«Dere skal være vitner om meg»

1, 2. (a) Hvem er Jehovas fremste vitne? (b) Hva betyr navnet Jesus, og hvordan levde Guds Sønn i samsvar med betydningen av sitt navn?

«TIL dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» (Les Johannes 18:33–37.) Da Jesus Kristus sa dette til den romerske stattholderen i Judea, stod han for retten med fare for å bli dømt til døden. Han hadde nettopp gjort det klart at han var en konge. Mange år senere pekte apostelen Paulus på at Jesus modig «i egenskap av vitne kom med den gode offentlige kunngjøring framfor Pontius Pilatus». (1. Tim 6:13) Ja, Jesus, «det trofaste og sanne vitne», var modig, og det må vi også være for å kunne være trofaste vitner i Satans hatefulle verden. – Åp 3:14.

² Ettersom Jesus ble født inn i den jødiske nasjon, var han et vitne for Jehova fra fødselen av. (Jes 43:10) Og han ble det største vitne Gud noensinne har hatt. Jesus tok betydningen av det navnet Gud hadde gitt ham, alvorlig. Da en engel fortalte Josef, Jesu adoptivfar, at det var ved hellig ånd Maria hadde blitt gravid, sa han også: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:20, 21; fotn.) De fleste bibelforskere er enige om at navnet Jesus kommer fra et hebraisk navn, Jesjua, og at det inneholder en kortform av Guds navn. Jesu navn betyr «Jehova er frelse». I harmoni med betydningen av sitt navn hjalp Jesus «de bortkomne sauene av Israels hus» til å angre sine synder, slik at de kunne bli godkjent av Jehova. (Matt 10:6; 15:24; Luk 19:10) I den hensikt vitnet han ivrig om Guds rike. Evangelieskribenten Markus skrev: «Jesus [drog] til Galilea og forkynte Guds gode budskap og sa: ‘Den fastsatte tid er utløpt, og Guds rike er kommet nær. Vis anger, og tro på det gode budskap.’» (Mark 1:14, 15) I tillegg fordømte Jesus modig de jødiske religiøse lederne, noe som var en medvirkende årsak til at de fikk ham henrettet på en pæl. – Mark 11:17, 18; 15:1–15.

 3. Hva skjedde på den tredje dagen etter Jesu død?

³ Men så skjedde det et stort mirakel! På den tredje dagen etter Jesu grusomme død oppreiste Jehova ham – ikke som et menneske, men som en udødelig åndeskapning. (1. Pet 3:18) For å bevise for sine disipler at han var blitt oppreist fra de døde, materialiserte Jesus seg i et menneskelegeme. Den samme dagen som han ble oppreist, viste han seg for forskjellige disipler minst fem ganger. – Matt 28:8–10; Luk 24:13–16, 30–36; Joh 20:11–18.

 4. Hva gjorde Jesus den femte gangen han viste seg for disiplene, og hvilket ansvar gjorde han det klart at de hadde?

⁴ Den femte gangen Jesus viste seg, var hans apostler og noen andre samlet. Ved denne minneverdige anledningen underviste han dem i Guds Ord. «Han [åpnet] fullt ut deres sinn, så de kunne forstå Skriftene.» Da forstod de at hans død, som var forårsaket av Guds fiender, og hans mirakuløse oppstandelse var forutsagt i Skriftene. Ved slutten av dette møtet gjorde Jesus det klart for disiplene hvilket ansvar de hadde. Han sa til dem «at det på grunnlag av hans navn skulle bli forkynt anger til tilgivelse for synder i alle nasjonene». Han tilføyde: «Idet dere begynner i Jerusalem, skal dere være vitner om disse ting.» – Luk 24:44–48.

5, 6. (a) Hvorfor sa Jesus: «Dere skal være vitner om meg»? (b) Hvilket nytt trekk ved Jehovas hensikt måtte Jesu disipler gjøre kjent?

⁵ Apostlene må derfor ha forstått hva Jesus mente med den befalingen han kom med da han 40 dager senere viste seg for siste gang og sa: «Dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» (Apg 1:8) Hvorfor sa Jesus: «Dere skal være vitner om meg» – ikke om Jehova? Jesus kunne ha sagt det sistnevnte, men siden de han snakket til, var israelitter, var de allerede vitner for Jehova.

