Bevar en god samvittighet overfor Gud og mennesker i ditt verdslige arbeid

SOM Jehovas innvigde tjenere bør vi være et flittig folk og ’arbeide og gjøre noe godt med våre hender, for at vi kan ha noe å gi til den som trenger’. (Ef. 4: 28) Vi bør imidlertid forvisse oss om at det arbeid vi utfører, ikke er i strid med Bibelens prinsipper. Vi må følge den inspirerte formaning: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren.» — Kol. 3: 23.

Selv om vi først og fremst er interessert i å behage Gud, bør vi også tenke på våre medmennesker. Vi bør unngå å gjøre noe som kan volde unødig anstøt, eller som kan gi noen grunn til å kritisere det gode budskap. — Jevnfør 2 Korintierne 4: 2.

Samtidig bør vi ha et realistisk syn på verdslig arbeid. Akkurat som i andre av livets anliggender kan vi ikke i vårt arbeid unngå enhver kontakt eller forbindelse med denne verdens ’horkarler, havesyke, røvere og avgudsdyrkere’. I så fall måtte vi jo, som apostelen skrev under inspirasjon, «gå ut av verden». — 1 Kor. 5: 9, 10.

En kristen kan for eksempel være ansatt hos en arbeidsgiver som ikke er helt ærlig. Men så lenge den kristne ikke selv er med på å gjøre det som er galt, eller å fremme det, kan han ikke være ansvarlig for det. Det er for eksempel ikke rimelig å vente at en sekretær skal ta stilling til hver eneste uttalelse i de brevene hennes arbeidsgiver dikterer. Hun må la ham bære ansvaret for eventuelle usannheter eller fortielser i de brevene han dikterer. Men hvis hans uærlighet blir graverende, slik at hans forretning kommer i vanry, kan det være at hennes samvittighet tilskynder henne til å søke annet arbeid.

Det er faktisk slik at alt som har tilknytning til denne syndige verden, har sine uheldige sider. Vi må derfor bruke vår skjelneevne for å avgjøre hva slags arbeid en kristen overhodet ikke kan beskjeftige seg med, og hva slags arbeid som kanskje i enkelte henseender ikke er helt ønskverdig, men som det likevel fra et bibelsk synspunkt ikke er noe i veien for at en kristen utfører.

Guds eget eksempel

Som en hjelp til å anta et likevektig syn på spørsmålet om verdslig arbeid kan vi se på det eksempel Jehova Gud selv har satt i sin holdning overfor menneskeheten. «Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matt. 5: 45) Gud har ikke henvist de onde til bare å få de aller enkleste livsfornødenheter dekket. Han viser dem gavmildhet og lar dem dra nytte av de foranstaltninger han har truffet. — Ap. gj. 14: 17.

Betyr det at Gud lar både onde og rettferdige uten forskjell få nyte godt av hans foranstaltninger, at han godtar eller ser gjennom fingrene med avgudsdyrkelse, utukt, tyveri og andre ting som de onde praktiserer? Nei, det gjør han ikke. Det viste han tydelig da han fullbyrdet sin dom over de onde i vannflommen og ved andre anledninger. Han oppmuntrer heller ikke de onde til å fortsette med sine lovløse gjerninger, Det er ikke noen klar forbindelse eller direkte sammenheng mellom deres syndige handlinger og det at de får gagn av solen, regnet, vinden og andre foranstaltninger. Som følge av den ufortjente godhet Jehova Gud viser de onde, har han et grunnlag for å kunne formane de urettferdige til å forlate sin urette vei og vende om til ham. — Rom. 2: 4—6; Esek. 33: 11.

Guds tjenere kan derfor med god samvittighet yte verdslige mennesker mange forskjellige tjenester uten å gjøre forskjell på noen. Slike mennesker er, når alt kommer til alt, Guds og Kristi eiendom. De er alle blitt kjøpt med Guds Sønns dyrebare blod. (Matt. 20: 28; 1 Tim. 2: 5, 6) Selv om ikke alle reagerer positivt, ønsker ikke Gud at noen skal gå til grunne, men at alle skal angre og bli frelst. (2 Pet. 3: 9) Vi kan med rette behandle våre medmennesker i verden i overensstemmelse med dette. Vi følger dessuten prinsippet: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12) Vi setter pris på at folk ikke behandler oss dårligere enn andre når det gjelder å skaffe til veie mat, klær, et sted å bo, transport og andre nødvendige ting i form av varer og tjenester. Vi bør på vår side være villige til å yte andre alminnelige tjenester. — Rom. 13: 8—10.

De viktigste spørsmål

Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet.

