-
Studienoter til Johannes – kapittel 1Ny verden-oversettelsen av Bibelen (studieutgave)
-
-
Ordet ble menneske: Jesus var helt og fullt et menneske fra han ble født, til han døde. Jesus forklarte hva som var hensikten med at han ble et menneske, da han sa: «Det brød som jeg skal gi, det er min kropp, som jeg gir for at verden kan få liv.» (Joh 6:51) Og det var bare fordi Jesus helt og fullt var et menneske, at han kunne erfare det samme som det mennesker av kjøtt og blod erfarer, og dermed bli en medfølende Øversteprest. (He 4:15) Jesus kan ikke ha vært menneske og Gud samtidig, for Bibelen sier at han «ble gjort litt lavere enn englene». (He 2:9; Sl 8:4, 5; se studienoten til menneske i dette verset.) Men det var ikke alle som anerkjente at Jesus hadde kommet som menneske. Gnostikerne, for eksempel, som trodde at man kunne skaffe seg kunnskap (gresk: gnọsis) på en mystisk måte, blandet frafallen kristendom med gresk filosofi og orientalsk mystisisme. De lærte at alt fysisk og materielt var av det onde. De mente derfor at Jesus ikke kom som menneske, men at det bare virket som om han hadde en menneskelig kropp. En tidlig form for gnostisisme var tydeligvis nokså utbredt i slutten av det første århundre evt., så Johannes kan ha hatt dette i tankene da han skrev at «Ordet ble menneske». I brevene sine advarte Johannes mot den falske læren at Jesus ikke hadde «kommet som menneske». – 1Jo 4:2, 3; 2Jo 7.
menneske: Eller: «kjød». Det greske ordet sarks brukes her om et fysisk vesen, et levende vesen som består av kjøtt. Da Jesus ble født som menneske, var han ikke lenger en ånd. Det var ikke slik at han bare iførte seg en fysisk kropp, slik som engler hadde gjort tidligere. (1Mo 18:1–3; 19:1; Jos 5:13–15) Jesus kunne derfor med rette omtale seg selv som «Menneskesønnen». – Joh 1:51; 3:14; se studienote til Mt 8:20.
bodde: Bokstavelig: «teltet; bodde i telt». Noen har hevdet at uttalelsen om at Ordet ‘teltet iblant oss’, viser at Jesus var en inkarnasjon og ikke et virkelig menneske. Men Peter brukte et beslektet substantiv, gjengitt med ‘telt’, da han omtalte sin fysiske kropp som en midlertidig bolig. (2Pe 1:13) Peter mente ikke at han var en inkarnasjon, selv om han visste at han snart skulle dø og få en åndelig, ikke fysisk, kropp når han ble oppreist. – 2Pe 1:13–15; se også 1Kt 15:35–38, 42–44; 1Jo 3:2.
vi fikk se hans herlighet: I løpet av Jesu liv og tjeneste så Johannes og de andre apostlene en herlighet, en prakt eller storslagenhet, som bare kunne komme fra en som gjenspeilte Jehovas egenskaper til fullkommenhet. I tillegg var apostelen Johannes, sammen med Jakob og Peter, vitne til Jesu forvandling. (Mt 17:1–9; Mr 9:1–9; Lu 9:28–36) Det kan derfor være at Johannes her ikke bare hentydet til det at Jesus gjenspeilte Guds egenskaper, men også til synet av forvandlingen, som hadde funnet sted over 60 år tidligere. Denne hendelsen hadde også gjort varig inntrykk på apostelen Peter, som skrev brevene sine omkring 30 år før Johannes skrev sitt evangelium. Peter pekte konkret på forvandlingen som en mektig bekreftelse av «de profetiske ordene». – 2Pe 1:17–19.
en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.
hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet: Eller: var full av ufortjent godhet og sannhet». «Ordet», Jesus Kristus, hadde Guds velvilje og snakket alltid sant. Men sammenhengen viser at denne formuleringen omfatter mer: Jehova valgte spesielt ut sin Sønn til å forklare og demonstrere Farens ufortjente godhet og sannhet i fullt mål. (Joh 1:16, 17) Disse egenskapene hos Gud ble så tydelig åpenbart gjennom Jesus at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett min Far.» (Joh 14:9) Gjennom Jesus formidlet Gud ufortjent godhet og sannhet til alle som ønsket å ta imot dette.
Guds velvilje: Eller: «ufortjent godhet». Det greske ordet khạris forekommer over 150 ganger i De kristne greske skrifter og uttrykker forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. Når ordet brukes om den ufortjente godhet som Gud viser mennesker, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver Guds sjenerøse gaver til menneskene og den store kjærlighet og godhet han viser dem uten at de har gjort noe for å fortjene det. Motivet for dette er utelukkende at giveren er gavmild. (Ro 4:4; 11:6) Dette begrepet framhever ikke nødvendigvis at de som blir vist slik godhet, ikke er verdige til det, noe som forklarer hvorfor Gud kunne vise Jesus slik velvilje, eller godhet. I sammenhenger som gjelder Jesus, er det greske ordet med rette gjengitt med «Guds velvilje», som i dette verset, eller med «godkjennelse» og ‘sette pris på’. (Lu 2:40, 52) I andre sammenhenger er det gjengitt med «velvilje», «godt likt», ‘godkjenne’ og ‘vennlig gave’. – Lu 1:30; Apg 2:47; 7:46; 1Kt 16:3; 2Kt 8:19.
-