FORSIDETEMA | HVA MENER GUD OM KRIG?

Hva mente Gud om krig i gammel tid?

Folket var undertrykt. De bad om og om igjen til Gud om å bli utfridd, men det skjedde ikke – i alle fall ikke med det samme. Vi snakker om israelittene, Guds folk i gammel tid. De ble undertrykt av den mektige nasjonen Egypt. (2. Mosebok 1:13, 14) I årevis hadde israelittene ventet på at Gud skulle gjøre slutt på tyranniet. Og til slutt var Guds tid inne. (2. Mosebok 3:7–10) Bibelen forteller at Gud personlig førte krig mot egypterne. Han angrep Egypt med en serie ødeleggende plager, og så drepte han kongen i Egypt og hæren hans i Rødehavet. (Salme 136:15) Jehova Gud ble en mektig kriger for folket sitt. – 2. Mosebok 15:3, 4.

Det at Gud selv førte krig mot egypterne, viser at han ikke er imot all krigføring. Noen ganger gav han israelittene myndighet til å føre krig. Han befalte dem for eksempel å gå til krig mot kanaaneerne, som var ekstremt onde. (5. Mosebok 9:5; 20:17, 18) Han bad kong David i Israel om å gå til krig mot filisterne, som undertrykte dem. Gud gav til og med David en kampstrategi som skulle sikre seieren. – 2. Samuelsbok 5:17–25.

Disse beretningene i Bibelen viser at når visse former for ondskap og undertrykkelse truet israelittene, godkjente Gud kriger for å beskytte folket sitt og den sanne tilbedelse. Men legg merke til tre viktige poenger når det gjelder de krigene som ble utkjempet på Guds befaling.

DET VAR GUD SOM BESTEMTE HVEM SOM SKULLE FØRE KRIG. En gang sa Gud til israelittene: «Dere vil ikke behøve å kjempe i dette tilfellet.» Hvorfor ikke? Fordi Gud selv skulle føre krigen for dem. (2. Krønikebok 20:17; 32:7, 8) Det gjorde han mange ganger, for eksempel i tilfellet med egypterne. Andre ganger befalte han folket i det gamle Israel å føre kriger som han godkjente. Dette var kriger som skulle hjelpe dem til å innta og forsvare deres lovte land. – 5. Mosebok 7:1, 2; Josva 10:40.
DET VAR GUD SOM BESTEMTE NÅR DET SKULLE FØRES KRIG. Guds tjenere skulle vente tålmodig på at Guds tid var inne til å kjempe mot undertrykkelsen og ondskapen rundt dem. I mellomtiden kunne de ikke selv velge å gå i krig. Når de gjorde det likevel, mistet de Guds godkjennelse. Bibelen viser faktisk at når israelittene tok seg den frihet å gå i krig uten at Gud hadde befalt det, endte det ofte med katastrofe.a
Selv om Gud førte krig mot kanaaneerne, sparte han noen, for eksempel Rahab og familien hennes

GUD FINNER INGEN GLEDE I AT NOEN DØR, HELLER IKKE DE ONDE. Jehova Gud er livets kilde. Det er han som har skapt menneskene. (Salme 36:9) Derfor ønsker han ikke at noen skal dø. Men dessverre finnes det ondskapsfulle mennesker som undertrykker og til og med dreper andre. (Salme 37:12, 14) For å sette en stopper for slik ondskap har Gud noen ganger godkjent at det har blitt ført krig mot de onde. Men i hele den perioden han fikk israelittene til å føre slike kriger, var han samtidig «barmhjertig» og «sen til vrede» mot Israels undertrykkere. (Salme 86:15) Han gav for eksempel israelittene påbud om at før de gikk til angrep på en by, skulle de «kunngjøre fredsvilkår for den» for å gi innbyggerne muligheten til å forandre seg og unngå krig. (5. Mosebok 20:10–13) Hva viser dette om Gud? Han sa: «Jeg finner ikke behag i den ondes død, men i at den onde vender om fra sin vei og virkelig blir i live.» – Esekiel 33:11, 14–16.b

Det vi har sett på hittil, viser at Gud i fortiden så på krigføring som en legitim måte å få slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap på. Men det var Gud – ikke mennesker – som hadde rett til å bestemme når det skulle kriges, og hvem som skulle krige. Var Gud ivrig etter å gå til krig? Var han blodtørstig? Nei, tvert imot. Han hater vold. (Salme 11:5) Forandret Gud sitt syn på krig da hans Sønn, Jesus Kristus, begynte sin tjeneste på jorden i det første århundre?

a En gang led for eksempel israelittene nederlag i en krig som de hadde startet mot amalekittene og kanaaneerne stikk i strid med det Gud hadde sagt. (4. Mosebok 14:41–45) Og mange år senere deltok den trofaste kong Josjia i en krig uten at Gud hadde godkjent det, og denne forhastede avgjørelsen kostet ham livet. – 2. Krønikebok 35:20–24.

b Israelittene la ikke fram noen fredsvilkår før de gikk til krig mot kanaaneerne. Hvorfor ikke? Fordi kanaaneerne hadde fått 400 år på seg til å forandre sin onde livsførsel. Da israelittene kom for å føre krig mot dem, var kanaaneerne som gruppe betraktet uforbederlig onde. (1. Mosebok 15:13–16) Derfor skulle de utslettes fullstendig. Men enkeltpersoner som forandret seg, ble spart. – Josva 6:25; 9:3–27.