Vi ønsker for eksempel ikke at andre skal øve vold mot oss, forgifte kroppen vår eller forlede oss til umoral eller avgudsdyrkelse. Vi vil derfor heller ikke være med på å framstille, selge eller drive reklame for ting som spesielt tar sikte på dette, for eksempel skadelige, vanedannende stoffer, pornografisk litteratur, avgudsbilder og lignende. Hvordan kan vi lære andre at det er galt å bruke slike ting ifølge Bibelen, og så samtidig være direkte engasjert i å framstille dem eller fremme bruken av dem? Et slikt arbeid ville i seg selv være galt.

Annet arbeid er kanskje i seg selv korrekt nok, men likevel galt fordi det er uløselig knyttet til en urett form for virksomhet. Å være kasserer er i seg selv et utmerket arbeid. Men sett at en arbeidet som kasserer i et spilleetablissement. Hasardspill er ikke i harmoni med Guds Ord, som fordømmer havesyke og griskhet og pålegger oss å utføre et hederlig og produktivt arbeid. (1 Kor. 6: 9, 10; Ef. 4: 28; 1 Tess. 4: 11, 12) Selv om kassereren kanskje ikke har noen direkte andel i spillet, slik som kortgiveren eller bankieren har, går hans arbeid ikke desto mindre ut på å selge sjetonger, noe som er nødvendig for spillet. Ville det ikke forholde seg på samme måte for en hvis arbeid består i å holde ved like og reparere utstyret i et spilleetablissement, for eksempel rulettene og spilleautomatene? I slike tilfelle er det en direkte forbindelse mellom det arbeid som blir utført, og den gale virksomheten i seg selv.

Et likevektig syn på verdslig arbeid

Men selv om et arbeid ikke i seg selv er galt ifølge Bibelen og heller ikke er direkte knyttet til en urett praksis, kan det være andre faktorer som den kristne må vurdere før han treffer en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet.

Det er for eksempel et hederlig arbeid å være kokk på en restaurant, for mat er noe alle mennesker trenger. Men sett at en arbeider for en kjede restauranter hvorav den ene er knyttet til en veddeløpsbane. Det er ingenting i veien for at en kristen kan arbeide som lærer. Men sett at skolen eies av en religiøs organisasjon som ikke representerer sann kristendom. Det er heller ingenting i veien for at en kristen kan arbeide som hushjelp. Men sett at hushjelpen arbeider i et hjem som ligger innenfor et område som er satt til side for et formål som er i strid med prinsippene i Esaias 2: 4.

Spillet på en veddeløpsbane er ikke avhengig av at det blir servert mat. Den skolen som eies av en religiøs organisasjon, forlanger kanskje ikke at læreren skal undervise i falsk religion; det kan være at den benytter alminnelige lærebøker som er utgitt av myndighetene, og at undervisningen til og med pågår under de verdslige myndigheters tilsyn. Hushjelpens arbeid består kanskje utelukkende i å gjøre rent, vaske klær og lage mat. Ville det at en kristen utførte et slikt arbeid, føre til at vedkommende risikerte å bli utstøtt av menigheten? La oss se på noen bibelske eksempler.

I hvert av de tilfellene som er nevnt, arbeider vedkommende på et sted som eies av en organisasjon som driver ubibelsk virksomhet. Men betyr det i seg selv at arbeidet må fordømmes? Vi tenker kanskje på formaningen: «Gå ut fra dem og skill eder fra dem og rør ikke ved urent.» (2 Kor. 6: 17) Skal vi forstå dette slik at selve stedet eller de bygninger som eies av organisasjonene, kan besmitte oss? Er det ikke snarere selve virksomheten som er ’uren’ i Guds øyne?

Det er ikke alltid det ytre, hvordan det ser ut til å forholde seg, som er det avgjørende. Syreren Na’aman bestemte seg for eksempel for at han «ikke mer [ville] ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men til [Jehova] alene». Men en del av hans arbeid som den syriske konges tjener besto i å gå inn i den falske guden Rimmons tempel sammen med kongen og støtte denne (som øyensynlig var nokså svak) når han kastet seg ned for avguden. Det ser ut til at Na’aman utførte denne tjeneste nokså regelmessig. Men da han av hensyn til sin samvittighet brakte saken på bane, svarte Guds profet Elisa: «Dra bort i fred!» (2 Kong. 5: 15—19) En iakttager ville kanskje tro at Na’aman tilba den falske guden Rimmon. Men hvis han snakket med ham, ville han få vite at det slett ikke var tilfelle.

