De som får «en aktet stilling»
1 Paulus skrev om menighetstjenerne: «For de som utfører tjenesten godt, får selv en aktet stilling og stor frimodighet i troen på Kristus Jesus.» (1 Tim. 3: 13, NTM) Apostelen redegjorde ikke her for de krav som stilles til en menighetstjener, men for de velsignelser som en slik bror oppnår når han tjener eller utfører sine plikter på en god måte.
2 Bibelen framholder høye normer for menighetstjenere. (1 Tim. 3: 8—10, 12) De brødre som blir anbefalt som menighetstjenere, må leve opp til disse normene. Å være menighetstjener er ikke noen rutinemessig oppgave. Det er ikke slik at nær sagt hver eneste voksen, døpt bror bør inneha denne stillingen. Menighetstjenerne bør være eksemplariske, åndelige menn.
3 Apostlenes gjerninger 6: 1—6 illustrerer hvilke krav som ville bli stilt til slike menn, og hvilke oppgaver de ville få tildelt. (Aid s. 1162, 1163) For å kunne konsentrere seg om «Guds ord» måtte apostlene ha hjelp til å ta hånd om andre oppgaver som også var viktige, men som andre kvalifiserte menn kunne ta seg av. De valgte ut menn som var «fulle av Ånd og visdom». De ville følgelig fortjene menighetens tillit. De ble ikke bare utvalgt for å tjene de andre eller som en oppmuntring for dem selv; det var et privilegium, og de burde arbeide hardt for å tjene menigheten.
4 Menighetstjenere i vår tid har også mange nødvendige oppgaver i Rikets sal. De betjener for eksempel litteraturdisken og hjelper de eldste med å føre fortegnelser og regnskaper. På denne måten tjener de til gagn for sine brødre og søstre. Hvis de hele tiden er klar over at det er nettopp det de gjør, vil de samvittighetsfullt utføre sine oppgaver. De vil ikke tenke at det ikke er så viktig at de er til stede hver gang for å ta hånd om sine tildelte plikter, men de vil være pålitelige uke etter uke. Hvis det skjer noe som de ikke har herredømme over, og som forhindrer dem i å komme i tide eller i å utføre et oppdrag, kan menigheten regne med at de vil treffe en ordning, slik at tingene blir gjort. De vil sørge for at menigheten ikke blir latt i stikken. Menigheten på sin side har stor respekt for disse brødrene og er glad for å ha dem iblant seg. — Luk. 16: 10—12.
5 Det kan også være at andre muligheter til å tjene åpner seg. Selv om det i første rekke er de eldstes ansvar å «tale og lære», kan også enkelte menighetstjenere få i oppdrag å holde forelesninger eller å lede poster på tjenestemøtet. (1 Tim. 5: 17; 3: 2) De kan også få i oppdrag å holde en del av et offentlig foredrag eller hele foredraget. De vil gjøre større framskritt hvis de henvender seg til en eldste som har stor erfaring, eller som er dyktig til å undervise, og ber ham om råd og veiledning. De kan også be om råd etter at de har holdt et foredrag. Menighetstjenere vil ofte bli bedt om å lese på Vakttårn-studiet eller kanskje lede et bokstudium når omstendighetene gjør det nødvendig. De som får slike oppdrag, vil naturligvis forberede seg godt.
6 Fordi en menighetstjener bør være et godt eksempel i åndelig henseende, bør han ha så stor andel i felttjenesten som hans situasjon tillater. Han vet at han derved behager og lovpriser Jehova. Det vil også virke stimulerende på dem som arbeider sammen med ham. Han kan gi dem god opplæring. De vil da se at han ikke er en som bare tar seg av detaljer, men at han i alle henseender er en eksemplarisk tjener for Jehova.
7 Det er derfor lett å forstå hvorfor Paulus sa at menighetstjenere «får selv en aktet stilling». Det er ikke, som noen hevder, tale om forfremmelse innen et kirkelig hierarki. Menighetstjenere som «utfører tjenesten godt», kan være forvisset om at de vil bli velsignet av Jehova og Jesus, og at de har hele menighetens respekt og støtte. De får med rette «stor frimodighet i troen på Kristus Jesus». Fordi de trofast utfører sine oppgaver, blir de høyt verdsatt. De har en fast tro og kan frimodig kunngjøre den.