⁶ Nå måtte Jesu disipler gjøre kjent et nytt trekk ved Jehovas hensikt – noe langt mer storslått enn Israels utfrielse av slaveriet i Egypt og av fangenskapet i Babylon. Jesu Kristi død og oppstandelse utgjorde grunnlaget for utfrielsen av den verste form for slaveri, nemlig slaveriet under synd og død. På pinsedagen i år 33 forkynte Jesu disipler, som nettopp var blitt salvet, om «Guds storslåtte gjerninger», og mange som hørte på, reagerte positivt. På den måten begynte Jesus, fra sin plass ved sin Fars høyre hånd i himmelen, å se sitt navn få en dypere mening ved at flere tusen angret og viste tro på ham som Jehovas middel til frelse. – Apg 2:5, 11, 37–41.

 7. Hva viste det som skjedde på pinsedagen i år 33?

⁷ Det som skjedde på pinsedagen i år 33, viste at Jehova godkjente verdien av Jesu fullkomne, menneskelige offer som et sonoffer som dekket over synder. (Hebr 9:11, 12, 24) Som Jesus forklarte, var han «ikke . . . kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matt 20:28) De «mange» som skulle få gagn av Jesu gjenløsningsoffer, var ikke bare angrende jøder. Det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst». Gjenløsningsofferet «tar bort verdens synd!» – 1. Tim 2:4–6; Joh 1:29.

 8. I hvilken utstrekning forkynte Jesu disipler, og hvordan var det mulig?

⁸ Hadde disse disiplene i det første århundre det mot som trengtes for å fortsette å vitne om Jesus? Det hadde de virkelig, men de forkynte ikke i egen kraft. Jehovas mektige hellige ånd motiverte dem og gav dem styrke til å fortsette å vitne. (Les Apostlenes gjerninger 5:30–32.) Omkring 27 år etter pinsedagen i år 33 kunne det sies at «det gode budskaps sannhet» hadde nådd jøder og ikke-jøder «blant hele skapningen som [var] under himmelen». – Kol 1:5, 23.

 9. Hva skjedde som forutsagt med den opprinnelige kristne menighet?

⁹ Men dessverre ble den opprinnelige kristne menighet gradvis fordervet av falsk lære. (Apg 20:29, 30; 2. Pet 2:2, 3; Jud 3, 4) Jesus hadde forutsagt at dette frafallet, som ‘den onde’, Satan, stod bak, ville gripe om seg og gjøre det vanskelig å se hva som var sann kristendom, helt til «avslutningen på tingenes ordning». (Matt 13:37–43) Da skulle Jehova gjøre Jesus til Konge over menneskeheten. Dette skjedde i oktober 1914 og markerte begynnelsen på «de siste dager» for Satans onde ordning. – 2. Tim 3:1.

10. (a) Hvilket viktig årstall pekte salvede kristne på allerede på slutten av 1800-tallet? (b) Hva skjedde i oktober 1914, og hvordan vet vi det?

¹⁰ I over 30 år før 1914 forkynte salvede kristne at det skulle skje noe viktig i oktober det året. De baserte dette på Daniels profeti om et stort tre som ble felt, og som skulle begynne å vokse igjen etter en periode på «sju tider». (Dan 4:16) Jesus kalte den samme perioden «nasjonenes fastsatte tider» i den profetien han kom med om sitt framtidige nærvær og «avslutningen på tingenes ordning». Siden merkeåret 1914 har «tegnet på [Kristi] nærvær» som jordens nye Konge blitt helt tydelig. (Matt 24:3, 7, 14; Luk 21:24) Fra da av har «Guds storslåtte gjerninger» innbefattet at Jehova har innsatt Jesus som Konge over menneskeverdenen.

11, 12. (a) Hva begynte jordens nye Konge å gjøre i etterkrigsåret 1919? (b) Hva ble tydelig fra midten av 1930-årene av? (Se det første bildet i artikkelen.)

¹¹ Som jordens nye Konge begynte Jesus Kristus snart å utfri sine salvede etterfølgere fra fangenskapet i «Babylon den store». (Åp 18:2, 4) I etterkrigsåret 1919 ble muligheten åpnet for å forkynne verden over om Guds middel til frelse og det gode budskap om det opprettede Riket. Salvede kristne grep denne muligheten til å vitne, og det førte til at enda flere tusener ble samlet inn for å bli Kristi medarvinger.

