Lær av «sannhetens hovedtrekk»
«I Loven har [du] kunnskapens og sannhetens hovedtrekk.» – ROM 2:20.
1. Hvorfor bør vi være interessert i det Paulus skrev om Moseloven?
HADDE det ikke vært for apostelen Paulus’ inspirerte skrifter, ville det ha vært vanskelig for oss å forstå betydningen av de mange sidene ved Moseloven. I det brevet Paulus skrev til de kristne hebreerne, for eksempel, forklarer han hvordan Jesus Kristus som en «trofast øversteprest» kunne frambære et «sonoffer» én gang for alle, slik at alle de som viser tro på dette offeret, kan oppnå «en evig utfrielse». (Hebr 2:17; 9:11, 12) Han forklarer også at tabernaklet i gammel tid bare var «en skygge av de himmelske ting», og at Jesus ble Mellommannen for «en bedre pakt» enn den pakten som Moses var mellommann for. (Hebr 7:22; 8:1–5) I det første århundre var slike forklaringer av Moseloven uvurderlige for de kristne, og de er uten tvil like viktige for oss som lever i dag. De gir oss en enda dypere forståelse av verdien av det Gud har gjort for oss.
2. Hvilken fordel hadde de jødekristne?
2 Noe av det Paulus skrev til de kristne i Roma, var rettet til personer som var av jødisk herkomst, og som var blitt opplært i Moseloven. Han sa at siden de kjente Loven, hadde de den fordel at de kjente «kunnskapens og sannhetens hovedtrekk» når det gjaldt Jehova og hans rettferdige prinsipper. Jødekristne som forstod og viste oppriktig respekt for «sannhetens hovedtrekk», kunne, i likhet med trofaste jøder før dem, veilede, undervise og opplyse dem som ikke kjente den loven Jehova hadde gitt sitt folk. – Les Romerne 2:17–20.
SKYGGER AV JESU OFFER
3. Hvilket utbytte kan vi ha av å studere om jødenes offergaver i gammel tid?
3 Sannhetens hovedtrekk, som Paulus nevnte, er også viktig for oss, for det hjelper oss til å forstå Jehovas hensikter. Prinsippene bak Moseloven har ikke mistet sin verdi. Vi skal med det i tankene se nærmere på én side ved Loven, nemlig hvordan forskjellige ofre ledet ydmyke jøder til Kristus og hjalp dem til å forstå hva Jehova krevde av dem. Og siden de grunnleggende kravene Jehova stiller til sine tjenere, aldri blir forandret, skal vi også se at hans lover til israelittene om offergaver kan hjelpe oss i dag til å vurdere kvaliteten av vår hellige tjeneste. – Mal 3:6.
4, 5. (a) Hva minnet Moseloven Guds folk om? (b) Hva pekte Guds lov om dyreofre fram mot?
4 Jødene kunne ikke unngå å legge merke til at de mange sidene ved Moseloven minnet dem om at de var syndere. Hvis en av dem for eksempel rørte ved et lik, måtte han rense seg. En feilfri rød ku ble derfor slaktet og brent. Asken skulle «oppbevares til renselsesvannet», som ble stenket på den urene personen på den tredje og den sjuende dagen etter besmittelsen. (4. Mos 19:1–13) Og som en påminnelse om at ufullkommenhet og synd blir overført ved forplantningen, måtte en kvinne som nettopp hadde født, overholde en urenhetsperiode, og deretter måtte hun gjøre soning ved å frambære et offer. – 3. Mos 12:1–8.
5 Også i mange andre situasjoner i dagliglivet måtte folket frambære dyreofre for å gjøre soning for synder. Enten de var klar over det eller ikke, var disse ofrene – og de ofrene som senere ble frambåret i Jehovas tempel – «en skygge» av Jesu fullkomne offer. – Hebr 10:1–10.
DE RETTE MOTIVER
6, 7. (a) Hva måtte israelittene huske når de skulle velge hvilke dyr de skulle ofre, og hva var dette kravet et bilde på? (b) Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv?
6 Jehova krevde at israelittene bare skulle ofre dyr som var ’lytefrie’ – ikke blinde, skadede, misdannede eller syke. (3. Mos 22:20–22) Når de ofret frukt eller korn til Jehova, måtte det være «deres førstegrøde», «det aller beste» av avlingen. (4. Mos 18:12, 29) Jehova hadde ikke behag i et annenrangs offer. Det at offerdyrene skulle tas fra de beste dyrene, var et bilde på at Jesu offer ville være plettfritt og lyteløst, og at Jehova ville ofre det beste og mest verdifulle han hadde, for å gjenløse menneskene. – 1. Pet 1:18, 19.