Vi kan også tenke på det eksempel Jesus Kristus satte. Han hjalp mange som var kjent som syndere, da han forkynte og underviste. Begrenset han sitt samvær med disse synderne til offentlige steder? Avslo han å bli med dem hjem og spise sammen med dem, for at det ikke skulle se ut som om han godkjente deres syndige levemåte? Nei. Men noen, deriblant fariseerne, som var ytterst nøyeregnende med slike ting, men som manglet barmhjertighet og medfølelse, tilla Jesus et urett motiv og fikk det til å se ut som om han så gjennom fingrene med syndernes urette gjerninger. (Luk. 15: 1, 2; 19: 7) Jesus viste imidlertid ved sin lære og sin livsførsel at de tok feil. I overensstemmelse med hans eksempel bør vi vokte oss for å dømme andre bare på grunnlag av ytre ting og uten videre trekke den slutning at de godkjenner noe galt, bare fordi de arbeider et bestemt sted. — Rom. 14: 4.

Hensynet til hvordan det virker på andre

Betyr dette at en kristen overhodet ikke behøver å ta hensyn til hvor han arbeider, hva slags organisasjon han er ansatt hos, og hvilket inntrykk andre har av det arbeid han utfører? Nei, det ville være å gå til den annen ytterlighet.

Den veiledning apostelen Paulus under inspirasjon ga de kristne i Korint, hjelper oss til å innta et likevektig syn på dette spørsmålet. Selv om Paulus ikke taler om verdslig arbeid, framholder han noen prinsipper som også kan anvendes i denne forbindelse. I slakterboden i Korint ble det solgt kjøtt fra dyr som var blitt ofret til avgudene. Ville en kristen som kjøpte dette kjøttet, unnlate å «fly fra avgudsdyrkelsen»? Ville han støtte avgudsdyrkelsen ved å betale for kjøttet? Ville han bli uren ved å spise det? Paulus påpekte at dette ikke var tilfelle, for, som han sa, «jorden og alt det som fyller den, hører Herren til». Hvis en kristen så på kjøttet som noe som i virkeligheten kom fra Jehova, og takket ham for det, ville han dermed vise at han ikke betraktet avguden som en virkelig Gud, og at han heller ikke tilba den. Han kunne spise kjøttet med ren samvittighet. Samtidig rådet Paulus korintierne til ikke å bruke sin frihet på en slik måte at de kunne skade andres samvittighet. — 1 Kor. 10: 14, 18—33.

Tidligere i brevet hadde apostelen gjort oppmerksom på at ikke alle ville se like klart på denne saken. (1 Kor. 8: 4—8) Til dem som med god samvittighet kunne spise dette kjøttet, sa Paulus derfor: «Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige! For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet?» — 1 Kor. 8: 9, 10.

Apostelen sier ikke at det å spise kjøttet på avgudstemplets område i seg selv var en synd som ville føre til utstøtelse. Men det var en fare forbundet med det å gjøre det. Hvis en kristen ble sett av en som tolket det dithen at den kristne bifalt avgudsdyrkelsen, kunne det virke slik på vedkommendes samvittighet at han igjen begynte å dyrke avguder. Selv om handlingen i seg selv ikke var urett, ville det å ignorere en annens samvittighet med den følge at vedkommende tok anstøt og kom bort fra livets vei, være det samme som å ’synde mot Kristus’, som har gitt sitt liv som en løsepenge for ham. — 1 Kor. 8: 11—13.

Hvis vi anvender de samme prinsipper på verdslig arbeid, ser vi at selv om det kanskje ikke er noe å innvende mot visse former for verdslig arbeid i seg selv, og selv om det ikke kan sies at en gjør seg skyldig i noe direkte galt ved å utføre slikt arbeid, bør en kristen likevel tenke over om han kan vekke anstøt hos andre ved sitt arbeid. La oss illustrere dette med et eksempel: En kristen arbeider kanskje på en restaurant som ligger vis-à-vis en veddeløpsbane. De fleste kundene er mennesker som holder til på veddeløpsbanen. Senere blir det et lokale ledig på selve veddeløpsbanens område, og restauranten flytter dit. Den kristnes arbeid er fremdeles det samme, nemlig å tilberede eller servere mat, og restaurantens kunder er også stort sett de samme. Men noen vil kanskje sette vedkommendes arbeid i forbindelse med hasardspillet på veddeløpsbanen. La oss ta et annet eksempel: Et spilleetablissement driver kanskje en restaurant i tilknytning til etablissementet og serverer rimelig mat for å trekke spillere til stedet. Den kristne vil ta en slik forbindelse i betraktning og vurdere saken i samsvar med sin samvittighet. Han ønsker ikke å «oppbygge» noens samvittighet til å delta i spillet, og hvis han merker at hans arbeid fører til at det skjer, vil hans samvittighet uten tvil få ham til å finne seg et annet arbeid. Han ønsker ikke å være årsak til at noen skal ta anstøt. Dette vil naturligvis i stor utstrekning avhenge av hvilket inntrykk situasjonen gjør på andre, og hvor alvorlig de tar den. Han bør også overveie hvilken virkning det har på ham å arbeide i slike omgivelser, hvor det øves press på folk for å få dem til å gjøre gale ting.