¹² Fra midten av 1930-årene ble det tydelig at Kristus hadde begynt å samle inn sine «andre sauer», som etter hvert skulle utgjøre en multinasjonal «stor skare» på flere millioner. Under ledelse av de salvede kristne etterligner også de som utgjør ‘den store skare’, Jesu mot og kunngjør offentlig at de skylder Gud og Kristus sin frelse. Fordi de er utholdende i dette vitnearbeidet og fortsetter å vise tro på Kristi gjenløsningsoffer, vil de få det privilegium å overleve «den store trengsel», som skal fjerne Satans verden. – Joh 10:16; Åp 7:9, 10, 14.

13. Hva er vi Jehovas vitner fast bestemt på å gjøre, og hvordan kan vi klare det?

¹³ Måtte vi fortsette å verdsette det privilegium det er å være vitner om de «storslåtte gjerninger» Jehova Gud har gjort, og om det han har lovt for framtiden. Sant nok er ikke dette vitnearbeidet alltid så lett. Mange forkynner i distrikter hvor de møter likegyldighet eller blir spottet eller direkte forfulgt. Men under slike forhold kan vi gjøre det samme som Paulus og hans medarbeidere gjorde. Paulus sa: «Ved vår Guds hjelp oppbød [vi] frimodighet til å tale Guds gode budskap til dere under stor kamp.» (1. Tess 2:2) Så la oss aldri gi opp, men være fast bestemt på å leve opp til vår innvielse mens vi venter på at Satans ordning skal styrte sammen i ruiner. (Jes 6:11) Vi klarer ikke dette av egen styrke, men vi må gjøre som de første kristne og be om at Jehova må gi oss «kraft som er over det normale», ved hjelp av sin hellige ånd. – Les 2. Korinter 4:1, 7; Luk 11:13.

14, 15. (a) Hvordan ble de kristne sett på i det første århundre, og hva sa apostelen Peter til dem? (b) Hva kan vi tenke på hvis vi møter motstand fordi vi er Jehovas vitner?

¹⁴ Millioner av mennesker i dag som hevder at de er kristne, «fornekter [Gud] ved sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og ikke godkjent til noen som helst god gjerning». (Tit 1:16) I det første århundre ble de sanne kristne hatet av mange av sine samtidige, om ikke de fleste. For å oppmuntre disse kristne skrev apostelen Peter: «Hvis dere blir hånt for Kristi navns skyld, er dere lykkelige, for herlighetens ånd, ja Guds ånd, hviler over dere.» – 1. Pet 4:14.

¹⁵ Blir Jehovas vitner i dag hånt «for Kristi navns skyld»? Ja, for i tillegg til at vi vitner om Jehova, vitner vi om at Kristus er Konge. Jesus ble også forfulgt fordi han vitnet. Han sa til sine motstandere: «Jeg er kommet i min Fars navn, men dere tar ikke imot meg.» (Joh 5:43) Så neste gang du møter motstand i ditt vitnearbeid, kan du fatte mot, for slik motstand er et bevis for at du har Guds godkjennelse, og at hans hellige ånd ‘hviler over deg’.

16, 17. (a) Hva erfarer Jehovas folk mange steder? (b) Hva vil du fortsette å gjøre?

¹⁶ Tenk også på den fine økningen vi ser i mange deler av verden. Selv i distrikter som blir grundig gjennomarbeidet, finner vi mennesker som ønsker å lytte til vårt fantastiske budskap om frelse. La oss være nøye med å gå tilbake til dem som viser interesse, og prøve å starte et bibelstudium med dem, slik at vi kan hjelpe dem til å gjøre framskritt mot innvielse og dåp. Du føler det sikkert på samme måte som Sarie, som bor i Sør-Afrika og har vært et aktivt vitne i mer enn 60 år. Hun sier: «Jeg er dypt takknemlig for at jeg på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer kan ha et godt forhold til Jehova, universets Overherre, og jeg er svært glad for at jeg kan gjøre kjent hans herlige navn.» Hun og mannen hennes, Martinus, har hjulpet mange, deriblant de tre barna sine, til å bli tilbedere av Jehova. Sarie tilføyer: «Det finnes ikke noe som gir større tilfredshet enn å utføre dette livreddende arbeidet, og gjennom sin hellige ånd gir Jehova oss alle den styrke vi trenger for å fortsette å utføre det.»

¹⁷ Enten vi er døpte kristne eller har som mål å bli det, har vi all grunn til å være takknemlige for det privilegium det er å være tilknyttet den verdensomfattende menighet av Jehovas vitner. Så fortsett å avlegge et grundig vitnesbyrd, samtidig som du holder deg uplettet av Satans verden. Da vil du bringe ære til vår kjærlige himmelske Far og vise at du ser det som et privilegium å bære hans herlige navn.