Du kan gi andre «stor trøst»

 1. Hvilke vonde situasjoner befinner mange trofaste tjenere for Jehova seg i?

MANGE av Jehovas tjenere verden over opplever vanskelige og vonde situasjoner. Du vet sikkert om noen i menigheten din som har det vanskelig. Noen av våre brødre og søstre sliter med en alvorlig sykdom eller har sorg fordi de har mistet en av sine nærmeste. Andre føler en intens smerte fordi en i familien eller en nær venn har forlatt sannheten. Andre igjen lider på grunn av en naturkatastrofe de har vært utsatt for. Alle slike brødre og søstre trenger trøst og støtte. Hvordan kan vi hjelpe dem?

 2. Hvorfor trengte Paulus noen ganger trøst?

² Paulus opplevde den ene livstruende situasjonen etter den andre. (2. Kor 11:23–28) Han måtte også utholde «en torn i kroppen», som kanskje var et helseproblem av et eller annet slag. (2. Kor 12:7) Og han måtte takle skuffelse da Demas, som en gang hadde vært en av hans medarbeidere, forlot ham «fordi han elsket den nåværende verdensordningen». (2. Tim 4:10) Paulus var en modig åndssalvet kristen som uselvisk hjalp andre, men noen ganger følte også han sorg og smerte. – Rom 9:1, 2.

 3. Hvem fikk Paulus trøst og støtte av?

³ Paulus fikk den trøsten og støtten han trengte. Hvordan? Jehova brukte uten tvil sin hellige ånd til å styrke ham. (2. Kor 4:7; Fil 4:13) Jehova trøstet ham også gjennom hans trosfeller. Paulus skrev om noen av medarbeiderne sine at de hadde gitt ham «stor trøst». (Kol 4:11) Blant dem han nevnte ved navn, var Aristarkus, Tykikus og Markus. De styrket Paulus og hjalp ham til å holde ut. Hvilke egenskaper gjorde at disse tre kristne kunne gi stor trøst? Hvordan kan vi følge deres gode eksempel når vi prøver å trøste og oppmuntre hverandre?

 4. Hvordan viste Aristarkus seg å være en lojal venn for Paulus?

⁴ Aristarkus, en kristen fra Tessalonika i Makedonia, viste seg å være en lojal venn for Paulus. Første gang vi leser om Aristarkus i Bibelen, er da Paulus besøkte Efesos på sin tredje misjonsreise. Aristarkus, som reiste sammen med Paulus, ble tatt med makt av en pøbelflokk. (Apg 19:29) Da de til slutt lot ham gå, var han ikke opptatt av sin egen sikkerhet, men valgte lojalt å være sammen med Paulus. Noen måneder senere, i Hellas, var Aristarkus fremdeles ved Paulus’ side, selv om motstandere fortsatt var ute etter å ta livet av Paulus. (Apg 20:2–4) Omkring år 58, da Paulus ble sendt til Roma som fange, var Aristarkus med ham på den lange reisen, og sammen overlevde de et skipsforlis. (Apg 27:1, 2, 41) Etter at de kom til Roma, satt Aristarkus tydeligvis i fangenskap en stund sammen med Paulus. (Kol 4:10) Det er ikke rart at Paulus følte seg oppmuntret og trøstet av en slik lojal venn!

 5. Hvordan kan vi være en lojal venn, ifølge Ordspråkene 17:17?

⁵ Vi kan i likhet med Aristarkus være en lojal venn ved å stå ved våre brødres og søstres side i både tykt og tynt. (Les Ordspråkene 17:17.) Det kan være at en bror eller søster fortsatt trenger trøst og støtte selv etter at en prøvelse er over. Francesb, som mistet begge foreldrene sine i kreft i løpet av tre måneder, sier: «Jeg tenker at store prøvelser berører oss i lang tid. Og jeg er glad for å ha lojale venner som husker på at jeg fortsatt har det vondt, selv om det har gått en tid siden foreldrene mine døde.»

 6. Hva vil lojalitet få oss til å gjøre?

⁶ Lojale venner er villige til å ofre noe for å gi hjelp og støtte. Tenk for eksempel på det som Peter og hans kone, Kathryn, opplevde etter at Peter fikk vite at han hadde en svært aggressiv dødelig sykdom. Kathryn forteller: «Et par i menigheten kjørte oss til den legetimen der Peter fikk diagnosen. Der og da bestemte de seg for at de ikke ville la oss gå igjennom denne vonde tiden alene, og de har vært ved vår side når som helst vi har trengt dem.» Så godt det er å ha sanne venner, som kan hjelpe oss til å utholde prøvelsene våre!

7, 8. Hvordan viste Tykikus seg å være pålitelig, ifølge Kolosserne 4:7–9?