Men sett at arbeidet i seg selv ikke er knyttet til urett virksomhet, men at lønnen blir utbetalt av en organisasjon som hovedsakelig beskjeftiger seg med ubibelsk virksomhet. Også i dette tilfelle må den kristne vurdere saken på grunnlag av sin samvittighet og overveie hvilken virkning det kan ha på andre at han blir lønnet av en slik organisasjon. Det kan for eksempel være at en restaurant ligger ved siden av et spilleetablissement, og at den en dag blir kjøpt av etablissementet. Dette medfører at de ansatte blir lønnet av spilleetablissementet. Men restauranten drives kanskje akkurat som før. En kristen som er ansatt på restauranten, innser kanskje at hans arbeid ikke i seg selv betyr at han godkjenner hasardspill eller deltar i det, men han bør likevel vurdere situasjonen og tenke over hvordan hans arbeid berører andre. Den avgjørelse han treffer, vil være basert på hvor alvorlig forholdet berører andre. Det samme gjelder en skolelærer som for eksempel underviser i matematikk på en skole som drives av en av kristenhetens religiøse organisasjoner. Selv om han ved sin undervisning ikke er med på å utbre falsk religion, bør han tenke over hvilken virkning hans arbeid har på andre, og treffe en avgjørelse i samsvar med det han kommer fram til.

At en kristen betaler penger til en person eller organisasjon i verden for varer eller tjenester, eller at en kristen mottar penger fra en slik person eller organisasjon, innebærer derfor ikke ifølge Bibelen automatisk at den kristne fremmer eller støtter en urett form for virksomhet som personen eller organisasjonen eventuelt driver. Som vi har sett, kunne kristne kjøpe kjøtt som kom fra hedenske templer. Det var templene som tjente på det. De fikk inn penger, ikke som et direkte bidrag, men indirekte, ved salget av kjøttet.

Skjønt det altså ikke i seg selv er avgjørende hvem det er som lønner en kristen for hans hederlige arbeid, bør han her vise det samme hensyn og den samme forsiktighet som i de førnevnte eksemplene, angående det sted hvor arbeidet blir utført. Han bør alltid ha et ønske om å fremme sannhetens sak og utbre det gode budskap og ikke unødig hindre at dette skjer. Han må også tenke på hvilken virkning det har på ham selv — om forholdene i forbindelse med hans verdslige arbeid kan skade hans åndelighet, kanskje utgjøre en fare for ham i åndelig henseende eller friste ham til å gjøre noe galt. Han kan ikke tillate at hans hat til det onde blir svekket, for det vil føre til at han begynner å inngå kompromiss og med tiden gjør det som er galt. — Heb. 1: 9.

«Den som tviler»

Vi må la oss lede av vår samvittighet, som er opplyst av Guds Ord og ånd, på mange av livets områder, også når det gjelder verdslig arbeid. Det kan være at en annen i den kristne menighet ikke har noen samvittighetsskrupler i forbindelse med en bestemt form for verdslig arbeid, mens vi selv nærer visse betenkeligheter. Bør vi så ignorere våre egne betenkeligheter og la den annens samvittighet være avgjørende for oss? Apostelen Paulus gir under inspirasjon et svar i sin behandling av spørsmålet om å spise kjøtt. Han sier: «Den som tviler — dersom han eter, så er han dømt, fordi det ikke er gjort av tro; alt som ikke er av tro, er synd.» (Rom. 14: 23) Hvis noen føler seg ille til mote på grunn av sitt arbeid og ikke kan utføre det med god samvittighet, gjør han vel i å foreta en forandring. Han unngår derved å synde i den forstand at han går imot sin samvittighet og skader den. Men det at en kristen er usikker med hensyn til et bestemt arbeid, bør ikke få ham til å kritisere andre og forårsake unødige stridsspørsmål eller dømme dem som overtredere av Guds lov, når det ikke finnes noen tydelig uttalelse i Bibelen som kan legges til grunn for det. — Rom. 14: 1—5.

