Jehova er min andel

«Jeg er din andel og din arv midt iblant Israels sønner.» – 4. MOS 18:20.

1, 2. (a) Hvordan gikk det med levittene da det lovte land ble fordelt? (b) Hvilken forsikring gav Jehova levittene?

ETTER at israelittene hadde erobret store deler av det lovte land, begynte Josva å fordele landet ved loddkasting. Han samarbeidet med øverstepresten Eleasar og overhodene for stammene. (4. Mos 34:13–29) Jehova gav alle stammene, bortsett fra levittene, et eget område i landet. (Jos 14:1–5) Hvorfor fikk ikke levittene en slik andel i det lovte land? Ble de forbigått?

² Vi finner svaret i det Jehova hadde sagt til Aron om levittene. Han viste tydelig at han ikke kom til å svikte dem, da han sa: «Jeg er din andel og din arv midt iblant Israels sønner.» (4. Mos 18:20) «Jeg er din andel» – det ligger mye i den forsikringen! Hva hadde du tenkt hvis Jehova hadde sagt det til deg? Du ville kanskje umiddelbart ha tenkt: Har jeg fortjent en slik forsikring fra Den Allmektige? Kanskje du også ville ha tenkt: Kan Jehova virkelig være ufullkomne kristnes andel? Disse spørsmålene berører deg og dine nærmeste. La oss derfor finne ut hva Jehova mente. Det vil hjelpe oss til å forstå hvordan Jehova kan være de kristnes andel i dag, og mer konkret, hvordan han kan være din andel, enten du ser fram til liv i himmelen eller i et paradis her på jorden.

Jehova sørger for levittene

 3. Hvorfor ble levittene satt til en spesiell tjeneste?

³ Før israelittene fikk Loven, var det familieoverhodene som tjente som prester for sine egne familier. Da Jehova gav dem Loven, sørget han for at de fikk et presteskap som tjente på heltid, samt assistenter. Alle disse skulle være av Levi stamme. Hvordan ble det ordnet? Da Gud slo egypternes førstefødte i hjel, helliget han Israels førstefødte. Han skilte dem ut som sine egne, slik at de tilhørte ham. Så gjorde Gud en stor forandring: «Jeg tar levittene . . . i stedet for alle de førstefødte blant Israels sønner.» Ettersom en opptelling viste at det var flere førstefødte «blant Israels sønner» enn det var mannlige levitter, måtte det betales en løsesum for å kompensere for forskjellen. (4. Mos 3:11–13, 41, 46, 47) På den måten kunne levittene utføre den oppgaven de hadde fått i tjenesten for Israels Gud.

4, 5. (a) Hva innebar det for levittene å ha Gud som sin andel? (b) Hvordan sørget Gud for levittene?

⁴ Hva innebar dette for levittene? Jehova sa at han skulle være deres andel i den forstand at de var betrodd et uvurderlig tjenesteprivilegium framfor å få et område som arvelodd. Deres arv skulle være «Jehovas prestedømme». (Jos 18:7) Sammenhengen i 4. Mosebok 18:20 viser at dette ikke betydde at de ble materielt fattige. (Les 4. Mosebok 18:19, 21, 24.) Levittene skulle få «hver tiendedel i Israel som en arv til gjengjeld for den tjeneste som de [utførte]». De skulle få ti prosent av landets avling og av tilveksten til husdyrene. Levittene på sin side skulle gi en tiendedel av det de fikk, «av det aller beste», som et bidrag til prestene.a (4. Mos 18:25–29) Prestene fikk også «alle de hellige bidragene» som Israels sønner gav til Jehova på hans sted for tilbedelse. Prestene hadde derfor god grunn til å stole på at Jehova ville sørge for dem.

⁵ Det ser ut til at Moseloven også sa at det skulle gis en sekundær tiende. Den skulle settes til side til underhold av de enkelte israelittiske familiene og til glede for dem under de hellige sammenkomstene som ble holdt hvert år. (5. Mos 14:22–27) Men ved slutten av det tredje og det sjette året i den sju år lange sabbatssyklusen ble denne tienden gitt som en gave til de fattige og levittene. Hvorfor var levittene blant dem som fikk denne tienden? Fordi de ikke hadde noen «andel eller arv» i Israel. – 5. Mos 14:28, 29.

 6. Hvor bodde levittene?

⁶ Du lurer kanskje på hvor levittene bodde, siden de ikke fikk noe landområde. Gud sørget for dem. Han gav dem 48 byer med tilhørende beitemarker. De seks tilfluktsbyene var blant disse. (4. Mos 35:6–8) Levittene hadde dermed et sted å bo når de ikke tjente i Guds helligdom. Jehova sørget rikelig for dem som viet seg til tjenesten for ham. Levittene kunne vise at Jehova var deres andel, ved å stole på hans vilje og makt til å sørge for dem.