⁷ Tykikus, en kristen fra den romerske provinsen Asia, utmerket seg som en pålitelig samarbeidspartner for Paulus. (Apg 20:4) Omkring år 55 organiserte Paulus en pengeinnsamling til nødhjelp for kristne i Judea, og det kan være at han lot Tykikus hjelpe til med denne viktige oppgaven. (2. Kor 8:18–20) Senere, første gang Paulus satt i fangenskap i Roma, tjente Tykikus som hans personlige budbringer. Han overleverte oppmuntrende budskaper og brev fra Paulus til menighetene i Asia. – Kol 4:7–9.

⁸ Tykikus fortsatte å være en venn som Paulus kunne stole på. (Tit 3:12) Ikke alle kristne på den tiden var like pålitelige som Tykikus. Omkring år 65, mens Paulus satt i fangenskap i Roma for andre gang, skrev han at mange kristne i provinsen Asia holdt seg unna ham, kanskje fordi de var redde for motstandere. (2. Tim 1:15) Men Paulus kunne stole på Tykikus og ga ham enda et oppdrag. (2. Tim 4:12) Paulus satte utvilsomt stor pris på å ha en venn som Tykikus.

 9. Hvordan kan vi etterligne Tykikus?

⁹ Vi kan etterligne Tykikus ved å være en pålitelig venn. Hvis vi for eksempel sier til noen brødre og søstre som har det vanskelig, at vi vil hjelpe dem, vil vi holde det vi har lovt. (Matt 5:37; Luk 16:10) Når de som trenger hjelp, vet at de kan regne med oss, er det til trøst for dem. En søster forklarer hvorfor: «Du får ikke den ekstra belastningen det er å lure på om den som har tilbudt seg å hjelpe, vil være der i tide for å gjøre det han har lovt.»

10. Hvor kan man ifølge Ordspråkene 18:24 finne trøst hvis man opplever en vanskelig situasjon eller føler stor skuffelse over noe?

¹⁰ De som er midt oppi en vanskelig situasjon eller føler stor skuffelse over noe, finner ofte trøst i å betro seg til en venn de stoler på. (Les Ordspråkene 18:24.) Bijay, en bror som opplevde at sønnen hans ble ekskludert, sier: «Jeg trengte å fortelle en jeg kunne stole på, hvordan jeg følte det.» En annen bror, Carlos, mistet et privilegium i menigheten som han hadde satt stor pris på, på grunn av en feil han hadde gjort. Han forteller: «Jeg trengte en ‘trygg plass’ der jeg fritt kunne lette hjertet mitt uten å være redd for at noen skulle dømme meg.» Carlos fant denne ‘trygge plassen’ hos de eldste, som hjalp ham til å takle situasjonen. Han fant også trøst i å vite at de eldste var nøye med å holde det han hadde sagt, konfidensielt.

11. Hvordan kan man være en pålitelig og fortrolig venn?

¹¹ For å være en pålitelig og fortrolig venn må man utvikle tålmodighet. Da Zhanna opplevde at mannen hennes forlot henne, fant hun trøst i å fortelle nære venner hvordan hun følte det. «De hørte tålmodig på meg», sier hun, «selv om jeg sannsynligvis sa de samme tingene om og om igjen.» Ved å være en god lytter kan også du være en god venn.

12. Hvem var Markus, og hvordan viste han at han var villig til og glad for å tjene andre?

¹² Markus, som også ble kalt Johannes, var en kristen jøde fra Jerusalem. Hans fetter Barnabas var en kjent misjonær. (Kol 4:10) Det ser ut til at Markus’ familie var velstående, men materielle ting var ikke det viktigste for Markus. Markus viste hele livet at han var villig til og glad for å tjene andre. Han tjente for eksempel på forskjellige tidspunkter sammen med både Paulus og Peter mens de utførte sine oppgaver, og kanskje han hjalp disse apostlene med praktiske ting. (Apg 13:2–5; 1. Pet 5:13) Paulus omtalte Markus som en av sine «medarbeidere for Guds rike» og som en som var blitt «en styrkende hjelp» for ham. – Kol 4:10, 11, fotn.

13. Hvordan viser 2. Timoteus 4:11 at Paulus satte pris på Markus’ trofaste tjeneste?

¹³ Markus ble en av Paulus’ nære venner. Dette framgår for eksempel av Paulus’ andre brev til Timoteus, som han skrev mens han var i fangenskap for siste gang, i Roma omkring år 65. I dette brevet ba han Timoteus om å komme til Roma og om å ta med seg Markus. (2. Tim 4:11) Paulus satte uten tvil stor pris på den trofaste tjenesten Markus hadde utført, så han ønsket å ha Markus hos seg i denne vanskelige tiden. Markus hjalp Paulus med praktiske ting. Kanskje han skaffet ham mat eller skrivesaker. Den støtten og oppmuntringen Paulus fikk, hjalp ham sannsynligvis til å holde ut de siste dagene før han ble henrettet.

