Hvis tenåringen din begynner å tvile

DU ER overbevist om at det trossamfunnet du tilhører, lærer sannheten om Gud. Du tror at det å følge Bibelen er den beste måten å leve på. Det er derfor bare naturlig at du forsøker å lære barnet ditt de samme verdiene som du har. (5. Mosebok 6:6, 7) Men hva om sønnen din, etter hvert som han vokser opp, mister interessen for åndelige ting?b Hva om han begynner å sette spørsmålstegn ved den troen som det så ut til at han ikke hadde noen problemer med å godta da han var mindre? – Galaterne 5:7.

Hvis det skjer, så trekk ikke den slutning at du har mislyktes som kristen far eller mor. Som vi skal se, kan det være andre faktorer inne i bildet. Men vær klar over dette: Den måten du takler tenåringens tvil og spørsmål på, kan være avgjørende for om han vil velge å ta et skritt nærmere din religion eller trekke seg lenger bort fra den. Hvis du erklærer tenåringen din krig på grunn av hans holdning, kan du vente deg en hard kamp – en kamp som du kan være nesten sikker på å tape. – Kolosserne 3:21.

Det er mye bedre å følge det rådet apostelen Paulus gav: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg.» (2. Timoteus 2:24) Hvordan kan du vise at du er «kvalifisert til å undervise» tenåringen din når han setter spørsmålstegn ved din religion?

Forsøk først å finne ut hvilke faktorer som kanskje bidrar til at tenåringen ser det slik han gjør. For eksempel:

• Føler han seg ensom i menigheten – mangler han venner der? «Fordi jeg gjerne ville ha venner, fikk jeg et nært forhold til noen skolekamerater, og det hemmet min åndelige vekst i flere år. Det var først og fremst dårlig omgang som gjorde at jeg mistet interessen for åndelige ting, og nå er det mye jeg angrer på.» – Lenore, 19.

• Mangler han selvtillit, slik at det er vanskelig for ham å snakke om sin tro? «På skolen gruet jeg meg for å snakke med klassekameratene mine om det jeg trodde på. Jeg var redd for at de skulle se på meg som en raring eller en ’bibelgutt’. Alle som var annerledes, ble holdt utenfor, og jeg ville ikke at det skulle skje med meg.» – Ramón, 23.

• Føler han at han ikke klarer å leve opp til kristne normer? «Jeg føler det som om Bibelens løfte om evig liv er på toppen av en høy trapp som jeg ikke engang har begynt på; jeg er langt, langt unna den. Frykten for å begynne på den har vært så stor at jeg har tenkt på å gi opp min tro.» – Renee, 16.

Kan det være at tenåringen din har et underliggende problem, og i så fall hvilket? Den beste måten å finne ut av det på er å spørre ham. Men pass på at samtalen ikke utvikler seg til en krangel. Følg i stedet rådet i Jakob 1:19 om å være «snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede». Vær tålmodig med ham. Gjør bruk av «all langmodighet og lærekunst», slik du ville gjøre overfor en utenfor familien. – 2. Timoteus 4:2.

Hvis tenåringen din for eksempel ikke vil bli med på kristne møter, bør du forsøke å finne ut om det er noe annet som plager ham. Men vær tålmodig. I det scenarioet som nå følger, oppnår faren lite:

Sønnen: Jeg har bare ikke lyst til å gå på møtene lenger.

Faren: [i en uvennlig tone] Hva mener du med at du ikke har lyst?

Sønnen: Det er bare det at jeg synes de er kjedelige.

Faren: Er det sånn du ser på Gud? Du synes han er kjedelig? Hørt på maken! Så lenge du bor under vårt tak, har du vær så god å bli med oss – enten du liker det eller ikke!

Gud venter at foreldre skal lære barna sine om ham, og at barn skal være lydige mot foreldrene sine. (Efeserne 6:1) Men du vil ikke at barnet ditt skal følge din åndelige rutine blindt og motvillig bli med deg på møtene. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil du gjerne at han skal komme på møtene fordi han forstår at han trenger dem, og fordi han elsker Jehova Gud.

Du har bedre muligheter for å oppnå dette hvis du finner ut om det kan være noen underliggende problemer som bidrar til hans holdning. La oss med dette i tankene se hvordan den ovenstående samtalen kunne ha vært taklet på en bedre måte.

Sønnen: Jeg har bare ikke lyst til å gå på møtene lenger.

Faren: [rolig] Hvorfor føler du det slik?