 7. Hva måtte levittene gjøre for at de skulle ha Jehova som sin andel?

⁷ Loven fastsatte ikke noen straff for en israelitt som unnlot å gi tiende. Men hvis folket ikke gav tiende, gikk det ut over prestene og levittene. Det var det som skjedde på Nehemjas tid. Levittene måtte derfor arbeide på markene sine i stedet for å utføre tjeneste. (Les Nehemja 13:10.) For at levittene skulle få det de trengte til livets opphold, var de helt klart avhengig av at nasjonen bevarte sin åndelighet. Prestene og levittene måtte dessuten stole på Jehova og hans evne til å forsørge dem.

Enkeltpersoner som hadde Jehova som sin andel

 8. Beskriv den situasjonen levitten Asaf befant seg i.

⁸ Som stamme betraktet skulle levittene ha Jehova som sin andel. Det er imidlertid verdt å merke seg at også enkeltpersoner blant levittene sa: «Jehova er min andel», for å gi uttrykk for hengivenhet for ham og tillit til ham. (Klag 3:24) Én slik levitt var sanger og komponist. Vi vil kalle ham «Asaf», selv om det er mulig at han bare var en som tilhørte det hus som Asaf var familieoverhode for. Dette familieoverhodet var den levitten som ledet sangen på kong Davids tid. (1. Krøn 6:31–43) I Salme 73 leser vi at Asaf (eller en av hans etterkommere) ble rådvill og begynte å misunne de onde som levde i velstand. Han sa til og med: «Sannelig, det er forgjeves at jeg har renset mitt hjerte, og at jeg i uskyld vasker mine hender.» Han hadde tydeligvis glemt hvilket stort tjenesteprivilegium han hadde; han hadde glemt at Jehova var hans andel. Han befant seg i en åndelig vanskelig situasjon «inntil [han] tok [seg] fore å gå inn i Guds storslagne helligdom». – Sal 73:2, 3, 12, 13, 17.

9, 10. Hvorfor kunne Asaf omtale Gud som sin «andel til uavgrenset tid»?

⁹ I helligdommen begynte Asaf å se tingene fra Guds synsvinkel. Kanskje du har opplevd noe lignende. Kanskje du en gang til en viss grad mistet dine åndelige privilegier av syne og begynte å fokusere på hvilke materielle ting du manglet. Men da du studerte Guds Ord og gikk på kristne møter, begynte du igjen å se tingene slik Jehova ser dem. Asaf skjønte hva som til slutt kom til å skje med de onde. Han tenkte på sin egen situasjon og innså at Jehova hadde grepet hans høyre hånd og ville lede ham. Asaf kunne derfor si til Jehova: «Foruten deg har jeg ikke min lyst i noe på jorden.» (Sal 73:23, 25) Deretter kalte han Jehova sin andel. (Les Salme 73:26.) Selv om salmistens ’legeme og hjerte skulle svikte’, ville Jehova være hans «andel til uavgrenset tid». Han var overbevist om at Jehova ville huske ham som en venn. Hans trofaste tjeneste ville ikke bli glemt. (Fork 7:1) Så betryggende det må ha vært for Asaf! Han sang: «Men jeg – det er godt for meg å nærme meg Gud. Til Den Suverene Herre Jehova har jeg tatt min tilflukt.» – Sal 73:28.

¹⁰ Det at Jehova var Asafs andel, betydde mer for Asaf enn den materielle støtten han fikk fordi han var levitt. Det Asaf siktet til, var først og fremst det tjenesteprivilegiet han hadde, og hans vennskap med Jehova, Den Høyeste. (Jak 2:21–23) Hvis salmisten skulle bevare det forholdet, måtte han fortsette å tro på Jehova og stole på ham. Han måtte være overbevist om at det ville gå ham godt hvis han levde i samsvar med Guds norm. Du kan ha den samme tillit til Den Allmektige.

11. Hvilket spørsmål stilte Jeremia, og hvordan ble det besvart?

¹¹ Profeten Jeremia var en annen levitt som omtalte Jehova som sin andel. La oss se hva han mente med det. Jeremia bodde i Anatot, en levittisk by i nærheten av Jerusalem. (Jer 1:1) En gang ble han rådvill og lurte på hvorfor de onde hadde framgang, mens de rettferdige led. (Jer 12:1) Da han hadde sett hva som skjedde i Jerusalem og Juda, følte han seg tilskyndt til å ’komme med klagemål’ på grunn av det han så. Jeremia visste at Jehova er rettferdig. Det Jehova deretter inspirerte Jeremia til å profetere, og den måten Han oppfylte disse profetiene på, gav et tydelig svar på profetens spørsmål. Som forutsagt fikk de som fulgte Jehovas veiledning, ’sin sjel som bytte’, mens de onde og framgangsrike, som ikke brydde seg om advarselen, mistet livet. – Jer 21:9.

12, 13. (a) Hva var det som fikk Jeremia til å si: «Jehova er min andel», og hvilken innstilling hadde han? (b) Hvorfor måtte alle Israels stammer være innstilt på å vente?