Vi bør huske at det ikke er noe nytt at det oppstår problemer i forbindelse med hvilke former for verdslig arbeid Guds tjenere kan utføre. Denne verdens systemer og folk i sin alminnelighet ringeakter rettferdige prinsipper i dag som’ for århundrer siden, ja, helt tilbake til apostlenes tid og enda tidligere. Men Bibelen inneholder ikke en lang liste med regler for hva slags arbeid de kristne kan utføre, og hva slags arbeid de ikke kan utføre. Bibelen gir oss i det store og hele’ tre faktorer som vi må ta i betraktning: 1) Er arbeidet i seg selv avgjort galt, fordi en ved å utføre det synder ved å bryte morallover eller ved å bidra direkte til at disse lovene blir brutt? 2) Er det sannsynlig at iakttagere vil få inntrykk av at de kristne godkjenner noe som er galt, og komme til å ta anstøt og begynne å handle galt? 3) Nærer den kristne selv tvil med hensyn til sitt arbeid?

Menighetens ansvar

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten.

Men sett at det ikke er noe i veien med selve arbeidet, men at det på grunn av arbeidsstedet, den kilde betalingen kommer fra, og lignende faktorer kan gi noen iakttagere et uheldig inntrykk. Her må de eldste passe på at de ikke lar sin egen samvittighet diktere andre, som om de var ’herrer over deres tro’. (2 Kor. 1: 24) En som er herre i et hus, kan bestemme hva slags arbeid andre skal gjøre, og hva de ikke skal gjøre. Men de eldste anerkjenner Gud og Kristus som herrer over den kristne menighet og lar deres ord være avgjørende. Hvis Bibelen ikke inneholder noen tydelig uttalelse om saken, lar de den enkelte kristne gi uttrykk for sin tro i samsvar med sin samvittighet.

Hvis det arbeid som blir utført av et medlem av menigheten, fører til at det oppstår spørsmål, selv om det ikke i seg selv er noe ubibelsk ved dette arbeidet, kan de eldste snakke med vedkommende. Uten å fordømme ham kan de peke på hvilken fare eller risiko arbeidet innebærer. De kan drøfte muligheten for at andre skal komme til å ta anstøt. De kan peke på fordelene ved å holde seg på god avstand fra det som kan betraktes som «grensetilfelle». Og hvis forholdet utvikler seg dithen at det oppstår betydelig uro i menigheten, eller at det fører til dårlig omtale fra folk utenfor, kan de avgjøre at vedkommende ikke bør brukes som et eksempel i menigheten. Det som er ’lovlig’, er nemlig ikke alltid ’gagnlig’, som apostelen sier. Han kommer derfor med denne oppfordringen: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — 1 Kor. 10: 23, 24.

De eldste må spesielt vurdere Guds Ord nøye og søke å få den skjelneevne og innsikt som er nødvendig for å kunne vise god dømmekraft. De vil innse at «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren», og de vil derfor stå fast for den rene tilbedelse og standhaftig holde seg til Guds lover. Men de erkjenner også at denne himmelske visdom er «rimelig», og de vil derfor unngå å gå til ytterligheter når de anvender Bibelens prinsipper, og ikke gå lenger enn Guds eget eksempel og hans ånd tilsier. — Jak. 3: 17.

Vi behøver ikke å være redd for at det skal skade Guds menighet i åndelig henseende at vi ikke setter opp bestemte regler for verdslig arbeid. Da Gud opphevet Moseloven med alle dens regler og forskrifter, var ikke den nye menighet av åndelige israelitter usikker på hva den skulle gjøre for å behage Gud. Guds ånd virket på deres sinn og hjerte som hadde oppøvd sin samvittighet og formet den ved studium av Guds Ord, og den er en kraft som i langt høyere grad tilskynder til rettferdighet enn Moseloven gjorde. Dette er tilfelle den dag i dag.

Ja, kjærligheten, en av Guds ånds frukter, vil tilskynde sanne kristne til ikke å utføre et arbeid som det er tydelig at Guds Ord fordømmer. I de tilfelle hvor den enkelte selv må treffe sin avgjørelse i samsvar med sin egen samvittighet, vil kjærligheten avholde den kristne fra å gjøre noe som kan få andre til å ta anstøt. Praktisk visdom vil dessuten hjelpe ham til å avgjøre om han bør søke et annet arbeid av hensyn til sin egen åndelighet og for å unngå fallgruver. (Rom. 13: 10; Ordspr. 3: 21—23) Den kristne vil derved vise at han ikke er «av verden», og bevare en god samvittighet overfor Gud og mennesker. — Joh. 17: 16; 1 Tim. 1: 5, 19.