7 Hvis en som skulle frambære et offer, virkelig var takknemlig for all Jehovas godhet, ville han ikke da være glad for å ofre det beste han hadde? Det var opp til hver enkelt å velge hva han skulle ofre. Men folket visste at Gud ikke ville finne behag i et offer som det var noe i veien med, for det ville tyde på at de betraktet ofringen som en ren formalitet eller til og med som en byrde. (Les Malaki 1:6–8, 13.) Dette bør få oss til å tenke over vår tjeneste for Jehova og spørre oss selv: Hvordan er kvaliteten av tjenesten min, og hvilke motiver har jeg for å tjene? Er det noe jeg bør forandre på?
8, 9. Hvorfor bør vi tenke over hvilke motiver israelittene hadde når de frambar ofre?
8 En israelitt kunne også frambære et frivillig offer for Jehova. Det kunne være et uttrykk for takknemlighet overfor ham, eller for en anmodning om velvilje (hvis det var et brennoffer). I slike tilfeller var det nok ikke vanskelig å velge et passende offerdyr. Den som skulle frambære offeret, ville være glad for å gi Jehova sitt aller beste. De kristne i dag frambærer ikke de bokstavelige ofrene som blir nevnt i Moseloven, men de ofrer noe likevel – de gir av sin tid, sine krefter og sine ressurser for å tjene Jehova. Paulus kom inn på at det å ’offentlig kunngjøre’ det kristne håp og «å gjøre godt og å dele med andre» er ofre som behager Gud. (Hebr 13:15, 16) Den holdningen vi har når vi tjener ham på en slik måte, viser hvor takknemlige vi er for alt det han har gitt oss. Så hvis vi har den rette innstillingen og de rette motiver, kan vi etterligne dem som frambar frivillige ofre i gammel tid.
9 I noen tilfeller krevde Moseloven at en israelitt skulle frambære et syndoffer eller et skyldoffer fordi han hadde syndet. Siden dette var noe folket var pålagt å gjøre, tror du da at det var vanskeligere for dem å frambære disse ofrene villig og med de rette motiver? Kan det være at slike ofre ble frambåret motvillig? (3. Mos 4:27, 28) Det ville ikke være tilfellet hvis de oppriktig ønsket å bevare et godt forhold til Jehova.
10. Hvilke «ofre» må vi kanskje bringe hvis vi har gjort noe galt?
10 Vi kan lære noe av dette. Kanskje du innser at du uforvarende, i tankeløshet eller på grunn av uaktsomhet kan ha fornærmet en bror. Samvittigheten forteller deg kanskje at du har gjort noe galt. Alle som virkelig ønsker å tjene Jehova, vil naturligvis gjøre alt som står i deres makt, for å rette på det som har skjedd. Det kan bety at vi må be den andre oppriktig om unnskyldning. Og hvis vi har begått en alvorlig synd, vil det bety at vi må søke åndelig hjelp hos kjærlige kristne tilsynsmenn. (Matt 5:23, 24; Jak 5:14, 15) Så det koster noe å rette på en synd vi har begått mot vår neste eller mot Jehova. Men når vi bringer slike «ofre», gjenoppretter vi vårt forhold til Jehova og vår bror, og vi får en ren samvittighet. Og dette igjen forsikrer oss om at Jehovas vei alltid er den beste.
11, 12. (a) Hva var et fellesskapsoffer? (b) Hvilke likheter er det mellom fellesskapsofre og den rene tilbedelse som blir utført i dag?
11 Noen av de ofrene som Moseloven foreskrev, var fellesskapsofre. De var et uttrykk for fred med Jehova. Både den som frambar offeret, og familien hans spiste kjøttet av offerdyret, kanskje i et av spiserommene i templet. Den presten som stod for ofringen, fikk også noe av kjøttet, og det gjorde i tillegg de andre prestene som tjente ved templet. (3. Mos 3:1, fotn.; 7:31–33) Den som kom med offeret, gjorde det ene og alene fordi han ønsket å ha et godt forhold til Jehova. Det var som om han, familien hans, prestene og Jehova selv, fylt av glede, tok del i et måltid sammen i fred.
12 Så det å frambære et fellesskapsoffer var som å invitere Jehova til et måltid. Det var en stor ære for en israelitt at Jehova tok imot en slik innbydelse! Verten ville naturligvis gi det aller beste til en slik hedersgjest. Ordningen med fellesskapsofre var en del av sannhetens hovedtrekk i Loven, og den pekte fram mot det faktum at alle de som ønsker å ha et nært og fredelig forhold til sin Skaper, kan oppnå det ved hjelp av Jesu større offer. I dag kan vi være Jehovas venner og ha fellesskap med ham hvis vi frivillig ofrer, eller bruker, våre ressurser og krefter i tjenesten for ham.
OFRE SOM JEHOVA IKKE GODTOK
13, 14. Hvorfor hadde ikke Jehova behag i det offeret kong Saul hadde tenkt å frambære?