¹² Da Jeremia senere så ut over det herjede hjemlandet sitt, følte han det som om han vandret i mørke. Det var som om Jehova hadde latt ham «sitte lik menn som har vært døde i lang tid». (Klag 1:1, 16; 3:6) Jeremia hadde oppfordret den egensindige nasjonen til å vende tilbake til deres himmelske Far, men deres ondskap var så stor at Gud hadde latt Jerusalem og Juda bli ødelagt. Det voldte Jeremia smerte, selv om det som hadde skjedd, ikke var hans feil. I sin sorg husket profeten Guds barmhjertighetsgjerninger. «Vi [har] ikke . . . gått til grunne», sa han. Nei, Jehovas barmhjertighetsgjerninger er nye hver morgen! Det var i denne forbindelse Jeremia sa: «Jehova er min andel.» Han fortsatte å ha det privilegium å tjene Jehova som profet. – Les Klagesangene 3:22–24.

¹³ I 70 år skulle israelittenes hjemland være øde og forlatt. (Jer 25:11) Men det at Jeremia brukte uttrykket «Jehova er min andel», viste at han stolte på Jehovas barmhjertighet, og det gav ham grunn til å «være innstilt på å vente». Alle Israels stammer hadde mistet sin arvelodd, så de måtte framelske samme innstilling som profeten. Jehova var deres eneste håp. Da det var gått 70 år, vendte Guds folk tilbake til sitt hjemland og fikk det privilegium å tjene ham der. – 2. Krøn 36:20–23.

Andre kunne også ha Jehova som sin andel

14, 15. Var det bare levittene som kunne ha Jehova som sin andel? Forklar.

¹⁴ Både Asaf og Jeremia tilhørte Levi stamme, men det var selvsagt ikke bare levittene som kunne ha det privilegium å tjene Jehova. Den unge David, som skulle bli konge i Israel, kalte Jehova sin «andel i de levendes land». (Les Salme 142:1, 5.) Da David komponerte denne salmen, oppholdt han seg ikke i et palass og heller ikke i et hus. Han var i en hule, hvor han gjemte seg for sine fiender. David søkte tilflukt i en hule minst to ganger – én gang i nærheten av Adullam og en annen gang i En-Gedi-ødemarken. Det er mulig at han komponerte Salme 142 i en av disse hulene.

¹⁵ Hvis det var tilfellet, var det kong Saul som forfulgte David for å drepe ham. David flyktet til en hule som lå utilgjengelig til. (1. Sam 22:1, 4) Der kunne han ha følt at han ikke hadde noen venner som kunne støtte og beskytte ham. (Sal 142:4) Det var da han ropte til Jehova.

16, 17. (a) Hvorfor kan David ha følt seg hjelpeløs? (b) Hvem kunne David vende seg til for å få hjelp?

¹⁶ Da David komponerte Salme 142, hadde han kanskje fått kjennskap til hva som hadde skjedd med øverstepresten Akimelek, som hadde hjulpet ham uten å vite at han var på flukt fra Saul. Den sjalu kong Saul hadde sørget for at Akimelek og hans hus ble drept. (1. Sam 22:11, 18, 19) David følte ansvar for det som hadde skjedd. Det var som om han selv hadde drept den presten som hadde hjulpet ham. Hvis du hadde vært i Davids sted, ville du da ha følt at du var ansvarlig? Noe som gjorde situasjonen enda verre for David, var at Saul fortsatte å forfølge ham, så han fikk ikke ro.

¹⁷ Kort tid deretter døde profeten Samuel, som hadde salvet David til å bli den framtidige kongen. (1. Sam 25:1) Det kan ha gjort at David følte seg enda mer hjelpeløs. Men han visste hvem han kunne vende seg til for å få hjelp – Jehova. David hadde ikke det samme tjenesteprivilegiet som levittene, men han var blitt salvet til å utføre en annen form for tjeneste – han skulle bli konge for Guds folk. (1. Sam 16:1, 13) David utøste derfor sitt hjerte for Jehova og fortsatte å vende seg til ham for å få veiledning. Også du kan og bør ha Jehova som din andel og din tilflukt når du anstrenger deg i tjenesten for ham.

18. Hvordan viste de personene vi har snakket om i denne artikkelen, at de hadde Jehova som sin andel?

¹⁸ De personene vi har snakket om i denne artikkelen, hadde Jehova som sin andel i den forstand at de hadde fått et oppdrag i tjenesten for ham. I tillegg stolte de på at han ville gi dem det de trengte, når de tjente ham. Både levittene og andre israelitter, som David, kunne ha Jehova som sin andel. Hvordan kan du etterligne dem og la Jehova være din andel? Det skal vi drøfte i den neste artikkelen.

[Fotnote]

Hva svarer du?

• I hvilken forstand var Jehova levittenes andel?

• Hva gjorde Asaf, Jeremia og David som viste at Jehova var deres andel?

• Hvilken egenskap trenger du hvis Jehova skal være din andel?

[Uthevet tekst på side 8]

Levittene fikk ikke noe område som arvelodd. Jehova var deres andel, for de hadde det store privilegium å tjene ham

[Bilde på side 7]

Hva vil det si at Jehova var prestenes og levittenes andel?

[Bilde på side 9]

Hva hjalp Asaf til å fortsette å ha Jehova som sin andel?