Gjestfrihet — et av den sanne kristendoms kjennetegn
1 Vi ønsker alle å være gjestfrie. Å være gjestfri vil si å være høflig og vennlig når en tar imot og snakker med gjester og fremmede. De som bestreber seg på å oppfylle de krav som blir stilt til de eldste, bør særlig legge denne egenskapen for dagen, for den bidrar mye til å skape varme og samhørighet i menigheten. (1 Tim. 3: 1, 2; Tit. 1:7, 8) Hver enkelt av oss bør imidlertid ønske fremmede velkommen på kristne møter og vise like stor interesse for dem som har lite, som for de mer velhavende. — Rom. 12: 13; Jak. 2: 1—4, 9.
2 På hvilke måter kan vi vise gjestfrihet? Ettersom gjestfrihet innebærer tanken om å være «glad i fremmede» (Kingdom Interlinear Translation), vil dette naturligvis komme til uttrykk i Rikets sal. Ikke bare voksne, men også barn og ungdommer kan presentere seg for nye og ønske dem velkommen. Gjør du deg anstrengelser for å hilse på dem som er til stede? Lærer du deg hva de heter? Dette er særlig viktig for dem som leder møtene. Men enten du har offisielle plikter i menigheten eller ikke, har vi lyst til å spørre: Når hendte det sist at du viste gjestfrihet ved å invitere noen hjem til deg? Mange nye har mistet sine tidligere venner på grunn av sannheten, og deres slektninger har kanskje vendt dem ryggen. Dette tomrommet må fylles. De trenger å bli mottatt i våre hjem og i våre hjerter, slik at de kan finne nye venner. — Luk. 18: 29, 30; Jak. 2: 14—16.
3 Det er en stor oppgave å vise alle i menigheten gjestfrihet, men hvis hver av oss bruker noen minutter til å snakke med bare én hver uke, vil vi snart begynne å bli kjent med brødrene, og vi vil alle ha utbytte av denne utvekslingen av oppmuntringer. Du synes kanskje det er leit at du har glemt hva en annen heter, men nøl ikke med å spørre igjen. Før eller senere vil vi alle kjenne hverandres navn, og det er slik det bør være i en familie. En nyinteressert forteller at noe av det som gjorde størst inntrykk på henne første gang hun var til stede på et møte, var at han som ledet møtet, visste hva alle het, selv små barn. For en kjærlig og hjemlig atmosfære det bidro til å skape!
4 Det er imidlertid ikke bare de som har tilhørt menigheten en stund, som kan vise gjestfrihet. Kanskje noen av dere som er nye i sannheten, kan ta initiativet og invitere noen hjem til dere fra tid til annen. Det er ikke nødvendig å gjøre så store forberedelser, men samtaler om åndelige ting vil være oppbyggende. (Luk. 10: 38—42; jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 15.) Hvor viktig gjestfrihet er, forstår vi når vi husker at det bare er hvis vi framelsker og bevarer en kjærlig ånd, som tilskynder til ekte gjestfrihet, at vi kan oppnå Guds godkjennelse. Dette kommer av at kjærlighet er selve grunnlaget for sann tilbedelse. Kristus sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.
5 Ja, en gavmild, gjestfri ånd basert på inderlig kjærlighet til Jehova og våre medmennesker er et av den sanne kristendoms kjennetegn. Selv om vi ikke har så mye, kan vi likevel legge en gjestfri ånd for dagen og vise at vi er oppriktig interessert i andres ve og vel.