13 Hvis de ofrene som Moseloven foreskrev, skulle bli godtatt av Jehova, måtte de naturligvis bli frambåret med de rette motiver og den rette hjertetilstand. Men Bibelen inneholder også advarende eksempler på ofre som Jehova ikke godtok. Hvorfor godtok han dem ikke? La oss se på to situasjoner.
14 Profeten Samuel fortalte kong Saul at tiden var inne til at Jehova skulle fullbyrde dommen over amalekittene. Saul skulle derfor utrydde denne fiendtlige nasjonen og alle husdyrene. Men etter at han hadde vunnet seier, lot han soldatene sine spare Agag, amalekittenes konge. Han sparte også de beste husdyrene for at de skulle kunne ofres til Jehova. (1. Sam 15:2, 3, 21) Hvordan reagerte Jehova? Han forkastet Saul fordi han var ulydig. (Les 1. Samuelsbok 15:22, 23.) Hva lærer vi av dette? At vi må gjøre som Jehova sier, for at han skal kunne godta våre ofre.
15. Hva viste israelittene når de frambar ofre samtidig som de gjorde det som var galt?
15 Vi finner et lignende eksempel i Jesajas bok. På Jesajas tid var det å ofre til Jehova blitt noe israelittene gjorde for syns skyld. Men alt det gale de gjorde, førte til at det var forgjeves at de frambar ofre. «Hvilket gagn har jeg av deres mange slaktofre?» spurte Jehova. «Jeg har fått nok av helbrennofre av værer og fettet av velnærte dyr; og blodet av unge okser og værlam og bukker har jeg ikke funnet behag i. . . . Slutt med å komme med flere verdiløse kornofre. Røkelse – det er en vederstyggelighet for meg.» Hva var problemet? Jehova sa til dem: «Selv om dere ber mange bønner, lytter jeg ikke; deres hender er blitt fulle av blodsutgytelse. Vask dere; gjør dere rene; få deres onde gjerninger bort fra mine øyne; hold opp med å gjøre det som er ondt.» – Jes 1:11–16.
16. Hva er det som avgjør om et offer behager Jehova?
16 Jehova fant ikke behag i de ofrene som ble frambåret av syndere som ikke angret. Men han satte pris på de bønnene og ofrene som kom fra dem som oppriktig anstrengte seg for å leve i harmoni med hans bud. Sannhetens hovedtrekk i Loven lærte slike mennesker at de var syndere og trengte tilgivelse. (Gal 3:19) Det at de forstod det, gjorde at de angret av hjertet. Vi må på lignende måte erkjenne at vi trenger Kristi offer, som virkelig kan gjøre soning for synder. Hvis vi forstår og verdsetter det, vil Jehova ha behag i alt vi ofrer i tjenesten for ham. – Les Salme 51:17, 19.
VIS TRO PÅ JESU OFFER!
17–19. (a) Hvordan kan vi vise Jehova at vi er takknemlige for Jesu gjenløsningsoffer? (b) Hva skal vi drøfte i den neste artikkelen?
17 De som levde i før-kristen tid, så bare «en skygge» av Guds hensikter. Men vi ser mer enn det! (Hebr 10:1) Lovene om offergaver oppmuntret jødene til å framelske holdninger som de måtte ha for å stå i et godt forhold til Gud. De måtte vise ham oppriktig takknemlighet, ønske å gi ham sitt beste og erkjenne at de hadde behov for en gjenløsning. Takket være forklaringene i De kristne greske skrifter forstår vi at Jehova på grunnlag av gjenløsningen skal fjerne virkningene av synden én gang for alle, og at han allerede nå lar oss ha en god samvittighet overfor ham. Ja, Jesu gjenløsningsoffer er en fantastisk gave! – Gal 3:13; Hebr 9:9, 14.
18 Hvis vi skal dra nytte av gjenløsningsofferet, må vi selvfølgelig gjøre mer enn bare å forstå hva det går ut på. «Loven er . . . blitt vår oppdrager som leder til Kristus, for at vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro», skrev Paulus. (Gal 3:24) Og en slik tro må komme til uttrykk i gjerninger. (Jak 2:26) Paulus oppmuntret derfor de første kristne som kjente kunnskapens hovedtrekk i Moseloven, til å sette denne kunnskapen ut i livet. På den måten ville de leve i harmoni med de guddommelige prinsippene som de lærte videre til andre. – Les Romerne 2:21–23.
19 Selv om de kristne i dag ikke er forpliktet til å holde Moseloven, må de likevel bringe ofre som er antagelige for Jehova. I den neste artikkelen skal vi drøfte hvordan vi kan gjøre det.
[Uthevet tekst på side 17]
De grunnleggende kravene Jehova stiller til sine tjenere, blir aldri forandret
[Bilde på side 18]
Hvilket dyr ville du ha ofret til Jehova?
[Bilde på side 19]
De som bringer antagelige ofre til Jehova, oppnår hans godkjennelse