. Hyrkanus skulle imidlertid ikke være en uavhengig hersker. Romerne hadde nå fått foten innenfor og hadde ingen planer om å trekke seg tilbake. Hyrkanus ble romersk etnark, en vasallfyrste som hersket på romernes nåde, og var avhengig av deres velvilje og støtte for å få beholde tronen. Han kunne styre innenrikssaker som han selv ville, men når det gjaldt utenriksspørsmål, måtte han følge romersk politikk.

Herodes står fram

Hyrkanus var en viljesvak hersker. Han fikk imidlertid hjelp av Antipater, som var idumeer og far til Herodes den store. Antipater var den sterke mann bak tronen. Han holdt jødiske motstandsgrupper i sjakk, og snart var det han som i virkeligheten hadde kontrollen over Judea. Han hjalp Julius Cæsar med å bekjempe hans fiender i Egypt, og romerne belønnet Antipater ved å utnevne ham til prokurator. Han stod dermed direkte ansvarlig overfor dem. Antipater utnevnte så sine sønner, Fasael og Herodes, til stattholdere i henholdsvis Jerusalem og Galilea.

Antipater lærte sønnene sine at de ikke kunne oppnå noe som helst uten Romas samtykke. Herodes glemte ikke dette. Gjennom hele sin karriere sjonglerte han med kravene fra sine romerske overherrer og kravene fra sine jødiske undersåtter. Noe som hjalp ham, var at han var en dyktig organisator og militær leder. Da han 25 år gammel ble utnevnt til stattholder, oppnådde han raskt beundring både hos jøder og romere fordi han gikk aktivt inn for å fjerne forbryterbander fra sitt område.

I år 43 fvt. ble Antipater forgiftet av rivaler, og Herodes ble da den mektigste mann i Judea. Han hadde imidlertid fiender. Overklassen i Jerusalem betraktet ham som en maktraner, og de prøvde forgjeves å få Roma til å fjerne ham. Roma var lojal mot Antipaters minne og visste å verdsette hans sønns evner.

Gjort til konge over Judea

Den måten Pompeius omkring 20 år tidligere hadde løst striden mellom hasmoneerne på, hadde gjort mange forbitret. De som hadde støttet Aristobulos, den tapende part, prøvde gjentatte ganger å gjenvinne makten, og i år 40 fvt. greide de det med hjelp fra Romas fiender, parterne. De utnyttet de kaotiske tilstandene som hadde oppstått som følge av en borgerkrig i Roma – de invaderte Syria, avsatte Hyrkanus og innsatte et antiromersk medlem av hasmoneerslekten.

Herodes flyktet til Roma, hvor han ble godt mottatt. Romerne ønsket å drive parterne ut av Judea og å gjenvinne kontrollen over området ved hjelp av en hersker som de selv hadde valgt. De trengte en pålitelig alliert og så på Herodes som den rette mann for oppgaven. Det romerske senat gjorde derfor Herodes til konge over Judea. En handling som var betegnende for de mange kompromisser Herodes måtte inngå for å holde på makten, var at han ledet en prosesjon fra senatet til Jupiters tempel, hvor han ofret til hedenske guder.

Med hjelp fra romerske legioner bekjempet Herodes sine fiender i Judea og gjorde krav på tronen. Han tok en grusom hevn over dem som hadde motarbeidet ham. Han ryddet av veien hasmoneerne og den jødiske overklassen som hadde støttet dem, og dessuten alle andre som ergret seg over å ha en romervennlig hersker over seg.

Herodes befester sin makt

I år 31 fvt., da Octavian (senere kjent som keiser Augustus) stod fram som romernes ubestridte hersker ved å beseire Marcus Antonius i slaget ved Aktion, forstod Herodes at hans mangeårige vennskap med Marcus Antonius ville bli møtt med mistenksomhet. Herodes var derfor snar til å forsikre Octavian om sin lojalitet. Den nye romerske herskeren bekreftet deretter Herodes’ status som konge over Judea og gav ham flere landområder.

I de årene som fulgte, stabiliserte og forskjønnet Herodes sitt rike og gjorde Jerusalem til et senter for hellenistisk kultur. Han gav seg i kast med store byggeprosjekter – palasser, havnebyen Cæsarea og dessuten storslagne nye bygninger i tilknytning til templet i Jerusalem. Men det som stod i fokus for hans politikk og gav ham styrke, var vennskapet med Roma.

Herodes hadde full kontroll over Judea; hans myndighet var absolutt. Han øvde også innflytelse på øversteprestembetet og innsatte hvem han ønsket, i dette embetet.

Morderisk sjalu

Herodes’ privatliv var turbulent. Det var flere av hans ti koner som ville at en av deres sønner skulle etterfølge sin far som hersker. Intriger i familien gjorde Herodes mistenksom og grusom. I et anfall av sjalusi fikk han sin yndlingshustru, Mariamne, henrettet, og senere sørget han for at to av sønnene hennes ble kvalt for angivelig å ha sammensverget seg mot ham. Bibelskribenten Matteus’ beretning om barnedrapene i Betlehem stemmer altså med det man vet om Herodes’ temperament og hans beslutning om å rydde mulige rivaler av veien.

Noen sier at ettersom Herodes var klar over sin manglende popularitet, ville han sørge for at hans død skulle forårsake landesorg og ikke glede. Som ledd i en plan for å nå dette målet arresterte han Judeas ledende borgere og beordret at de alle skulle henrettes når hans egen død ble kunngjort. Ordren ble aldri satt ut i livet.

Arven etter Herodes den store

Da Herodes døde, bestemte Roma at sønnen Arkelaus skulle etterfølge sin far som hersker over Judea, og at to andre sønner skulle gjøres til uavhengige fyrster, eller tetrarker – Antipas over Galilea og Perea, og Filippus over Iturea og Trakonitis. Arkelaus ble upopulær både blant sine undersåtter og blant sine overherrer. Etter ti år med hans udugelige styre avsatte romerne ham og utnevnte sin egen stattholder, en forløper for Pontius Pilatus. I mellomtiden fortsatte Antipas og Filippus å herske over sine respektive tetrarkier. Slik var den politiske situasjonen da Jesus begynte sin tjeneste. – Lukas 3:1.a

Herodes den store var en dreven politiker og en hensynsløs morder. Hans sannsynligvis verste handling var hans forsøk på å få barnet Jesus drept. En nærmere undersøkelse av den rolle Herodes spilte historisk sett, er nyttig for bibellesere, for den kan kaste lys over viktige hendelser i denne historiske perioden, forklare hvordan det hadde seg at romerne begynte å herske over jødene, og danne en ramme rundt Jesu jordiske liv og tjeneste.

[Fotnote]

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Palestina og omkringliggende områder på Herodes’ tid

SYRIA

ITUREA

GALILEA

TRAKONITIS

Galilea-sjøen

Jordan

Cæsarea

SAMARIA

PEREA

Jerusalem

Betlehem

JUDEA

Salthavet (Dødehavet)

IDUMEA

[Bilder på side 13]

Herodes var bare én i rekken av herskere over Judea i de to århundrene før Jesus begynte sin tjeneste