Sønnen: Det er bare det at jeg synes de er kjedelige.

Faren: Å sitte stille en time eller to kan være kjedelig. Hva synes du er det vanskeligste?

Sønnen: Jeg vet ikke. Jeg ville kanskje heller vært et annet sted.

Faren: Er det slik vennene dine har det?

Sønnen: Det er akkurat det som er problemet! Jeg har ingen venner – iallfall ikke nå lenger. Helt siden bestevennen min flyttet, føler jeg at det ikke er noen der jeg kan snakke med! Alle andre har det fint sammen. Jeg føler meg så utenfor!

Ved å få tenåringen til å åpne seg får faren i det siste scenarioet ikke bare fram det underliggende problemet – i dette tilfellet ensomhet – men han bygger også opp et tillitsforhold og holder dermed døren åpen for videre samtaler. – Se rammen «Vær tålmodig!»

Ungdommer som tar tak i det problemet som hemmer deres åndelige vekst, vil som regel etter hvert oppdage at de både får bedre selvfølelse og sterkere tro. Et eksempel er Ramón, den unge mannen som er sitert tidligere, som krympet seg ved tanken på å stå fram som kristen på skolen. Etter hvert oppdaget han at det å snakke om sin tro ikke var så skremmende som han hadde trodd – selv om det førte til at han ble gjort narr av. Han forteller:

«En gang var det en gutt på skolen som ertet meg for religionen min. Jeg ble skikkelig nervøs, og det gikk opp for meg at hele klassen hørte på. Da bestemte jeg meg for å snu diskusjonen og spørre ham om hans tro. Til min overraskelse var han enda mer nervøs enn jeg var! Da skjønte jeg at mange ungdommer har en tro, men at de ikke forstår hva den går ut på. Jeg kan iallfall forklare hva jeg tror på. Når det gjelder å snakke om religion, er det faktisk klassekameratene mine som bør synes det er pinlig – ikke jeg!»

Foreldre og eksperter har lagt merke til at det er en tydelig forskjell mellom den måten mindre barn tenker på, og den måten tenåringer tenker på. (1. Korinter 13:11) Mens mindre barn typisk tenker konkret, i svart-hvitt, tenker tenåringer gjerne i mer abstrakte baner. Et lite barn kan for eksempel lære at Gud har skapt alt. (1. Mosebok 1:1) Men en tenåring strever kanskje med slike spørsmål som: Hvordan vet jeg at det finnes en Gud? Hvorfor skulle en kjærlig Gud tillate det onde? Hvordan kan det være sant at Gud alltid har vært til? – Salme 90:2.

Du føler kanskje at det at tenåringen din stiller slike spørsmål, er et skritt tilbake. Men det kan i virkeligheten være et skritt framover. Det å stille spørsmål kan jo være en viktig side ved en kristens åndelige vekst. – Apostlenes gjerninger 17:2, 3.

Tenåringen din lærer dessuten å bruke ’sin fornuft’. (Romerne 12:1, 2) Det fører til at han blir i stand til å forstå «bredden og lengden og høyden og dybden» av den kristne tro på en måte som han rett og slett ikke kunne som barn. (Efeserne 3:18) Det er nå, mer enn noen gang før, du bør hjelpe tenåringen din til å resonnere over sin tro, slik at han kan utvikle en sterk overbevisning. – Ordspråkene 14:15; Apostlenes gjerninger 17:11.

Bibelen forteller at den unge Timoteus hadde kjent de hellige skrifter «fra den spede barndom av». Likevel gav apostelen Paulus ham denne oppfordringen: «Bli du i de ting som du har lært og er blitt overbevist om så du tror på dem.» (2. Timoteus 3:14, 15) I likhet med Timoteus har tenåringen din kanskje fått lære om Bibelens normer helt fra han ble født. Men nå er det viktig at du hjelper ham til å bli personlig overbevist.

Boken De unge spør – tilfredsstillende svar, bind 1, sier: «Så lenge tenåringen bor under samme tak som deg, har du rett til å forvente at han eller hun følger en åndelig rutine. Men når alt kommer til alt, er målet ditt å framelske kjærlighet til Gud i tenåringens hjerte – ikke bare å få ham eller henne til å gjøre noe rent mekanisk.» Hvis du stadig har dette målet i tankene, kan du hjelpe tenåringen til å bli ’fast i troen’, slik at den blir en levemåte for ham – ikke bare for deg.c – 1. Peter 5:9.