14, 15. Hva kan Matteus 7:12 lære oss om det å gi andre praktisk hjelp?

¹⁴ Les Matteus 7:12. Når vi har det vanskelig, setter vi stor pris på at noen tilbyr oss praktisk hjelp. «Det er så mange dagligdagse ting som det virker umulig å gjøre når man har det vondt», sier Ryan, som mistet faren sin brått i en tragisk ulykke. «Praktisk hjelp betyr mye, selv når det som blir gjort, virker veldig lite.»

¹⁵ Hvis vi er oppmerksomme og observante, vil vi sannsynligvis se noen måter vi kan gi praktisk hjelp på. En søster tok for eksempel initiativet til å hjelpe Peter og Kathryn, som er nevnt tidligere, med å komme seg til alle legetimene sine. Verken Peter eller Kathryn kjørte bil lenger, så denne søsteren satte opp en plan som gjorde at frivillige fra menigheten kunne kjøre dem på omgang. Hvordan var dette til hjelp? Kathryn sier: «Det føltes som om en stor byrde var blitt løftet av skuldrene våre.» Undervurder aldri hvor trøstende og oppmuntrende det kan være for andre at du hjelper dem med selv små ting.

16. Hvilket viktig poeng lærer vi av Markus’ eksempel?

¹⁶ Markus var en disippel som hadde mye å gjøre. Han hadde fått viktige teokratiske ansvarsoppgaver; han skulle for eksempel skrive den evangelieberetningen som bærer hans navn. Men Markus tok seg likevel tid til å oppmuntre Paulus, og Paulus følte seg fri til å spørre Markus om hjelp. Angela, en søster som måtte takle det at en i familien hennes var blitt myrdet, er takknemlig mot dem som på lignende måte villig trøstet henne. «Når venner virkelig ønsker å hjelpe, er det lett å gå til dem», sier hun. «De virker ikke motvillige eller tilbakeholdne.» Vi kan spørre oss selv: Er jeg kjent for å være villig til å trøste og støtte trosfeller ved å gi praktisk hjelp?

17. Hvordan kan det at vi reflekterer over 2. Korinter 1:3, 4, motivere oss til å trøste andre?

¹⁷ Vi trenger ikke å lete lenge for å finne brødre og søstre som trenger trøst. Og vi kan dele med dem de samme oppmuntrende tankene som andre har brukt for å trøste oss. Nino, en søster som mistet bestemoren sin, sier: «Jehova kan trøste andre gjennom oss hvis vi lar oss bli brukt av ham.» (Les 2. Korinter 1:3, 4.) Frances, som er sitert tidligere, sier: «Det som står i 2. Korinter 1:4, er virkelig sant – vi kan gi videre til andre den trøsten vi selv får.»

18. (a) Hvorfor er noen redde for å gi trøst? (b) Hvordan kan vi gi ekte trøst? Nevn et eksempel.

¹⁸ Vi må ta initiativet til å hjelpe andre, selv når vi synes det kan være vanskelig. Vi er kanskje redde for å gjøre det fordi vi er usikre på hva vi skal si eller gjøre. Paul, som er eldste, husker hvordan andre prøvde å trøste ham da faren hans døde. «Jeg merket at det ikke var lett for dem å komme og snakke med meg», sier han. «De visste ikke hva de skulle si. Men jeg satte likevel pris på at de ønsket å trøste og støtte meg.» En annen bror, Tajon, erfarte noe lignende etter at han hadde overlevd et kraftig jordskjelv. Han forteller: «Jeg husker ikke hver eneste melding andre sendte meg i dagene etter skjelvet, men jeg husker at de brydde seg såpass at de ville forsikre seg om at det gikk greit med meg.» Vi kan trøste og oppmuntre andre på en god måte hvis vi viser at vi bryr oss.

19. Hvorfor vil du gå bevisst inn for å gi andre trøst og oppmuntring?

¹⁹ Etter hvert som vi nærmer oss enden for denne verdensordningen, vil forholdene i verden bli verre og livet bli vanskeligere. (2. Tim 3:13) Også de problemene som vi selv påfører oss fordi vi har arvet synd og ufullkommenhet, gjør at vi vil fortsette å trenge trøst og oppmuntring. Paulus holdt trofast ut helt til døden, delvis takket være den støtten han fikk av trosfeller. Måtte vi være lojale som Aristarkus, pålitelige som Tykikus og villige til å gi praktisk hjelp som Markus. Når vi er det, kan vi hjelpe våre brødre og søstre til å fortsette å være faste i troen. – 1. Tess 3:2, 3.